Er utroskap på noen måter unnskyldt?

[Anonym bruker]

Isåfall, når?

 

Anonymous poster hash: e79eb...a85

[lover]

Ikke i mine øyne.

[Anonym bruker]

Nei, man må klare å gjøre det slutt før man begynner å styre med noen andre. Det er ikke så vanskelig. Vil man ikke være sammen med en person, så gjør man det slutt. Vil man være med noen andre, gjør man det slutt. Er ikke verre enn det.

 

Anonymous poster hash: d64ea...e71

[Fandens Oldemor]

Nei.

[Anonym bruker]

Ja, i noen veldig ekstreme situasjoner ville jeg hatt forståelse for det, men det er heldigvis sjeldent at det forekommer.

 

F.eks. dersom ene parten er blitt "grønnsak" i en ulykke og man føler seg presset til å forbli gift, da forstår jeg det godt om den friske velger å ha et forhold på si. Eller f.eks. dersom kvinnen er i et voldelig forhold og ikke klarer/tør og forlate mannen, men så får hjelp av en mann som hun forelsker seg i og de har sex før hun omsider klarer å gå fra han andre. Det ville jeg ikke fordømt.

Anonymous poster hash: 79c47...e61

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det aldri er unnskyldt, men noen ganger er det forståelig. Og at det er mulig å forstå betyr ikke at det er greit. Jeg har opplevd det med min mann. Jeg forsto ( etter det totale sjokket) bakgrunnen for at det kunne skje. Og jeg må ta min del av ansvaret for et forhold som ikke fungerte. Men! Det var ikke en unnskyldning for ham, det var ikke greit og det er han enig i. Vi jobber oss igjennom det og kanskje klarer vi å få det til å fungere igjen.

 

Jeg tror at utroskap, som så mange andre ting, har komplekse årsaker. Parene er ulike og omstendigheten er ulike. Men sviket er like stort, dermed er det ikke gitt at det er mulig å tilgi. Skal man overkommelig det må man tilgi.

 

Anonymous poster hash: 59ce0...971

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det aldri er unnskyldt, men noen ganger er det forståelig. Og at det er mulig å forstå betyr ikke at det er greit. Jeg har opplevd det med min mann. Jeg forsto ( etter det totale sjokket) bakgrunnen for at det kunne skje. Og jeg må ta min del av ansvaret for et forhold som ikke fungerte. Men! Det var ikke en unnskyldning for ham, det var ikke greit og det er han enig i. Vi jobber oss igjennom det og kanskje klarer vi å få det til å fungere igjen.

Jeg tror at utroskap, som så mange andre ting, har komplekse årsaker. Parene er ulike og omstendigheten er ulike. Men sviket er like stort, dermed er det ikke gitt at det er mulig å tilgi. Skal man overkommelig det må man tilgi.Anonymous poster hash: 59ce0...971

Samme her, han var utro for flere år siden. Jeg var i dyp depresjon og nektet å innse det, gjorde livet hans til et helvete og da traff han en som var veldig lik meg men frisk. Av en eller annen grunn fikk det han til å innse at det var meg han ville være med.

 

Det krevde mye arbeid fra hans side å vinne tillitten min tilbake, men jeg er glad for at vi kom oss gjennom det. Jeg ble også mer oppmerksom på min mental helse (har tilbakevendende depressive episoder) og hvordan den påvirker mine omgivelser.

 

Anonymous poster hash: 41f6a...49f

[klishe89]

Nei

[Anonym bruker]

Jeg hadde forstått mannen min om han hadde vært utro nå etter 4 år med tilnærmet null sexlyst fra min side. Jeg synes ikke det er en unnskyldning, for det riktige å gjøre hadde jo vært å fortelle meg at han ikke kunne leve med dette, og evt. gå fra meg, foreslå åpent forhold, sexolog el.l.

 

Men det hadde vært forståelig likevel om han falt for fristelsen i den "rette" situasjonen.

Anonymous poster hash: f9c8b...c78