Nå er jeg lei meg- overgrep 😔

[Anonym bruker]

Min datter som nå er 9 år, ble utsatt for overgrep for to år siden på lekeplassen der vi bodde. Vært gjennom rettsak og svinet sitter i fengsel. Hun har klart seg veldig bra, har ikke virker plaget med det og sagt at hun ikke tenker på det. Blid og fornøyd jente... Men

 

Våkner i natt vekker pappa og sier at hun har drømt stygt. Forteller da at hun drømte om det som skjedde, at han ikke kom i fengsel og at vi måtte flytte til vårt opprinnelige hjemmeland😔😔😔. Var trøtt idag og hadde vondt i magen. Dro til skolen.

 

Jeg har det så vondt. Skulle gitt hva som helst for å være forutwn denne hendelsen. Ovenfor henne må jeg være sterk, vi må ta henne på alvor, men samtidig ikke la dette ødelegge hverken oss voksne eller henne. Det som trøster oss er å se at hun er blid og fornøyd, spiser godt, sover, gjør det godt på skolen, har venner... Men så er det drømmen da som gjør at jeg blir så bekymra.

 

Måtte lufte tankene....😔

 

Anonymous poster hash: 318a7...cc5

[Anonym bruker]

Har dere blitt fulgt opp av proffesjonelle? Visst ikke bør dere vurdere det. For å få hjelp visst det skulle oppstå seinvirkninger. Tenker det er bedre å være føre var. Bra at han er bak lås, ingen bør oppleve overgrep! Fortsett å ta godt vare på datteren din<3 klem til deg

 

Anonymous poster hash: ff2e1...02b

[Anonym bruker]

Helsesøster på skolen dere kan snakke med? Om det er en drøm så betyr det jo ikke at alt kommer opp igjen. Jeg slet med traumer av en vanskelig oppvekst i mange år. Jeg har av og til drømmer og dårlige dager, men det betyr ikke jeg faller sammen igjen av det. Men kanskje god ide å snakke med lege eller helsesøster om hvordan dere skal takle ting videre om hun får en reaksjon. Fint dere passer på jenta deres!

 

Anonymous poster hash: 25fb6...11e

[Anonym bruker]

Huff så trist kunne du ikke hatt henne hjemme i dag ? Eller ville det gjort det verre ? Hadd nok slitt veldig dersom det hadde vært mitt barn, men man må vel bare prøve å leve så normalt som mulig. Håper jenta de får hjelp til å snakke om det

 

Anonymous poster hash: 4c490...bf6

[Anonym bruker]

Det er hele tiden en balanse i dette. Man skal selfølgelig ta hennes følelser på alvor, men samtidig så må man ikke gi det altfor mye oppmerksomhet. Å holde hun borte fra skolen følte jeg ble feil. Hva hvis hun etter hvert skjønner at dette kan hun bruke for å få fri en dag. Man vet aldri.... Jeg bekrefter at det som har skjedd var dumt, at sånne ting skal ikke de voksne gjøre. Samtidig prøver jeg å si noe om at det er mange barn og voksne som opplever dumme ting i livet, men som må gå videre og leve et fint liv. Tar ofte meg selv som eksempel. Opplevd krig, men har det bra nå, har min familie og er glad. Ikke lett dette her ...

 

Anonymous poster hash: 318a7...cc5

[Anonym bruker]

Det er hele tiden en balanse i dette. Man skal selfølgelig ta hennes følelser på alvor, men samtidig så må man ikke gi det altfor mye oppmerksomhet. Å holde hun borte fra skolen følte jeg ble feil. Hva hvis hun etter hvert skjønner at dette kan hun bruke for å få fri en dag. Man vet aldri.... Jeg bekrefter at det som har skjedd var dumt, at sånne ting skal ikke de voksne gjøre. Samtidig prøver jeg å si noe om at det er mange barn og voksne som opplever dumme ting i livet, men som må gå videre og leve et fint liv. Tar ofte meg selv som eksempel. Opplevd krig, men har det bra nå, har min familie og er glad. Ikke lett dette her ...

 

Anonymous poster hash: 318a7...cc5

 

Her tror jeg du er inne på noe viktig. Så lenge hun ikke virket plaget i dag , var det ingen grunn til å holde henne borte fra skolen. Det hadde vært med på å gjøre overgrepet til noe enda større oG "farligere" enndet er. Dere må ikke gi henne et inntrykk av at hun er skadet for livet. Min venninne ble utsatt for et overgrep som barn. I ettertid sier hun at hun tror det hadde vært mye lettere for henne å komme over det dersom ikke de voksne hadde oppført seg som om det hadde skjedd en stor tragedie. Det hadde det selvsagt, et overgrep er grusomt, men de voksne må finne en balanse mellom å ta det på alvor og å blåse det opp til dimensjoner som gjør alt vanskeligere for barnet.

 

Anonymous poster hash: 76159...522

[Anonym bruker]

Så vondt for dere, sender en trøsteklem.

 

Jeg ble selvutsatt forovergrep som liten,og synes det høres ut som du har taklet dette på en god måte. Den balansen du snakker om,mellom å ta på alvor og å ikkegjøre det mer dramatisk enn det er,er utrolig viktig, og sikkert veldig vanskelig. Hvis du trenger noen å rådføre deg med når det gjelder hvordan du skal møte jenta di kan jeg anbefale den landsdekkende støttetelefonen for overgrepsutsatte og pårørende, nummeret dit er 800 57 000. Telefonen er åpen hele døgnet, og de som svarer har god greie på denne typen problematikk.

    

Anonymous poster hash: 736e7...c00

[Anonym bruker]

 

Så vondt for dere, sender en trøsteklem.

 

Jeg ble selvutsatt forovergrep som liten,og synes det høres ut som du har taklet dette på en god måte. Den balansen du snakker om,mellom å ta på alvor og å ikkegjøre det mer dramatisk enn det er,er utrolig viktig, og sikkert veldig vanskelig. Hvis du trenger noen å rådføre deg med når det gjelder hvordan du skal møte jenta di kan jeg anbefale den landsdekkende støttetelefonen for overgrepsutsatte og pårørende, nummeret dit er 800 57 000. Telefonen er åpen hele døgnet, og de som svarer har god greie på denne typen problematikk.

 

 

Anonymous poster hash: 736e7...c00

Tusen takk. Hjelper å høre at vi håndterer dette på en ok måte. Trist å høre at du har opplevd det samme. Kan jeg spørre om dette har preget deg senere, også som voksen?

 

Anonymous poster hash: 318a7...cc5

[Anonym bruker]

 

 

Det er hele tiden en balanse i dette. Man skal selfølgelig ta hennes følelser på alvor, men samtidig så må man ikke gi det altfor mye oppmerksomhet. Å holde hun borte fra skolen følte jeg ble feil. Hva hvis hun etter hvert skjønner at dette kan hun bruke for å få fri en dag. Man vet aldri.... Jeg bekrefter at det som har skjedd var dumt, at sånne ting skal ikke de voksne gjøre. Samtidig prøver jeg å si noe om at det er mange barn og voksne som opplever dumme ting i livet, men som må gå videre og leve et fint liv. Tar ofte meg selv som eksempel. Opplevd krig, men har det bra nå, har min familie og er glad. Ikke lett dette her ...

 

Anonymous poster hash: 318a7...cc5

Her tror jeg du er inne på noe viktig. Så lenge hun ikke virket plaget i dag , var det ingen grunn til å holde henne borte fra skolen. Det hadde vært med på å gjøre overgrepet til noe enda større oG "farligere" enndet er. Dere må ikke gi henne et inntrykk av at hun er skadet for livet. Min venninne ble utsatt for et overgrep som barn. I ettertid sier hun at hun tror det hadde vært mye lettere for henne å komme over det dersom ikke de voksne hadde oppført seg som om det hadde skjedd en stor tragedie. Det hadde det selvsagt, et overgrep er grusomt, men de voksne må finne en balanse mellom å ta det på alvor og å blåse det opp til dimensjoner som gjør alt vanskeligere for barnet.

 

Anonymous poster hash: 76159...522

Godt å høre at det er flere som er enige i at vi håndterer dette på en ok måte. Vi gjør så godt vi kan, men det er til tider veldig vanskelig.

 

Anonymous poster hash: 318a7...cc5

[Anonym bruker]

 

Så vondt for dere, sender en trøsteklem.

 

Jeg ble selvutsatt forovergrep som liten,og synes det høres ut som du har taklet dette på en god måte. Den balansen du snakker om,mellom å ta på alvor og å ikkegjøre det mer dramatisk enn det er,er utrolig viktig, og sikkert veldig vanskelig. Hvis du trenger noen å rådføre deg med når det gjelder hvordan du skal møte jenta di kan jeg anbefale den landsdekkende støttetelefonen for overgrepsutsatte og pårørende, nummeret dit er 800 57 000. Telefonen er åpen hele døgnet, og de som svarer har god greie på denne typen problematikk.

 

 

Anonymous poster hash: 736e7...c00

Tusen takk. Hjelper å høre at vi håndterer dette på en ok måte. Trist å høre at du har opplevd det samme. Kan jeg spørre om dette har preget deg senere, også som voksen?

 

Anonymous poster hash: 318a7...cc5

 

Det er bare å spørre.

 

Det finnes mange mennesker som lever gode liv til tross for at de har vært utsatt for overgrep. For mange er det en hard kamp å komme seg videre, men for de aller fleste er det mulig enten å finne en måte å leve godt med de senvirkningene de har, eller å klare å legge det helt bak seg. Generelt sett krever det mer jo lenger tid det går fra det første overgrepet til man tørr å fortelle noen om det, men det finnes selvsagt unntak, og det er også mange andre faktorer som spiller inn. F.eks. hvor lenge overgrepene pågikk, hvor grove overgrepene var, om det fantes gode omsorgspersoner rundt osv. Vi er også ulikt rustet fra naturens side til å takle motgang, så den utsattes personlighet har også innvirkning på hvor mye han eller hun blir preget. 

 

For min del preget det meg mye tidligere. Jeg slet med å stole på folk, opplevde meg selv som annerledes, slet med skyldfølelse og følte jeg levde et dobbeltliv. Utad oppførte jeg meg som om alt var bra, men egentlig hadde jeg det overhodet ikke bra. Jeg begravde meg selv i arbeid, for så lenge jeg var opptatt med noe slapp jeg å tenke på hvordan jeg egentlig hadde det. Det er vel begrenset hvor lenge man kan klare å jobbe nær sagt hele døgnet, så jeg gikk på en smell tilslutt, og ble sykemeldt. Heldigvis hadde jeg noen gode venner, som var en god støtte i den perioden, og jeg fikk hjelp både gjennom helsevesenet og ved et senter mot incest og seksuelle overgrep (det finnes sånne sentre i alle landets fylker). Det har vært mye jobb å komme dit jeg er i dag, men nå plager det meg overhodet ikke lenger. Det er bare noe som skjedde, som er historie, og som jeg vet ikke var min skyld.

 

For min del pågikk overgrepene over en periode på flere år, og det ble aldri oppdaget. I tillegg til at overgrepene i seg selv er en belastning, er det også en stor belastning å skjule det som foregår. Man lever på en måte i to virkeligheter, fordi ingen andre får med seg hva som skjer, blir det på en måte som om det ikke skjer, men så er det jo nettopp det det gjør. I løpet av bearbeidingsprosessen min har jeg truffet mange andre som har vært utsatt for overgrep, og jeg har forstått at det er ganske vanlig at dette dobbeltlivet er minst like stor kilde til senvirkninger som overgrepene i seg selv. Datteren din slipper å skjule, dere vet hva som har skjedd, og kan bekrefte for henne at det ikke skulle ha skjedd, og at det ikke var hennes feil. Det er en stor fordel for henne. 

 

Håper dette ga deg svar på det du lurte på? Du må gjerne spørre mer hvis du trenger det. For min del er dette så godt bearbeidet at jeg ikke har noen problemer med å snakke om det, og hvis mine erfaringer kan være til nytte for andre deler jeg gjerne.  

    

 

Anonymous poster hash: 736e7...c00

[Anonym bruker]

Dette var tøft å høre! MEN det ser jo ut til at hun har svært kloke foreldre som håndterer dette veldig bra! Så da går nok resten greit også!

 

Klem

Anonymous poster hash: 41914...9f6