Når burde barnet snakke med noen?

[Anonym bruker]

Litt usikker på hvordan jeg skal gjøre dette.

Faren til sønnen min stakk når han var 1,5 år. Nå er han 8 år. Jeg har i alle år forsøkt å få kontakt med han igjen.

Sønnen min har perioder innimellom hvor han er veldig lei seg over dette. Vi snakker da om det, men det er dessverre ikke mange svarene jeg har å gi han.

Jeg har fått tak i faren hans ved et par anledninger, hvor jeg prøver og forklare at han enda kan komme på banen. Prøver å fortelle han hva dette gjør med sønnen hans osv. At han savner han og vil ha han i livet sitt. Men han bare jatter med meg og gjøre ikke noe mer med det.

 

Sønnen min snakker vel om pappan sin 4- 5 ganger i året (men tror han tenker oftere på det). Men da blir han ofte veldig lei seg også.

Han har en flott stefar og en flott familie på hans side som har tatt han i mot som sitt eget barnebarn. De har vært i livet til sønnen min i 5 år nå.

 

Sønnen min er en åpen og snill gutt, veldig sosial. Har mange venner. Men det skjer ting innimellom som jeg ikke vet om jeg skal tilskrive alderen eller et savn etter pappa som han ikke forteller om.

Jeg er så redd han skal slite seinere i livet pga. valget faren hans har tatt...

 

Her i kommunen har vi et lavterskeltilbud til barn og familier. Hvis barnet har opplevd noen belastninger i familiemiljøet eller sliter følelsesmessig.

 

Jeg forteller jo sønnen min at dessverre så har noen det slik og sånn, alle familier er ikke like osv. Jeg snakker kun om det når han tar det opp med meg.

 

Er det slik at dette må han bare takler, eller ville dere fått barnet til og snakke med noen utenforstående? Jeg vet ikke hvor mye dette plager han i det daglige livet...

 

Anonymous poster hash: 6c008...f8a

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg har ingen svar til deg, men jeg følger spent med på tråden, i håp om noen fornuftige svar.

Her er situasjonen veldig lik, bare at min sønn på snart 8 ikke har sett faren sin siden gutten var 9 mnd.

 

Jeg merker allikevel at dette plager han. Han blir noen ganger veldig stille. Man merker at han tenker på noe, og at han er trist.

 

Allikevel har han verdens beste stefar, men det er vel ikke det samme..

 

Anonymous poster hash: 1956b...0a0

[Iiiiik]

Generelt tenker jeg at foreldre er de viktigste samtalepartnerne for barna sine og at det er viktig å sette ord på det man ser. Tenker du at noe har oppstått fordi han savner faren sin, så synes jeg du skal spørre ham om det. Du bør også sette ord på dine egne tanker "Noen ganger tenker jeg på at det kan hende du er lei deg fordi du ikke treffer pappa'n din. Det er dumt at det er sånn og jeg lurer på om det er noe du tenker mer på enn det du forteller til meg. Jeg kan ikke ordne opp i dette selv om jeg gjerne ville, men jeg vil at du skal kunne snakke med meg om det eller jeg kan hjelpe deg å finne noen andre du kan snakke litt med hvis du vil det."

 

Det viktigste er altså at du synliggjør at dette er et tema du tåler å snakke om og at du ønsker å hjelpe ham med det hvis han vil. En totalt fraværende far er jo en belastning i barnets liv. Det hjelper for mange hvis mamma er emosjonelt tilgjengelig og en velfungerende stefar kan være et godt plaster på såret.

[Anonym bruker]

Helsesøster er vell et godt alternativ. Eller ta han til en privat psykolog hvis kommunen ikke har muligheten til å dekke det. 

Anonymous poster hash: a6047...b4e

[Anonym bruker]

Takk så mye for svarene.

Trist og lese at du første anonym sliter med det samme.

 

Jeg er ikke redd for å prate med han om dette. Det jeg er redd for er at hvis jeg nevner det så minner jeg han på det. Derfor har jeg valgt og snakke om det de gangene han legger opp til det selv. Hvis du skjønner hva jeg mener?

Derfor er det så vanskelig å vite om det er dette som plager han innimellom uten at han sier noe, eller om der rett og slett er noe annet. Evt. alderen, han blir jo mer selvstendig nå.

 

Helsesøster vet om det. Hans tidligere lærer også.

Han fikk ny lærer i 2. kl.

Nå hadde han et utbrudd jeg aldri har sett før til morgenen i dag. Det sa jeg til lærere fordi han plutselig hater skolen.

Men han går uten problem dit, å vil gjerne være på sfo. Så jeg tror ikke det er noe på skolen heller.

Læreren sa det ikke hadde skjedd noe, han er blid og fornøyd.

Men hun skulle ta en rolig prat med han da.

 

Han Er oftest blid og fornøyd og en liten skøyer. Er det noe så er ha mer sår enn sint. Tar fort til tårene for tiden.

 

Takk igjen for svarene.

 

Anonymous poster hash: 6c008...f8a

[Iiiiik]

Takk så mye for svarene.

Trist og lese at du første anonym sliter med det samme.

 

Jeg er ikke redd for å prate med han om dette. Det jeg er redd for er at hvis jeg nevner det så minner jeg han på det. Derfor har jeg valgt og snakke om det de gangene han legger opp til det selv. Hvis du skjønner hva jeg mener?

Derfor er det så vanskelig å vite om det er dette som plager han innimellom uten at han sier noe, eller om der rett og slett er noe annet. Evt. alderen, han blir jo mer selvstendig nå.

 

Anonymous poster hash: 6c008...f8a

Jeg skjønner tankegangen din, men samtidig har jeg inntrykk av at mange barn synes foreldre overlater for mye initiativ til barna. Jeg ville snakket med barnet om det å snakke. "Jeg har lurt på om det er bra eller dumt at jeg ikke snakker om pappa før du gjør det. Grunnen til det er at jeg er  redd for at du skal bli lei deg når du egentlig har det bra, at jeg skal minne deg på noe du ikke tenker på akkurat da og kanskje ikke vil tenke på heller. Hvordan synes du vi skal gjøre det? Hvor ofte synes du det er greit at jeg spør? Kan vi avtale et tegn du kan gi meg når dette plager deg? Jeg vil gjerne få spørre sånn innimellom uansett, for noen ganger tror jeg mammaer skjønner enda bedre enn barna selv hva det er som skjer inni dem. Du bestemmer selv om du vil snakke om det når jeg spør, men jeg kommer til å spørre noen ganger hvert år"

Endret 25. februar 2015 av Iiiiik

[Anonym bruker]

Tusen takk igjen for at du tok deg tid til og svare.

 

Høres veldig fornuftig ut måten du skriver det på her. Det er jo akkurat slik jeg føler det. Syns situasjonen er vanskelig. For alt man vil er jo og hjelpe. Man vil jo bare at barnet skal ha det bra. Jeg er jo redd for å tråkke feil. Ingen tvil om det.

Han forguder jo pappan sin som han gjør med stefaren sin. Han tror de er like. Han vil invitere han til bursdag eller kjøpe gave til han når det er jul. Han syns synd på pappan sin som ikke får noen gaver. Som han sier, tenk om jeg kunne ha begge to. De kan vær venner.

 

Æsj jeg blir bare så lei meg når jeg tenker på det! Har lyst til å bare filleriste faren hans! Men jeg snakker aldri stygt om han til sønnen min.

 

Jeg skal lese på det du skrev, å så skal jeg ta en prat med han i ettermiddag.

 

Anonymous poster hash: 6c008...f8a

[Anonym bruker]

Jeg leste en gang et godt svar til noen i lignende situasjon, men jeg har ikke lenken til det, desverre. Men det gikk på at man skal fortelle barnet at det var pappan som selv valgte å ikke ha kontakt og at det ikke var pga barnet, men noe som forklarte hvorfor far valgte som han gjorde. Man legger rett og slett ansvaret over på faren, og forteller barnet at det ikke er pga gutten/jenta at det er blitt slik, men at far har valgt det slik. Det kan nok være tøft å høre, men sansynligvis bedre enn å gå og håpe at pappa tar kontakt en vakker dag, når det mest sansynlig aldri blir slik. Fortell også hvor heldig barnet er som har slik en god stepappa!

Anonymous poster hash: 98d5e...86f