Når hverdagen blir for tøff...

[Anonym bruker]

For et år siden ble jeg innlagt på psykiatisk pga dyp fødselsdepresjon. Kom meg sakte, men sikkert utover våren og sommeren, men...

 

Ifjor høst var jeg gjennom et samlivsbrudd.  De første ukene etter bruddet gikk greit nok, til tross for at det såklart var en tung tid (var han som gikk).

Men etter 4 uker dro han inn en ny dame i barnas liv ( de er 5 år og 1 år), og etter knapt 8 uker flyttet de sammen til en helt ny plass en halvtime fra der hvor barna er vokst opp. I tillegg til dette klarer denne mannen å tømme kontoer som vi ennå hadde felles pga huset som enda ikke var solgt, og da kjente jeg det ble for mye for meg. Fungerte ikke optimalt på jobb og gikk rundt i min egen lille boble. Sov dårlig og slet veldig psykisk. På toppen av alt prøvde han alt som stod i sin makt for å fremstille meg som en dårlig mor og gikk til advokat for å kreve at barna var mer hos han enn hos meg. Følte hele min verden raste sammen. Mot slutten av året solgte vi vårt daværende hus med stort tap.

Jeg var sykemeldt i 2,5 mnd og begynte å jobbe igjen rett etter nyttår.

Det gikk greit i starten, men de siste ukene har jeg igjen gått gjennom flere kamper med min ex.

I tillegg har jeg nylig fått vite at min far har fått kreft med spredning og jeg selv skal nå inn på sykehuset for å bli sjekket opp pga celleforandringer i underlivet.

Jeg har en lederstilling på jobb, som sier seg selv at er travel når jeg er alene med barn, men nå kjenner jeg at privatlivet mitt tar helt overhånd og jeg fungerer overhodet ikke på jobb. Klarer ikke å følge opp på jobb og strever meg gjennom hverdagen.

Jeg kjenner en indre redsel konstant, redd for meg selv i forhold til hva som skjer med kroppen, redd for min far ( som pr. dags dato er den mest stabile mannen i mitt og mine barns liv), redd for hva min ex kommer til å finne på fremover og redd for at jeg snart går på en smell psykisk.

 

Det eneste som føles rett nå er å få sykemelding fra lege. Men jeg er så redd for å fremstå som svak og sutrete. Tenker innerst inne at dette burde jeg klare. Jeg må være sterk. Men jeg klarer det bare ikke.

Jeg går jevnlig til psykolog, i tillegg til at jeg tar antidepressive tabletter, men dette vil ta tid, merker jeg.

 

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre og hvem jeg skal henvende meg til. Jeg vil bare bli frisk og ha det godt, men klarer liksom ikke å komme meg ovenpå igjen. Har for mange tyngende ting i livet mitt nå.

Skal ha medarbeidersamtale med sjefen min denne uka, og gruer meg veldig. Føler ikke for å fortelle hele historien til ham, samtidig som jeg vil være ærlig og åpen om hva som faktisk har skjedd og skjer i livet mitt, og hvorfor jeg ikke klarer å prestere i jobben min slik ting er for tiden.

 

Hva vil dere råde meg til å gjøre?

Bør jeg bare stå på videre? Hvordan skal jeg ta tak i dette?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: cd078...394

[Anonym bruker]

Først og frems HI; all ære til deg som fremdeles står på føttene etter alt du har vært igjennom! Du er jammen ei tøff dame.

 

Du må nå ta vare på deg selv og barna dine, jobben får komme i andre rekke. Snakk med lege og få sykemelding, og vær ærlig med sjefen din om hva som foregår. Bruk kreftene dine på å komme deg helt, jobben vil være der når du er bedre.

 

En stor klem til deg. Ønsker deg alt godt, det fortjener du. ❤️

 

Anonymous poster hash: f838c...8be

[Anonym bruker]

Få en time til legen din så fort som mulig - gjerne før møtet med sjefen din.

 

Legg frem alt til legen - omtrent slik du skrev det her, det forklarer alt. Det sier seg selv at det er bedre du får en sykemelding nå før du kollapser helt. Ring legen i morgen og krev en akutt-time, for jeg synes faktisk du kvalifiserer for det.

 

Ta vare på deg selv <3

Anonymous poster hash: 1ab1d...ae4

[Anonym bruker]

Jeg virkelig hater late sutrete svake folk som sykmelder seg av ymse grunner. Men du trenger det virkelig! Du må være veldig sterk som står oppreist etter så mye på en gang... Så trist st pappan din har blitt syk i tillegg... Om du har en god tone med sjefen hadde jeg ville fortalt det som det er. Alle vil forstå du ikke greie å ute noe på jobb nå. Snakk med legen din... Lykke til og klem til deg.

 

Anonymous poster hash: dc9c4...6b8

[Anonym bruker]

Takk for svar!

 

Jeg vet innerst inne at jeg bare må få tatt turen til legen, men gruer meg vannvittig mye.

Er så redd jeg ikke blir tatt seriøst, men med tanke på fødselsdepresjonen ifjor og den tøffe høsten jeg har vært gjennom så bør jo legen forstå.

Hater bare å "legge meg flat" med alle problemene mine, og dermed fremstå som svak.

 

Huff, ikke lett dette med psyken. Men kjenner nå hvor ille det faktisk kan bli. Føler meg helt utbrent.

 

 

HI

Anonymous poster hash: cd078...394

[Anonym bruker]

 

Takk for svar!

 

Jeg vet innerst inne at jeg bare må få tatt turen til legen, men gruer meg vannvittig mye.

Er så redd jeg ikke blir tatt seriøst, men med tanke på fødselsdepresjonen ifjor og den tøffe høsten jeg har vært gjennom så bør jo legen forstå.

Hater bare å "legge meg flat" med alle problemene mine, og dermed fremstå som svak.

 

Huff, ikke lett dette med psyken. Men kjenner nå hvor ille det faktisk kan bli. Føler meg helt utbrent.

 

 

HI

 

Anonymous poster hash: cd078...394

 

 

Om du legger frem for legen alt slik du har gjort her, Hi, så vil du ikke fremstå som svak - tvert imot! Det krever styrke både å be om hjelp når man trenger det, og det krever innsikt i egen situasjon og grenser når man spør om hjelp før det bikker over.

 

Så du fremstår ikke som svak her - heller det motsatte.

 

Ta den telefonen til legen i morgen, ikke utsett det.

 

Klem

 

Anonymous poster hash: 1ab1d...ae4

[Anonym bruker]

Du drar selvfølgelig til legen for å få sykemelding. Strekker du det enda lengre kan det fort hende at den senere sykemeldingen blir laaaaaang, det vet jeg så inderlig godt selv. 

Stor klem til deg! Du er beintøff og så håper jeg at alt med din far og dine prøver ender godt <3

Anonymous poster hash: b5876...a99

[Anonym bruker]

Takk for svar!

 

Jeg har enda ikke kommet meg til legen. Vet jeg må, både det og snakke med sjefen. Men angsten tar meg helt.

Blir det dumt å skrive en epost til sjefen om dette? Jeg vet ikke om jeg takler å si det direkte til sjefen.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: cd078...394

[Anonym bruker]

Klart du kan skrive til sjefen om du ikke orker å si det ansikt til ansikt. Eventuelt kan du jo be legen hjelpe deg med å snakke med ham/skrive brev?

 

Du klarer dette kjære deg. This too shall pass.

 

Anonymous poster hash: f838c...8be

[Anonym bruker]

Høres veldig krevende ut, men ikke alltid det beste er sykemelding.

Snakk med legen din og så finner dere en god løsning.

 

Anonymous poster hash: 2232a...90d