Psykisk utviklingshemmed i korpset

[Anonym bruker]

Min datter spiller i korps. De har en dyktig dirigent og de er ganske gode. De gjør det bestandig bra i konkurranser. I aspirantkorpset, der de aller fleste går det første året, går det nå en gutt med store utfordringer. Han er psykisk ut iklingshemmet og har liten evne til å konsentrere seg over tid. Han kan ikke sitte stille lenge av gangen og lager hele tiden mye lyd. Det er ganske forstyrrende i aspirantkorpset, men fra høsten skal han normalt sett opp i hovedkorpset. Hvordan takler man noe sånt? I utgangspunktet skal jo korpset være åpent for alle som har lyst til å spille, men hva når et barn er på et mentalt veldig mye lavere nivå enn de andre og etter all sannsynlighet vil ødelegge alle muligheter for de andre til å gjøre det bra i konkurranser?

 

Anonymous poster hash: 51b42...f65

 

Anonymous poster hash: 4a23b...24a

[Den perfekte mor, påan igjen]

Litt tilrettelegging bør han få om han trenger det. Alle har godt av å oppleve at mennesker er forskjellige, og at vi har forskjellige utfordringer. Om han overhodet ikke fungerer bør han ikke få gå i korpset sammen med de andre. Å godta alt er å gjøre dem en stor bjørnetjeneste. Kanskje han kan fungere med en ekstra assistent, kanskje han kan få delta på øvingene men ikke i konkurransene, kanskje han kan ha en skreddersydd rolle i konkurransene? Kanskje bør han forbli aspirant en stund til?

 

Jeg synes ikke du skal ta sorgene på forskudd, dette kan gå mye bedre enn du tror. Om spillegleden til de andre forsvinner helt kan dere heller ta det opp med dirigenten.

[Gjest Antarctica]

Oj.

 

Bare ... Oj.

[lover]

[Anonym bruker]

Jeg tenker du skal la de som styrer med korpset få lov å ta seg av dette.

 

Og dessuten: 😳😒

 

Anonymous poster hash: fed15...d7b

[Anonym bruker]

Vel, nå ble jeg trist

 

Anonymous poster hash: a3440...218

[Anonym bruker]

Foreldrene har garantert en dialog med dirigenten.

 

De tror garantert ikke at ungen på mirakuløst vis skal bli korpsets stjerne.

 

De vil garantert ikke at ungen skal ødelegge for de andre.

 

Ungen er antagelig glad i musikk og koser seg på korpsøvelse hver uke.

Foreldrene og dirigenten blir garantert enige om hvordan kommende utfordringer skal løses.

 

Hva med å vise litt hjertevarme og vilje til å inkludere?

 

Anonymous poster hash: a73c4...983

[Anonym bruker]

I de store byene finnes korps/musikkopplæring for utviklingshemmede. Torshovkorpset er et eks.

Han kan sikkert få et slikt tilbud om det finnes.

 

Anonymous poster hash: c9f8f...8a0

[Anonym bruker]

Nå syns jeg faktisk dere er ufine med HI.

 

Om gutten har så store utfordringer bør det tilrettelegges for han, isteden for å kreve at hele gruppen tilrettelegger seg etter han!

Og som ei nevner; noen steder fins det egne korps for psykisk utviklingshemmede.

 

Om flere barn og ungdom ønsker å konkurrere er det utrolig synd om det skal bli ødelagt. Om øvelsene blir lavere kvalitet over vil det kanskje føre til at flere på sikt vil slutte.

 

Anonymous poster hash: c0e51...dc5

[Anonym bruker]

I de store byene finnes korps/musikkopplæring for utviklingshemmede. Torshovkorpset er et eks.Han kan sikkert få et slikt tilbud om det finnes.  Anonymous poster hash: c9f8f...8a0

det finnes ikke noe sånt her i nærheten.

 

Korpset er foreldredrevet. Det er vi som sitter i styret som må ta avgjørelsen på hva som blir riktig her.

 

Det at gutten ikke er flink er greit. Det går fint an å et barn veldig enkle noter. At han trenger mer hjelp enn de andre går også an å løse selv om det er ressurskrevende. Problemet er at han ikke kan holde seg på plassen sin og at det følger så veldig mye lyd med ham. Det er vansklig for en fersk tiåring å konsentrere seg om dirigenten når han velter notestativet sitt for fjerde gang den øvelsen, begynner å synge en annen sang eller bare må bortom stortromma og prøve den litt.

 

Å få ham til å fungere i korpset er minst like vansklig som å få en gutt med downs syndrom til å fungere på et guttelag i 12 årsklassen, med full spilletid i kampene.

 

Anonymous poster hash: 4a23b...24a

[Gjest Kira]

Personangrep er fjernet fra tråden.

 

Kira

[Anonym bruker]

Da jeg spilte i korps hadde vi en som psykisk utviklingshemmet i korpset. Det gikk veldig fint. Datt en del ut og når dirigenten så at han strevde med å finne ut hvor han var, ropte han det til han. Dirigenten behandlet han som alle andre men overså noen ganger at han ikke klarte noen partier for at han ikke skulle bli rettet på mer oss andre men heller ikke mindre. Sosialt i pausene hadde han alltid noen som ble med på lekene hans. Var med på de konsertene og turene han ønsket. Det var ingen som syns han ødela.

 

Anonymous poster hash: f8ed7...c44

[Anonym bruker]

Jeg har selv barn i korps, og må si jeg er imponert over at de barna med særskilte behov tørr å prøve seg. Vi har flere barn i korpset som ved første øyekast kanskje ikke burde gå i korps etter noens mening. Men de har funnet sin plass etter litt prøvelser både for den ene og den andre.

Her går en ett år i aspirant korpset og må si at det året er det en gjeng med aper. Der er det mange en skulle tro ikke hadde noe i ett korps å gjøre, men når de går over til juniorkorpset så begynner det å skje noe. De har apekatt tendenser der også, men i løpet av de to årene har de alle funnet sin plass og innretter seg som alle andre.

Mitt barn startet sammen med en som har kraftig adhd. Han har skikkelig mark i rompa og sliter veldig med å sitte. Dirigentens tolmodighet ble virkelig satt på prøve, men etter en lang stund med utprøving av forskjellige ting knakk de koden. Når det ene benet hans begynte å vibrere sendte dirigenten han avsted for å løpe en runde rundt skolen. I starten ble det mye løping før det ble mindre og mindre. Nå er det slutt på løpingen, og istede reiser han ser opp når en melodi er ferdig. Går noen få skritt for å sette seg ned igjen.

Ifjor vant de nm, og dette klarte de tross de barna med ulike utfordringer.

 

Så at det er ett barn med problemer i korpset trenger ikke å si noe i det lange løp. Hvordan det skal ende er opptil barn, de i korpset og alle foreldre. Det er alles ansvat å gjøre plass til alle og gjøre alle gode. Å ha en innstilling at dette bare er ett problem gjør st det blir og er ett problem.

Jeg gikk i klasse med en som hadde mange ulike diagnoser og jeg hørte at hun aldri kom til å bli eldre enn 8 år mentalt sett. Nå bor hun alene, utgitt flere cd'er. Hatt konserter både i norge og utlandet. Hun har sine utfordringer enda, men har ett helt annet liv enn hva legene mente hun kom til å få. Musikken ble hennes ting her i livet, det er det huner god på, mens andre ting kan være vanskelige. Og vi som gikk i klasse med henne fikk litt sjokk da vi hørte hun hadde begynt med musikk. For i musikktimene på skolen tydet ingenting på at hun kom til å drive med dette.

 

Anonymous poster hash: 56ea2...c26

[Anonym bruker]

Min eldste elsket en periode å danse, så da meldte jeg han på dansekurs.

Men til tross for interessen klarte han ikke å la være å tulle på en måte så var veldig forstyrrende for de andre.

Så da tok jeg han ut av kurset.

Når mitt barn ødelegge for andre er det mitt ansvar å få stopp på det. Ikke de andre sitt ansvar å godta og tilrettelegge.

Det er mitt ansvar å finne en aktivitet som passer hans personlighet og interesse.

 

 

I et korps er det visse regler en må følge, klarer en ikke det må en finne seg noe annet å gjøre.

Det gjelder både de med og uten diagnoser. En diagnose er en forklaring, ikke en tilatelse til å bryte regler, gjøre som en vil og ødelegge for andre. Her må foreldrene finne noe dom passet til guttens aktivitetsbehov og heller dekke musikkinteressen på egen tid.

 

Anonymous poster hash: 22c6e...c80

[Gjest Kira]

Personangrep er fjernet nok en gang. Det er greit å være uenige i andres meninger, men man trenger ikke kalle hverandre ting av den grunn.

 

Kira

[Anonym bruker]

Jeg gikk en gang i et kor som gjorde det svært godt i konkurranser - helt til vi fikk en som var utviklingshemmet. MEN fyttirakkern så mye glede han gav oss andre. Koret var på ca 90 stk, men du kunne bestandig banne på at var det noen du hørte høyt og klart så var det ham. En nydelig mann som ELSKET å synge. Han hadde en vakker stemme så det sto ikke på det, var vell heller at han regelrett sang for høyt og klarte ikke helt å regulere seg samt at han tok iblant noen "soloer" *Sukk* som jeg savner det koret med den helt spesielle tenoren <3 

Anonymous poster hash: 3d981...a27

[Anonym bruker]

Ville dere ment det samme om en psykisk utv hemmet skulle få spille på fotballaget f eks til ungen deres? På cuper som 10-12-14 åringer? Som da ville minske muligheten for laget å vinne? Mulig jeg ser problemet men jeg gikk i et korps som vant omtrent alle konkuranser inkl flere NM. Vi ville ikke gjort det om vi ikke hadde barn og ungdom som satsa like mye som idretsklubber. Noen har visst et feilaktig bilde av at alle korps er noe for alle som alle lett kan gjøre. Min eneste aktivitet var korps og jeg tok det seriøst. Mange fra mitt korps har siden utdannet seg videre innen musikk og flere har å spille som jobb. Så et stort nei og kreve at et helt korps skal som helhet måtte være dårligere pga en som trenger et korps spesielt tilrettelagt for psykisk utv hemmede.

 

Anonymous poster hash: 23b7d...9a1

[Anonym bruker]

Jeg synes at om dette barnet forstyrrer og ødelegger for de andre bør de finne en annen aktivitet for han. Jaja, inkludering og alt sånn,men om dette er et korps som pleier å delta i konkurranser kan ikke de ta hensyn til en med spesielle behov.

 

Musikk/ korps er et felles kunstfag og om en ikke kan spille pga spesielle behov blir det ødeleggende for resten.

 

 

 

Anonymous poster hash: c8f6e...c47