Hva tenker dere om meg?

[Anonym bruker]

For det første må jeg bare si, vi har ikke barn (enda).

 

Jeg og mannen er gift, i 6 år nå. Nylig kjøpte vi hus. Jeg jobber ikke, er på Aap grunnet min psykiske helse.

Har vært nede ganske lenge og det begynte for tre år siden, men for to år siden søkte jeg profesjonell hjelp og går i behandling. Når alle snudde ryggen til meg, når jeg var på mitt verste så var det kun mannen som hjalp meg, han var den eneste som var der for meg. Jeg pleier å få anfall noen ganger hvor jeg skriker og hyler, jeg kan ikke hjelpe for det, de er som om jeg får blackout Førrige sted vi bodde på, der fikk jeg ofte annfall også og jeg lovte meg selv at på det nye stedet vi flytter til skal jeg ikke gjøre det. Og hittil har det skjedd flere ganger Jeg skjemmes av å gå ut av huset, pga naboene, tenker de har sikkert hørt meg, noen har sikkert gått forbi huset og hørt meg og det føles helt for jævlig

 

Hvorfor jeg får de anfallene? Det kan være en liten ting som utløser det og jeg tar det ut på mannen noe han aldri fortjener. Jeg gjør alt i huset, vasker, lager mat, setter på bordet/tar av bordet, vasker opp osv... Det han gjør er å jobbe og spise og sløve på sofaen til han skal på jobb igjen. Han sier hele tiden at han vil hjelpe meg i huset, men jeg lar ham ikke, jeg føler ikke at han vil gjøre det like godt som meg, så da gjør jeg det selv. Og ofte blir jeg såååå sliten, for jeg føler at det aldri blir godt nok

 

Han gjør aldri noen ting og det irriterer meg. Vi har ny bil, og jeg kan ikke huske siste gang han vasket og støsugde den inni, det er rett og slett for jævlig å sette seg i den. Har sagt det til han tusen ganger, og han blir flink en, to ganger så er det samme visa igjen han gjør liksom aldri noen "manneting".

Og i går sa jeg at jeg vil skilles, fordi jeg ikke orker mer, føler meg som hushjelper og jeg orker ikke mer.

Han var enig og sa at han ikke orker meg mer heller, og det var første gang jeg hørte ham si det. Vi var begge sinte. Etterpå klemte han meg og sa at han ikke mente det, at han elsker meg og at han alltid har vært der for meg, når ingen andre var det. Og at jeg bør la han hjelpe meg i huset, det vil bli så mye lettere med en gang.

 

Jeg føler meg så fæl og vet hva dere kommer til å tenke om meg, dere tenker sikkert at jeg er fæl.

Jeg vil ikke være det, jeg har alltid vært blid og snill, dette er ikke meg! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

 

Er jeg så fæl?

 

Anonymous poster hash: 135d8...ef5

[Sint naken biltyv]

Jeg tenker at siden du ikke jobber skulle det bare mangle om du gjorde mesteparten hjemme. Du virker ego, selvsentrert og sutrete. Rart han har holdt ut så lenge

[Pobie]

Du sier du ikke lar han gjøre noe, deretter klager du over at han ikke gjør noenting og det irriterer deg?

 

La han hjelpe hjemme da, han vil jo hjelpe til høres det ut som.

 

Men samtidig enig med over. Hvis den ene går hjemme og den andre jobber, er det bare rett og rimelig at den som går hjemme gjør mesteparten av husarbeidet.

 

Hvis bilen er skitten, støvsug og vask den selv. Her jobber vi begge to, og vasker bilen hver vår gang. Tar kun en halvtime.

[Anonym bruker]

Du sier du ikke lar han gjøre noe, deretter klager du over at han ikke gjør noenting og det irriterer deg?

 

La han hjelpe hjemme da, han vil jo hjelpe til høres det ut som.

 

Men samtidig enig med over. Hvis den ene går hjemme og den andre jobber, er det bare rett og rimelig at den som går hjemme gjør mesteparten av husarbeidet.

 

Hvis bilen er skitten, støvsug og vask den selv. Her jobber vi begge to, og vasker bilen hver vår gang. Tar kun en halvtime.

Han trenger ikke gjøre noe i huset, han kan ihvertfall vaske bilen idet minste, foreksempel.

Gjøre i huset, det klarer jeg fint selv.

 

Anonymous poster hash: 135d8...ef5

[MissYou]

Du sier du ikke lar han gjøre noe, deretter klager du over at han ikke gjør noenting og det irriterer deg?

 

La han hjelpe hjemme da, han vil jo hjelpe til høres det ut som.

 

Men samtidig enig med over. Hvis den ene går hjemme og den andre jobber, er det bare rett og rimelig at den som går hjemme gjør mesteparten av husarbeidet.

 

Hvis bilen er skitten, støvsug og vask den selv. Her jobber vi begge to, og vasker bilen hver vår gang. Tar kun en halvtime.

Dette er et eksempel på at dere leser "det" dere vil lese. Hun skriver jo at han ikke gjør noen ting, bortsett fra å gå på jobb, spise og sløve på sofaen. Han gjør ikke noen manneting "skru i veggen", "gjøre litt utenfor huset", "vaske bilen" osv... Dette er bare eksempler.

Både jeg og mannen jobber også, men det er han som vasker bilen feks og ikke på en halv time, det er ikke å vaske bilen ordentlig.

Men om en av oss skulle være hjemme, så betyr ikke det at det bare er den som er hjemme skal gjøre alt, det ER egoistisk.

Her hjemme gjør vi like mye.

 

Så nei, jeg synes ikke at du er fæl Hi, jeg forstår deg godt! Men jeg mener derimot ikke at du trenger ikke å forandre deg, begge må forandre seg og gjøre like mye. Bare på den måten blir begge fornøyde.

[Anonym bruker]

Jeg synes det høres ut som du har flere psykiske problemer enn du får behandling for. Har du snakket med behandleren din om dette? Kanskje en diagnose kan settes, dermed også riktig medisinering?

Den som ikke jobber, bør også ta seg av husarbeid, synes jeg. Når det gjelder vaske bil og andre ting utafor huset, "manneting", så skjønner jeg derimot at det irriterer deg. Min mann er også doven på sånt, men jeg gidder ikke henge meg opp i det. Det er stort sett han som kjører bilen, og forfaller huset, så gir jeg beskjed om at jeg ringer håndverkere som trengs innen da og da med mindre han har fått fingeren ut. Da tar det ikke lang tid før han faktisk utfører arbeidet selv! 

Anonymous poster hash: e8c52...d54

[Anonym bruker]

Du er alvorlig syk og du må prøve å forstå at alt dette skjer på grunn av din mentale helse.

 

Det er naturlig at du gjør mer enn han i huset når du er hjemme og han er på jobb, så lenge du har helse til det.

 

Det betyr ikke at han ikke skal hjelpe til, men da må du jo la han gjøre det og IKKE til dine standarder, men til hans. For du skriver at du blir sliten fordi du aldri føler det blir godt nok og det er ikke noe du kan forvente at andre mennesker skal ta del i. 

 

Han sier han vil hjelpe og du sier du ikke lar ham og så er du irritert over at han ikke gjør noe?

 

Dere må bli enige om en ansvarsfordeling og så holde dere til den. Og da jobber du etter dine standarder og han etter sine, og så får dere se om dere kan leve med det. 

 

Du har ikke anfall fordi din mann ikke gjør ting. Du har anfall fordi du er mentalt syk og ikke klarer å la ham slippe til, ikke klarer å være fornøyd med et halvrotete hus, og ikke klarer å føle deg "verdig" fordi du føler deg som en hushjelp. Dette er ikke din mann sin feil i det hele tatt. 

 

Slik ser eg det. Ingen ekspert. 

Anonymous poster hash: 6224e...57a

[Anonym bruker]

Ingen flere tanker?

Ikke så fæl som jeg trodde jeg da, bare psykisk syk.

 

Anonymous poster hash: 135d8...ef5

[MissYou]

Kjære Hi

 

Du må forstå noe med dette forumet her. Og det er at alle liker å se hva en tråd handler om, men det som er fenger mer er tråd som "skal ta avføringsprøve og gruer meg" eller " musa mi lukter ost" eller " jeg blir så lat av å gå sykemeldt" ol.

De trådene er det som opptar flest folk og ikke problemstillinger og mennesker som sliter.

[Anonym bruker]

Kjære Hi

 

Du må forstå noe med dette forumet her. Og det er at alle liker å se hva en tråd handler om, men det som er fenger mer er tråd som "skal ta avføringsprøve og gruer meg" eller " musa mi lukter ost" eller " jeg blir så lat av å gå sykemeldt" ol.

De trådene er det som opptar flest folk og ikke problemstillinger og mennesker som sliter.

Faktisk helt enig ned deg. !

Var akkurat noe ala dette jeg skulle til å skrive.

 

 

Anonymous poster hash: 836ce...a64

[Anonym bruker]

Synes ikke du på noen måte er fæl. Alle har sin tolkning av sin situasjon, og du har rett på din. OM du gjør alt i huset så kan du kreve at han har ansvaret for bilen. Synes som mange over her skriver et den som er hjemme bør ta seg av hjemmet, om man er frisk nok til det, og det gjør jo du Uansett synes jeg du bør sette god pris på mannen din, som er veldig glad i deg virker det som. Det krever en del å leve med noen med psykisk sykdom (snakker av erfaring), og han må jo være glad i deg for å gjøre det (med mindre han er med å trykke deg ned, da blir det noe annet). 

Anonymous poster hash: 8e280...9b1

[Anonym bruker]

Angående husarbeid, så kjenner jeg meg igjen. Jeg vet hvor alt her i huset er, og jeg liker best å gjøre det selv for da blir det slik jeg vil ha det😜 for meg handler det om kontroll, jeg holder angsten litt mer i sjakk når jeg vet hvor alt er og hvordan det skal være. Det trenger ikke være negativt, så lenge man ikke klager over å aldri få hjelp😊

 

Anonymous poster hash: dffdd...2c2

[Anonym bruker]

Jeg synes kanskje du virker noe high maintenance, du lar han ikke hjelpe men er sur for at han ikke hjelper til? 

 

Anonymous poster hash: bad13...00b

[Gjest Antarctica]

Jeg tenker at du er smekkfull av undertrykt (men velbegrunnet) raseri, og at disse små "luftehullene" dine er et minimum av hva som trengs for å holde din sjelelige helse ved like.

 

Skaff deg et nytt liv, en ny hverdag og aller først en ny mann, og du vil se at du blir som en splitterny kvinne.

[Pobie]

 

Du sier du ikke lar han gjøre noe, deretter klager du over at han ikke gjør noenting og det irriterer deg?

 

La han hjelpe hjemme da, han vil jo hjelpe til høres det ut som.

 

Men samtidig enig med over. Hvis den ene går hjemme og den andre jobber, er det bare rett og rimelig at den som går hjemme gjør mesteparten av husarbeidet.

 

Hvis bilen er skitten, støvsug og vask den selv. Her jobber vi begge to, og vasker bilen hver vår gang. Tar kun en halvtime.

Dette er et eksempel på at dere leser "det" dere vil lese. Hun skriver jo at han ikke gjør noen ting, bortsett fra å gå på jobb, spise og sløve på sofaen. Han gjør ikke noen manneting "skru i veggen", "gjøre litt utenfor huset", "vaske bilen" osv... Dette er bare eksempler.

Både jeg og mannen jobber også, men det er han som vasker bilen feks og ikke på en halv time, det er ikke å vaske bilen ordentlig.

Men om en av oss skulle være hjemme, så betyr ikke det at det bare er den som er hjemme skal gjøre alt, det ER egoistisk.

Her hjemme gjør vi like mye.

 

Så nei, jeg synes ikke at du er fæl Hi, jeg forstår deg godt! Men jeg mener derimot ikke at du trenger ikke å forandre deg, begge må forandre seg og gjøre like mye. Bare på den måten blir begge fornøyde.

 

Hun sier også at han ikke får lov til å hjelpe med husarbeid. Hvis han fikk lov til å hjelpe med husarbeid, kanskje HI kunne gjøre litt "manneting"? Og jo, vaske bilen på en halvtime er enkelt. Spyle, vaske over med såpevann, spyle, tørke. Enkelt.

 

Jeg har også vært den som er arbeidsledig mens mannen jobber lange dager. Jeg gjorde mesteparten av husarbeidet. Det tok meg kun 1-2 timer om dagen vs han sine 10-12 timer på jobb. Synes ikke det er urettferdig for min del at jeg gjorde alt. Heller urettferdig for han som jobbet lange dager mens jeg satt hjemme.

 

Selvfølgelig skal man ikke gå og være tjener til den som jobber, men å gjøre alt husarbeidet når den andre jobber er helt rimelig synes jeg.

 

Mannen var arbeidsledig en periode da han bodde med eksen. Han gjorde alt husarbeid og hadde middagen klar da hun kom hjem. Når det kun er 2 personer i huset er det ikke mye husarbeid som må gjøres.

[Anonym bruker]

Har du tenkt over når du har disse utbruddene? Hva som trigger de? Er forholdet ekstra dårlig i dagene før? Har du hatt en ekstra belastning?

 

For min del så er ikke jeg psykisk syk, er ei heller deprimert. Men, jeg har noen dager i mnd der jeg er helt fucked. Samboeren min er på det mest irriterende, han både oppfører seg irriterende, ser irriterendes ut, snakker irriterende, kler seg irriterendes, kysser irriterendes... Ja, lista er lang. Jeg vet jeg oppfører meg fullstendig irrasjonelt disse få dagene, men for meg er det PMS som har gitt meg et helvete siste året.

 

Anonymous poster hash: 45b6e...bd5

[Selma_]

Jeg synes ikke at du er fæl, Hi men du er heller ikke snill og oppfører deg ikke normalt. Si meg: Slår mannen din deg? Sier han sårende ting til deg? Er han utro mot deg? Er han ikke snill mot deg?

 

Tro meg det jeg har nevnt er langt verre enn at du føler at mannen din ikke hjelper deg. Hatten av for han for at han blir hos deg, det er sikkert veldig tøft å bli hos noen som er psykisk syk.

 

Men, er du så missfornøyd så Jan du jo alltids velge å gå.

[Selma_]

Jan= kan

[MMP]

Din jobb er vel å bli frisk? Bruk tiden på å gå til psykolog,hent deg inn igjen. Kanskje de anfallene kommer når du er sliten? 

Gjør så mye du orker i huset - resten kan mannen din gjøre! Du er ikke hjemme for å gjøre husarbeid, du er hjemme fordi du er syk. 
Menn kan desverre ikke lese tanker, ofte ser de ikke like godt hva som må/bør gjøres heller, så da kan du feks be han sette på en maskin med klær da, så gjør han nok gledelig det  

[Anonym bruker]

Jeg tenker at jeg håper det ikke kommer noen barn før du har fått kontroll på anfallene dine. Det høres virkelig ut som dere, og spesielt du, behøver hjelp fra fagpersoner! Start med å snakke med fastlegen din.

Jeg pleier å få anfall noen ganger hvor jeg skriker og hyler, jeg kan ikke hjelpe for det, de er som om jeg får blackout Førrige sted vi bodde på, der fikk jeg ofte annfall også og jeg lovte meg selv at på det nye stedet vi flytter til skal jeg ikke gjøre det. Og hittil har det skjedd flere ganger Jeg skjemmes av å gå ut av huset, pga naboene, tenker de har sikkert hørt meg, noen har sikkert gått forbi huset og hørt meg og det føles helt for jævlig Anonymous poster hash: 135d8...ef5

Anonymous poster hash: fc50e...0ae

[Anonym bruker]

Jeg tenker at jeg håper det ikke kommer noen barn før du har fått kontroll på anfallene dine. Det høres virkelig ut som dere, og spesielt du, behøver hjelp fra fagpersoner! Start med å snakke med fastlegen din.

Jeg pleier å få anfall noen ganger hvor jeg skriker og hyler, jeg kan ikke hjelpe for det, de er som om jeg får blackout Førrige sted vi bodde på, der fikk jeg ofte annfall også og jeg lovte meg selv at på det nye stedet vi flytter til skal jeg ikke gjøre det. Og hittil har det skjedd flere ganger Jeg skjemmes av å gå ut av huset, pga naboene, tenker de har sikkert hørt meg, noen har sikkert gått forbi huset og hørt meg og det føles helt for jævlig Anonymous poster hash: 135d8...ef5

Anonymous poster hash: fc50e...0ae

Visste at det skulle komme inn barn med i bildet, på en eller annen måte.

Selvfølgelig skal jeg ikke ha barn før jeg blir frisk, må du ha det inn med teskje?? Så dum og egoistisk er jeg nok ikke.

Jeg går i behandling og trenger ikke gå til fastlegen.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 135d8...ef5

[Anonym bruker]

Jeg tenker ikke så mye om deg, annet enn at du må være slitsom å bo med.

 

Jeg tenker mer på at du har en utrolig tålmodig mann.

 

Jeg hadde nok enten rista deg i håp om at fornuften skulle ta deg, eller reist for lenge siden.

 

Anonymous poster hash: 0cddb...6b1

[Gjest ronja røverdatter]

Men er du fornøyd om mannen vasker bilen da, HI?  Eller vil du komme til å klage på at det ikke blir godt nok gjort?  Eller har du klagd på så mye annet som mannen gjør at han rett og slett ikke orker å gjøre noe?  Eller føler han at det kommer til å bli sånn?

 

All ære til din mann som klarer å leve med deg.  Og det betyr ikke at jeg ikke har medfølelse med deg, for det har jeg, men det er knalltøft å leve med en psykisk syk partner.  Det i seg selv kan være nok til at mannen din ikke kommer særlig lenger enn til sofaen når han er hjemme.

Endret 21. februar 2015 av ronja røverdatter

[Anonym bruker]

Det er svært slitsomt å leve med noen som stadig er frekk, kommer med beskyldninger og snakker til deg på en ufin måte. Uansett hvor god unnskyldning du har, er det veldig vondt å være på den mottagene enden. Er vanskelig for mannen din å gjøre noe rett når han ikke får lov til å gjøre husarbeid og samtidig blir skjelt ut for å ikke gjøre noe. 

 

Du må huske på at strikken kan bli tøyd for langt og da har han ikke noe mer å gå på. Det skjedde med meg. Mannen hadde gode, til dels legitime unnskyldninger som ikke hadde noe med meg å gjøre. Allikevel var hans oppførsel så sårende at kjærligheten ble slipt bort litt etter litt. Etter noen år var det så lite igjen at jeg ikke hadde mer å gi. Endte opp med å gå. 

 

Poenget er at det er veldig få som godtar å bli behandlet på den måten som du behandler mannen din på over lang tid. Du må finne en måte å endre dette på så snart som mulig. 

Anonymous poster hash: a3e82...30d