Hva er galt med meg? Angrer etter ultralyd...

[Anonym bruker]

Gravid for første gang. Baby i magen er høyt ønsket, og veldig planlagt.

Er snart halvveis, og har til nå hatt 2 ultralyder. 

 

Etter første ultralyd fikk jeg en anger, og gikk en uke og to og lurte på hva i huleste jeg hadde tenkt på som hadde gått hen og blitt gravid. Det var enda svært tidlig, og selv om jeg før ultralyden gledet meg voldsomt, hadde jeg tanker som: "det gjør jo ingenting om jeg mister", etter ultralyden. På en måte hadde jeg kanskje et håp om å miste så jeg slapp å forholde meg mer til det.

Dette gikk som sagt over, og jeg tenkte at det hele sikkert bare var hormoner, eller noe slikt.

 

Nå hadde jeg nylig en ultralyd til. Var veldig spent i forkant, men nå etterpå sitter jeg igjen med en følelse av å angre, og klarer ikke føle noe for baby som jeg så "danse" på skjermen.

Jeg er lei meg for disse følelsene, og er redd for at jeg bare klarer å glede meg over baby, når denne er mer abstrakt og uvirkelig for meg, siden hver gang jeg har fått det virkeliggjort gjennom ultralyd begynner å angre.

Og nå er jeg er redd for å ikke være istand til å elske mitt eget barn når h*n er kommet til verden.

 

Er dette normale tanker, en del av prosessen? Er det hormoner, eller er det noe galt med meg?

Anonymous poster hash: 30bcd...54b

[Anonym bruker]

Vil tro det er svangerskapsdepresjon.Jeg ville hatt det opp med fastlege eller jordmor.

Anonymous poster hash: 261ab...f4d

[Gjest flykræsj]

Det er faktisk ikke helt unormalt å få slike tanker. Tenk: Du endrer livet ditt radikalt, og det er ingen returbillett😉 jeg hadde også slike tanker med min første. Klarte ikke helt og la gleden ta overhånd, gikk litt på siden av meg selv når jeg handlet inn utstyr ect. Hadde en frykt for noe som for meg var helt ukjent. Jeg snakket mye med mannen min, og det var godt for meg at jeg kunne dele tankene uten og bli dømt. Følte meg ikke deprimert, men heller litt lammet og til tider redd. Da gutten min ble født føltes det også fremmed en stund etterpå, følelsene kom gradvis etterhvert som jeg fikk bli kjent med ham. Hadde ikke på noe tidspunkt depresjon, så det er sagt. Kanskje du også kan lufte tankene for noen? Man føler seg jo litt halvgal og full av hormoner som gravid- følelsene tar over i alle retninger. Slapp av, tenk på dette som en prosess. I løpet av graviditet og den første barseltiden, skal du bli klar for den oppgaven det er å være mor. Blir du mer og mer deprimert, må du selvsagt søke hjelp hos lege. Er du som meg, er dette imidlertid en fase. Idag elsker jeg gutten min og min lille jente- kunne ofret alt for dem. Absolutt alt! Du vil etterhvert forstå hvor sterkt man kan elske når du blir kjent med ditt lille barn. ❤️Lykke til

[Anonym bruker]

Høres ikke normalt ut. Du burde snakke med jordmor eller lege om det.

Anonymous poster hash: ae45f...be5

[Anonym bruker]

"Alt" er normalt når det kommer til opplevelsen av graviditet.

 

Jeg har ikke følt meg knyttet til barna i noen av svangerskapene og også strevd med svangerskapsdepresjon. Det hadde ingen negativ påvirkning på hvordan jeg knyttet meg til babyene når de først var født.

Anonymous poster hash: 1c3a6...248

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt det samme selv i graviditeten. Ikke rett etter en ul, men noen ganger ellers, med alle barna mine. Det går helt fint. Ikke noe å bekymre seg over. Det er en ekstrem forandring både kroppen din og livet ditt skal igjennom, så det er helt naturlig å kjenne på blandede følelser. Jeg har ikke alltid synes ultralyd har vært så stas jeg heller for så vidt. Det har bare vært en ting på en skjerm. Hvertfall med første ungen følte jeg det sånn. Med nr. 2 var den første ul ganske hyggelig da, men de andre var litt sånn... Tja... Ikke kjedelige, men ultralyd er oppskrytt ☺️ Ikke tenk for mye på det du. Du kommer til å elske dine barn like høyt. Det er bare det at vi tror det skal si *ding* og så elsker vi intenst, men det funker ikke helt sånn. Kjærlighet er som en blomst, den vokser 😊

 

Anonymous poster hash: 29379...0a4

[Anonym bruker]

Høres ikke bra ut. Du bør bli fulgt opp. 

 

Samtidig er det jo ikke rart at man har blandete følelser. Det er jo den ene tingen i livet ditt som kommer til å påvirke deg og livet ditt mest.

Anonymous poster hash: e5f71...dab

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt det samme selv i graviditeten. Ikke rett etter en ul, men noen ganger ellers, med alle barna mine. Det går helt fint. Ikke noe å bekymre seg over. Det er en ekstrem forandring både kroppen din og livet ditt skal igjennom, så det er helt naturlig å kjenne på blandede følelser. Jeg har ikke alltid synes ultralyd har vært så stas jeg heller for så vidt. Det har bare vært en ting på en skjerm. Hvertfall med første ungen følte jeg det sånn. Med nr. 2 var den første ul ganske hyggelig da, men de andre var litt sånn... Tja... Ikke kjedelige, men ultralyd er oppskrytt ☺️ Ikke tenk for mye på det du. Du kommer til å elske dine barn like høyt. Det er bare det at vi tror det skal si *ding* og så elsker vi intenst, men det funker ikke helt sånn. Kjærlighet er som en blomst, den vokser 😊

 

Anonymous poster hash: 29379...0a4

Det hører med til historien at jeg også ble fortalt at det var noe galt siden jeg følte det sånn, selv om jeg selv egentlig følte at det var helt normalt. Jeg følte ikke selv at det var ille at jeg tenkte sånn i blant, men så på det som naturlig. Men jeg gikk med på å bli fulgt opp og vi hadde flere timer i månedene før fødsel, der de var veldig opptatt av å følge med på eventuelle depresjoner, men etter to timer der da babyen var født sa de "nei, dette tilbudet er jo ikke for sånne som deg det" (sånne som knyttet seg til babyen sin). Så all den bekymringa og oppfølgingen var bare tøys. Jeg sa det jo hele veien selv også, at jeg trodde ikke det var noe unormalt å føle det sånn, men kanskje mer unormalt å være så åpen om det og å tørre å innrømme det for seg selv at man føler det sånn. Jeg tror derimot at jeg godt kunne blitt syk av å bekymre meg, hvis jeg hadde latt meg påvirke alt for mye av at alle andre var bekymret på mine vegne. Så kjenn på det selv, om du tror at det du føler er normalt eller ikke, for innerst innerst inne så vet man stort sett om det er et problem eller ikke.

 

Anonymous poster hash: 29379...0a4

[Nyttårs barn]

 

Gravid for første gang. Baby i magen er høyt ønsket, og veldig planlagt.

Er snart halvveis, og har til nå hatt 2 ultralyder. 

 

Etter første ultralyd fikk jeg en anger, og gikk en uke og to og lurte på hva i huleste jeg hadde tenkt på som hadde gått hen og blitt gravid. Det var enda svært tidlig, og selv om jeg før ultralyden gledet meg voldsomt, hadde jeg tanker som: "det gjør jo ingenting om jeg mister", etter ultralyden. På en måte hadde jeg kanskje et håp om å miste så jeg slapp å forholde meg mer til det.

Dette gikk som sagt over, og jeg tenkte at det hele sikkert bare var hormoner, eller noe slikt.

 

Nå hadde jeg nylig en ultralyd til. Var veldig spent i forkant, men nå etterpå sitter jeg igjen med en følelse av å angre, og klarer ikke føle noe for baby som jeg så "danse" på skjermen.

Jeg er lei meg for disse følelsene, og er redd for at jeg bare klarer å glede meg over baby, når denne er mer abstrakt og uvirkelig for meg, siden hver gang jeg har fått det virkeliggjort gjennom ultralyd begynner å angre.

Og nå er jeg er redd for å ikke være istand til å elske mitt eget barn når h*n er kommet til verden.

 

Er dette normale tanker, en del av prosessen? Er det hormoner, eller er det noe galt med meg?

 

Anonymous poster hash: 30bcd...54b

 

Dette er vel litt det samme som bryllupsnerver  .

Man har med barn ingen returbillett, og det er klart følelsene svinger.

Du kommer til å elske babyen din akkurat som andre mødre

[Anonym bruker]

Jeg har jeg og..... Det er hormonene som gjør at opplevelsen v anger blir forsterket

 

Anonymous poster hash: a4686...811

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen.

Jeg vil ikke si at jeg føler meg deprimert, og tror derfor ikke at jeg har en svangerskapsdepresjon. 

Nå hadde jeg jo ul nr. 2 ganske nylig, og går denne følelsen over igjen slik som med første, så er det jo kun disse situasjonene som utløser denne følelsen i meg, og kun for en periode. 

Resten av graviditeten har jeg faktisk gledet meg, og jeg handler inn babyutstyr med stor lyst! 

Det er bare så sårt å nok en gang få denne angrende følelsen. Det var så lett å avfeie den første gang, men nå når det skjedde igjen blir jeg mer bekymret.

 

Jeg prøver å fortelle meg selv at det er fordi jeg allerede elsker mitt barn, at jeg er redd for å ikke elske det når det kommer. For hadde jeg virkelig hatt null følelser for baby, så hadde jeg vel kanskje heller ikke brydd meg om hva jeg følte og tenkte når det kommer til slikt som dette. 

Det er iallefall det jeg prøver å overbevise meg selv om, selv om jeg føler jeg lyver til meg selv.

 

Det hjelper å lese om at flere har følt noe det samme

Anonymous poster hash: 30bcd...54b

[Katteskinnet]

Tror det er normalt å angre, ha litt panikk og så videre. 
Det er jo en enorm forandring, for ikke å snakke om at kropp og sinn herjes av hormoner. 

[Anonym bruker]

Henger med på den som svarte at alt er normalt under en graviditet. 

 

Jeg har det litt på samme måte som deg. Har prøvd lenge og mistet mange, likevel sitter jeg med litt anger når en baby er en realitet. Og jeg kjenner heller ikke noe når jeg ser den lille på skjermen eller når jeg kjenner sparkene. 

Likevel gleder jeg meg veldig til tulla kommer, tross i litt anger og panikk  

 

Hos meg tenker jeg at disse blandede følelsene kommer både av en angst for at det går galt også denne gangen, samt at det hele blir litt absurd frem til en sitter der med en baby i armene. 

 

Å kalle dette en depresjon vitner om uvitenhet. 

 

Hi- trøst deg med at følelser både gode og negative er helt vanlig. Kanskje snur følelsene under svangerskapet, kanskje må du få babyen på brystet før det går opp for deg. Tenk i allefall ikke mer på at dette er feil følelser. Lykke til  

Anonymous poster hash: 47c7e...30e

[Anonym bruker]

Jeg våkner iblant med klump i magen og lurer på hva i h****** jeg har begitt meg ut på... men det er forbigående, og jeg gleder meg jo til den lille kommer til verden! For min del er det nok en blanding av at jeg gruer meg til fødselen og alt det nye jeg har i vente.

 

Anonymous poster hash: 11e58...9f4