Hvordan forholde seg til min mor (laaaaangt)

[Anonym bruker]

Jeg er 33 år, to barn og et heller anstrengt forhold til min mor.

 

Foreldrene mine skilte seg da jeg var 16, min mor tok det tungt, snakket mye drit om min far og synes veldig synd på seg selv. Hver gang jeg skulle ut på fredag/lørdagskvelden satt hun og gråt og lurte på hvordan jeg hadde samvittighet til å la henne sitte hjemme alene (jeg var 16 og levde ungdomstiden). Hun var allerede da lite interessert i meg og mitt, tror kanpt hun vet hvilke fag jeg tok på vgs

 

Jeg flyttet til en annen by for å studere og da fikk hun seg en ny mann (fant på nett) og de solgte barndomshjemmet mitt, hun ble ufør og de flyttet til en liten bygd fire timer fra der hvor jeg har vokst opp og hvor jeg kjente ingen. Så de fleste ferier etter det valgte jeg å tilbringe hos pappa som fortsatt bodde på hjemstedet. Den nye mannen var smårar og hun mistet snart alle vennene sine da de ikke orket han og hun hadde flyttet så langt avgårde.

 

I disse årene bydde hun seg fint lite om meg, ringte kanskje annehver mnd mens jeg var student og hun vet fint lite fra livet mitt de årene. Jeg studerte ferdig, flyttet hjem, ble gift og fikk barn.

Hun kom på besøk nå og da, men snakket stort sett om seg og sitt (avbrøt barna etc), men tok masse bilder hele tiden av barna så hun kunne vise alle hvor fine barnabarn hun hade (hun kom såpass sjelden at de aldri husket helt hvem hun var). Hun vet ikke hva hverken jeg eller mannen jobber som eller i hvilke bedrifter...

 

Nå har hun skilt seg fra mannen sin etter ti år. Og plutselig krever hun å være en stor del av mitt liv. Men jeg orker ikke. Hun tar energi fra meg, får meg alltid nedfor/sint når hun er på besøk, snakker bare stygt om sin eks og bryr seg virkelig ikke om andre. Hun har også begynt å lyve mye. Men nå ringer hun støtt og stadig og gråter på telefonen og kaller meg dårlig datter og mener at jeg må få la henne delta mer i livet mitt (nå ser vi henne tre ganger i året, barnebursdag og jul). Jeg vil ikke, men mannen mener hun fortjener en ny sjanse.

 

Men gjør hun virkelig det? Eller er det rett og slett for sent?

Anonymous poster hash: 73e98...8eb

[Kathrine.]

Om det var meg hadde eg gitt ho en ny sjanse. Be the better person. Ho har jo sikkert ingen andre. Om ho avbryter, avbryt ho og "ta igjen" ved å Gjøre det samme som ho gjer mot dokke. Men hadde absolutt gitt ho litt mer kontakt. Men samtidig vore tydelig i beskjeder. Vær så snill å Ikkje klage f.eks.

[Anonym bruker]

Hun kommer bare til å tappe deg for energi og fylle deg med enda mere dårlig samvittighet. Noen ganger er det bare for sent.

Skal du ha kontakt med henne må det være på dine premisser, ikke noe sutring og klaging på eksmann m.m

 

Anonymous poster hash: ddaad...864

[Anonym bruker]

Hadde jeg vært i dine sko, og min mor sa jeg var en dårlig datter, ville jeg faktisk lagt til at jeg syntes hun var en dårlig mor og mormor. Jeg ville sagt rett ut at du ikke var interessert i å høre baksnakking og drittpreik om noen som helst andre, og også legge til at man ikke avbryter noen som helst; verken store eller små. 

Jeg synes du skal gi henne en sjanse - etter å ha gitt henne en skikkelig preken og "regler" for oppførsel i nærheten av deg og dine barn. Èn sjanse, og ikke mer. Ikke meningen livet skal bli sugd ut av deg når du treffer noen heller - selvoppofrende synes jeg ikke du skal være!

Nå er jeg og min mann i en helt annen situasjon når det gjelder mine foreldre, men vi er likevel i samme situasjon. De bor nærmere ti timer unna, og er på hjemstedet omtrent 4-6 ganger i året, hvor vi treffer dem 2-4 ganger. De skjønte plutselig at vi faktisk ikke var interessert i å ha noen kontakt med dem av ulike grunner, men vi har bestemt oss for å gi dem en sjanse om de slutter med baksnakking, verken til oss eller OM oss (har vært mye drit her), negativitet av noe som helst slag, og attpåtil at min mor roer seg ned i nærheten av barnebarna sine, mine barn kjenner henne ikke (to år gamle, så de husker dem ikke mellom hver gang vi møtes) og er livredd henne når hun kommer busende brå og høylytt på dem. De liker litt mer rolig lek og ikke herjing fra "første møte"... Det er også flere ting jeg ikke nevner her, men det er MYE småting som bare har toppet seg opp og sugd all energi ut av oss hver gang vi møtte dem... 
De er gått med på det, men vi har ikke truffet dem enda, så blir spennende å se om det er noen endring.

Anonymous poster hash: d8007...ff6

[Anonym bruker]

Samvittigheten min sier også at jeg burde gi henne en sjanse til, hun er jo tross alt min mor.... Men det er i realiteten bare på papiret hun er det, vi er ulike som natt og dag og har helt ulikt verdisyn. Jeg har hatt mange andre morspersoner i livet mitt de siste 15 årene, f.eks mammene til venninner som har stilt opp fpr meg i tunge perioder.

Men så føler jeg at jeg sylder barna og bli kjent med sin mormor, selv om ikke jeg liker henne kan det jo hende de gjør det....

 

HI

Anonymous poster hash: 73e98...8eb

[Anonym bruker]

Enig med hun over som sier at neste gang din mor kaller deg for dårlig datter, så minn henne på hvor dårlig mor hun var i alle årene, hvor hun prioriterte seg selv, ikke brydde seg om deg og hva du gjorde og hvordan du hadde det.

Si at hvis hun vil være en del av ditt liv så er det på slike og slike premisser. Du kan f.eks. kreve at hun blir med på timer til familievernkontoret hvor du og hun kan snakke om ting som har vært på en saklig måte og også finne en måte å omgås i fremtiden på en god måte.

Vil hun ikke det, eller ellers ikke skjerper seg, da mener jeg at du ikke må gi henne flere sjanser.

Anonymous poster hash: 063f0...707

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke være en noe som helst "better person" når det kommer til min mor. Hun tar mer enn hun gir, og jeg ender opp med å bruke mye energi på å irritere/være lei meg/sint pga henne. 

 

jeg har ikke snakket med henne på lenge, og for meg har det hjulpe. Hun kjenner knapt barnebarna, enda hun har fri tilgang til dem, Hun favoriserer eldste og ignorerer de yngste, så jeg har begynt å begrense denne tilgangen også ettersom de yngste begynner å bli såpass store at de synes det er urettferdig at kun eldste får ting/opplevelser og overnattinger..

 

Kommenterer på samtlige bilder jeg legger ut på FB av barna og skriver bestemors gullunge. Misstenker det er for "show off" og fordi hun vet jeg lar meg provosere. (for jeg får lyst til å skrive"bestemors gullunge, som du glemte bursdagen til og som du har sett en gang hele hans liv fordi du ikke er intr")

 

Anonymous poster hash: bab63...1f1

[Anonym bruker]

Da skal jeg prøve en siste gang. Skal si ifra så best jeg kan, men synes ikke det er enkelt. Hun hører likssom ikke hvor mye jeg enn sier ting (har prøvd å snakke med henne før).

Wish me luck!

 

HI

Anonymous poster hash: 73e98...8eb

[Anonym bruker]

 

Da skal jeg prøve en siste gang. Skal si ifra så best jeg kan, men synes ikke det er enkelt. Hun hører likssom ikke hvor mye jeg enn sier ting (har prøvd å snakke med henne før).

Wish me luck!

 

HI

 

Anonymous poster hash: 73e98...8eb

 

Lykke til Håper det bedrer/ordner seg for deg

 

Anonymous poster hash: d8007...ff6

[Pengetreet]

Jeg ville nok gitt henne en ny sjanse, men samtidig vært temmelig klar på hva jeg kan godta. Det høres ut som hun har satt seg fast i en offerrolle og at hele hennes verden dreier seg om hvor synd det er på henne og hvor ille alle andre behandler henne.

Jeg ville tatt en lang prat med henne om hvordan du har opplevd tingenes tilstand, slik at hun får mulighet til å få ditt perspektiv på deres relasjon. Det kan hende at hun går i forsvar, men da har hun i alle fall fått noe å tygge på. Dersom hun bare fortsetter i samme tralten, uten vilje til å se din side av saken, så er det helt ok å ta avstand igjen. Man må ikke omgås mennesker som tapper en for energi.

[Anonym bruker]

Jeg har en teori om at mange i vår foreldregenerasjon ble utsatt for omsorgssvikt som babyer (skrikekurer var populært på den tiden og baby skulle ligge mest mulig alene). Dette har ført til at en hel del folk går rundt og er emosjonelt ødelagte. Dårlig tilknytning etc... Min mor inkludert. Hun er narsissistisk, ser kun sine behov og ønsker og selvom hun har hatt masse hjelp av sine foreldre gir hun minimalt tilbake . Jeg har slått meg til ro med dette, tilgitt henne og tar henne for det hun er. Har gitt opp å ha forventninger, og behandler henne og tenåringen på samme måte. Hun er glad i meg på sin måte (for sin egen del) og gjør faktisk en bedre jobb som bestemor - det lille de ser sv henne. Men jeg setter opp grenser og beskytter meg selv for å bli mener mulig såret...

 

Lykke til uansett hvilket valg du tar!

 

Anonymous poster hash: acac0...be7

[Anonym bruker]

Jeg har en teori om at mange i vår foreldregenerasjon ble utsatt for omsorgssvikt som babyer (skrikekurer var populært på den tiden og baby skulle ligge mest mulig alene). Dette har ført til at en hel del folk går rundt og er emosjonelt ødelagte. Dårlig tilknytning etc... Min mor inkludert. Hun er narsissistisk, ser kun sine behov og ønsker og selvom hun har hatt masse hjelp av sine foreldre gir hun minimalt tilbake . Jeg har slått meg til ro med dette, tilgitt henne og tar henne for det hun er. Har gitt opp å ha forventninger, og behandler henne og tenåringen på samme måte. Hun er glad i meg på sin måte (for sin egen del) og gjør faktisk en bedre jobb som bestemor - det lille de ser sv henne. Men jeg setter opp grenser og beskytter meg selv for å bli mener mulig såret...

Lykke til uansett hvilket valg du tar! Anonymous poster hash: acac0...be7

Interessant teori. Vil tro en den av utviklingspsykologien støtter opp om den.

Du har kommet langt når det gjelder din innstilling til din mor.

For å bli fri må man akseptere situasjonen slik den er isteden for å tenke på slik det burde vært.

Jeg jobber med det samme selv når det gjelder min mor, men det er ikke lett.

 

Ikke hi.

 

Anonymous poster hash: f7ff7...dad

[Anonym bruker]

Les litt her:

http://daughtersofnarcissisticmothers.com/

Anonymous poster hash: 7cafc...061