Apropo overvekt. Har alle en psykisk lidelse?

[Anonym bruker]

De som er mange kilo overvektig, redet en psykisk lidelse?

Eller mangel på viljestyrke? Eller en kombinasjon?

Hva gjør at ikke folk klarer å ta seg sammen? Og istedet velger å gå rundt og drasse på så mye fett og ødelegge seg selv:(

 

Anonymous poster hash: a7680...100

[Anonym bruker]

I følge psykologen min er det en form for selvskading for min del. Fordi jeg er full av selvforakt og "straffer" meg selv ved å ødelegge kroppen min. Samt at jeg spiser for å prøve å døyve vonde følelser og unngå å kjenne på dem.

Anonymous poster hash: d6437...929

[Anonym bruker]

Sykelig overvekt er en spiseforstyrrelse. Oversising kan sammenlignes med alkoholisme, maten misbrukes som et dop.

 

Anonymous poster hash: cb156...6d3

[petitt]

Det er like "vanskelig" å bli sykelig overvektig som sykelig undervektig, ikke alle blir det og det er alltid en psykisk grunn til det, iallefall har det blitt det når vektnåla viser sykelig under- eller overvekt.

[Anonym bruker]

Vel, jeg var normalt slank til jeg fikk en runde med depresjon og angst. Vips, nesten 20 kilo opp. Nå som psyken er tilnærmet bra igjen har jeg greid å gå ned disse kiloene.

 

Det er nok ikke bare liten viljestyrke som fører til overvekt, langt ifra, selv om det også spiller inn. Samt vaner og kunnskap om hvor usunt usunn mat faktisk er. Jeg tror psykisk helse og det å ha det bra er en veldig viktig faktor. Totalt undervurdert faktisk, hvor essensielt dette er.

Anonymous poster hash: 75c3f...d51

[Anonym bruker]

Jeg har ikke psykiske problemer. Jeg er overvektig. Ikke alle som er født med den superslanke kroppen.

 

Jeg legger ikke på meg, jeg spiser ikke mye usunt, og jeg har ei stabil vekt.

Jeg vil ikke sulte meg, så derfor står vekta på stedet hvil.

Jeg har prøvd mye, men kg er på de.

 

 

Jeg er i full jobb.

 

Anonymous poster hash: 1dfc3...6da

[Anonym bruker]

Det er jo forskjell på å være 15 kg overvektig og 50 kg overvektig da.

 

En person som veier 140 kg har selvfølgelig problemer på flere plan, en som veier 80 kg er kanskje bare litt for glad i mat.

Anonymous poster hash: cb156...6d3

[Anonym bruker]

Det kan man ikke svare på, siden det vil komme helt an på situasjonen!! Noen spiser mye mat fordi de koser seg med maten, kanskje de ikke liker å trene, så blir de tykke. Andre har "feitegener" , andre der igjen spiser pga psyken.

 

For å si det sånn så er det utrolig mange tynne som spiser drittmat og der kroppen er dårligere helsemessig enn en tykk person!

 

 

Anonymous poster hash: 05de1...386

[Anonym bruker]

Hos meg er det flere årsak i bildet.

 

Jeg er nok lubben av natur, de fleste i min familien er runde til tross for at de er friske og lever gamle (ironisk nok er det de magre som dør tidligst i slekten).

 

Også er jeg veldig glad i å lage mat og samler vin. Vurderte faktisk å bli kokk som ungdom, nå har jeg lyst til å ta vinkurs på profesjonelt nivå bare fordi det er kjekt.

 

MEN, jeg fikk alvorlig depresjoner i tenårene og tidlig i 20-årene der jeg trøstespiste mye, jeg flørtet og med spiseforstyrrelser (gikk 1-2 dager helt uten mat, deretter fråtset jeg, osv.) rundt 15-16 år. Det har fått meg til å bikke over fra lubben til veldig overvektig. Dessuten satt min (slank) mor meg på streng slankekur når jeg var 15, det ødela mitt forhold til mat i lang tid i tillegg til min forbrenning.

 

Hadde det ikke vært fra depresjonene ville jeg nok vært happy lubben, nå er jeg overvektig men vet at det er bedre å ha stabilt vekt enn å gamble på at jeg kan gå ned uten at det bringer meg tilbake på farlig grunn ift spiseforstyrrelsene.

 

Anonymous poster hash: f9c49...85c

[Anonym bruker]

Jeg har ikke psykisk sykdom, men fysisk. Medisinene jeg tar gjør at jeg får en enorm sultfølelse og dermed har jeg lett for å overspise. Skal sies at jeg gikk ned i vekt når jeg byttet medisiner, men opplever fremdeles økt sultfølelse. Det er altså en bivirkning av medisinene.

 

Anonymous poster hash: ddc48...483

[Anonym bruker]

Jeg har hatt en jævlig barndom, ble misbrukt. Og da jeg startet å få pupper og rompe, så taklet ikke jeg den nye kroppen, så jeg fikk anoreksi og etter hvert bulimi. Ble mye bedre av det i slutten av tenårene, og var da normalvektig i flere år. Men har gått opp veldig mye i vekt i hvert svangerskap, men gått ned i ettertid. Så var jeg syk over lang tid, sånn sengeliggende syk, da gikk jeg opp i vekt. Og har etter det gått opp og ned i vekt. For 2 år siden, ble jeg dumpet på en ganske stygg måte, av han som var mitt livs kjærlighet. Og da ble det mye trøstespising, og jeg veier nå 80 kg, men i fjor vinter veide jeg 85 kg. Så jeg er på vei ned da, selv om det går ekstremt sakte. Men forbrenningen min er ganske ødelagt av alle årene med spiseforstyrrelser og jojo slanking.

 

Det som er litt flaut, er at jeg har store kunnskaper om kosthold og trening. Har holdt på med trening store deler av livet mitt. Og skal nå ned i vekt, men tar det sakte. Så det er håp om å bli der.

Anonymous poster hash: 2b4b2...672

[Anonym bruker]

Jeg er overvektig, sykelig sådan. Har ingen psykiske problem.

 

Jeg overspiser rett og slett forde det er godt. Jeg elsker smaken av sjokolade, hveteboller, og cheese doodles. Og resultatet er alt for nange kcalorier inn. Jeg trener lute og har kontorjobb. Så jeg sitter mye.

 

Fikk en skritt teller. Den viser 3-4000 skrittvor dag.

 

Jeg vet det ikke er bra.

 

Men skjokolade er godt.

 

Anonymous poster hash: 13b87...56d

[Anonym bruker]

For å si det sånn så er det utrolig mange tynne som spiser drittmat og der kroppen er dårligere helsemessig enn en tykk person! Anonymous poster hash: 05de1...386

Det er vel riktigere å si at noen tynne mennesker spiser drittmat og beveger seg så lite at de er i dårligere helsemessig form enn noen tykke mennesker som spiser sunt og beveger seg.

Det er jo ikke sånn at flertallet av de tykke er sunne tykke mennesker, og i hvert fall ikke slik at det er en mindre andel blant tykke enn tynne som lever sedate liv med dårlig mat.

 

 

Anonymous poster hash: f785f...159

[Giss]

Har veldig lett for å legge på meg.

Holdt i flere år kroppen omtrent på plass ved trening fire ganger pr uke og veldig nøye kosthold. Da var jeg normalvektig.

Så kom ungene og overskuddet til å drive på slik forsvant. Da kom det også 5-8 ekstra kiloer.

Så kom det til en ekstremt stygg krise i samlivet. Mannen flyttet til elskerinnen sin osv. Det er 1,5 år siden og i den tiden har vekten bare gått oppover. Sultfølelse, matlyst og overskudd er skutt i senk, trøstespising og vonde følelser dominerer. Jeg er realist nok til at jeg ser det - men jeg vet også at jeg kommer ikke til å makte å gå ned før jeg har fått mer styr på den psykiske siden av meg selv.

[Anonym bruker]

Jeg er bare litt overvektig, hos meg er det ikke psykisk, jeg er bare lat. Vet at det er kosthold og trening som er svaret, jeg orker bare ikke ta tak i det. Hater tiden det tar fra man starter å gjøre en innsats til man ser resultater, og det er ofte der det stopper opp for meg.

 

Anonymous poster hash: 768c4...10f

[Anonym bruker]

Hos meg er det en kombinasjon.

 

Begynte da jeg var i tenårene da min far hele tiden sammenlignet meg med min ekstremt tynne stesøster og hvorfor jeg ikke kunne se mer ut som henne. Og blitt fortalt at hvis jeg bare er tynn vil gutter ha meg. Så da har jeg blitt litt motsatt skal bevise at noen vil like meg til tross for at jeg har blitt overvektig takket være det han sa.

 

Fremdeles er han slik nesten 20.år etter at alle mine problemer vil løses om jeg blir tynn så jeg føler jeg aldri gjør det for meg selv men for alle andre. Og er livredd for å bli normal og da få noen som er interesserte i meg for da vil jeg ikke kunne stole på om den personen liker meg for meg eller for hvordan jeg ser ut

 

Vet det er helt teit men har opplevd så mye dritt opp igjennom at maten har vært min trøst .

 

Får tårer i øyene av å skrive om det nå og.

 

Anonymous poster hash: 2d526...d90

[Anonym bruker]

Vet du, jeg veier 20 kg for mye, elsker kroppen min (det gjør også mannen min) og er stolt av meg selv. Jeg er frisk, har ingen plager og spiser forholdsvis sunt (men for mye), i tillegg så trener jeg 3 ganger i uken og er på tur med bikkja hver dag. Jeg vet dette ikke passer i din oppfattelse, men det er faktisk mulig å være overvektig og ha det veldig bra :-)

Du burde prøve å ikke være så dømmende ovenfor en gruppe, og heller bruke tid og energi på å leve livet ditt så bra som mulig.

Anonymous poster hash: 567b8...13c

[Anonym bruker]

Jeg har ihvertfall. Bruker sukker som dop, gjort i mange år. Sikkert ikke lurt å proppe i seg så mye jeg gjør, men vet dere hva? Alternativet er så mye, mye værre. Jeg er heller litt overvektig og noenlunde psykisk stabil

Anonymous poster hash: 2d789...fd5

[Anonym bruker]

 

For å si det sånn så er det utrolig mange tynne som spiser drittmat og der kroppen er dårligere helsemessig enn en tykk person! Anonymous poster hash: 05de1...386

Det er vel riktigere å si at noen tynne mennesker spiser drittmat og beveger seg så lite at de er i dårligere helsemessig form enn noen tykke mennesker som spiser sunt og beveger seg.

Det er jo ikke sånn at flertallet av de tykke er sunne tykke mennesker, og i hvert fall ikke slik at det er en mindre andel blant tykke enn tynne som lever sedate liv med dårlig mat.

 

 

Anonymous poster hash: f785f...159

Hvordan vet du dette? Har du oversikt av hva de tykke spiser?

 

Jeg tror nok det er utrolig mange tykke som spiser sunn mat. Problemet er mengden.

 

Jeg er overvektig, og spiser sunn mat. Men posjonene er for store til at det er kcal underskudd.

 

Jeg kjenner flere tynne som kan spise all slags mat uten å legge på seg.

 

Spesiellt en nær kompis. Han spiser bare junk. Null grovt. Loff og nugatti.

 

Drikker mye cola, men han er tynn.

 

Når skal folk sjønne at overvekt kan være så mangt. For jeg tror nok veldig mange overvektige passer på hva de spiser, og tenker sunn mat hele døgnet. Hos meg er jeg fryktelig glad i mat, elsker å ekspirimentere med mat. Lager næringsrik mat med mye grønnsaker.

 

Og når man spiser litt for store posjoner er kcal mengden for høy til at en går ned.

 

Jeg spiser sjokkis og snop på lørdagene. Syns det er utrolig godt, men får dårlig samvittighet fra første bit..

 

Anonymous poster hash: 1dfc3...6da