Du som har alkoholisert mor og/eller far..

[Anonym bruker]

Hva tenker du er grunnen?

 

Min mor er alkoholiker. Hun har, så lenge jeg kan huske, alltid vært svingende i humøret og periodevis depressiv (tidvis suicudal). Jeg tror alkoholen blir brukt som selvmedisinering, og at de psykiske problemene hennes kom før alkoholmisbruket. Og det virker jo som om det er slik hos de aller fleste alkoholikere. Men så finnes det jo en og annen "gladgutt" som virker som bare er altfor glad i flaska, uten hverken fysiske eller psykiske problem.

Hva er din personlige erfaring?

 

Anonymous poster hash: eb6a2...658

[Anonym bruker]

Begge mine foreldre er alkoholiserte på forskjellige måter og "grunner". Mamma har tydeligvis endel issues med psyke og tilknytning til oss barna, samt uro mellom henne og pappa. Hun drikker lite, men tilsammen mye hver dag. Pappa druknet stress på jobben og gården og problemer med sin pappa igjen og drikker mye og når han har mulighet. Han blir snøblind drita full, tisser på seg og sovner. Mamma husker jeg har vært dødrukken ca hver helg når jeg var liten, pappa det samme flere ganger i uken. Når jeg ble voksen var det vanskelig å akseptere at alle andre såg en annen vei, men har nå forsont meg helt med fortiden. Synes det er trist at jeg ikke har en skikkelig mamma pga tilknytning og ingen varme. Pappa er en skikkelig pappa når han ikke drikker og er edru den tiden på døgnet han er det. Men tenker ofte på drømmen om å reise bak i tid som voksen for å trøste lille redde meg i sengen og ta meg bort fra elendigheten. For det finnes håp, jeg har et fantastisk liv nå med mine, men ingen barn burde vokse opp i et slikt "hjem". Det er sjelden eller aldri jeg har hørt om mennesker som er alkoholiserte eller rusmisbrukere som ikke har noe ekstra bagasje av noe slag. (Skilsmissebarn,overgrep, psykisk sykdom, mobbing, sosiale problemer, ect)

 

Anonymous poster hash: ff822...897

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det ligger noen grunner bak enn at de er litt kjedelige og trauste.. Vi bor (eller jeg bodde) på et lite tettsted, og her er normalen at man drikker hver helg, og det er alltid en fest. De har vokst opp med det og det er vel ganske normalt å drikke hver helg fra tenårene, nå drikker de oftere enn det, men tror rett å slett at det en vane de har fått... De kan nok ikke la vær å drikke heller, for det er jo en vane.. De er en slags alkoholiker, selv om det ikke ligger noe veldig dyp diagnose eller grunn bak.

 

Anonymous poster hash: 2642d...054

[Fandens Oldemor]

Jeg tror han drikker pga dårlig oppvekst der hans far drakk, som igjen hadde en dårlig oppvekst der hans far drakk osv. Arv og miljø.

 

Rus gir en pause fra eget sinn, derfor er noen mennesker mer utsatt enn andre.

[Anonym bruker]

Mamma var alkoholiker. Hun hadde store psykiske i mange mange år. Hun tok til slutt livet av seg:(

 

Anonymous poster hash: 9761a...f03

[Anonym bruker]

Min forelder er manisk depressiv og ble utsatt for overgrep som liten. Periodedranker. Ja, det har vært tøft til tider, men jeg er glad i foreldrene mine og de har gjort en god jobb tatt forholdene i betraktning. Jeg er ikke bitter, men jeg er måteholden med alkohol og trygghetssøkende.

 

Anonymous poster hash: 946c1...5b2

[Gjest Syltebærtyttetøy]

Pappa prater veldig lite og viser generelt lite følelser de gangene han er edru, tror alkoholen gir ham en følelse av å "være seg selv" og kunne si det han vil, men ikke får frem i edru tilstand. Problemet er bare at han drikker seg fra sans og samling, har null kontroll. Hadde han klart seg med 2-4 øl hadde det liksom ikke vært like ille.

[Anonym bruker]

Moren min er fantastisk, men dessverre også preget av en vanskelig barndom og en voldelig ektemann...

 

Anonymous poster hash: 18e5a...053

[Liv & Røre]

Grunn: misbrukt som barn og lite kjærlighet fra foreldrene og foreldre som selv drakk. Arv og miljø.

Konsekvens: lite kontakt med egne barn og barnebarn.

[Anonym bruker]

Faren min var svært depressiv, endte dessverre til slutt med selvmord.

Anonymous poster hash: a1efe...853

[Anonym bruker]

Min stefar var alkoholiker. Han mistet konen sin og ble enkemann, begynte å drikke etter det.

Utrolig trasig å leve med en alkoholisert far i 8 år.... er derfor veldig opptatt av alkohol og har nulltolleranse for familie folk som bruker ferie og høytidsdager på å endelig få drikke... må man alltid ha alkohol for å kose seg? En øl er ok, men ikke mer... Dessverre altfor mange foreldre som drikker seg fulle i ferien og ellers i helger.

 

Anonymous poster hash: 0c2db...007

[Anonym bruker]

pappa var alkoholiker, han er død nå. han ble forlatt av moren sin som barn. hun haddde gjort dette en gang tidligere med sin første familie også. han ble oppdratt av en alkoholiker far som mente at vold var en fin løsning på de fleste problemene han støtte på med de 2 barna sine. broren har aldri rørt flaska å jobber som prest. jeg tror min far drakk for å glemme barndomen, for å få en pause fra det vanskelige livet sitt. pappa ble ikke frisk fra problemene sine, han brandt ned huset sitt, dro fra mammaene til alle de 5 barna sine, bodde på gata, å til slutt drakk han seg ihjel. vi barna sitter igjen med mange spørsmål ingen kan svare på. ingen kjendte han på slutten, ingen kan fortelle oss hva som surret rundt i hodet hans. mine søsken er friske oppegående voksne mennesker i dag, de har gode liv, egne familier, alle de normale tingene folk liksom skal ha. snart er det min tur, jeg er yngst, min mor var pille narkoman, jeg ble født med en alkohol skade som påvirker meg hver dag. jeg har ALDRI rørt alkohol eller dop. mest pga faren min, jeg vil ikke bli som han. vil ikke ødelegge livet mitt bare for å midlertidig stanse sorgene. mitt barn som jeg bærer på nå, skal ikke vokse opp sån som jeg gjorde. h*n skal få alle mulighetene jeg ikke fikk som barn. med en snill pappa som aldri kommer til å utsette h*n for de samme tingene, en mamma som er klar i hodet å klarer å ta vare på h*n sån som mamma´r skal. min arv skal IKKE påvirke mitt barn på en negativ måte. 

Anonymous poster hash: b34b9...3a3

[Anonym bruker]

Begge mine er alkoholikere.
Min far pga vond barndom, pappaen hans drakk og deretter hengte seg pga bestemoren min ville gjøre det slutt pga drikkingen.

Moren min drikker mest sannsynlig fordi hun kom til pappa der han drakk hverkveld. Og mye som har skjedd.

 

Moren og faren min skilte seg, og da prøvde faren min og henge seg (som sin far), men mislykkes heldigvis.

Nå drikker moren min mer imed hun går arbeidsløs pga psyken, mistet sin nye mann da han døde helt uventet, mye dødsfall ellers i famillien osv osv..

 

 

Anonymous poster hash: 12475...ac3

[Anonym bruker]

Alkoholisme er svært arvelig, så de ulike grunnene folk oppgir, er nok i liten grad årsaken. Men det er sikkert godt å ha noe slikt å tro på selv.

Anonymous poster hash: 3401b...eb7

[Anonym bruker]

Jeg tror det er én og samme grunn hos alle som sliter med alkoholen. 
Og det er at de liker den personen de er når de er litt beruset bedre enn den de er i edru tilstand.
Selv om jeg ikke drikker mye eller ofte, vet jeg at jeg er i faresonen. Fordi med en gang jeg drikker alkohol, kommer den personen frem jeg skulle ønske jeg var til daglig. 
- Jeg blir kreativ
- Jeg blir pratsom
- Jeg blir inspirert
- Jeg blir engasjert (litt tiltaksløs ellers)
- Vonde tanker og bekymringer blir borte

Er en stille, sjenert og usikker person ellers. Og det er noe som går igjen hos veldig mange som sliter med alkohol. 
Man rømmer rett og slett fra den personen man er, fordi man liker den personen man blir med alkohol bedre. 
 

Anonymous poster hash: b18fe...adb

[Anonym bruker]

 

Alkoholisme er svært arvelig, så de ulike grunnene folk oppgir, er nok i liten grad årsaken. Men det er sikkert godt å ha noe slikt å tro på selv.

 

Anonymous poster hash: 3401b...eb7

 

 

Jeg er klar over at det er arvelig. Gud jeg er klar over det og jeg er også klar over at psykisk sykdom kan arves, enten gjennom gener eller miljø. Alkohlisme utløses av en faktor: å drikke alkohol. Man kan enkelt avstå fra dette og dermed unngå å arve en potensiell "sykdom".

Nå er jeg 40 år og tror at jeg har klart meg bra i livet og vil klare meg bra. Ingen tegn til verken psykisk sykdom eller et usunt drikkemønster. At mamma ble alkoholiker har ganske mye med den psykiske sykdommen hun hadde, så jeg er mer redd for å arve det. Forebygger hver dag.

 

 

#5

 

Anonymous poster hash: 9761a...f03

[rødrose]

Hei, Jeg er en på 47 år og har en oppvekst fra barndommen og ungdomslivet som nesten ikke kan beskrives med en mor som er alkholisert. Vet nesten ikke hvor jeg skal starte når jeg skal fortelle min historie , Men jeg har såååå lyst til å skrive en bok om mitt liv om barn (voksen) av alkoholiker. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal få gått fram, det å skrive en bok er å kunne få alt det man har opplevd i mange år som barn og ungdom og etter at man har blitt voksen er å få det ut på en måte, Er det noen her inne som har noe tips på hvordan man skal gå fram?

[Anonym bruker]

Min mor er alkoholiker og misbruker medisiner.

 

Hun har hatt en vanskelig oppvekst med alkoholiserte foreldre som mishandlet og forsømte henne.

Hun har drukket så lenge jeg kan huske. Jeg og søsknene mine har vokst opp med fyll og fester hver helg, forskjellige mannfolk inn og ut og en sliten og sint alenemor som drakk for å komme seg gjennom dagene.

 

Hun har posttraumatisk stressyndrom, har vært uføre trygda de siste 20 årene pga psyken. Går på div antidepresive, angst dempende og sovetabletter. I tillegg så drikker hun seg fremdeles full på øl og vin (aldri drukket sprit) så ofte hun kan. (Litt begrensa mtp økonomi, men ofte så går alkohol foran andre ting som burde vært prioritert.

 

Hun drikker stortsett alene og har ikke noe sosial-liv.

 

når hun drikker så tar hun gjerne tabletter i tillegg. Da kan hun bli riktig så ufin og velter ut av seg hva hun syns og mener der og da. Kan bli direkte slem. Dette har hun glemt dagen derpå og da er alt som vanlig.

 

Jeg har slitt mye med å forstå min mor i oppveksten og spesielt i tenårene. Ble ofte såra og lei meg. Hun slo, lugga og skreik til meg fra jeg var liten. Det tok mange år før jeg forstod at hun faktisk er syk og ikke kan noe for det. Nå tar jeg ikke telefonen eller svarer på sms når jeg vet hun har drukket.

Vi har et veldig godt forhold ellers. Jeg føler et stort ansvar ovenfor henne. Mine to eldre søsken ønsker minst mulig med henne å gjøre. Barna mine forguder henne, de ser henne ofte og kun når hun er edru.

 

Mamma et ingen trygg havn for meg eller en jeg kan lene meg på når jeg har det vanskelig. Hun har mer enn nok med seg selv.

 

Hun er alt jeg har igjen, og jeg er glad i henne. (Min far er desverre død nå)

 

Pappa var en veldig god far, drakk ikke, var en klippe og stilte alltid opp når jeg trengte det. Han har dekt de behovene min mor ikke kunne dekke)

 

Selv drikker jeg svært lite. Kan ta meg en øl I sola eller et glass vin til maten, men jeg drikker meg ikke full. Liker ikke å være full og liker ikke andre fulle mennesker.

 

Dette med arv og miljø kan ha noe for seg selvfølgelig, men jeg vil aldri bli som min mor ovenfor mine barn. Jeg husker selv den fryktet jeg hadde når mamma var sint, når hun slo og lugga meg og skreik til meg. Når hun var full og anderledes og jeg ikke visste hvor jeg hadde henne.

 

Det unner jeg ingen barn, og vil aldri la mine egne barn gå igjennom den samme utrygge oppveksten jeg har hatt.

 

Jeg tror pappa har spilt en stor rolle i mitt tilfelle. Han ønsket hovedomsorgen, men fikk desverre bare annenhver helg, likevel har han klart å vise meg hvordan en forelder bør være og hva trygghet er.

 

Evig takknemlig for at jeg hadde han selvom jeg mesteparten av tiden vokste opp hos en psykisk syk alkohol og pille misbruker.

 

Men han klarte til slutt å få meg til å forstå at mamma er som hun er fordi hun er syk. At jeg ikke må ta meg nær av det, at det ikke er min skyld og at jeg må ta hun for den hun er, på godt og vondt. Og sette pris på de gode periodene/stundene og distansere meg når hun er på det verste. Det er ingenting jeg kan gjøre for å hjelpe henne så lenge hun ikke vil selv. Hun har gått til behandling for sykdommen sin, men desverre så lyver hun om alkoholmisbruk etc til behandleren. Hun kan ikke fikses fordi hun ikke vil det eller innser det selv. Desverre..

 

 

Anonymous poster hash: e5db0...106

[Anonym bruker]

Mine foreldre blir nok ikke sett på som alkoholikere av andre enn meg selv om muligens min søster. I mamma familie har de fleste Vært det tror jeg. Både min mormor,morfar,min tante og kusiner. Grunnen til at jeg kaller dem alkoholikere er fordi de ikke klarer å drikke feks en øy eller et glass vin. Mamma har nå kommet til det punktet at hun blir tydelig beruset av svært små mengder alkohol. Gud hvor mange krangler jeg har hatt med henne om det. Hver eneste helg og hver ferie har vært med alkohol så lenge jeg kan huske. Min far er nok på samme måte. Hans far igjen var alkoholiker. Han blir heldigvis ikke like amøbe som min mor. Selv kan jeg fint ta meg en øy og et glass vin, men aldri noe særlig mere hvis jeg er sammen med dem. Nå syntes jeg kanskje det vanskeligste er hvor lite forståelse jeg får av min samboer. Han elsker å være der, tar gjerne med vin ol. Han mener at min mor selv må klare å begrense drikkingen sin, mens jeg mener at å ta med alkohol blir litt som å oppfordre til drikking. De klarer å la være å drikke når de skal på jobb dagen etter eller skal jobbe I helgen. Derfor er det veldig sårende for meg at de ikke klarer å la være de gangene jeg er hjemme også.

 

Anonymous poster hash: faedf...ee8

[Anonym bruker]

Mine foreldre blir nok ikke sett på som alkoholikere av andre enn meg selv om muligens min søster. I mamma familie har de fleste Vært det tror jeg. Både min mormor,morfar,min tante og kusiner. Grunnen til at jeg kaller dem alkoholikere er fordi de ikke klarer å drikke feks en øy eller et glass vin. Mamma har nå kommet til det punktet at hun blir tydelig beruset av svært små mengder alkohol. Gud hvor mange krangler jeg har hatt med henne om det. Hver eneste helg og hver ferie har vært med alkohol så lenge jeg kan huske. Min far er nok på samme måte. Hans far igjen var alkoholiker. Han blir heldigvis ikke like amøbe som min mor. Selv kan jeg fint ta meg en øy og et glass vin, men aldri noe særlig mere hvis jeg er sammen med dem. Nå syntes jeg kanskje det vanskeligste er hvor lite forståelse jeg får av min samboer. Han elsker å være der, tar gjerne med vin ol. Han mener at min mor selv må klare å begrense drikkingen sin, mens jeg mener at å ta med alkohol blir litt som å oppfordre til drikking. De klarer å la være å drikke når de skal på jobb dagen etter eller skal jobbe I helgen. Derfor er det veldig sårende for meg at de ikke klarer å la være de gangene jeg er hjemme også.

 

Anonymous poster hash: faedf...ee8