Panikk etter oppdaget graviditet

[Anonym bruker]

Noen som har opplevd det, som vil dele erfaringer? Har ikke vært så forsiktige som vi burde vært, men trodde ikke jeg skulle reagere på den måten! Har mange ganger vært babysyk, men lagt det fra meg. Og når jeg først er gravid, føler jeg meg ikke klar i det heletatt! Får panikk, tenker jeg vil ikke, jeg er ikke klar... Er det unormalt? Var ikke sånn med førstemann, men da måtte jeg ikke ta sprøyter i magen som jeg må denne gangen, tror det ødelegger veldig mye. Er det noen jeg kan snakke med?

 

Anonymous poster hash: ab9aa...ef4

[Anonym bruker]

Er jeg alene om det altså..

 

Anonymous poster hash: ab9aa...ef4

[Anonym bruker]

Neida, følelsen av panikk tror jeg alle kjenner på en eller flere ganger i løpet av svangerskapet.

 

Jeg har fire barn, veldig ønsket og velkomne alle sammen, men perioder med panikk har jeg hatt med alle

 

Anonymous poster hash: a3122...651

[Anonym bruker]

Godt å høre.. Kan det være hormoner som gjør det? Kan jeg ha fått svangerskapsdepresjon allerede, bare 1 mnd på vei? Jeg er humøryk, svingende humør. Kan grine i 20 minutter og ha en intens følelse av desperasjon, 10 min etterpå så kan jeg sette på en vask med klær og klare å undertrykke følelsene. Men så kommer gråten igjen, gang på gang. Føles som om jeg har et mareritt.

 

Anonymous poster hash: ab9aa...ef4

[Anonym bruker]

Høres ut som vnlige gravidhormoner spør du meg! Jeg var et mareritt under graviditeten min, etter ungen var ute føltes det ut som jeg sakte men sikkert ble meg selv igjen etter en laaaaaang dvale i et hi.

 

Dessuten tror jeg nok alle får panikk av og til under en graviditet. Jeg fikk det flere ganger under første graviditet, nå har vi prøvd 5 år på en til og de gangene det har klaffet (men vi har mistet) så har jeg rukket å hatt panikk flere ganger selvom barnet er svært etterlengtet!

 

Anonymous poster hash: 096de...143

[Anonym bruker]

Takk, dere aner ikke hvor mye det hjelper å lese dette! Å snakke med noen.. Vil ikke plage samboeren min for mye, og har ingen andre å snakke med. Foreldrene mine vet jo ikke om det enda, planlegger å vente med og si det.

 

Har dere noen tips, noe som muntrer meg opp? Noe som hjelper?

 

Anonymous poster hash: ab9aa...ef4

[Anonym bruker]

Første gang jeg ble gravid (planlagt) kastet jeg meg på sengen og gråt av redsel og "anger". Hva hadde vi gjort? Hvordan skulle dette gå? Ikke det minste lykkelig enda jeg hadde vært babysyk i flere år det gikk seg til...

 

Anonymous poster hash: 26e21...d0c

[Anonym bruker]

Hvor lang tid tok det før du ikke følte det slik lenger?

 

Anonymous poster hash: ab9aa...ef4

[Anonym bruker]

Det tok noen uker så vidt jeg husker... Så begynte jeg å glede meg, men jeg tror jeg var ganske "frakoblet" hele graviditeten og da baby ble født var det også et sjokk. Tok litt tid før jeg fikk morsfølelse også..

 

Andre graviditet var en helt annen historie. Hvis jeg hadde vært klar over hvordan det hang sammen da, ville jeg forsøkt å finne noen å snakke med om hvordan du føler det. Kan det være du har opplevelser du ikke har fått bearbeidet tidligere du trenger å få snakket om? Kanskje jeg er helt på jordet altså. Dette er bare mine tanker om min situasjon. Uansett tror jeg det er ganske normalt å få en sånn reaksjon. Det forandrer jo livet for alltid.

 

Anonymous poster hash: 26e21...d0c

[Anonym bruker]

Jeg har PTSD, men trodde ikke det skulle slå ut. Men det slo meg midt i trynet. Vil heller være følelseskald ang. graviditet og smerter, enn å gå rundt og grine 24/7

 

Anonymous poster hash: ab9aa...ef4

[Anonym bruker]

Huff, kjære deg. Du bør ta kontakt med jordmor på helsestasjonen. Tror virkelig du trenger å snakke med noen nå. Kanskje det er godt å gråte, da har du hvertfall kontakt med følelsene! Hvis du har diagnosen PTSD så har du kanskje jobbet mye med ting før?

Sender deg en god klem.

 

Anonymous poster hash: 26e21...d0c

[Anonym bruker]

Jepp, er snart i uke 12 og har panikk enda, kanskje fordi det er nr 3? Føler litt på at det er ett stort ansvar med 3 barn. Tanken på abort har også streifa meg selv om dette er planlagt, jaja blir ikke klok

 

Anonymous poster hash: 83f4e...cfd

[Anonym bruker]

Takk, dere! Det blir garantert sistemann.. Det hjelper litt å tenke på det, det som ikke hjelper som gir meg panikk er at det er sååå laaang tiiid igjen med alle følelsene, smertene, problemene, panikken.

 

Anonymous poster hash: ab9aa...ef4

[anonymemammaen]

Jeg fikk fullstendig panikk da jeg ble gravid med nummer to😂 når jeg ser tilbake på det så husker jeg såå godt hvor mye jeg følte jeg hadde ødelagt, men hjelpes altså. Det var så berikende med et til barn i familien og idag er de to relativt tette brødre som jeg ikke kunne sett for meg at ikke skulle vært sammen. Helt normalt hi, jeg skjønner deg godt!

[Gjest Runforit]

Helt normalt. Har fått en grei ro nå i uke 17, men ser ikke bort i fra at jeg får flere panikkanfall. Hadde noen seriøse frem til uke 12

[Anonym bruker]

Jeg fikk fullstendig panikk da jeg ble gravid med nummer to når jeg ser tilbake på det så husker jeg såå godt hvor mye jeg følte jeg hadde ødelagt, men hjelpes altså. Det var så berikende med et til barn i familien og idag er de to relativt tette brødre som jeg ikke kunne sett for meg at ikke skulle vært sammen. Helt normalt hi, jeg skjønner deg godt!

Det er nettopp det, tenker "hva har jeg gjort", får ekstremt dårlig samvittighet ovenfor førstemann..

 

Anonymous poster hash: ab9aa...ef4

[Anonym bruker]

Helt normalt. Har fått en grei ro nå i uke 17, men ser ikke bort i fra at jeg får flere panikkanfall. Hadde noen seriøse frem til uke 12

Får håpe du slipper unna anfall!

 

Anonymous poster hash: ab9aa...ef4

[anonymemammaen]

 

Jeg fikk fullstendig panikk da jeg ble gravid med nummer to når jeg ser tilbake på det så husker jeg såå godt hvor mye jeg følte jeg hadde ødelagt, men hjelpes altså. Det var så berikende med et til barn i familien og idag er de to relativt tette brødre som jeg ikke kunne sett for meg at ikke skulle vært sammen. Helt normalt hi, jeg skjønner deg godt!

Det er nettopp det, tenker "hva har jeg gjort", får ekstremt dårlig samvittighet ovenfor førstemann..

 

Anonymous poster hash: ab9aa...ef4

Det fikk jeg også, helt til jeg så hvor vanvittig stolt han ble da jeg kom hjem med "babyen hans" vi gikk på trilletur sammen, han var med å stelte og badet osv. Forholdet til meg og største ble faktisk forsterket!