Lite støttende far. Hva skal jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Han er en kverulant av dimensjoner.

Vi har aldri hatt et nært forhold, men ingen uvennskap.

Han er bare ikke typen som stiller opp så veldig.

Dog er de veldig flinke med barnebarna, noe han også presiserte at betydde mest for dem i dag.

"Det er ikke så nøye med barna, det er barnebarna som er viktig" i en flåsete tone.

 

Min mamma er dessverre død, og var hans rake motsetning.

 

I dag begynte vi å diskutere igjen, for jeg tar til motmæle.

Han nærmest flåser av at fortsatt studerer og latterliggjør meg..

Bare kverrulerer når jeg forteller hvorfor det er viktig for meg å studere.

Han rotter seg sammen med barnefar som dog er helt enig!

Jeg har jobbet nesten 100% de årene jeg har studert og har nå valgt å fortsette i en by en times kjøring unna.

 

Jeg gjør så godt jeg kan, og har ingen støtte.

Jeg løper 3 km fra skolen til bussen for å rekke hjem til ungene så ikke barnefar skal " lide " for at jeg studerer.

Jeg leser i smug og da jeg kan.

Jeg tjener over 400.000kr i året ved siden av og har aldri fått en krone av noen.

 

Istad sa jeg at dere får meg til å tvile på meg selv når dere bare kritiserer meg!

Hvorpå de da ler og indirekte spør om jeg er så "svak"! -Betyr det at du ikke klarer å stole på deg selv? Så titter de på hverandre og ler.

 

Jeg blir så lei meg, jeg har absolutt ingen støtte!

 

Anonymous poster hash: 781c7...214

[Anonym bruker]

Jeg hadde strøket de fra livet mitt.

 

Sånne nedbrytere har ingen bruk for.

 

Anonymous poster hash: e5d4e...954

[Anonym bruker]

Slutte å henge med ham?

Anonymous poster hash: 2f122...8f1

[Anonym bruker]

Har faren din alltid vært sånn? Kan det være at du ubevisst har søkt en mann av samme type? Eller er det bare når han henger seg på faren din at mannen din er uspiselig?

 

Uansett. Jeg tror at du har gått i en felle som mange damer ubevisst havner i. Du går på akkord med deg selv, mens du prioriterer alle omkring deg. Det har jeg også gjort i flere år, selv om jeg prøver å la far være like involvert som meg. Jeg kan alltid klare å ta litt ekstra her, en dugnad der osv. Mens far lett tar en halv (eller hel?) dag på sofaen ved behov.

 

Snakk med mannen din om det når faren din ikke er der, og at det er viktig for deg at han støtter deg. Jeg trodde lenge at det ikke hjalp med mannen min, men ved å være veldig direkte på hva jeg trenger/ ønsker har han kommet meg litt i møte.

 

 

Anonymous poster hash: c0f63...681

[Anonym bruker]

Min mor var sånn. Helt til jeg svært enkelt bestemte meg for å kutte henne ut og sa at jeg som voksen ikke lenger hadde behov for en mor dersom hun bare dro meg ned, og at jeg tross alt har klart meg bra til tross for å bli konstant undervurdert og trykt ned. Stilte meg ansikt til ansikt med henne og forklarte henne rolig at av oss to hadde jeg nok kommet en del lengre enn henne når det gjaldt utvikling og at mine barn aldri ville bli behandlet slik hun behandlet meg. Deretter hadde jeg null kontakt med henne frem til hun kom krypende og ba uforbeholdent om unnskyldning og lovte bedring. Vi har nå ett svært godt forhold og hun har sluttet helt med å behandle meg på den måten. Hun innså fort at jeg ikke hadde behov for henne lenger og når hun kjente på hvor vondt det var så valgte hun å ta selvkritikk. 

 

Hvis mine nærmeste hadde behandlet meg sånn som du beskriver så hadde jeg gått min vei. Jeg er utrolig sta og nekter å "lene" meg på noen så jeg hadde tatt dette skikkelig ille opp. 

Anonymous poster hash: a6af7...930

[Anonym bruker]

Jeg sitter her nå og bare tenker på alt jeg ikke får til!

Det går innpå meg.

Far og barnefar er helt like, så den teorien stemmer.

 

Kanskje jeg bare ikke klarer å formulere meg riktig..

 

Anonymous poster hash: 781c7...214

[Anonym bruker]

Sett foten ned, det er først da enkelte menn begynner å respektere deg. Jeg har en eks som var av samme kaliber. Når forstår jeg rett og slett ikke at han fikk tråkke på meg så lenge, i ettertid er det jo lett å se at jeg var den som bidro mest positivt og som det var mest tak i av oss. Likevel fikk han det til å virke som om jeg var den som måtte rettes på, og han var skikkelig irritert over at jeg ikke tok innover meg alt han sa.

 

Lykke til! Du kan snu alle mønster. Men for å få andre til å behandle deg bedre, må du først overbevise deg selv om at du virkelig fortjener det.

Anonymous poster hash: c0f63...681

[Gjest Antarctica]

Huff. Ta for deg din ektemann først. Du forteller ham i aldeles rene ord at jobben hans er å være lojal mot EN eneste person, nemlig sin kone! Og alt annet er deal-breaker! Gi klar melding om at dersom han har så lite ryggrad at han leker gutteleker med svigerfar, så kan han heller gifte seg med svigerfar, og at du ikke vil se eller høre det igjen.

 

Når faren din ikke lenger får applaus og støtte av mannen din, kan det hende han en stund blir verre, men så kan det hende han gir seg litt etter litt. Hvis han ikke gjør det, syns jeg du skal spørre ham litt om hvordan han tror din mamma ville ha reagert på den måten han snakker på. Syns du skal nytte høvet så ofte du kan til å si "det jeg savner mest med mamma, er hennes evne til alltid å støtte andre og bygge dem opp. Hun ville aldri ha prøvd å psyke ned andre." Smør tjukt på!

[Anonym bruker]

Tusen takk for deres støttende ord.

Var sikker på at jeg skulle få beskjed om å ta meg sammen.

 

Jeg skjønner ikke hvorfor hans ord går så inn på meg.

Plutselig bare føler jeg at jeg er helt fullstendig mislykket og et ynkelig vesen, som bare tar gale valg.

 

De andre rundt meg sier stikk motsatt, og innerst inne føler jeg at jeg har klart meg godt, på tross av ingen hjelp og ingen støtte av mine nærmeste.

Men hans ord betyr så mye, uten at jeg forstår hvorfor.

 

Anonymous poster hash: 781c7...214

[Anonym bruker]

Har det likt nå for tiden, men med min søster og mannen. Uansett hva jeg gjør er det galt og ikke bra nok. Vi har like høy utdannelse alle 3, men i forskjellige ting. Deres yrker er ikke bedre eller dårligere enn min, men jaggu prøver de hardt å overbevise meg om at deres er bedre enn min. osv osv osv.

 

Jeg har nå for en periode rett og slett sluttet å ta kontakt. Snakker med dem og er høflig når jeg må. Holde dem ikke informert om hva som foregår i live mitt og rett og slett behandlet dem som bekjente. Tror de nå har tatt hintet og de har faktisk lakt inn en innsats for at vi skal få et bedre forhold.

 

Ser at dette ikke er like lett å gjøre for deg siden dette er din mann og far. Den ene bor du tross alt sammen med, men det du kanskje kan gjøre er å minke kontakten med din far en periode. Så når han og hans åpenbart negative påvirkning på din mann litt på avstand så kan du ta deg et par alvors ord med din mann. Det er tydelig at han er veldig lett å påvirke og at han følger den sterke. Så hva med å prøve å bli den sterke påvirkningen? Om han er enig med deg så har du et du kan minne han på når dere da sitter i en situasjon der din far kritiserer deg og mannen plutselig er enig. Da kan du svare "Vel, det var ikke det du da til meg" ol.

 

Regner med din mann stiller krav til deg? Da kan du stille krav til han lykke til og prøv å vri om på hersketeknikkene deres.

 

Anonymous poster hash: 51c75...b64

[Anonym bruker]

jeg kuttet ut min egen far da jeg etter gjentatte alvorlige samtaler fortalte ham hvordan hans behandling hadde påvirket meg opp gjennom oppveksten og fortsatt påvirket meg. Han klarte ikke å ta det inn. Gjør som han alltid gjør. Men jeg har det bedre nå når jeg slipper å ha kontakt med ham.

Du snakker om barnefaren som om du ikke bor med ham? Isåfall ville jeg minimert kontakten med ham.

 

Anonymous poster hash: daecb...85c