Barn i ulykke eller alvorlig syk?

[Anonym bruker]

Noen som har erfaring med det og kan fortelle litt om hvordan du som forelder reagerte eller taklet det/ikke taklet det?

 

Anonymous poster hash: 1e765...2e1

[Anonym bruker]

Ingen?

Anonymous poster hash: 1e765...2e1

[Anonym bruker]

Bestevennen til datteren min fikk kreft og døde etter 1 år. Jeg sa som det var at jeg ikke visste hva jeg skulle si eller hvordan jeg skulle forholde meg. Dette ble moren veldig glad for å høre, for enkelte trekker seg unna og sier ingenting. Når vi var med de var det lite eller ingen snakk om sykdommen. Selvfølgelig om vi kom innpå det, men ellers ville mor at det skulle være så naturlig som det kunne bli i en slik situasjon.

Jeg føler at det var godt for datteren min å ha denne kontakten, og selv om begravelsen var forferdelig så var den fin og. Hun snakker stadig om bestevennen, det er 6 år siden nå.

 

Anonymous poster hash: 54e0c...247

[Anonym bruker]

Har et barn som ble alvorlig skadet. Det var jo et sjokk selvfølgelig, men som mamma så krummer man jo bare halsen og står på. Noe særlig tid til refleksjon eller sorg over situasjonen tok jeg meg aldri egentlig. Det ble mange sykehusbesøk, mye oppfølging, fysioterapi to ganger i uken osv. Det handler bare om å gjøre ting så bra som mulig for ungen.

 

Mange har sagt til meg at de er imponert over hvordan jeg har tatt det, at jeg ikke er mer bitter, mer sint. Men jeg ser ingen grunn til å dyrke slike følelser. Barnet mitt kunne dødd! Jeg tenker at det heldigvis gikk bra. Selv om barnet har et betydelig handikap så gikk det bra i mine øyne, for det kunne gått så mye verre. 

 

Men det er jo en bekymring der, hvordan blir det å leve med handikappet ettersom tenår og pubertet kommer, hva vil det gjøre med selvtillit og selvfølelse. Hvordan vil barnet selv etterhvert tenke, som må velge alt fra fritidsinteresser til utdanning etter hva som er mulig med handikappet. Jeg håper det skal gå greit, så får vi ta utfordringer som dukker opp når de kommer. Å bruke negativ energi på å bekymre meg unødig kan jeg ikke, det er jo ikke sikkert det blir så store utfordringer....

 

 

 

Anonymous poster hash: e1de3...6a5

[Anonym bruker]

 

Har et barn som ble alvorlig skadet. Det var jo et sjokk selvfølgelig, men som mamma så krummer man jo bare halsen og står på. Noe særlig tid til refleksjon eller sorg over situasjonen tok jeg meg aldri egentlig. Det ble mange sykehusbesøk, mye oppfølging, fysioterapi to ganger i uken osv. Det handler bare om å gjøre ting så bra som mulig for ungen.

 

Mange har sagt til meg at de er imponert over hvordan jeg har tatt det, at jeg ikke er mer bitter, mer sint. Men jeg ser ingen grunn til å dyrke slike følelser. Barnet mitt kunne dødd! Jeg tenker at det heldigvis gikk bra. Selv om barnet har et betydelig handikap så gikk det bra i mine øyne, for det kunne gått så mye verre. 

 

Men det er jo en bekymring der, hvordan blir det å leve med handikappet ettersom tenår og pubertet kommer, hva vil det gjøre med selvtillit og selvfølelse. Hvordan vil barnet selv etterhvert tenke, som må velge alt fra fritidsinteresser til utdanning etter hva som er mulig med handikappet. Jeg håper det skal gå greit, så får vi ta utfordringer som dukker opp når de kommer. Å bruke negativ energi på å bekymre meg unødig kan jeg ikke, det er jo ikke sikkert det blir så store utfordringer....

 

 

 

 

Anonymous poster hash: e1de3...6a5

 

Var dere lenge på sykehus? Fikk du noen reaksjon etter hendelsen? Hvordan taklet du å "gå tilbake til hverdagen igjen"?

 

Anonymous poster hash: 1e765...2e1

[Anonym bruker]

 

 

Har et barn som ble alvorlig skadet. Det var jo et sjokk selvfølgelig, men som mamma så krummer man jo bare halsen og står på. Noe særlig tid til refleksjon eller sorg over situasjonen tok jeg meg aldri egentlig. Det ble mange sykehusbesøk, mye oppfølging, fysioterapi to ganger i uken osv. Det handler bare om å gjøre ting så bra som mulig for ungen.

 

Mange har sagt til meg at de er imponert over hvordan jeg har tatt det, at jeg ikke er mer bitter, mer sint. Men jeg ser ingen grunn til å dyrke slike følelser. Barnet mitt kunne dødd! Jeg tenker at det heldigvis gikk bra. Selv om barnet har et betydelig handikap så gikk det bra i mine øyne, for det kunne gått så mye verre. 

 

Men det er jo en bekymring der, hvordan blir det å leve med handikappet ettersom tenår og pubertet kommer, hva vil det gjøre med selvtillit og selvfølelse. Hvordan vil barnet selv etterhvert tenke, som må velge alt fra fritidsinteresser til utdanning etter hva som er mulig med handikappet. Jeg håper det skal gå greit, så får vi ta utfordringer som dukker opp når de kommer. Å bruke negativ energi på å bekymre meg unødig kan jeg ikke, det er jo ikke sikkert det blir så store utfordringer....

 

 

 

 

Anonymous poster hash: e1de3...6a5

 

Var dere lenge på sykehus? Fikk du noen reaksjon etter hendelsen? Hvordan taklet du å "gå tilbake til hverdagen igjen"?

 

Anonymous poster hash: 1e765...2e1

 

Nei, var ikke veldig lenge på sykehus, en liten uke. Men har jo vært lagt inn flere ganger etterpå pga skaden, det blir nok flere operasjoner ettersom kroppen vokser.

 

Nei, kan ikke si jeg har hatt noen reaksjon etterpå.

 

Har ikke hatt problemer med hverdagen, det meste går seg til. Barnet har hatt fysioterapi i barnehagen og på skolen så vi bruker ikke fritiden vår til det.

 

Anonymous poster hash: e1de3...6a5