Jobber du som forsker eller psykolog?

[Anonym bruker]

Ser i en annen tråd at det er flere psykologer og noen forskere her, så da håper jeg at noen av dere vil dele erfaringer. 

 

Jeg vurderer å studere psykologi med tanke på å jobbe innen forskning i fremtiden. Må man da ta profesjonsstudiet eller kan man ta bachelor + master (og doktorgrad..?)? Det er jo så få som kommer inn på profesjonsstudiet, så finnes det andre måter å komme innenfor på, - gi gjerne tips! Jeg tror det var en som jobbet innen forskning, men som ikke hadde noen utdanning. Hvordan kom du inn i den jobben du har?

 

Jeg bor i Oslo og jobber 100%, men i turnus og i en jobb der det er mye dødtid. Derfor vurderer jeg å ta årsenheten som privatist/enkeltemnestudent ved universitetet. Taper man mye på å ikke få med seg alle forelesningene? Jeg skulle jo også gjerne hatt en lesepartner/liten kollokviegruppe, men det vil jo være vanskelig for meg å stille opp "hver tirsdag kl 10:30" siden jeg jobber turnus. Finnes det steder hvor man kan komme i kontakt med andre i samme situasjon, der man kan avtale nytt møte fra gang til gang f.eks? Det er 15 år siden jeg sist satte mine ben på universitetet, så jeg aner ikke om det henger lapper der man søker folk, eller om det finnes nettsider eller lignende for dette formålet. Hvordan er det egentlig å være fersk student igjen i midten av 30-årene...? (Ingen barn!)

 

Så lurer jeg på hvordan hverdagen som forsker er?Jeg regner med det er mye papirarbeid (rutinearbeid). Hva ligger lønnen på? Og må man (bo) jobbe i universitetsbyene for å drive med forskning? 

 

Det er sikkert mer jeg lurer på etter hvert, men fortell gjerne fritt! Jeg vil høre ups and down med psykolog/forskerjobber!

 

 

Anonymous poster hash: 669af...b98

Anonymous poster hash: 669af...b98

[Anonym bruker]

Jeg jobber som klinisk psykolog nå, men begynner med min doktorgrad til høsten. Har tatt profesjonsstudiet i Norge. Du kan jobbe med forskning dersom du tar master i psykologi. Vær imidlertid obs på at du er mer ettertraktet dersom du tar profesjonsstudiet, nettopp fordi du da står sterkere dersom du skal forske på kliniske problemstillinger. Du kan ta prof.stud i Danmark, letter å komme inn der. Dette er kanskje ikke aktuelt for deg? Min påstand (som mange sikkert er uenig i) er at dersom du ikke kommer inn på prof.stud, vil du heller ikke klare et doktorgradsløp.

 

Doktorgradsløp kommer man gjerne inn ved å knytte kontakter er min erfaring. Enten via studiet (skriver semesteroppg, hovedoppgave og "headhuntes" til stipendiater. Vær obs på at lønnen da ikke er allverdens. Du må da gjerne bo nær universitetet. Mange gjør som meg, jobber noen år først. I jobben vil du knytte kontakter og slik dukket min mulighet opp. Jeg jobber ved et regionalt sykehus, forskergruppen jeg skal delta i samarbeider med UIO. Dette er ganske vanlig, så nei, du må ikke bo i universitetsbyene for å drive med forskning. Ellers lyses det jo også ut stipendiatstillinger, jeg aner ikke hvor mange som søker på dem. Håper dette var til hjelp! Lykke til!!

 

Anonymous poster hash: 9d874...48a

[Anonym bruker]

Takk for svar! Jeg ønsker primært å komme inn på profesjon, men vet at det er veldig få som kommer inn, derfor er det greit å vite at det ikke er umulig om man "bare" tar master. Jeg har hørt om Danmarksløsningen og skal sjekke det ut litt mer. Har lest noen steder at dette ikke er en mulighet lenger, men det er informasjon fra div forum som ikke alltid er helt til å stole på. 

 

Jeg har ikke helt klart for meg nøyaktig hvilke områder jeg kunne tenke meg å drive med forskning på, men de som vant Nobelprisen er så vidt jeg vet psykologer, og de driver jo med hjerneforskning, så jeg må ikke nødvendigvis jobbe med kliniske problemstillinger. Utrolig mye spennende innen psykologi! 

 

Jeg ønsker på lang sikt å flytte til et mindre sted enn Oslo (og de andre storbyene), så fint å vite at det finnes muligheter selv om man ikke er av den ultraurbane typen!

Anonymous poster hash: 669af...b98

[Anonym bruker]

bump

Anonymous poster hash: 669af...b98

[Anonym bruker]

Jeg er stipendiat på et medisinsk fakultet. Jeg er ikke psykolog, så kan ikke uttale meg om det er voldsomt mye bedre å ta profesjonsstudium vs. masterstudium, ser noen andre over her har svart på det allerede. Men selv om de kanskje foretrekker en psykolog betyr ikke at det er kroken på døra hvis man har en annen grad, på mitt fakultet er det veldig mange som ikke er leger, for eksempel. Det kan være et pluss å ha en annen bakgrunn også, hvis du klarer å utnytte det til din fordel - det er ikke heldig hvis alle i et miljø har akkurat samme bakgrunn. Ulik faglig bakgrunn gjør at man gjerne ser problemstillinger fra en litt annen vinkel. Jeg har en ganske utradisjonell bakgrunn til å være stipendiat på DMF, og opplever det som mer positivt enn negativt i de aller fleste sammenhenger.

 

Jeg synes det er kjempegøy å forske - det er endel administrasjon og papirarbeid, ja, men det er mye metode og faktisk er det ganske så kreativt selv om det er mye statistikk. Skriveprosessen, for eksempel. Og brainstorming, ideer... 

 

Minus:

- lønna

- mange om beinet

- endel store ego ute og går

- stadige nåløyer - først er det nåløyet å i det hele tatt få et stipendiat. Så kommer man seg gjennom med en PhD, og så er det et nytt og mye trangere nåløye for å få post doc. Og så er det igjen veldig vanskelig å få en fast stilling etter det.

- stadig søke om midler *ugh* (se over), stadige runder med etiske komiteer og søking om tilgang på data

 

Jeg bor selv i en liten by. Det er fullt mulig å jobbe som forsker på mindre steder, men det er bare å innse at fagmiljøene stort sett er i byer med (større) universiteter. Det er der det vil være flest stillinger. Så jeg ville tenkt meg om to ganger hvis du ønsket å flytte til et lite sted - du kan begrense jobbmulighetene dine ganske kraftig. Vær også obs på at man overkvalifiserer seg til endel jobber med doktorgrad - sånn i tilfelle forskerkarrieren ikke skulle ta av. 

Anonymous poster hash: 6ab04...40a

[Anonym bruker]

Takk for svar. Her fikk jeg litt å tenke på, men det virker ikke mindre forlokkende å bli forsker. Jeg er både kreativ og analytisk, så jeg tror jeg har personlige egenskaper som passer inn. Det spørs bare om jeg er faglig sterk nok. Men her ser jeg jo at selv om jeg ikke kommer inn på psykologi profesjon, er det flere veier til Rom. Takk for informative svar. Jeg håper fremdeles på flere.

 

Anonymous poster hash: 669af...b98

[Anonym bruker]

Forskning er spennende, men det er noen realiteter du bør være klar over:

 

Siden du ikke er helt ung og må begynne med en BA , må du være klar over at flere og flere post doc stillinger er aldersbestemte. Oftere og oftere er midler øremerket yngre forskere og derfor er mulighetene for å komme seg videre ytterligere begrenset for en som begynner sent. Hvor gammel er du når du ev er ferdig med en phd? Er du over 39 har du for eksempel ikke muligheten til å søke på post doc fra NFR.

 

Dessuten snakker du om å studere ved siden av jobb. Selvfølgelig er dette mulig, men du trenger gode karakterer for å få deg en stipendiatstilling. Det er som nevnt mange om beinet og uten minimum en B, men helst en A på master kommer du ikke videre.

 

Anonymous poster hash: b5940...9e1

[Anonym bruker]

Takk for svar. Dette med alder var jeg ikke klar over. Her er det en del ting jeg må sette meg mer inn i, men jeg har så lyst på en mer givende jobb, så det er godt mulig jeg starter på årsenheten og ser hvor det bærer etter som tiden går. Jeg har en jobbb med opp til fem timer dødtid pr vakt (jeg jobber alene, ingen forstyrrer) og har heller ikke barn som krever noe av meg etter arbeidstid. Så jeg tror ikke førsteåret skal bli noe problem. Gjør jeg det godt vil jeg fortsette som heltidsstudent og evt jobbe helgevakter der jeg er nå. Om jeg ikke får A (eller har jeg i det minste lært noe nytt og ikke betalt en krone i lån for det. Jeg er heldig som har en så god jobb som jeg har nå (godt betalt, gode ordninger), men den krever lite av meg mentalt og jeg kjenner jeg trenger utfordringer for å ha en god hverdag. Om jeg ikke blir forsker, så skal jeg nok få bruk for litt psykologi likevel. Det er lov å drømme litt...

 

Anonymous poster hash: 669af...b98