Flytte med barn...

[Anonym bruker]

Noen som har flyttet ganske langt? Hvordan tok barna det? Har bpd storebog små barn, men er ikke så bekymret for de små. Store barn har jo gode venner å sånn. Gruer meg veldig.

 

Anonymous poster hash: c1979...f45

[Anonym bruker]

Har flyttet langt som barn selv, var 9 år. En av grunnene til flyttingen var at jeg ble mobbet, men jeg hadde også venner. På det nye stedet ble jeg gående helt alene, syntes det var mye verre. I tillegg dårlig samvittighet fordi jeg visste flyttingen var delvis for min skyld, også lengtet jeg bare tilbake.

 

Vet jo ikke hvorfor du skal flytte, men jeg ville ikke flyttet med barn i skolealder om det ikke er helt nødvendig.

Anonymous poster hash: 1ecce...b17

[Anonym bruker]

Vi flyttet da jeg var 12 og min bror 8... bror syntes det var spennende og helt supert. Vi har snakket om det for ikke lenge siden og det er i alle fall slik han husker det + han fikk mange venner og "skled inn" i klassen. Jeg fant meg ikke til rette og savnet gamle venner, ble lei meg og fikk en knekk i selvbildet da jeg oppdaget at jeg jo ikke greide å få nye venner! Følte meg ensom og mislykket!

 

Anonymous poster hash: 2a419...1c5

[Anonym bruker]

Jeg flyttet en gang da jeg var 6 og en gang da jeg var 10.

 

Bytte den første gangen gikk uten problemer. Men den andre gangen var tøffere for meg.

 

Flyttet i tillegg fra en landsdel til en annen, og det var stor kulturforskjell på hvordan vanlige barneleker ble lekt og hva slags kotyme som gjaldt for å komme inn til noen å leke. Små ting i en voksens verden, men slitsomt for en liten som skulle knekke den sosiale koden.

 

Jeg fikk venner, men dette var likevel en alder hvor man ikke automatisk ble godtatt, så det ble en del mobbing på veien og.

 

Det skal sies at hjemmeforholdene ikke var på topp heller, så det gjorde meg nok ekstra sårbar.

 

Anonymous poster hash: c2193...13a

[Mandala]

Mine barn flyttet langt da de var 6 og 3 (nesten 4) år gamle. Man vet virkelig aldri hvordan barna kommer til å reagere. Yngste tok det kjempetungt! Hun var mange titalls mer knyttet til vennene sine enn vi noen gang forstod. Nå er det fem år siden og senest for noen dager siden sa hun at hun savner maria og meya. Det første året var hun mye lei seg og sang triste sanger. Fire år gammel og satt bak i bilen og sang "vem kan segla förutan vind" med trist stemme... Det var veldig vondt, og helt ærlig har hun enda ikke fått seg en venn som betyr så mye for henne som de to andre gjorde.

[Anonym bruker]

Vi flyttet med en 3,5-åring og pga jobben er vi tilbøyelig til å flytte en del de neste årene. Det krever en del, og man må jobbe veldig aktivt for å lage nye røtter. Fordi jeg er fra utlandet vet jeg en del om fordelene og ulempene ved å være en tilflytter. Det var allikevel knalltøft med en 3,5-åring som ikke er gammel nok til å tenke på fordeler og ulemper, men som føler kjempe mye savn og redsel for det nye miljøet. Vi har prøvd å vise han at det er fullt mulig å føle seg hjem flere steder og at savn er helt normalt. Nå er han eldre og har et mer reflektert forhold til situasjonen vår.

 

Men vi har også fordelen av å flytte til større steder, der det er enklere å bli kjent og der nykommere ikke skiller seg ut og blir akseptert som de er. Vi er heller aldri alene som nye tilflyttere. Jeg ville vært mer skeptisk til å flytte på bygda der alle har samme venner fra barnehagen av.

 

 

 

Anonymous poster hash: 5c6ed...d04