Noen som har levd med en veldig sjalu kjæreste...

[Anonym bruker]

...og blitt sjalu og mistenksom selv?

 

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Men jeg har blitt sjalu og mistenksom selv og det er ikke rettferdig ovenfor han heller. Er det sånn det blir når man selv ikke blir trodd på og alt blir tatt i verste mening? At alt jeg gjør blir satt spørsmålstegn ved...

 

Jeg har ingenting å skjule, livet mitt kunne blitt gransket av han med lupe, det er jeg ikke redd for overhodet. Men jeg har en fortid han ikke takler. Jeg var en annen person før. Og den blir brukt mot meg hele tiden i nåtiden. En fortid jeg er ferdig med og som det er så utrolig vondt å bli minnet om hele tiden. Fortiden er også gjort hundre ganger verre enn den er i hodet hans. Og jeg går i forsvar nesten hver gang han tar det opp nå nettopp fordi det er så vondt å hele tiden bli tatt for å være en annen enn jeg er og få ting brukt mot meg som jeg ikke får gjort noe med

 

Anonymous poster hash: f707c...1da

[Anonym bruker]

Tror ikke jeg ville blitt i det forholdet... Det høres ikke ut som en veldig snill mann.

 

Anonymous poster hash: 07476...10d

[Anonym bruker]

Han er det skjønner du Bare ikke når han går inn i alt det vonde...

 

Anonymous poster hash: f707c...1da

[Anonym bruker]

Han er det skjønner du Bare ikke når han går inn i alt det vonde...

 

Anonymous poster hash: f707c...1da

Nei, han er ikke snill. Du tror han er snill fordi han er snill i perioder.

Denne mannen kommer til å ødelegge deg psykisk.

Ganske typisk at kjæresten forsvarer kjæresten som ikke er snill.

 

Til og med damene til de som slår og mishandlet dem sier at mannen deres er jo egentlig veldig snill.

 

Kom deg unna han sier jeg. Et forhold skal bestå av gjensidig tilitt, respekt og troskap.

 

Anonymous poster hash: 353fe...5fc

[Anonym bruker]

Men det verste i det er vel at jeg har begynt selv å bli utrygg og skeptisk. Han var virkelig drømmemannen og jeg hadde ingen grunn til i mistro han for noe som helst. Og det har jeg ikke nå heller, det er jeg ganske sikker på . Men jeg har vel blitt usikker og utrygg av å bli mistenkeliggjort hele tiden selv. Men når jeg nå har begynt å forsvare meg eller prøver å forklare hvor urimelig og urettferdig det er så ender han bare med å forlate meg i stedet for å prøve å forstå.

 

Og vi kan ha skikkelig bra dager, men så blir alt bare svart i hans øyne, da ser han ikke det bra. Det er det som er så utrolig frustrerende, at vi kan gå og ha det kjempefint en hel dag, være nære, le og ha det morsomt. Men at alt blir ødelagt av en liten ting og at man da går til at man ikke ser noen løsning på noe...

 

Anonymous poster hash: f707c...1da

[Anonym bruker]

Jeg var sammen med en ekstremt sjalu fyr en gang. Jeg gjorde som deg, forsvarte han når jeg fortalte venner hvor sjalu han egentlig var, og lurte meg selv. For det er det du gjør, ved å være sammen med denne mannen.

 

Løp. Jo tidligere jo bedre. Min psykiske helse ble nedbrutt etter at jeg slo opp med min, og jeg tørr ikke tenke på hvordan jeg hadde blitt om jeg hadde ventet lenger.

 

Anonymous poster hash: 8b877...551

[Anonym bruker]

Jeg var sammen med en ekstremt sjalu fyr en gang. Jeg gjorde som deg, forsvarte han når jeg fortalte venner hvor sjalu han egentlig var, og lurte meg selv. For det er det du gjør, ved å være sammen med denne mannen.

 

Løp. Jo tidligere jo bedre. Min psykiske helse ble nedbrutt etter at jeg slo opp med min, og jeg tørr ikke tenke på hvordan jeg hadde blitt om jeg hadde ventet lenger.

 

Anonymous poster hash: 8b877...551

Jeg går vel fortsatt i håpet om at han skal bli trygg og se at ingenting er farlig. At jeg kan klare å få han til å se det.

 

Anonymous poster hash: f707c...1da

[Anonym bruker]

Jeg har ei venninne som er/var sykelig sjalu. Hun hadde absolutt ingen grunn til å være sjalu, da hun hadde(og har ) en kjæreste som var så forelsket at jeg tror han virkelig ikke var klar over at det fantes andre damer her i verden.

Venninna mi hang seg opp i alt ved hans fortid, alt fra hvem han hadde klint med på fest 5 år før de møttes, via hvem han var forelsket i på barneskolen til hans nåværende kvinnelige kolleger. Alt måtte forklares om og om igjen, av han, men også av oss rundt henne.

 

(Det rare var at) hun hadde helt ulike grenser for hva som var akseptabelt for de to. Hun kunne danse intenst og tett med menn på byen, for hun visste jo at det ikke betydde noe, mens kjæresten ikke kunne spise lunsj med 6 mannlige og én kvinnelig kollega i kantina på jobb uten å måtte omtrent avhøres i ukevis etterpå. Etterhvert merket vi rundt at kjæresten også begynte å bli sjalu, noe min venninne klaget over til oss ("Hvorfor skal jeg måtte redegjør at jeg danser med Peter hver helg, det er jo kjæresten min jeg elsker...")

 

Det som har hjulpet henne er at hun har begynt hos psykolog (da kjæresten ga henne valget mellom terapi eller singellivet etter mange år). Hun ser fremdeles ikke hvor horribelt sjalu hun er, da hun tror hun reagerer helt normalt, men det har blitt noe bedre. Han har også "gått tilbake" til å være lite sjalu, nå når hun har roet seg noe.

 

Jeg kunne ikke levd et slikt liv, og jeg forstår ikke de som klarer å leve med å bli mistrodd i hver en sammenheng. Det å vite at man må forklare seg hjemme fordi man har en god tone med Mia eller Ola på jobb. Det at det er noen som alltid spør hvem man skriver meldinger med osv. Det er ikke et forhold vært å leve i, synes jeg.

 

Min venninne tror forresten at hun er kvitt sjalusien nå (som i følge henne aldri var spesielt kraftig ), og hun har sluttet å spør ut kjæresten hvem Mia på jobb er, dersom han nevner en kollega hjemme.

Det hun gjør nå (som hun virkelig tror er en helt annen ting) er å si til kjæresten, du vet hva jeg lurer på. Hvor kjæresten da svarer, "Mia er en gammel kollega, det har aldri vært noe mellom oss, vi har aldri klina/rota/hatt sex, og du er uendelig mye penere enn Mia, og det er deg jeg elsker ".

 

Anonymous poster hash: d711e...812

[Anonym bruker]

...og blitt sjalu og mistenksom selv?

 

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Men jeg har blitt sjalu og mistenksom selv og det er ikke rettferdig ovenfor han heller. Er det sånn det blir når man selv ikke blir trodd på og alt blir tatt i verste mening? At alt jeg gjør blir satt spørsmålstegn ved...

 

Jeg har ingenting å skjule, livet mitt kunne blitt gransket av han med lupe, det er jeg ikke redd for overhodet. Men jeg har en fortid han ikke takler. Jeg var en annen person før. Og den blir brukt mot meg hele tiden i nåtiden. En fortid jeg er ferdig med og som det er så utrolig vondt å bli minnet om hele tiden. Fortiden er også gjort hundre ganger verre enn den er i hodet hans. Og jeg går i forsvar nesten hver gang han tar det opp nå nettopp fordi det er så vondt å hele tiden bli tatt for å være en annen enn jeg er og få ting brukt mot meg som jeg ikke får gjort noe med

 

Anonymous poster hash: f707c...1da

 

 

Men det verste i det er vel at jeg har begynt selv å bli utrygg og skeptisk. Han var virkelig drømmemannen og jeg hadde ingen grunn til i mistro han for noe som helst. Og det har jeg ikke nå heller, det er jeg ganske sikker på . Men jeg har vel blitt usikker og utrygg av å bli mistenkeliggjort hele tiden selv. Men når jeg nå har begynt å forsvare meg eller prøver å forklare hvor urimelig og urettferdig det er så ender han bare med å forlate meg i stedet for å prøve å forstå.

 

Og vi kan ha skikkelig bra dager, men så blir alt bare svart i hans øyne, da ser han ikke det bra. Det er det som er så utrolig frustrerende, at vi kan gå og ha det kjempefint en hel dag, være nære, le og ha det morsomt. Men at alt blir ødelagt av en liten ting og at man da går til at man ikke ser noen løsning på noe...

 

Anonymous poster hash: f707c...1da

 

Les gjennom det du har skrevet enda en gang, HI, se på det jeg har uthevet. Det du har beskrevet er en mann som ikke aksepterer deg for den du er, men som bruker en fortid du har lagt bak deg for å manipulere og kontrollere deg og psyke deg ned. Han snur om fra å være i superhumør til at alt er svart - og han skylder det på deg, det er din feil. Og uansett hva du sier eller gjør så vet han utmerket godt at du ikke kan gjøre noe for å endre fortiden din, ergo fortsetter han å bruke fortiden mot deg for å ha overtaket på deg.

 

Dette virker som en sykelig sjalu fyr med behov for å kontrollere og psyke ned partneren for å hevde seg selv.

 

Og vet du hva det sykeste er, HI?? Det sykeste her er at du ønsker å gjøre noe med det at du selv blir sjalu og mistenksom, og du sier at han ikke fortjener det. Ser du ikke det syke, syke i det?? Du endrer deg til det negative pga. hans totalt urimelige oppførsel, du endrer adferd og får det vondt selv, du er i ferd med å bli en person du egentlig ikke er - fordi du fortsetter å være sammen med en fyr som ikke er bra for deg.

 

Hvor langt ned må du psykisk før du innser dette, HI?

 

En mann som psyker deg ned, bruker mot deg en fortid du har lagt bak deg (og gjør den verre en den var), det er ikke en snill mann. Han er ikke en gang i nærheten av å være snill. En snill mann er ikke veldig sjalu og syker ned partneren.

 

Det hjelper ikke at dere har det bra innimellom - han ødelegger deg og psyker deg ned og får deg til å føle skyld for fortiden din og måten du nå er i ferd til å endre adferd på pga. han.

 

Er du villig til å la denne mannen fortsette å ødelegge deg så må du gjerne prøve å endre deg selv så du blir mindre sjalu og mistenksom overfor ham. Det er ikke du som er problemet her, men det er det han får deg til å tro.

 

Kom deg bort fra ham, han er ikke bra for deg!

 

 

 

Anonymous poster hash: 9d7a5...268

[Anonym bruker]

Jeg har ei venninne som er/var sykelig sjalu. Hun hadde absolutt ingen grunn til å være sjalu, da hun hadde(og har ) en kjæreste som var så forelsket at jeg tror han virkelig ikke var klar over at det fantes andre damer her i verden.

Venninna mi hang seg opp i alt ved hans fortid, alt fra hvem han hadde klint med på fest 5 år før de møttes, via hvem han var forelsket i på barneskolen til hans nåværende kvinnelige kolleger. Alt måtte forklares om og om igjen, av han, men også av oss rundt henne.

 

(Det rare var at) hun hadde helt ulike grenser for hva som var akseptabelt for de to. Hun kunne danse intenst og tett med menn på byen, for hun visste jo at det ikke betydde noe, mens kjæresten ikke kunne spise lunsj med 6 mannlige og én kvinnelig kollega i kantina på jobb uten å måtte omtrent avhøres i ukevis etterpå. Etterhvert merket vi rundt at kjæresten også begynte å bli sjalu, noe min venninne klaget over til oss ("Hvorfor skal jeg måtte redegjør at jeg danser med Peter hver helg, det er jo kjæresten min jeg elsker...")

 

Det som har hjulpet henne er at hun har begynt hos psykolog (da kjæresten ga henne valget mellom terapi eller singellivet etter mange år). Hun ser fremdeles ikke hvor horribelt sjalu hun er, da hun tror hun reagerer helt normalt, men det har blitt noe bedre. Han har også "gått tilbake" til å være lite sjalu, nå når hun har roet seg noe.

 

Jeg kunne ikke levd et slikt liv, og jeg forstår ikke de som klarer å leve med å bli mistrodd i hver en sammenheng. Det å vite at man må forklare seg hjemme fordi man har en god tone med Mia eller Ola på jobb. Det at det er noen som alltid spør hvem man skriver meldinger med osv. Det er ikke et forhold vært å leve i, synes jeg.

 

Min venninne tror forresten at hun er kvitt sjalusien nå (som i følge henne aldri var spesielt kraftig ), og hun har sluttet å spør ut kjæresten hvem Mia på jobb er, dersom han nevner en kollega hjemme.

Det hun gjør nå (som hun virkelig tror er en helt annen ting) er å si til kjæresten, du vet hva jeg lurer på. Hvor kjæresten da svarer, "Mia er en gammel kollega, det har aldri vært noe mellom oss, vi har aldri klina/rota/hatt sex, og du er uendelig mye penere enn Mia, og det er deg jeg elsker ".

 

Anonymous poster hash: d711e...812

Jeg er enig Men sånn har forholdet blitt og jeg er så innmari glad i han. Jeg vet jo hva som er rett, det er bare så vanskelig å gjennomføre.

 

Anonymous poster hash: f707c...1da

[Anonym bruker]

 

 

...og blitt sjalu og mistenksom selv?

 

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Men jeg har blitt sjalu og mistenksom selv og det er ikke rettferdig ovenfor han heller. Er det sånn det blir når man selv ikke blir trodd på og alt blir tatt i verste mening? At alt jeg gjør blir satt spørsmålstegn ved...

 

Jeg har ingenting å skjule, livet mitt kunne blitt gransket av han med lupe, det er jeg ikke redd for overhodet. Men jeg har en fortid han ikke takler. Jeg var en annen person før. Og den blir brukt mot meg hele tiden i nåtiden. En fortid jeg er ferdig med og som det er så utrolig vondt å bli minnet om hele tiden. Fortiden er også gjort hundre ganger verre enn den er i hodet hans. Og jeg går i forsvar nesten hver gang han tar det opp nå nettopp fordi det er så vondt å hele tiden bli tatt for å være en annen enn jeg er og få ting brukt mot meg som jeg ikke får gjort noe med

 

Anonymous poster hash: f707c...1da

Men det verste i det er vel at jeg har begynt selv å bli utrygg og skeptisk. Han var virkelig drømmemannen og jeg hadde ingen grunn til i mistro han for noe som helst. Og det har jeg ikke nå heller, det er jeg ganske sikker på . Men jeg har vel blitt usikker og utrygg av å bli mistenkeliggjort hele tiden selv. Men når jeg nå har begynt å forsvare meg eller prøver å forklare hvor urimelig og urettferdig det er så ender han bare med å forlate meg i stedet for å prøve å forstå.

 

Og vi kan ha skikkelig bra dager, men så blir alt bare svart i hans øyne, da ser han ikke det bra. Det er det som er så utrolig frustrerende, at vi kan gå og ha det kjempefint en hel dag, være nære, le og ha det morsomt. Men at alt blir ødelagt av en liten ting og at man da går til at man ikke ser noen løsning på noe...

 

Anonymous poster hash: f707c...1da

Les gjennom det du har skrevet enda en gang, HI, se på det jeg har uthevet. Det du har beskrevet er en mann som ikke aksepterer deg for den du er, men som bruker en fortid du har lagt bak deg for å manipulere og kontrollere deg og psyke deg ned. Han snur om fra å være i superhumør til at alt er svart - og han skylder det på deg, det er din feil. Og uansett hva du sier eller gjør så vet han utmerket godt at du ikke kan gjøre noe for å endre fortiden din, ergo fortsetter han å bruke fortiden mot deg for å ha overtaket på deg.

 

Dette virker som en sykelig sjalu fyr med behov for å kontrollere og psyke ned partneren for å hevde seg selv.

 

Og vet du hva det sykeste er, HI?? Det sykeste her er at du ønsker å gjøre noe med det at du selv blir sjalu og mistenksom, og du sier at han ikke fortjener det. Ser du ikke det syke, syke i det?? Du endrer deg til det negative pga. hans totalt urimelige oppførsel, du endrer adferd og får det vondt selv, du er i ferd med å bli en person du egentlig ikke er - fordi du fortsetter å være sammen med en fyr som ikke er bra for deg.

 

Hvor langt ned må du psykisk før du innser dette, HI?

 

En mann som psyker deg ned, bruker mot deg en fortid du har lagt bak deg (og gjør den verre en den var), det er ikke en snill mann. Han er ikke en gang i nærheten av å være snill. En snill mann er ikke veldig sjalu og syker ned partneren.

 

Det hjelper ikke at dere har det bra innimellom - han ødelegger deg og psyker deg ned og får deg til å føle skyld for fortiden din og måten du nå er i ferd til å endre adferd på pga. han.

 

Er du villig til å la denne mannen fortsette å ødelegge deg så må du gjerne prøve å endre deg selv så du blir mindre sjalu og mistenksom overfor ham. Det er ikke du som er problemet her, men det er det han får deg til å tro.

 

Kom deg bort fra ham, han er ikke bra for deg!

 

 

 

Anonymous poster hash: 9d7a5...268

Tusen takk <3

Jeg vet det høres sykt ut, men det er hverdagen min. Og jeg vet at jeg ikke fortjener det. Håpet har bare vært at han skal forandre seg. Men jeg innser vel egentlig at det ikke kommer til å skje, for jeg tror ikke han skjønner hvor vondt og urettferdig det egentlig er. Jeg må hele tiden gi han tid til å hente seg inn fra situasjoner som ikke er situasjoner. For han tror ikke på meg, så det blir til at det er så synd på han. Jeg blir alltid syndebukken og må prøve å ro han inn igjen. Nå sist fordi han ikke trodde på at jeg hadde vært på besøk hos foreldrene mine siden telefonen min ikke var påskrudd... Da MÅ jeg ha vært et sted det var veldig viktig at ingen så at jeg fikk meldinger av han. Jeg prøvde å vise han meldingen fra mamma hvor hun skrev at det var koselig å se meg, men den mente han at jeg hadde fabrikkert selv... Jeg ante ikke at det gikk an å fabrikkere sånt en gang...

 

Anonymous poster hash: f707c...1da

[Gjest Mamma 2015]

Å være sjalu er en naturlig følelse det også. Viste at folk her inne kom til å hyle ut med en gang de leste dette innlegget. For her inne er det nemlig sykelig å føle sjalusi.

 

Til Hi: Din mann er ikke ond, han har bare normale følelser. Prøv å ikke bli sint på ham, muligens kommer han til å tenke mindre på din fortid etterhvert. Han har vel en fortid han også?

[Anonym bruker]

Beklager, men denne mannen høres slitsom og syk ut! Her bør du tenke deg om og finne en mann som respekterer deg fremfor denne klovnen du dater nå!

 

Anonymous poster hash: 36bd4...e1c

[Anonym bruker]

Ærlig talt?? Han er da sikkert et godt menneske fordet? Hjelpe meg, ingen er da perfekte. Ikke du heller..

Mulig han har problemer med hennes fortid, men du aner jo ikke hva som ligger i den fortiden engang. Det er så enkelt å bare si dump han! Ferdig med det. Hi : å være sjalu er ikke noe noen gjør pga ondskap.

 

Anonymous poster hash: 6cd41...d5f

[Gjest Mamma 2015]

Har du vært utro Hi? Eller har du gjort ting som resulterer i at han ikke stoler på deg?

[Anonym bruker]

Å være sjalu er en naturlig følelse det også. Viste at folk her inne kom til å hyle ut med en gang de leste dette innlegget. For her inne er det nemlig sykelig å føle sjalusi.

 

Til Hi: Din mann er ikke ond, han har bare normale følelser. Prøv å ikke bli sint på ham, muligens kommer han til å tenke mindre på din fortid etterhvert. Han har vel en fortid han også?

 

Unnskyld at jeg sier det, men du kommer stadig vekk med kommentarer som får meg til å mistenke at du er fru Å!

 

His mann trenger ikke være ond, men måten han reagerer på kan ikke forklares som normal. En så sterk sjalusi som Hi forteller han har er sykelig. Om han er voksen så er det hans ansvar å ta tak i sine egne problemer, ikke la det gå ut over partnere slik han gjør med Hi. Å be Hi ha forståelse for ham er rimelig sykt i seg selv når man ser hvordan han psyker ned og ødelegger Hi.

 

Det å forsøke å normalisere slike helt uakseptable måter å behandle andre på sier ganske mye om deg, Mamma2015.

 

 

Anonymous poster hash: 9d7a5...268

[Anonym bruker]

min første kjæreste var sjalu, jeg kunne ikke være sammen med andre gutter, eller snakke noe særlig med dem. selv om jeg hadde kjent dem hele livet omtrent..
etter hvert som tiden gikk, ble jeg som deg og ble mer sjalu. helt uten grunn, bynte jeg og snoke på tlf, data osv..
vi kranglet mer siden ingen av oss klarte å stole på hverandre, men vi hadde også noen brae dager som jeg tviholdt på.

jeg mistet kontakt med mine venner for vær gang noen av oss hadde vært ute, ble det bestandig krangling om hvor den ene og den andre hadde vært, hva den hadde gjort, hvem den hadde vært sammen med osv.. (dette fungerer ikke i lengden).

men han kunne være ute med sine venner, aldri svare på tlf, og å sleppe og forsvare seg om det ene og det andre!

 

en gang vi var på hytten til hannes foreldre, var vi sammen med hannes venner og kjørte båter. ex'n min hadde så liten båt så jeg måtte kjøre sammen med kompisen hannes(en jeg akkurat hadde møtt da). og nesten før jeg hadde kommet meg over i båten til kompisen kjørte ex'n min bare avgårde og nærmest ikke stoppet og snakket med oss en eneste gang på flere timer.
når vi kom inn på hytten igjen å jeg å ex'n var alene, begynte kranglingen! jeg hadde snakket så mye med han og jeg hadde flørtet siden jeg hadde smilt å flirt mente han.
det endte bestandig uansett med at jeg måtte unnskylde, forklare, forsvare og å prøve og ordne opp.

han var som din kjærest og stakk av nærmest vær gang vi kranglet, og da måtte jeg ring etter han flere ganger for å i det hele tatt få han til og komme å skvære opp. og det kunne ta sin tid..

etter vært som tiden gikk og jeg ble "flinkere" til å snoke, fant jeg pluttselig ut at han hadde vært utro mot meg flere ganger.. tilomme hannes bestevenn fortale/bekreftet det til meg! men ex'n klarte nesten alle gangene og vende det mot meg, at det var min feil alt og hvorfor han hadde vært utro, det var siden jeg var så sjalu-"han følte seg innesperret"!!

det tok nesten 2år før jeg endelig klarte og se hva som egentlig var saken, og hvordan forholde var. og da var jeg laaangt nede!!
alt dette har desverre før til at jeg sliter/sleit med tilliten i det forholde jeg er i nå, jeg var nesten litt sykelig sjalusi i begynnelsen. det tok ca 2-3år inn i forholde før jeg tilslutt klarte å stole på min nåværende samboer og forlovede.
men jeg trenger enda endel bekreftelse på at forholde våres er bra, at han elsker meg å det.

så mitt svar til deg er ja, det er lett og bli påvirket desverre:/
så gjør deg selv en tjensete å kom deg ut av forholde, om han ikke skjerper seg fort som F..!

for at jeg har klart å endre meg måtte jeg langt inni meg for og se at jeg var probleme i dette forholde, at jeg med min sjalusi ødela mye selv. jeg å min samboer har jobbet mye ilag med tillit, og det har ikke vært lett, men samboeren min har vært en god støttespiller og inneforstått med hva jeg har slitt med og som jeg har måtte jobbe med.
 

Anonymous poster hash: fd386...8a3

[Anonym bruker]

Det har jeg. Den dagen han sa at jeg skulle slutte på p-piller for å bli gravid slik at jeg måtte være sammen med ungen så han hadde kontroll på meg var dagen jeg innså hvor sykelig det var.

Han leste meldingene mine før meg, mailen min, facebook. Fikk knapt gå på skolen, ikke legge til gutter fra klassen og han begrenset jentene etter hvordan han oppfattet dem. Jeg fikk bare dra til enkelte venninner og måtte svare på sms hele tiden og ta telefonen. Var jeg hjemme hos mine foreldre ringte han på fasttelefonen hjemme hos dem for å sjekke at jeg faktisk var der. Han skulle til slutt være med overalt og jeg fikk ikke være med lillebror på 5 uten at han ble mistenksom og sjalu.

Kom deg unna!

Den dagen jeg slo opp påsto han at jeg hadde vært utro flere ganger gjennom forholdet og fortalte dette til masse folk han og jeg hadde som felles venner. Jeg var selvfølgelig aldri utro, men orket ikke kampen. Han fikk faktisk masse folk til å kutte meg helt ut og fremstilte meg som tidenes verste kjæreste.

Det eneste jeg anbefaler deg er å komme deg unna. Du kaster bort livet ditt.

 

Anonymous poster hash: c8e9e...c06

[Anonym bruker]

Å være sjalu er en naturlig følelse det også. Viste at folk her inne kom til å hyle ut med en gang de leste dette innlegget. For her inne er det nemlig sykelig å føle sjalusi.

 

Til Hi: Din mann er ikke ond, han har bare normale følelser. Prøv å ikke bli sint på ham, muligens kommer han til å tenke mindre på din fortid etterhvert. Han har vel en fortid han også?

Du er virkelig ikke den rette til å avgjøre hva som er "normale følelser", du som har kastrert mannen din fullstendig. Husker du skrev at han aldri kan dra på fest om det er andre damer der, noe som resulterte i at han ikke turte å gå på utdrikningslaget til kompisen sin. (Jada, vet du kommer til å si at han velger dette bort frivillig...).

Det er faktisk ikke normalt å være så sjalu at man føler behov for å kontrollere hvem partneren er sammen med til enhver tid.

 

Anonymous poster hash: 0c8cd...419

[Anonym bruker]

Denne mannen er virkelig syklig sjalu, og det er livsfarlig. Kom deg vekk mens du kan!

 

Jeg har erfaring med slike.

 

Anonymous poster hash: 2a5cd...47f