"Det er urettferdig!" Hvordan få ham til å slutte?

[Anonym bruker]

Har en åtteåring som syns alt er urettferdig; at søsteren skal på klassefest, at hun får være lengre våken (tre års aldersforskjell), at vi har grønnsaker til middag (!) osv. ALT er urettferdig.

 

Jeg slår ned på det hver gang og har prøvd å forklare hva som faktisk er urettferdig her i verden, men han gir seg ikke.

 

Noen tips og råd?

 

Anonymous poster hash: 7d40c...654

[Anonym bruker]

mode: ignore

 

Anonymous poster hash: b802c...898

[Anonym bruker]

Svarer konsekvent "sånn er det bare. livet er urettferdig. når du blir gammel nok er det din tur". Etter x-antall ganger med forklaringer gidder jeg ikke mer for jeg vet at ungene maser om det kun i håp om at jeg en dag skal gi etter.

Anonymous poster hash: 06b60...71b

[Anonym bruker]

Her er livet grusomt urettferdig også. Mine er jevnere i alder men ene har et par diagnoser og slipper unna mye det friske barnet må. Noe som selvsagt er grusomt urettferdig i følge det friske barnet.

Jeg satt meg ned med dette barnet og forklarte alle ting det kan som ikke søskenet kan nå og i framtiden, og alt søskenet må gjennom som det slipper men det er fortsatt urettferdig at minsten får ha med mamma på sykehuset, slipper skolen (ved legeavtaler mm.) ikke må gjøre plikter som barnet ikke har mulighet til å klare. 

Det meste i vår hverdag egentlig hvis det er noe som ikke er 100% likt. Men det er selvsagt ikke urettferdig hver gang det er minsten som er taperen i situasjonen......

 

Så jeg har begynt å svare at vel livet er urettferdig det må vi bare leve med.

Og satser på at barnet etter hvert som det blir eldre får evnen til  å forstå ting bedre og vil innse at disse tingene faktisk ikke er urettferdig. Barnet mitt er også 8, muligens det er noe som hører alderen til.

Anonymous poster hash: 88a6b...7fe

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg pleier bare så svare at ja, livet er urettferdig.

[Superdolly]

Jeg har svart temmelig uinteressert at livet er urettferdig og så ikke gitt noe mer oppmerksomhet til klagingen. Jeg gidder ikke bruke mye tid og gi milelange forklaringer på hvorfor og hvordan. Jeg gidder ikke si at det jevner seg ut heller, for det gjør jo ikke deg i barnas øyne. Når den ymgste har blitt så stor at han har fått leggetid klokka ni har plutselig den eldste leggetid klokka ti og alt er akkurat like urettferdig. Noen ting er bare sånn. Bruk dem til å øve opp din evne til å ignorere.

[Chl85]

Sånt ignorerer jeg eller sier ;" Ja livet er urettferdig noen ganger og sånn er det bare"...  Også dytter jeg på et dessverre på slutten

 

Så lenge det er ganske klart at det ikke er urettferdig gidder jeg heller ikke bruke tid på det

 

Ikke noe vits i å forklare ihjel tenker jeg da. For dem føles alt urettferdig fordi de er små egoister(ikke i negativ forstand) og de lærer å tøyle det etterhvert.

 

Sånn er det jo i alle aspekter av livet og måå jo læres.

 

[Anonym bruker]

Dere kan jo ha en belønning for ei uke uten å si at noe er urettferdig, og en større belønning etter en md.. Noe han virkelig ønsker seg.. 

Anonymous poster hash: 8ce5b...464

[Anonym bruker]

Jeg bruker å svare at det er det beste med å være voksen! Jeg kan gjøre livet urettferdig for dem, så derfor kan de glede seg så veldig til de blir voksne, for når jeg blir eldre og gammel så er det de som bestemmer over meg! Haha

Anonymous poster hash: 50005...b8a

[Iiiiik]

Jeg svarer stort sett ikke, forklarer i hvert fall ikke. Hvis jeg forklarer, tenker jeg at jeg signaliserer at jeg må rettferdiggjøre () mine egne vurderinger og at jeg er avhengig av at de sier seg enige. Sånn er det jo ikke. Hvis jeg svarer, sier jeg bare at "Ja, verden er urettferdig"

[Anonym bruker]

Samma problemet her. Nå er jeg kommet til et punkt der jeg forklarer hvorfor en gang. spør en gang om hun har hørt hva jeg sa også ignorerer jeg etter dette. Blir litt høylytt en stund, men nå er jeg lei av å forklare på nytt og på nytt og på nytt.

 

Anonymous poster hash: 0dda7...a53