Aggressiv katt

[Anonym bruker]

Katten vår er svært bedagelig anlagt. Den er husren, bruker kattedo, gjør jobben sin utenfor, og storkoser seg inne resten av tiden. Problemet er at den ut av intet angriper både oss voksne og ungene. 

-Vi kan gå i trappen og plutselig få skarpe tenner i leggen. 
-Vi kan sitte i sofaen, katten kommer bort for å kose, før den hugger tak i håndleddene, gjerne til det går hull på huden. 
-Babyen kan ligge på matten, katten kommer bort og angriper.
-Det eldre barnet kan gå forbi en stol katten ligger på, og vips, der sitter tennene og/eller klørne i en arm.

 

Katten er ikke mer enn halvannet år, er sterilisert, alltid blitt behandlet bra. Får stimuli, har egne trygge steder den kan gjemme seg bort, går inn og ut som den vil på dagtid (nattestid holdes den inne). Tilgang på mat og vann hvor barna ikke kommer til.

Stort sett gjør den ikke så mye ut av seg, men de "plutselige" angrepene skremmer meg litt. Den oppsøker oss for å angripe! Nå kommer det også en ny baby etterhvert, og jeg er redd katten kan gjøre store skader. (Tenker selvsagt øyne, i verste fall pulsårer. Der sikter den seg inn på meg). 

Min mann mener den bør avlives. Jeg tenker litt mer på omplassering, men hvem vil ha en aggressiv katt?  Og hun er snill 97% av tiden.... (Nei, dette er ikke lek. Den oppfører seg helt annerledes da). 
Hva hadde dere gjort? 
 

Anonymous poster hash: a43f3...355

[Anonym bruker]

Siden den forstatt er ung, så vil jeg tro den er svært leken, og har myyyye energi. Er derfor viktig å leke med den ofte, for å kjøre den ut litt. Den må få ut energien. Er nok der hovedproblemet er, for mye energi.

Anonymous poster hash: d94b0...017

[Anonym bruker]

Høres ut som en katt som trenger mer utetid og mer stimuli. Min katt blir også slik når hun kjeder seg, og jo det er nok lek når katten 'jakter' på dere. En så ung katt er så vidt over kattungestadiet.

Mine katter har roet seg ned ved 2 og 1/2 år.

 

Anonymous poster hash: 2dc47...ef9

[Anonym bruker]

Er den kastrert? Snakk med dyrlege, men vil tro at dette bare er en aktiv katt som må ha mer lek og utfolde seg mer ute..  Blir kanskje bedre til våren\sommeren..

 

 

Vi hadde en eldre katt som var sånn, men han ble plutselig sånn helt uten grunn.. Ekstremt sjalu på ungene. Ikke syk (sjekket hos dyrlege), han måtte vi dessverre avlive. leke osv funket ikke på han, men han var 8år. Angrep ungene og baby.

Anonymous poster hash: 1cb0c...eda

[Anonym bruker]

Den er kastrert (sies vel sterilisert om hunkatter), lekes med og er mye ute.

Oppførselen har blitt verre etter sterilisering.

Som nevnt virker det ikke som lek. Hun får et helt annet blikk rett før angrepene. Og hva med at hun oppsøker et barn som enda ikke kryper for å angripe? Er ikke det et faresignal?

 

 

Anonymous poster hash: a43f3...355

[Anonym bruker]

Jo, jeg ville sjekket den hos dyrlege, og hørt hva de sier.. kanskje den er syk eller skadet, og det er måten den viser det på. Uansett, så er det farlig. Kan fort treffe øyer.

Anonymous poster hash: 1cb0c...eda

[Anonym bruker]

Vår katt ble desverre mer og mer agressiv. Hun begynte først å hoppe etter mannen, klore ham, bite, osv. Hun var egentlig veldig rolig, og fikk være i fred når hun følte for det (på eget sted). Dermed ble vi ganske sjokkert da hun begynte å angripe.. 

Hun ble behandlet bra hele livet, mye kos og stimuli, riktig mat, fikk henne ikke før etter 3 måneder, sterilisert, osv. Vi gjorde "alt" riktig, hvertfall etter de instruksene vi fikk hos vetrinæren. 

Men etter en stund begynte hun å angripe, hoppe etter, og bite/klore meg. Meg av alle personer, jeg var liksom "nærmest" (litt vanskelig å forklare et slikt bånd). Dette pågikk over lengre tid og vi kontaktet vetrinær som kom med råd til oss. Ting ble ikke bedre..

Til slutt angrep hun barnet vårt. Lille gutten som hun alltid skulle passe på, ligge ved siden av, lekte med, osv. Hun brydde seg virkelig om han! Men når hun begynte å angripe ham, og den dagen kom hvor hun bet ham så hardt at han sa han ble redd for katta, da skjønte vi at det var gått alt for langt. Det var ikke leking for man ser virkelig forskjellen på en katt som leker og en som angriper. 

 

Etter samtale med vetrinæren ble pusen vår avlivet... Det var en helt ufattelig avgjørelse å ta. Vi prøvde først å omplassere henne for vi tenkte hun kanskje ville bli bedre av å bo i et hjem uten barn. Men vi måtte så klart være ærlige og beskrive katten som hun var, og ingen ville ta imot henne. Vi måtte til slutt ta det grusomme valget, men vi kunne altså ikke leve med en katt som ungen vår var redd for. 

 

Mitt råd er å snakke med vetrinær. Sjekket ut at den ikke er skadet eller syk, kanskje få noen råd. Men om den angriper babyen så ville jeg ikke vært i tvil om at katta måtte bort.

Anonymous poster hash: d18bd...2dc

[Anonym bruker]

Hei, høres ut som min katt du beskriver, og vi har helt lik problemstilling her i huset.. Katten vår har det også utrolig flott, han skulle bare visst hvor heldig han egentlig er Vår har også katteluke som han går ut og inn av helt som han vil… Vår blir 2 år om noen mnd, ble kastrert rundt 6 mnd tror jeg, og jeg har hørt i ettertid at de kan bli agressive av å bli kastrert for tidlig.. 

 

Vår katt er en stor sjarmør 97 % av tiden som du også skriver, men plutselig sitter han i leggen på en av oss.. Han har også angrepet ungene i sengene om kvelden.. Jeg fortalte faktisk katten for 3-4 uker siden ( jeg vet det høres dumt ut) at om han gjorde det igjen så kan vi ikke ha han mer og jeg må få han avlivet.. Siden har han ikke gjort det faktisk, sikkert tilfeldig, men så lenge uten angrep har vi ikke opplevd.. Vår får også et spesielt blikk før han angriper, veldig ubehagelig.. Vi satser på et han har tatt til vett her nå, så anbefaler deg å ta en prat me`n

Anonymous poster hash: a424f...356

[Anonym bruker]

Få en sjekk hos veterinær, kan være at hun er syk, har smerter etc...

Katter kan bli syke på sinnet og mannevonde uten at noe egentlig har skjedd med dem. Det ligger nok i genene. Hadde en slik katt en gang, som dessverre måtte avlives. Dyrlegen fant ikke noe galt med henne, hun var en fantastisk katt, men dessverre angrep hun uten forvarsel, slik kan man ikke ha det med små barn - tenk om hun sikter mot øynene.....  Jeg hadde ikke tatt sjansen på å ha en slik katt i hus med baby, og jeg tolerer i utgangspunktet mye fra dyr!

Anonymous poster hash: 8756c...669

[Anonym bruker]

 

Få en sjekk hos veterinær, kan være at hun er syk, har smerter etc...

Katter kan bli syke på sinnet og mannevonde uten at noe egentlig har skjedd med dem. Det ligger nok i genene. Hadde en slik katt en gang, som dessverre måtte avlives. Dyrlegen fant ikke noe galt med henne, hun var en fantastisk katt, men dessverre angrep hun uten forvarsel, slik kan man ikke ha det med små barn - tenk om hun sikter mot øynene.....  Jeg hadde ikke tatt sjansen på å ha en slik katt i hus med baby, og jeg tolerer i utgangspunktet mye fra dyr!

 

Anonymous poster hash: 8756c...669

 

Du kan selvsagt forsøke omplassering, men det er lite sannsynlig at du vil finne et hjem til dem om du spiller med åpne kort. 

 

Anonymous poster hash: 8756c...669

[Anonym bruker]

Gode tips fra flere over her, du kan i tillegg prøve å kjøpe feromoner og sette i stikk-kontakter her og der og se om det har noe virkning. Om det er noe som plager katten psykisk så kan det hjelpe. Men det kan nok være lurt å la en veterinær se på den i tilfelle noe er galt, og pass på at den blir stimulert nok. Lykke til, håper dere finner en løsning som er god for både dere og pus  

Anonymous poster hash: 9f51b...6cf

[Anonym bruker]

Mulig at avlivning er det beste.Jeg er dyrevenn.

Anonymous poster hash: 42482...9a7

[Anonym bruker]

Dere beskriver veldig godt mye jeg har på hjertet. Jeg er også den "nærmeste". Hun følger etter meg overalt, mjauer for å vekke meg slik at jeg kan slippe henne ut istedet for mannen som er våken, legger seg hos meg for å slappe av etc. Det er meg hun kommer til for å få kos, påfyll av mat (fordi det som ligger der ikke er godt nok og hun må ha "ferske" biter over de gamle for og gidde og spise). Jeg kan dusje henne og såpe henne inn uten at hun bryr seg, hun vil helst sove ved føttene mine. You name it! Egentlig en drømmekatt! 

Mor var vond i sinnet, og hun fikk disse kattungene svært tidlig. Tenker kanskje en blanding av gener og uheldige omstendigheter ift modenhet ved kullet har gjort noe med vår lille diva. (Det er det hun er nemlig). 

Hun setter "blikket" i den hun skal angripe før hun gjør det, uavhengig av hvem det er. Meg kan hun følge lenge, gjerne også følge etter meg, sette seg ned og bare stirre, før hun biter. Og det er et helt annet blikk enn "lek med meg blikket". Dette er "morderisk". Ok, sikkert tåpelig forklart, men man kan lese mye av blikk og kroppsspråk kombinert. Hun har forresten angrepet oss flere ganger mens vi har sovet også. 

Har også mine tvil om at noen ønsker å ta henne i mot slik hun er, men som dyrevenn vil jeg ikke holde noe skjult da det kan risikere nok en omplassering og mer utrygghet. Jeg vet at vi har det vondere og vanskeligere enn dem som sovner inn. De vet jo ikke hva som skjer og det er ingen fysiske smerter forbundet. 

Hun har det som plommen i egget her, hvorfor ikke bare forstå det?


 

Anonymous poster hash: a43f3...355

[Anonym bruker]

 

Dere beskriver veldig godt mye jeg har på hjertet. Jeg er også den "nærmeste". Hun følger etter meg overalt, mjauer for å vekke meg slik at jeg kan slippe henne ut istedet for mannen som er våken, legger seg hos meg for å slappe av etc. Det er meg hun kommer til for å få kos, påfyll av mat (fordi det som ligger der ikke er godt nok og hun må ha "ferske" biter over de gamle for og gidde og spise). Jeg kan dusje henne og såpe henne inn uten at hun bryr seg, hun vil helst sove ved føttene mine. You name it! Egentlig en drømmekatt! 

 

Mor var vond i sinnet, og hun fikk disse kattungene svært tidlig. Tenker kanskje en blanding av gener og uheldige omstendigheter ift modenhet ved kullet har gjort noe med vår lille diva. (Det er det hun er nemlig). 

 

Hun setter "blikket" i den hun skal angripe før hun gjør det, uavhengig av hvem det er. Meg kan hun følge lenge, gjerne også følge etter meg, sette seg ned og bare stirre, før hun biter. Og det er et helt annet blikk enn "lek med meg blikket". Dette er "morderisk". Ok, sikkert tåpelig forklart, men man kan lese mye av blikk og kroppsspråk kombinert. Hun har forresten angrepet oss flere ganger mens vi har sovet også. 

 

Har også mine tvil om at noen ønsker å ta henne i mot slik hun er, men som dyrevenn vil jeg ikke holde noe skjult da det kan risikere nok en omplassering og mer utrygghet. Jeg vet at vi har det vondere og vanskeligere enn dem som sovner inn. De vet jo ikke hva som skjer og det er ingen fysiske smerter forbundet. 

 

Hun har det som plommen i egget her, hvorfor ikke bare forstå det?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: a43f3...355

 

Jeg skjønner at dette er litt vondt for deg. Uansett; det første skrittet er nok å ta kontakt med dyrlegen.

Noen velutstyrte dyrlegekontorer har egne àdferdsspesialister også, så det kan lønne seg å gå til et større dyrlegekontor, selv om det koster litt mer.. Så kan du drøfte dette med avliving med dyrlegen, høre hva h*n tenker om adferden til katten. Håper det ordner seg, for deg og pus. 

 

Anonymous poster hash: 8756c...669