hvor god tante er du for mannen din sine søskens barn?

[Anonym bruker]

Altså, de på mannen din sin side som du ikke er i slekt med?

Jeg føler ikke noe spesiell tilknytning til svigerinnen min sine barn. Føler meg egentlig ikke som så veldig tante der. Derimot fikk min søster nettopp sitt første barn, og det er første gang jeg blir tante på ekte, i blodet. Jeg føler allerede nå at denne ungen kommer til å stå meg veldig nært, siden søsteren min også står meg nært. Så da er vel jeg ikke fantastisk som føler slik bare for mitt ekte tantebarn. Jeg må legge til at barna til min svigerinne kan være litt vanskelige å like ,da de er litt uoppdragne. Aner ikke om dette har spilt noen rolle for meg, men trolig litt. 2 av dem var allerede født da jeg kom inn i livet til mannen min for 8 år siden.

 

Anonymous poster hash: fd392...96a

[Anonym bruker]

Tante i blodet? På ekte?

 

Jeg er tante og mannen onkel til alle våre søskens barn! Jeg er like mye tante til min manns søsken sine barn som til mine.

 

Synes du har en rar tankegang og synes du bør skjerpe deg.

 

Anonymous poster hash: 5fa18...bcb

[Anonym bruker]

Ganske dårlig. Hun bor i et annet land og faren har aldri bodd sammen med henne. Han ønsker ikke at vi skal ha kontakt og blir sur for at vi sender gaver for eksempel, siden det stiller ham i et dårlig lys når han ikke sender noe. Vi husker på henne,tar kontakt innimellom ol, men det blir ikke så ofte og sjelden meg alene.

Anonymous poster hash: 2cb5f...949

[Anonym bruker]

Jeg er kjempegod tante, bortsett fra at broren til samboeren min ikke har unger, ikke har dame, og ikke tenker å få seg verken dame eller unger. Han har en hund, da, men den liker jeg ikke.

 

Anonymous poster hash: e1d58...44f

[Anonym bruker]

Ganske god tante. Vet de liker seg har. Har de på overnatting jevnlig. Jeg er ikke enig i måten de er oppdratt på, men sånn er det.

Hadde åpnet hjemmet for alle tre hvis det verste skulle skje, der foreldrene døde. Hadde aldri kunnet latt de bli splittet og sendt i forstehjem. (inspirert av gårsdagens tråd) 

Anonymous poster hash: f581b...c95

[Anonym bruker]

Jeg er på generell basis ikke nor videre glad i barn, så derfor er jeg heller ikke noen god tante. Jeg elsker mine egne barn og kan like andre sine barn, men jeg foretrekker å ikke måtte ta meg av andres barn. Dermed er det helt greit å ha mannens onkelbarn på besøk nå som de er blitt store nok til å være selvgående, men jeg har ikke noe nært forhold til noen av dem og har ikke noe ønske om å ha det heller.

Anonymous poster hash: 0d324...b20

[Anonym bruker]

Kan ikke fordra ungene, så har minst mulig med de å gjøre

 

Anonymous poster hash: 102de...b01

[Anonym bruker]

Jeg er supertante!!!

 

Anonymous poster hash: 604a9...a15

[Anonym bruker]

Er ikke tante på den siden enda, men kommer nok til å ha lite med dem å gjøre, på samme måte som de har lite med vår å gjøre. Kaller ikke samboeren til mannens bror "tante ### heller", føles unaturlig og vet ikke om det er ønsket

Anonymous poster hash: b29cb...cc5

[Anonym bruker]

Tante i blodet? På ekte?

Jeg er tante og mannen onkel til alle våre søskens barn! Jeg er like mye tante til min manns søsken sine barn som til mine.

Synes du har en rar tankegang og synes du bør skjerpe deg.Anonymous poster hash: 5fa18...bcb

Du bør skjerpe deg!

Ikke alle er like, vettu!

 

Anonymous poster hash: e228c...ed1

[Anonym bruker]

Jeg har kun møtt min manns onkelunger 5 ganger og har kun kjent dem i to år. I tillegg er de 12 og 10 år gamle.

Jeg føler meg ikke som noen tante og ikke kaller de meg det heller.

Mine søskena barn er jeg derimot svært nær.

 

Anonymous poster hash: 3a44f...ebb

[skinnfilla]

Jeg er en god tante til alle våre 14 nevøer og nieser. Jeg kjenner hver og en av de godt og er interessert i hva de driver med og hva de liker. Vi har stadig noen av de på overnatting, de eldste ( fra 16-22 år) kommer innom på besøk og hver sommer har vi hele gjengen på overnatting i hagen. De er en herlig gjeng og de er veldig glad i hverandre , de eldste passer på de små og finner på mye gøy og leker.

 

De er gode forbilder, de er nydelige alle sammen.

Jeg er heldig som har blitt velsignet med en så flott familie, og jeg er utrolig glad i de alle sammen .

[hms33]

Skikkelig dårlig for de er noen ordentlige drittunger!!!

[Anonym bruker]

Jeg har verdens fineste gjeng med tantebarn på mannens side. 6 stk i alderen 12-24 år. Har like mye kontakt med dem som med min brors barn. Vi bor et stykke unna hverandre med snakker på tlf og meldes ofte. Jeg har nok mer kontakt med dem enn det mannen har.

 

Anonymous poster hash: 2c4a8...350

[Anonym bruker]

Dårlig tante.

Alle var ganske store da jeg kom inn i bildet, noen hadde til og med egne barn (mannen min er eldre enn meg og minst i en stor søskenflokk)

Har aldri fått noen god kontakt med noen av dem.

 

Er ikke god tante til de på min side heller. Prøver, men er tydeligvis ikke noen tante dame..

Jeg har bare brødre, mine svigerinner har bare søstre (som de er Såååå tette med), og dermed har jeg lite kontakt med brødrene mine også

 

Anonymous poster hash: 75524...a33

[Anonym bruker]

Jeg har sett han en gang på 3 år.. 

 

Broren til mannen er en skikkelig mopp av en mann og kona har bestemt at de skal ha minst mulig med hans familie å gjøre. 

Jeg skjønner ikke hvorfor, og synes det er skikkelig trist! Vi er alle på samme alder.

 

Har gått så langt at jeg er totalt uengasjert. Våre barn får verken bursdag eller julegaver, selv om vi gir... 

Broren var verdens beste onkel helt til denne damen kom inn i bildet.

Anonymous poster hash: 9c147...da3

[Kanutten83]

Jeg er tante så det holder til alle tantebarna mine, både de som er på mannens side og de som er på min side. Jeg er riktignok ikke tante i blodet, som du så "fint" sier det, til noen av de, men føler meg likevel fullt ut som tante Alle barna betyr like mye Men så kommer jeg fra en familie hvor blodet ikke betyr mer enn vann, nesten mer omvendt

[Anonym bruker]

De er de eneste tante-barna jeg har, og jeg er en god og populær tante. Jeg er enebarn, så får ingen "egne" tantebarn, dessverre. Kan nok tenke meg det at jeg hadde kommet tettere på i svangerskapet og slikt, men ike ellers. Det er en veldig rar tankegang!

Anonymous poster hash: 03ab2...e3f

[Anonym bruker]

Mannen har mange søsken som har mane barn. Vi treffer dem ikke så ofte, søsknene er ikke så sammensveiset.

For de niesene og nevøene som er bare noen få år yngre enn meg, føler jeg meg ikke som tante. Ikke for de som var på vei inn i tenårene heller. For de som har blitt født etter at vi treff hverandre, er jeg mer tante, men vi treffes ikke så ofte. Hyggelig når vi treffes da.

For mine søskens barn er jeg absolutt tante. Har et godt forhold til dem alle, og eneveldig glad i dem.

 

Anonymous poster hash: 54be4...f70

[Anonym bruker]

Ser dem ikke så ofte siden vi bor langt fra dem. Gleder oss alltid masse til å besøk dem eller til de komme til oss. Savner dem når vi ikke ser dem.

 

Anonymous poster hash: 68f7a...ad4

[Leirha]

Jeg mener for mine del at jeg er like mye tante og min mann like mye onkel til både mine sine og hans sine.
Altså samme om de er barn av mine søsken eller hans søsken, vi er tante og onkel like mye.

Men vi er dessverre i en lei situasjon som gjør at vi ikke får være mye tante og onkel for noen av dem.
Mine søsters barn er satt i fosterhjem, og jeg ser dem aldri.
Søster til min mann og hennes barn bor på helt andre siden av landet, så dem ser vi heller nesten aldri.
De jeg ser mest er ungene til min svigerinne, og jeg føler meg virkelig tante.

 

[Anonym bruker]

Jeg er en helt ålreit tante for det ene barnet det er aktuelt for, men jeg opplever at det er en emosjonell forskjell i forhold til de tre jeg er "biologisk tante" til. Jeg tror det handler mer om kjemien med akkurat dette barnet enn om biologien generelt.

Anonymous poster hash: 18fd9...0b0

[Anonym bruker]

Nei,ikke egentlig. De var 12 år da jeg kom inn i bildet. Svigerinnen har sin måte å oppdra barn på. Hun var overbeskyttende, tror på mange rare ting,overpriser dem. De skal liksom ikke ta buss,de må kjøres feks. Guttungen skal jo selvsagt kjøre opp når han blir 18 år(selvsagt skal mannen min betale det og han skal jo ha sin egen bil) osv. De er 17 nå og løfter ikke fingern. Mannens bror har ett barn og fått han da han var over 40. Forbudt nesten å se på barnet. Han er den smarteste,den beste i klassen. Alt annet er forbudt å si. Selv den hendelsen at han angrep vaskedama( han var 6år). Så alt jeg sier eller gjør er feil,ute av mote osv. Vi rett og slett deler ikke samme syn på livet. Men når det gjelder de materielle gode,fordeler jeg alltid likt.

 

Anonymous poster hash: cc89b...b0d

[Anonym bruker]

Altså, de på mannen din sin side som du ikke er i slekt med?

Jeg føler ikke noe spesiell tilknytning til svigerinnen min sine barn. Føler meg egentlig ikke som så veldig tante der. Derimot fikk min søster nettopp sitt første barn, og det er første gang jeg blir tante på ekte, i blodet. Jeg føler allerede nå at denne ungen kommer til å stå meg veldig nært, siden søsteren min også står meg nært. Så da er vel jeg ikke fantastisk som føler slik bare for mitt ekte tantebarn. Jeg må legge til at barna til min svigerinne kan være litt vanskelige å like ,da de er litt uoppdragne. Aner ikke om dette har spilt noen rolle for meg, men trolig litt. 2 av dem var allerede født da jeg kom inn i livet til mannen min for 8 år siden.

 

Anonymous poster hash: fd392...96a

Jeg lurer på - hvordan ser du på din mann sitt forhold til dine "ekte i blodet" tantebarn? Vil det være greit for deg at han er lunken overfor disse barna, mens han er super overfor sine egne "ekte i blodet" onkelbarn? (de uoppdragne...)

Hvis du ikke vil like at han er lunken overfor "dine" tantebarn, så bør du ikke være lunken overfor "hans" onkelbarn heller... 

 

Anonymous poster hash: 7f536...0aa

[Anonym bruker]

Føler meg ikke som tante til min manns brors barn. Han føler seg ikke som onkel selv heller. De bodde langt vekke i noen år, og vi så dem sjelden, så var vanskelig å etablere et godt forhold til dem da. Da eldste var 5, flyttet de til samme sted som oss, og vi tenkte at nå skulle vi endelig få et bedre forhold til dem. Den gang ei. Vi tok stadig initiativ til å møtes, men det passet aldri. Til slutt gav vi opp, og tenkte at nå får det være opp til dem. Ser de i bursdager og til jul. Tantebarna på min side har vi et veldig godt fohold til begge to, og mannen har uttalt at han føler seg mer som onkel for dem enn for sin brors barn. Synd, men slik er situasjonen. Skulle gjerne hatt et like godt fohold til begge sider, og blir lei meg på mannens vegne.

Anonymous poster hash: 06a24...75d