Kjæresten min har ikke empati.

[Anonym bruker]

Kjæresten min bor/leier hos meg og går naver. Han sier at han ønsker å jobbe, men når det kommer til å faktisk sette seg ned og søke så utsetter han det alltid. Jeg har tilbudt å hjelpe han ved skrive søknadene sammen med han, men han vil ikke. Han spiller pc spill hele dagene og nettene. Jeg gjør nesten alt husarbeidet hjemme. Kom hjem fra jobb i går kveld og da hadde han ikke ryddet etter middagen. Tallerkener, glass og kasseroller fylte hele kjøkkenbenken. Jeg var sliten, men ryddet det bort og la meg. Da jeg våknet i dag morges fant jeg ut at han hadde laget seg mat midt på natten uten å rydde etter seg. Jeg ryddet kjøkkenbenken, tok ut av oppvaskmaskinen, satt inn i oppvaskmaskinen, laget middag, ryddet stuen, gikk tur med bikkja og kjørte kjæresten på fest. Nå befinner jeg meg på jobb og jeg har bare lyst til å gråte. Tok dette opp med kjæresten når jeg kjørte han, men han sa at forventer at vi skal dele alt av husarbeid likt, - selv om han er arbeidsledig og jeg er i full jobb. Dette er jeg sterkt uenig i. Så sier han at han mangler motivasjon til å gjøre husarbeid fordi han må ha skryt for det! Han er en voksen mann, og det er en selvfølge at han bidrar med husarbeid UTEN å forvente så mye skryt?? Han sier at han mister motivasjonen også fordi han er arbeidsledig, men det er sa praktisk talt ikke mitt problem? Hvordan skal jeg fortelle han eller nå inn til han om hva jeg ønsker/hvordan jeg vil ha det og hvorfor jeg mener som jeg mener? Jeg er utrolig glad i han og vil ikke gå fra han, men han mangler empati og er helt fraværende for hvordan realiteten er.

 

Anonymous poster hash: f4e28...d82

[Anonym bruker]

Det er ikke å mangle empati. Det er å være et stort barn. Fatter ikke du gidder være mammaen hans.

 

Anonymous poster hash: 608e7...cf4

[Anonym bruker]

Det er ikke egentlig noe i det du skriver som tilsier at han mangler evnen til empati. Om han faktisk gjør det, så skal du dumpe ham sporenstreks - for det vil aldri bli et bra forhold.

 

Ellers høres det ut som han har urimelige forventninger til arbeidsdelingen i et parforhold og som han er enten lat eller deprimert. Det er ikke helt ukjent at folk som går hjemme over tid blir veldig passive, nedstemte og tidvis deprimerte. Så det kan finnes en unnskyldning for oppførselen hans. Men han må uansett ta tak i den, søke jobber, bidra i hjemmet og begynne med litt proaktive ting - gå seg en tur, stå opp om morgenen osv. Om du faktisk er så glad i ham at du gidder å bistå i den prosessen, så anbefaler jeg å begynne med å snakke sammen med bistand. Familievernkontoret, med andre ord.

 

Om det er barn oppe i denne smørja, og de er dine og ikke hans, anbefaler jeg at du dumper ham først som sist.

Anonymous poster hash: 6558e...57d

[Anonym bruker]

HI her. Dette høres fælt ut, men hvordan kan jeg ta hensyn til at han har depresjon? Jeg kan jo ikke akkurat dulle med han fordi han er deprimert pga han er arbeidsledig? Burde jeg anbefale han å gå til paykolog? Jeg har en liten datter fra før av. Men tanken på å få barn med han skremmer meg da han plutselig skal ha skryt for å ta ansvar for ungen og lignende, eller at han ikke tar ansvar. Har ikke vært lykkelig på mange mnd og dette sliter veldig på meg. Hvordan vet jeg at ikke jeg er deprimert?

 

Anonymous poster hash: f4e28...d82

[Anonym bruker]

Spør om han er deprimert? Ikke hakk på han, det hjelper ikke.

 

Mannen min er også hjemme for tiden, men han tar seg av mye husarbeid og er flinke med barna. Kjører, leverer og henter, følger på aktiviteter og legger de hver kveld da jeg er sliten etter jobb.

 

Du må sette ned foten og få han i sving. Blir lat av å være hjemme.

 

Anonymous poster hash: 68b57...732

[Anonym bruker]

Altså, jeg vet jo ikke at han har en depresjon. Det kan være han bare er en slask. I så fall er han ikke noe å satse på. Men det er et kjent fenomen at man kan synke inn i tungsinn ved å gå hjemme lenge, ha lite sosial omgang, få svekket mestringsfølelsen ved ikke å bidra gjennom en jobb osv. Så det er en mulighet.

 

Du kan ikke gjøre ham frisk. Det du kan gjøre er å tydeliggjøre for ham at det er en absolutt dealbreaker at han har den oppførselen han har, og at det må endres kjapt skal du vurdere å forbli i forholdet: Han må søke hjelp. Du kan tilby å bli med ham til legen. Resten må han gjøre selv.

 

Om du selv er deprimert må du nesten bare kjenne på. Det høres naturlig ut at problemer i forholdet sliter på deg. Det er heller ikke sunt for å barnet ditt å bo i et hjem hvor mor og stefar er i konflikt og minst en av dem fremstår psykisk ustabil. Så det kan ikke fortsette slik.

Anonymous poster hash: 6558e...57d

[Anonym bruker]

Han er bare lat. Man blir det av å gå hjemme uten noe å gjøre.

Anonymous poster hash: 5b9af...295

[Anonym bruker]

Ut fra det du beskriver i HI tror jeg ikke han er deprimert, jeg tror han er bortskjemt fordi du gjør alt og finner deg i at han holder på sånn. Min samboer hadde aldri fått lov å sitte å spille hele dagen, stå opp å lage mat og rote på natten og nekte å søke på jobber, rett og slett fordi jeg forventer mer av en voksen mann.

 

Min samboer er også lat og går hjemme, men han søker iallefall på alt av jobber og han må fint bidra med husarbeid på lik linje med meg i hverdagen. Her har det ført til mye masing og gnisninger, men han skjønner selv at han må skjerpe seg så han blir bedre og bedre. Min samboer hadde i tillegg underskudd på testosteron, noe som har gjort han veldig slapp og humørsyk så det blir bedre nå som han får tilskudd av testo. 

 

Du må rett og slett kreve mer av han, for du er ikke mammaen hans.

Anonymous poster hash: 5f21b...382

[Anonym bruker]

Om han er lat eller deprimert...er løsningen den unnskyldning en tupp i ræva!

 

Ikke aksepter unnskyldningene hans, han oppfører seg slik fordi han vet han kan. Still krav! Det er bra både for din selvfølelse og hans. Behandlingen for depresjon er aktivisering. Få en normal døgnrytme, meningsfylte aktiviterer ila dagen osv

 

Anonymous poster hash: cc9dc...e04

[Anonym bruker]

HI. Nei, han sover jo til mellom 3 og 4 på vanlige dager. I går sov han helt til halv 5! Det er helt uakseptabelt. Jeg vet det er min feil men jeg er så lei av å mase så orker ikke å kommentere det lenge. Gjorde det før, men det hjalp ikke. Ender bare med at jeg får utbrudd nå og da, men det gjør det jo bare verre. Sa til han senest i stad at jeg var som en mor for han, akkurat som dere sier. Da begynte han bare å le og kunne virkelig ikke kjenne seg igjen i situasjonen...

 

Anonymous poster hash: f4e28...d82

[Anonym bruker]

Du kan ikke oppdra ham. Du kan heller ikke helbrede ham om han er syk.

 

Du kan sette grenser for deg selv. Gjør det.

Anonymous poster hash: 6558e...57d

[Anonym bruker]

Den der er ikke mye å spare på. Skaff deg en annen kjæreste med mindre dere har barn sammen. 

Anonymous poster hash: 59530...54f

[Anonym bruker]

Gi han ultimatum. Endrer han seg ikke, la han gå. Ellers er du dømt til et liv med stress, ulykkelighet og null harmoni. Er det det du vil? Du fortjener å være lykkelig. Gå nå før du får barn med denne mannen.... Ikke hør på det han sier om at han trenger skryt!?' for å gjøre husarbeid. Han skal gjøre det!! Vertfall når du er i jobb. Han tenker tydeligvis ikke på deg oppi det hele???? Du fortjener bedre. Klem

 

Anonymous poster hash: cfb27...76b

[LillaGorilla♥♥]

Skal du lære datteren din at det er greit at mannfolk behandler dama si på denne måten? Hadde du syntes det var greit hvis det var hun som hadde en kjæreste som behandlet henne slik?

 

Du vet svaret og løsningen på dette selv.

[Anonym bruker]

HI. Finnes det ingen sjanse i havet for at han vil forandre eller i det minste skjerpe seg tror dere?

 

Anonymous poster hash: f4e28...d82

[Pengetreet]

HI. Finnes det ingen sjanse i havet for at han vil forandre eller i det minste skjerpe seg tror dere?

 

Anonymous poster hash: f4e28...d82

Kun hvis han selv er motivert for endring. Ut fra hva du skriver ser det ikke ut som om han erkjenner problemet engang. Det er et håpløst utgangspunkt.

[Anonym bruker]

Jeg har selv vært så deprimert at legen ønsket å legge meg inn og jeg var kvalifisert som tungt deprimert.

Siden det ikke var fare for selvmord og jeg ikke gikk med på innleggelse så ble ikke dette gjort men poenget mitt er oppi det hele var jeg alenemor for 2 barn, hadde aleneansvar for hus, har en fysisk sykdom som gjør livet vanskelig og ekstra slitsomt.

Men barna fikk mat og ble fulgt opp, huset ble holdt rent og ryddig om ikke strøkent.

 

En person med depresjoner blir ikke frisk av at det ikke settes krav til de, i lengden gjør det alt bare verre.

Så i så måte spiller det ingen rolle om samboeren din er deprimert eller rett og slett bare lat, løsningen er å sette krav og ihvertfall ikke gjøre jobben for han.

Så lenge du rydder etter han så har han ikke noe behov for å gjøre det selv, å takle at du er litt sur er antageligvis langt mer behagelig en å gjøre jobben med å rydde.

 

Om personen er syk så kan jeg mene det er rett og fortsatt bare dele 50/50 eller til og med at den syke gjør mindre etter hva sykdommen gjør med den syke og hva denne personen klarer. Men når personen er arbeidsledig mener jeg at personen kan ta mer av husarbeidet så lenge han ikke sitter i timesvis hver dag å søker jobber.

Når man er arbeidsledig er å søke jobber, jobben din og man bør legge inn noen timer hver dag hvor man leser stillingsannonser og sender søknader, går på besøk i butikker/bedrifter å lever cv osv.

Man får ikke jobb av å spille dataspill.

Og et minimum må være at han klarer å rydde etter seg selv.

 

Samtidig gir du han ikke tid til å gjøre akkurat dette.

Når du står opp om morgenen å vasker opp rotet hans fra natta før får han heller ikke mulighet til å gjøre dette.

Kan være at du og han har en helt annen tanke om rot osv.

Jeg kan godt la oppvasken stå fra en dag til en annen fordi jeg ikke orker der og da å ta den. Betyr ikke at den ikke blir vasket det bare tar en dag lengre før det er i skapet igjen. Ingen skade skjedd...............

Anonymous poster hash: 921b3...6af

[Mrs Smith]

Han er jo bare årets slabedask !

At du orker:/

[Mother Gothel]

Løp!

[Anonym bruker]

Enig med LillaGorilla. Jeg tror du vet svaret på dette selv, HI.

 

Du spør om det er noen sjanse for at han kommer til å endre seg? Nei, han kommer ikke til å endre seg så lenge han ikke er motivert og du i tillegg gjør alt i huset.

 

Jeg forstår ikke at du orker. Et bittelite forbehold om han er deprimert - men da kun hvis han innser dette selv og går med på å oppsøke hjelp for det.

 

Han er voksen og har selv ansvar for sitt eget liv. Har han problemer og er deprimert, da må han søke hjelp for det. Første stopp da er lege som kan henvise ham videre. Andre steg er å vurdere om han er spillavhengig siden han spiller den tiden han er oppe på dagtid og hele natten i tillegg. Er han spillavhengig så er det mulig han også trenger hjelp til å slutte med dette.

Tredje sted er å innføre normal døgnrytme og ta ansvar for husarbeidet. Følger han normal døgnrytme er det nok tid til at han kan ta det meste av husarbeidet, ha middagen klar til du kommer hjem fra jobb OG søke jobber daglig.

 

Men - når du tar opp problemet, da ler han av deg og ser ikke problemet. Han gidder ikke en gang rydde etter seg selv. Han sover bort hele dagene og har snudd døgnet totalt. Du har tilbydt ham hjelp i jobbsøkingen, han vil ikke og gidder ikke å søke jobber.

 

Jeg tror det aller beste du kan gjøre for denne mannen er å fortelle ham veldig saklig at en mann som ikke gidder ta ansvar for sitt eget liv, det er ikke en mann du kan eller vil leve sammen med. Så fortelle ham at du er glad i ham, men at du gjør det slutt, for du orker ikke å dele livet ditt med en mann med så mye giddalaushet og destruktiv adferd. Si at du håper han greier å ordne opp i livet sitt, at du håper han søker hjelp hos legen sin og f.eks. går på et jobbsøkekurs hos nav, at du ønsker ham lykke til.

 

Og så går du videre i livet ditt. Om du er deprimert nå, HI, så vil jeg tro at mye kommer av at du lever i et forhold som du selv vet ikke er liv laga. Det hjelper ikke om du er glad i ham hvis forholdet ikke fungerer. Det hjelper ikke om han er like glad i deg heller så lenge han ikke er villig til å ta ansvar for sitt eget liv og det forholdet dere har.

 

Du har ansvar for deg selv og du har ansvar for at datteren din vokser opp med gode rollemodeller rundt seg. Da tror jeg du vet hva du må gjøre.

 

For all del - IKKE bli gravid med ham!

Anonymous poster hash: 8a605...233