Hvis du hadde vært 33 år, barnløs og singel

[Anonym bruker]

Jeg var singel når jeg var 33. Traff min mann når jeg var 34, og vi fikk barn 2 år etterpå. Jeg ville nok ha ventet noen år til hvis jeg var deg. Er du åpen for kjærlighet, så vil den nok komme  Lykke til!

Anonymous poster hash: 1b8f5...fde

[Anonym bruker]

Jeg håper jeg ikke hadde utsatt det lenger enn 33 hvis det var meg. Da vi prøvde oss på nummer to var jeg 35 og da viste det seg at det var for sent.

 

Anonymous poster hash: 8b061...9f3

[Preggie]

Ja, det hadde jeg gjort! Kan ikke se for meg ett liv uten barn, så det ville jeg definitivt gjort!

[Anonym bruker]

Ville ventet et par år. 

Anonymous poster hash: ed965...ae1

[Anonym bruker]

Ville ventet til jeg var 35

 

Anonymous poster hash: 23c08...2aa

[Anonym bruker]

Jeg ventet. Fikk første i alder 38, nr to i alder 40. Veldig fornøyd og er nå 48 år. To flotte barn.

 

Anonymous poster hash: 883b8...c4d

[Nyttårs barn]

 

Nei, jeg synes ikke det er forsvarlig å få barn alene, og så synes jeg heller ikke at du har dårlig tid.

Da er det enormt mange uansvarlige alenemødre der ute.

Hvorfor det er verre uten en far enn å ha en av disse idiotene det skrives mye om her inne til far? Det kan også velges åpen donor, da kan barn få vite om opphavet sitt.

 

Jeg hadde reist til Danmark om jeg var singel ved 33 år dersom livet var stabilt og økonomien ok.

 

Anonymous poster hash: f980c...dbc

 

Det er etter mitt syn forskjell på og planlegge og bli alene med et barn og på og bli alenemor. Jeg mener og at barn skal ha to foreldre, er man alenemor så har barnet en far som kan trå til om mor skulle bli syk eller dø.

[Elsker livet]

For meg er det uaktuelt å planlegge barn uten at barnet vil få både en mor og en far som er tilstedeværende. Men jeg hadde nok vært veldig stresset fordi det å få barn har vært det største og viktigste ønske mitt fra jeg var barn selv. 

[Anonym bruker]

For meg er det uaktuelt å planlegge barn uten at barnet vil få både en mor og en far som er tilstedeværende. Men jeg hadde nok vært veldig stresset fordi det å få barn har vært det største og viktigste ønske mitt fra jeg var barn selv. 

Så hva hadde du gjort om du var 38 og singel? Bare nysgjerrig på om du heller ville forblitt barnløs

 

Anonymous poster hash: ed965...ae1

[Anonym bruker]

Aldri i verden, lukter desperasjon lang vei. Jeg var 33 da jeg traff mannen og 35 da jeg giftet meg. Slet med å bli gravid, men nå er jeg 40 og mamma til to IVF-gutter. Galskap å gi opp å finne noen ved 33....

 

Anonymous poster hash: 9416e...4c4

[Anonym bruker]

Min mor kom i overgangsalderen ved 36 år.. Så jeg hadde nok stresset litt.

 

 

 

Anonymous poster hash: f8c43...0cc

[Anonym bruker]

Nei det hadde jeg ikke. Jeg mener ikke at det å få barn er en menneskerett, men jeg mener det er en menneskerett for alle barn å vite sitt opphav!!

 

Anonymous poster hash: a5bd8...caa

[Elsker livet]

 

For meg er det uaktuelt å planlegge barn uten at barnet vil få både en mor og en far som er tilstedeværende. Men jeg hadde nok vært veldig stresset fordi det å få barn har vært det største og viktigste ønske mitt fra jeg var barn selv. 

Så hva hadde du gjort om du var 38 og singel? Bare nysgjerrig på om du heller ville forblitt barnløs

 

Anonymous poster hash: ed965...ae1

 

Jeg hadde forblitt barnløs selv om det hadde vært en stor sorg. Men jeg hadde nok jobbet med barn eller gitt omsorg til barn på en eller annen måte uten å få egne barn.

[Anonym bruker]

Nei det hadde jeg ikke. Jeg mener ikke at det å få barn er en menneskerett, men jeg mener det er en menneskerett for alle barn å vite sitt opphav!!

 

Anonymous poster hash: a5bd8...caa

Hva da med åpne donorer? Da kan jo barnet når det er myndig få vite hvem donor er.

 

Det er så voldsomt lett for dere som har barn, å si at det å få barn ikke er en menneskerett. Men jeg tviler på at flesteparten av dere ikke hadde benyttet dere av mulighetene som dere hadde for å få oppfylt barneønsket, om det bare var stort nok. Slik det er for meg f.eks. 

Jeg har absolutt ingen grunn til å leve, om jeg ikke får bli mor. Da kunne jeg bare gitt opp alt først som sist.

Man er sin egen lykkes smed, og jeg har benyttet meg av muligheten til å få barn alene. 

Ja, det er kanskje egoistisk av meg, men det er ikke mer egoistisk enn det er for alle dere dere andre. Det er ingen som får barn for barnas skyld. Man får dem utelukkende for å dekke egne behov, for absolutt ingen kan garantere at barna vil få det utelukkende bra gjennom oppveksten, selv om man har et godt utgangspunkt.

 

Jeg har selv vokst opp uten en far, og jeg skal love deg at det ikke var eller er et problem i det hele tatt. Det har aldri vært et savn for meg. Jeg var elsket av min mor, og jeg hadde gode rollemodeller i både henne og øvrig familie.  

Jeg har også hatt en mye bedre oppvekst enn de fleste av mine venninner som kommer fra tradisjonelle familier. Jeg har hatt det trygt og stabilt. Familiesituasjonen har stort sett vært uendret for meg, jeg hadde ett hjem å forholde meg til. Opplevde ikke krangling, uenighet, det å være i et lojalitetsdilemma (eller misbruk som noen av mine venninner har opplevd) o.l. 

Jeg ville ikke byttet min oppvekst for en far. Helt sant!

Så hvem er du til å si at det jeg har å tilby et barn ikke er godt nok, selv om jeg ikke har en far å tilby?

 

 

 

Anonymous poster hash: 90084...91e

[Anonym bruker]

Jeg ville begynnt å undersøke forskjellige muligheter, så skjer nok det som vil skje.....kanskje du møter en mann.....ihvertfall så vet du hvilke muligheter du har...... Jeg for min del kom i overgangsalderen da jeg var ca 40.... Glad jeg fikk ett barn!

 

Anonymous poster hash: 09ac9...9c5

[Anonym bruker]

Da jeg var singel og 33 hadde jeg nok med tantebarn som var god prevansjon. De fleste av mine venninner som er mødre var blitt skilt og alenemødre på den tiden, og det så så slitsomt ut at et liv som alenemamma hadde jeg ikke valgt. Da er jeg heller uten barn. Nå, derimot, er vi igang med donorbarnprøving. Åpen donor, så barnet får vite hvem opphavet er om det selv ønsker det. 

Anonymous poster hash: 2c542...e07

[Anonym bruker]

Det ville aldri falt meg inn uansett alder. (Jeg fant min mann, giftet meg og fikk barn etter den alderen der)

Anonymous poster hash: 8390a...2ce

[Anonym bruker]

For meg er det ikke så viktig og "formere seg". Hadde ikke planer om barn da jeg møtte mannen heller. Men det kom "naturlig" da mannen ville ha barn,- helst tre....Men det endte opp med to barn.

 

For at ingen skal misforstå, kan ikke pr i dag se for meg livet uten ett eller begge barna. Men igjen, har aldri hatt noe stort behov for barn, slik at jeg tror ganske sikkert og få barn alene ikke hadde vært noe for meg.. Nå vet jeg jo ikke hvordan den biologiske klokka hadde vært om jeg var 33 og singel da.. Man endrer seg jo med årene...Men for meg er barn et "prosjekt mellom to"; og ikke noe jeg kunne tenkt meg og gjennomført alene,- planlagt alene....

Anonymous poster hash: f136d...7ef

[Anonym bruker]

 

 

Nei det hadde jeg ikke. Jeg mener ikke at det å få barn er en menneskerett, men jeg mener det er en menneskerett for alle barn å vite sitt opphav!!

 

Anonymous poster hash: a5bd8...caa

Hva da med åpne donorer? Da kan jo barnet når det er myndig få vite hvem donor er.

 

Det er så voldsomt lett for dere som har barn, å si at det å få barn ikke er en menneskerett. Men jeg tviler på at flesteparten av dere ikke hadde benyttet dere av mulighetene som dere hadde for å få oppfylt barneønsket, om det bare var stort nok. Slik det er for meg f.eks.

Jeg har absolutt ingen grunn til å leve, om jeg ikke får bli mor. Da kunne jeg bare gitt opp alt først som sist.

Man er sin egen lykkes smed, og jeg har benyttet meg av muligheten til å få barn alene.

Ja, det er kanskje egoistisk av meg, men det er ikke mer egoistisk enn det er for alle dere dere andre. Det er ingen som får barn for barnas skyld. Man får dem utelukkende for å dekke egne behov, for absolutt ingen kan garantere at barna vil få det utelukkende bra gjennom oppveksten, selv om man har et godt utgangspunkt.

 

Jeg har selv vokst opp uten en far, og jeg skal love deg at det ikke var eller er et problem i det hele tatt. Det har aldri vært et savn for meg. Jeg var elsket av min mor, og jeg hadde gode rollemodeller i både henne og øvrig familie.

Jeg har også hatt en mye bedre oppvekst enn de fleste av mine venninner som kommer fra tradisjonelle familier. Jeg har hatt det trygt og stabilt. Familiesituasjonen har stort sett vært uendret for meg, jeg hadde ett hjem å forholde meg til. Opplevde ikke krangling, uenighet, det å være i et lojalitetsdilemma (eller misbruk som noen av mine venninner har opplevd) o.l.

Jeg ville ikke byttet min oppvekst for en far. Helt sant!

Så hvem er du til å si at det jeg har å tilby et barn ikke er godt nok, selv om jeg ikke har en far å tilby?

 

 

 

Anonymous poster hash: 90084...91e

Har du virkelig en så ensidig oppfatning av dette som du fremstiller her???

 

Håper du er mer reflektert.

 

Selvsagt har du sikkert mye bra å tilby barnet. Det endrer uansett ikke det faktum at du velger å frarøve barnet noe grunnleggende i deres identitet. Når barnet er 18 år er mange av de prosessene som danner barnets personlighet ferdige, og mange identitetskriser ferdige. Så selvom det er en bedre løsning er den ikke fullgod.

 

At du fremstiller det som positivt å vokse opp uten far pga risiko for misbruk er så på trynet og totalt horribelt at jeg ikke finner ord!!! Håper det bare var en klønete uttalelse og at du ikke egentlig mener det.

 

Forøvrig må du også huske på at det kan være positivt å se foreldrene krangle, så lenge de klarer å holde seg konstruktive. Da lærer barna at konflikter er naturlige og ikke farlige. De kan også lære gode teknikker for konfliktløsning. Barn som vokser opp uten konflikter blir ofte svært konfliktsky.

 

Jeg er ikke 100% imot donor, men jeg synes det er svært betenkelig. Såpass betenkelig at jeg aldri hadde vurdert Danmark i en alder av 33.

 

Anonymous poster hash: 04a45...56a

[Anonym bruker]

Uten noen mann i kikkerten. Hadde du dratt til Danmark da? Eller hadde du "turt" å vente noen år til på den rette?Anonymous poster hash: c7175...a0e

Ville sjekket at "maskineriet" var i orden og tatt blodprøver for å sjekke eggreserver. I Trondheim har det nylig åpnet en fertlilitetsklinikk som også gir råd og veiledning, samt utredning i forhold til hvor lenge du "kan" vente med å få barn. Du kan lese litt her på sidene deres: Www.klinikkspiren.no

 

Klokka begynner plutselig å tikke fort HVIS du trenger mer enn en donor for å bli gravid, derfor kan det være lurt å sjekke at alt er i orden og så justere planen for barn eller mann først deretter. :-) Fruktbarheten faller dramatisk hos de fleste kvinner etter fylte 35 år.

 

Har ei venninne som kjenner på det samme. Hun blir 35 i år og har stresset rundt for å finne drømmemannen å få barn med de siste fire åra. Hun har sjekket at alt står bra til med "anlegget", men står nå midt i den vanskelige avgjørelsen på om hun skal gå for barn først, eller fortsette å kave rundt for å finne den hun vil starte familie med.

 

Kan varmt anbefale bloggen til Ønskemamma som har kommet dithen at hun har tatt valget. Hun har rundet 40, hvis jeg husker rett, og angrer på at hun ikke startet tidligere.

 

Anonymous poster hash: 23c24...787

[Anonym bruker]

Nei, det hadde jeg nok ikke tenkt på engang. 33 er da ingen alder. Kanskje tanken hadde slått meg om jeg nærmet meg 40 og fremdeles var i samme situasjon.

Anonymous poster hash: c81cd...1c3

[Villbringebringebær]

Hadde tatt set med ro. For jeg tror på kjærlighet ved første blikk og at det kan si pang og at man blir et vi med engang!

 

Det skjedde med mannen og jeg og vi bare visste at vi skal være sammen og ble sammen med engang uten noen "kommer han til å ringe" tull. Hadde vi da vært 33 år hadde vi allerede etter en uke kunnet snakke om når vi ønsket å prøve på første barn.

 

Nå har vi en datter på 5. Og får vel nr 2 om et par år.

 

Ikke stress! Føles det rett med en ny mann kan det virkelig gå fort altså!!

 

Vent i 3 år og se an da