Orker noen å lese?

[Anonym bruker]

Jeg er 18 uker på vei med mitt andre barn. Dette var planlagt og vi gleder oss:)

Men psykisk er det tungt..

 

Fra uke 6 hadde jeg litt blødninger og trodde jeg mistet.

Gikk heldigvis bra, men hadde blodansamling i livmor som gjorde at jeg måtte ta det med ro..

Ble samtidig sendt til fosterdiagnostikk for å undersøke for hel/delvis mola.

Nå endte jo dette bra, men den trøblete starten har gjort meg så bekymret..

Frem til nå har jeg egentlig ikke turt å tenke at vi faktisk har et barn på vei...

 

Vært mye kvalm og har gått ned 4 kg. De kg har fremdeles ikke kommet tilbake, selv om formen har bedret seg..

Jobber nå 40% og har gjort det i en mnd. Blitt sykemeldt 2 uker av gangen, og jeg sliter med å forholde meg til det.

Jeg føler at jeg nesten aldri vet hvordan neste uke er i forhold til jobb,

Og jeg føler meg ikke klar for å jobbe 100 %... Dette tror jeg kun er psykisk... Er jo ikke god nok grunn til å være sykemeldt men allikevel føler jeg meg ikke i stand til å jobbe fullt.

 

Sist svangerskap jobbet jeg så vidt da jeg hadde problemer med blødning senere i svangerskapet og ble innlagt på sykehus.

 

Dagene jeg er hjemme har jeg bare ikke overskudd til noe... Dette er så tungt.

Savner å føle meg som meg selv!!

Jeg gråter og føler meg bare shiiit....

 

Hva gjør man??

 

Anonymous poster hash: cc349...e63

[Anonym bruker]

Man tar en dag av gangen, slipper kontrollen og håper på det beste.

 

Ved å prøve å ikke bekymre seg for det man ikke har kontroll over sparer man seg for mange grå hår. Det er vanskelig, men det er mulig

 

Lykke til, dette går bra! En dag av gangen

 

Anonymous poster hash: 20fd2...23d

[Anonym bruker]

Venninner! Hvis du har noen da. Du må ut av huset, f.eks. en keld i uken, og finne på noe hyggelig. Kino, spise, gå på besøk, hva som helst som gjør at du er mer deg selv, skaper hyggelige situasjoner og minner og gir deg en følelse av å leve igjen.

 

Gi deg selv god behandling hjemme. Finn gode bøker, morsomme tv-serier, en hobby (strikke, hekle, sy, tegne, lage fancy mat...?), legg ansiktsmaske, fil neglene osv selv om du kanskje ikke er typen til slike ting. Du trenger bare å bli distrahert, få en mer fysisk kontakt med deg selv igjen på en god måte for å roe ned og langsomt puste ut.

 

Jeg hadde det veldig likt til deg i mitt tredje svangerskap, og det å få tankene over på noe annet er virkelig gull verd.

Anonymous poster hash: 4b59d...4c3

[MamaLadyBug]

Uff dette hørtes ikke helt greit ut. Har lyst til å si at dette er noe du virkelig må jobbe med deg selv med men jeg vet så altfor godt hvor vanskelig det er å endre psyken under et svangerskap. Det er så mye som foregår i kroppen på en og samme til og livet/hverdagen handler ikke bare om en selv lenger men den lille som ligger I magen og har behov for omsorg og beskyttelse. Jeg tror at av og til må man gi faen i de ytre omstendighetene og lytte til hva kroppen forteller deg. Du har hatt en trøblete start og det er vanskelig å tenke at alt er superfint selv om de fysiske problemene er borte.

 

Jeg er straks 37 uker på vei med mitt 3 barn og de siste 8 mnd har jeg tilbrakt på sofaen. Jeg har jobbet hele veien og ble først sykemeldt denne siste uken før permisjon. Jeg er sliten og utmattet. Helt utenfor meg selv noen ganger og har svært lite overskudd til noe. Det har kostet mye, kanskje for mye mtp de to barna jeg har men heldigvis har det gått på et vis med god støtte fra mann, familie og venner.

 

Lytt til kroppen! Ta vare på deg selv og de rundt deg. Ingen takker deg for at du sliter deg ut.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!!

Jeg vet jo egentlig ikke hva jeg vil med innlegget mitt engang?

Er vel bare det at jeg ikke finner tilbake til å leve tilnærmet normalt igjen..

I tillegg til at jeg føler jeg er sykemeldt uten god grunn, men igjen vil jeg ikke jobbe... Og da kommer samvittigheten..

Hmm ja.. Egentid og arbeid med meg selv er vel det som skal til..

 

Takk for litt forståelse dere! Var godt.. Har ikke spesielt mange venner.. Har en ganske god venninne,

Men hun har ikke barn og er ikke helt på samme sted i livet so meg..

26 år og byliv enda på henne .. Vanskelig å åpne seg da..

 

Takk igjen!!!

 

Anonymous poster hash: cc349...e63