Dere som bare elsker barn!

[Anonym bruker]

Dere som alltid har vært glad i barn, elsket å trille babyer, smaske på andres unger, synes det å være tante var toppen av lykke før dere selv fikk barn, elsker å ha alle mulige typer barn hjemme hos dere selv (helst døgnet rundt) osv. Ja, dere skjønner tegningen selv om jeg setter det litt på spissen nå.

 

Jeg bare lurer på om dere har noen som helst forståelse for at det finnes andre kvinner, gjerne mødre selv, som ikke er så glad i andres barn? Som ikke har behov for å være supertante eller passe venners barn i tide og utide osv. Jeg får litt inntrykk av at den store majoriteten her inne, som da altså er veldig barnekjær, automatisk tror at de av oss om ikke er dette er kalde og slemme mennesker som verken er inkluderende eller hyggelige. Bare fordi vi ikke lar oss begeistre over andres barn. Stemmer det inntrykket?

Anonymous poster hash: 7d1f6...c68

[Anonym bruker]

Det er klart at mange syns det nesten er uforståelig at noen ikke liker andres barn sååå godt når man selv gjør det. Men dette gjelder ofte andre veien også. Enkelte som ikke er like begeistret for andres barn forstår ikke hvordan de som liker andres barn holder ut. Er det ikke litt sånn verden er når det gjelder de fleste temaer?

 

Anonymous poster hash: 68acd...0bf

[Anonym bruker]

 

Dere som alltid har vært glad i barn, elsket å trille babyer, smaske på andres unger, synes det å være tante var toppen av lykke før dere selv fikk barn, elsker å ha alle mulige typer barn hjemme hos dere selv (helst døgnet rundt) osv. Ja, dere skjønner tegningen selv om jeg setter det litt på spissen nå.

 

Jeg bare lurer på om dere har noen som helst forståelse for at det finnes andre kvinner, gjerne mødre selv, som ikke er så glad i andres barn? Som ikke har behov for å være supertante eller passe venners barn i tide og utide osv. Jeg får litt inntrykk av at den store majoriteten her inne, som da altså er veldig barnekjær, automatisk tror at de av oss om ikke er dette er kalde og slemme mennesker som verken er inkluderende eller hyggelige. Bare fordi vi ikke lar oss begeistre over andres barn. Stemmer det inntrykket?

 

Anonymous poster hash: 7d1f6...c68

 

 

Neeh.. Men må si jeg stussa litt når en venninne sa hun bare syns folk som legger ut bilder av ungene sine på facebook er såå kjedelige. Og at hun ikke er noe spes glad i unger. La til på slutten "Men dine er helt OK da"  jaja, ærlig sak. Husker i en setning at hun sa at hun har da VALGT og ikke få barn enda. Hun har aldri hatt en kjæreste heller engang.. Folk gjør som de vil, forventer ikke at andre enn oss som foreldre og besteforeldre skal være overbegeistra for ungene. 

 

Anonymous poster hash: 40ed2...2e7

[Anonym bruker]

Det er klart at mange syns det nesten er uforståelig at noen ikke liker andres barn sååå godt når man selv gjør det. Men dette gjelder ofte andre veien også. Enkelte som ikke er like begeistret for andres barn forstår ikke hvordan de som liker andres barn holder ut. Er det ikke litt sånn verden er når det gjelder de fleste temaer?

 

Anonymous poster hash: 68acd...0bf

Jo, du har et poeng, men samtidig kan jeg godt forestille meg hvordan de som elsker barn har det. Jeg elsker dyr, og kan gjerne overføre den følelsen for å forstå hvordan de barneglade da bare smelter av ethvert barn de ser slik som jeg smelter av ethvert dyr jeg ser

 

 

 

Anonymous poster hash: 7d1f6...c68

[Gjest Mamma 2015]

Om de fire barna til svigerinnen min ble foreldreløse ville jeg ikke adoptert dem. Har tre barn selv. Føler svigerforeldrene mine måtte tatt dem da de har et mye nærmere forhold til de. De er i 50 årene. Ville selvsagt gjort mye for å hjelpe i en sånn situasjon ,men bli den nye moren deres, nei det hadde blitt vanskelig. Har ikke noe nært forhold til de. Om det var min søsters barn derimot ligger det mye mer naturlig . Det er rart, men sånn er det bare. Jeg er ikke spesielt glad i andres barn.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke så glad i andres barn, men jeg er den som inviterer mest andres barn på overnatting og ettermiddagslek. 

Jeg gjør det ikke for min egen skyld og lyst, men for barnet mitt. 

Jeg ser at hun elsker besøk av sine kusiner og fettere og vennene sine. Hun er enebarn (ufrivillig) og siden vi ikke får flere barn, gjør vi alt for at hun skal få vokse opp og leke seg mye med sine venner og søskenbarn. 

 

Så utad ser det kanskje ut som om jeg elsker andres barn, men det gjør jeg slettes ikke. 

Jeg elsker barnet mitt for alt i verden! 

Anonymous poster hash: c147a...9d2

[Anonym bruker]

 

Dere som alltid har vært glad i barn, elsket å trille babyer, smaske på andres unger, synes det å være tante var toppen av lykke før dere selv fikk barn, elsker å ha alle mulige typer barn hjemme hos dere selv (helst døgnet rundt) osv. Ja, dere skjønner tegningen selv om jeg setter det litt på spissen nå.

 

Jeg bare lurer på om dere har noen som helst forståelse for at det finnes andre kvinner, gjerne mødre selv, som ikke er så glad i andres barn? Som ikke har behov for å være supertante eller passe venners barn i tide og utide osv. Jeg får litt inntrykk av at den store majoriteten her inne, som da altså er veldig barnekjær, automatisk tror at de av oss om ikke er dette er kalde og slemme mennesker som verken er inkluderende eller hyggelige. Bare fordi vi ikke lar oss begeistre over andres barn. Stemmer det inntrykket?

 

Anonymous poster hash: 7d1f6...c68

 

 

Dere er jo ikke inkluderende og hyggelig når dere ikke bryr dere om andre mennesker. Barn er nemlig mennesker. 

 

Anonymous poster hash: df919...443

[Anonym bruker]

Jeg er en av dem som elsker barn, egne og andres. Men jeg har full respekt for at ikke alle er som meg, akkurat som jeg forventer at de skal respektere mine følelser. Dessuten går det opp og ned her i livet, og det er ikke alltid det passer for oss heller å ha andre over hele tiden :-) sånn er det nok for alle!

 

Anonymous poster hash: 192f4...4d7

[Anonym bruker]

Jeg er en sånn som elsker barn. Har alltid gjort det. Hadde det vært opp til bare meg hadde jeg fått barn tidlig, men sånn ble det ikke. I en alder av 27 er jeg nå gravid med min første (altfor sent for min smak, men samboer gjennom over ti år var ikke klar før) og jeg gleder meg masse til vi blir foreldre. Jeg tror ikke det å blir mor kommer til å endre min oppfatning av at de aller fleste barn er fantastiske og tror fortsatt jeg kommer til å leke mer med ungene i familieselskapene enn å sitte ved bordet med de andre voksne. Der har du meg   

Når det gjelder hva andre føler overfor andres barn, så har jeg aldri tenkt noe over det. Folk er forskjellige. Noen elsker nærmest alle barn, noen gjør ikke det. Det er helt greit for meg, så lenge folk behandler andre, det være seg voksne eller barn, med respekt.

Anonymous poster hash: 13617...ab7

[Anonym bruker]

Det er mange ulike "sannheter"/ eller "verdenssyn" i vår verden... Alle synspunkter innfor et visst verdisyn burde respekteres så lenge alle være seg voksne eller barn behandles med respekt.

 

Jeg er veldig glad i barn, men har mine begrensinger med liten energi. Her har vi ofte unger på besøk til alle tider på døgnet. Selv om jeg er glad i unger så virker det som mange gjerne sender ungen på besøk til oss (og som uttaler eller oppfattes som ikke like glad i barn selv), ikke forstår at det ikke er så morsomt å ha ungen deres hos oss HELE tiden. Dette til tross for at jeg gjerne har deres unge på besøk fra tid til annen, og barnet er svært elskverdig, bare at besøk hele tiden kan være slitsomt for oss voksne.

 

Videre mener jeg alle mennesker (store eller små) har behov for sosialisering, og jeg som foreldre ønsker å påta meg mitt ansvar for en større eller mindre del av dette (alt etter form og muligheter) for mine barn sin del.

 

Jeg elsker barn og kommer alltid til å gjøre det. Både min og mannens utvikling etter at vi fikk barn har vært helt fantastisk, men slik ser ikke alle på det. Man har ulikt vedisyn og slik er det bare.

 

 

Anonymous poster hash: 1732a...305

[Anonym bruker]

eg er ikke spesielt glad i unger. Jeg vil at alle unger skal ha det bra, jeg er selvsagt ikke slem mot unger like lite som at jeg er slem mot voksne, men jeg er ikke særlig barneglad. Elsker mine egne, men adres unger er som regel for masete og for slitsomme Så vi er alle forskjellige.

Anonymous poster hash: 97905...ba5

[Anonym bruker]

 

 

Dere som alltid har vært glad i barn, elsket å trille babyer, smaske på andres unger, synes det å være tante var toppen av lykke før dere selv fikk barn, elsker å ha alle mulige typer barn hjemme hos dere selv (helst døgnet rundt) osv. Ja, dere skjønner tegningen selv om jeg setter det litt på spissen nå.

 

Jeg bare lurer på om dere har noen som helst forståelse for at det finnes andre kvinner, gjerne mødre selv, som ikke er så glad i andres barn? Som ikke har behov for å være supertante eller passe venners barn i tide og utide osv. Jeg får litt inntrykk av at den store majoriteten her inne, som da altså er veldig barnekjær, automatisk tror at de av oss om ikke er dette er kalde og slemme mennesker som verken er inkluderende eller hyggelige. Bare fordi vi ikke lar oss begeistre over andres barn. Stemmer det inntrykket?

 

Anonymous poster hash: 7d1f6...c68

 

 

Dere er jo ikke inkluderende og hyggelig når dere ikke bryr dere om andre mennesker. Barn er nemlig mennesker. 

 

Anonymous poster hash: df919...443

 

Ahh... Så det er DER feilkobling deres ligger! At man ikke er så glad i andres barn betyr jo ikke at man ikke bryr seg om dem, men jeg bryr meg ikke ekstra mye om et menneske bare fordi dette mennesket er et barn. Jeg er f.eks. ikke noe mer glad i mannens nieser og nevøer enn i mine svigerinner bare fordi de er barn, men jeg bryr meg jo om dem og vil deres beste.

 

Og på samme måte som jeg ikke ønsker å ha svigerinnene mine her absolutt hele tiden i helgene, ønsker jeg heller ikke å ha tantebarn her hele tiden, men det betyr jo ikke at jeg ikke bryr meg om dem. Og når de først er her er jeg både vennlig og snill med dem, bare ikke altoppslukende ivrig. Jeg har f.eks. ikke noen større trang til å klemme og susse på dem enn jeg har trang til å gjøre det med svigerinnene mine, slik som mine svigerinner har med mine barn.

 

Så når du først insiterer på å sammenlikne barn med voksne, noe du indirekte gjør, er det faktisk mest beskrivende å si at jeg kanskje i større grad enn deg behandler barna som mennesker Jeg har nemlig mye samme følelser ovenfor andres barn som ovenfor voksne. Jeg er høflig, hyggelig, vennlig osv, men ikke voldsomt kose-mose-overentusiastisk-klemme-suss slik som mange voksne damer er ovenfor barn.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 7d1f6...c68