Dårlige familierelasjoner - har dere akseptert det?

[Anonym bruker]

Jeg føler meg ikke sett som den jeg egentlig er osv... Har prøvd mange ganger, men i vår familie er det min storesøster som får all respekten og som blir sett opp til. Jeg kommer ikke til, alle vil ha henne før meg. Uansett, det er noe i alle familier - men har du akseptert situasjonen isåfall? Jeg har så lyst å gi faen i alle og konsentrere meg om MEG og mitt. Jeg har klart det til en viss grad, men blir påminnet om ting i familieselskap osv. 

Synes bare at familier har en tendens til å putte i hverandre i bås....

Anonymous poster hash: bc463...e48

[Anonym bruker]

Sånn har jeg det også.. Den ene søsteren min er "den smarte", den andre "den pene", og jeg er ingenting. Foreldrene mine gjør aldri noe for meg, og jeg er så lei. Eldste er 8 år, og har overnattet uten oss til stede en gang på disse årene.. Mine søsters unger kan gjerne være hos foreldrene mine en uke om sommeren og en helg i måneden...

 

Jeg har heldigvis verdens beste svigerforeldre, så jeg har sluttet å bry meg. Jeg møter opp når det forventes av meg, men tar ellers ikke kontakt. Orker ikke å ha folk som trykker meg ned for nært på livet mitt.

 

Anonymous poster hash: 3cb90...5e9

[Anonym bruker]

Har det slik vi å, men på et annet plan. Har en psykisk syk mor som har funnet på enormt mye dritt opp igjennom årene. Jeg har skånet henne ved ikke å fortelle hvermannsen hvordan hun kan være. Nå bor hun oppå meg (nabohuset), på nytt sted og fremstår som verdens beste mor. Det er ikke slik folk tror...:

 

Min far br aldri til stede, nå er han her hele tiden.

 

Jeg stoler ikke på eller er virkelig glad i noen av mine foreldre, men forsøker å bite det i meg av hensyn til andre (de og barna mine). MEN de vet inderlig vel at lunta mi er på 1 mm dersom noen av deres påfunn skulle ramme mine barn! Jeg ser på en måte ned på de og avreagerer på søsken og mannen min. Slik kan man overleve på en måte

 

Anonymous poster hash: 2ed50...d35

[Anonym bruker]

Ja, jeg har vel blitt så vant til at det er sånn. Spiller et skuespill, og leker "happy familiy" når vi møtes. Men det tapper meg veldig for energi. Har ikke noe særlig med de å gjøre, bortsett fra familieselskaper. Jeg har ei storesøster som veldig smart, HØY utdannelse, BRA jobb, god økonomi, aktiv familie som er med på "alt" i samfunnet rundt dem. Jeg er stikk motsatt på de fleste områder. Føler meg ganske så mislykka hvis jeg først skal sette med ned å tenke på det. Men... jeg trives med mitt "enkle" liv. Føler vel egentlig at de hele veien har prøvd å dytte meg i samme retning som den min søster har gått. Og pliktoppfyllende som jeg har vært, så har jeg prøvd det. De gangene jeg prøvde meg på noe annet, ble jeg "bombandert" med grunner til å fortsette i samme sporet. Gikk på en psykisk smell for noen år siden, som på en måte satte med helt på bar bakke igjen. Og det endte med at jeg skiftet totalt retning med tanke på utdanning og jobb. De sier ikke noe direkte til meg, men de ser nok veldig ned på meg, og synes det er "flaut" at jeg ikke har klart med bedre her i livet. Jeg klarer nok til en viss grad å gi faen i dem. Men det er ikke bare bare med famlie... de er der hele tiden om man vil eller ikke. Det viktigste er vel at jeg selv føler at jeg har et bra liv. De menneskene jeg har rundt meg til daglig, aksepterer meg som den jeg er. 

Anonymous poster hash: 53fbc...c66

[Anonym bruker]

 

Ja, jeg har vel blitt så vant til at det er sånn. Spiller et skuespill, og leker "happy familiy" når vi møtes. Men det tapper meg veldig for energi. Har ikke noe særlig med de å gjøre, bortsett fra familieselskaper. Jeg har ei storesøster som veldig smart, HØY utdannelse, BRA jobb, god økonomi, aktiv familie som er med på "alt" i samfunnet rundt dem. Jeg er stikk motsatt på de fleste områder. Føler meg ganske så mislykka hvis jeg først skal sette med ned å tenke på det. Men... jeg trives med mitt "enkle" liv. Føler vel egentlig at de hele veien har prøvd å dytte meg i samme retning som den min søster har gått. Og pliktoppfyllende som jeg har vært, så har jeg prøvd det. De gangene jeg prøvde meg på noe annet, ble jeg "bombandert" med grunner til å fortsette i samme sporet. Gikk på en psykisk smell for noen år siden, som på en måte satte med helt på bar bakke igjen. Og det endte med at jeg skiftet totalt retning med tanke på utdanning og jobb. De sier ikke noe direkte til meg, men de ser nok veldig ned på meg, og synes det er "flaut" at jeg ikke har klart med bedre her i livet. Jeg klarer nok til en viss grad å gi faen i dem. Men det er ikke bare bare med famlie... de er der hele tiden om man vil eller ikke. Det viktigste er vel at jeg selv føler at jeg har et bra liv. De menneskene jeg har rundt meg til daglig, aksepterer meg som den jeg er. 

 

Anonymous poster hash: 53fbc...c66

 

Oj, veldig likt liv som meg, jeg er den "ufornuftige" lillesøsteren, men jeg vet at jeg har mange kvaliteter som ikke storesøster har! Likevel blir det ikke satt pris på med lik linje som henne. HI

 

Anonymous poster hash: bc463...e48

[Anonym bruker]

Noen ganger er det jo slik at en søster eller bror er dyktigere, flinkere til å stille opp for foreldrene osv mens andre søsken har tenkt mer på seg selv i perioder. Da må man jo også forvente at det gir utslag på hvordan resten av familien behandler søsknene senere.

 

Anonymous poster hash: 6b848...3d6

[Anonym bruker]

Her er situasjonen snudd helt på hodet. Jeg er eldste jenta, har brukt tiden min fornuftig og fått en god utdannelse, en jobb jeg trives med, god økonomi, godt hjem og mann og barn som er trygge og har det godt sammen.

 

Søsteren min har aldri klart seg selv. Hun har alltid vært avhengig av foreldrene våre både ifm økonomisk støtte, barnepass og husarbeid. Selv når hun var gift måtte mor min trø til og vaske huset hennes (nei, ingen diagnose, fysisk eller psykiske problemer, bare vondt i viljen) og hjelpe til økonomisk. Og det har absolutt ikke blitt bedre etter skilsmissen.

 

Men, jeg bor ikke på hjemplassen min lenger. Så derfor havner jeg og barna mine alltid i andre rekke. Vi får stort sett aldri besøk av familien min, da er det i såtilfelle bare et pitt stopp før de reiser videre, så skal barna mine se besteforeldrene eller tantene/onkelen/søskenbarna sine må vi reise ditt. Det er da aldri snakk om at barna mine får tid sammen med besteforeldrene da det er urettferdig at de får overnatte og ikke de andre. Dermed kommer alle barna (Fint det, men ikke hver gang).

 

Alt dette klarer jeg å akseptere. Men, når de for ente gang ikke klarer å huske at et av barna mine har bursdag sårer det meg ufattelig. Barna mine begynner nå å bli så store at de merker utmerket godt forskjellsbehandlingen. Barna til søsteren min får kontinuerlig påfyll av ting, klær, penger og reiser hos bestemor. De er stort sett på samme alder som mine (11-12 år), så dette prates om når de møtes. Mine får ikke en gratulasjons SMS en gang.

 

Hadde det ikke vært for at jeg synest det er viktig at barna mine har et forhold til besteforeldrene sine hadde jeg bare gitt faen. Men, det klarer jeg ikke. Derfor kommer jeg med hvite løgner til barna mine, klistrer på meg det beste "big happy fuckings family" smilet og drar på besøk. Også svelger jeg skuffelse etter skuffelse...

 

Men, spør du søsteren min får du en helt annen historie. Der er det stakkars henne og det er så urettferdig at jeg får alt servert på sølvfat. Det er faktisk min feil at hun i dag sitter uten utdannelse i en jobb hun ikke trives med og er skilt alenemor. (Hennes ord)

 

Anonymous poster hash: 35ad1...d7f

[Anonym bruker]

Ja det kan like gjerne være storesøster som blir forskjellsbehandlet. Tror det kan være et problem for mange også. HI

Anonymous poster hash: bc463...e48