Hvis du hadde vært 33 år, barnløs og singel

[Anonym bruker]

Uten noen mann i kikkerten. Hadde du dratt til Danmark da? Eller hadde du "turt" å vente noen år til på den rette?

 

Anonymous poster hash: c7175...a0e

[Anonym bruker]

JEG synes d er for tidlig å "gi opp"!!

Slapp av, lev livet og ha d gøy! Så revurderer du ved 38... men d er MITT syn da

 

Anonymous poster hash: 659dd...d4a

[Anonym bruker]

Spørs hvor viktig barn er? Essensielt? JA.

Ikke vent, kanskje han ikke dukker opp før du er 45?

Anonymous poster hash: de364...cea

[Anonym bruker]

Hadde nok ventet noen år til.

 

Anonymous poster hash: d23c4...112

[gale damen]

Da jeg var 33, barnløs og singel slo jeg meg til ro med at det faktisk ikke er alle som får barn.

Det virker som om folk mener at det er en menneskerett å få så mange barn som man ønsker når man ønsker det.

 

Hvis ditt ønske om barn er så stort at du ikke kan leve med at du muligens ikke får det på "tradisjonelt" vis, så får du da ta turen til Danmark.

 

33 er for øvrig ikke langt over snittalder for førstegangsfødende i Oslo, så full panikk er det ikke nødvendig å få riktig ennå..

[Fandens Oldemor]

Kan ikke tenke meg at jeg hadde gjort det, nei. Jeg har alltid tenkt at det virker så lurt og lettvint med nettdating, der man nærmest kan krysse av hva man liker og ikke liker og så treffe noen basert på det. Har aldri vært singel lenge nok til å teste selv, men hvis jeg hadde vært i den situasjonen som skisseres her og hatt lyst på barn - så ville jeg heller prøvd det enn å reise til Danmark. 

[Anonym bruker]

Til dere overfor: det tar tid fra man begynner å date til man er klar for barn sammen. Og i tillegg er det gjerne ikke klaff med førstemann man dater. Personlig tror jeg at jeg ville satt deadline til 36 år, også datet som en gal frem til det

 

Anonymous poster hash: d23c4...112

[Anonym bruker]

Ja, det hadde jeg nok gjort. Eller, hadde muligens gitt det et år eller to til... Men 35 års dagen min hadde jeg garantert feiret i Danmark ;-)

 

Anonymous poster hash: 2a87a...116

[Anonym bruker]

Jeg kjente det raslet seriøst i eggstokkene når jeg fylte 28 (Blir straks 29). 

Følte i allefall ikke at jeg hadde tid til å vente mer. Var livredd for å bli 30 år, og ikke ha fått barn. For meg er det å få barn essensielt - meningen med livet. De fruktbare årene går fort, og jeg vil iallefall ha mer enn ett barn, så følte det hastet voldsomt.

Så ja, jeg heiv meg rundt, og er nå gravid med donorbarn.

 

Hadde jeg ventet helt til jeg var 33, og eventuelt lenger, føler jeg at jeg hadde dømt meg selv til kun ett barn, fordi jeg ønsker å kose meg en liten stund med baby, før jeg satte igang igjen, og det kunne jeg heller ikke levd med. Skal man først "frata" barn en far, så bør det få søsken.

Anonymous poster hash: 90084...91e

[Anonym bruker]

Ut fra eget ståsted er Danmark aldri ett tema.

Synes ikke det er ok for barnet å ikke vite sitt opphav.

Min venninne er donorbarn og hun sliter med å akseptere dette. Store problemer og tror "alle" er i slekt med henne.

Tungsinnet hennes skremmer meg.

Nå fant hun ut dette ved en tilfeldighet. Kanskje anderledes hvis man er åpen med barnet fra det er liten.

 

 

Anonymous poster hash: 48bf8...db4

[Anonym bruker]

Jeg ville ventet til 35... fordi jeg synes det er like viktig å ha en kjæreste som barn, og når man først har barn kan det bli vanskeligere å få seg kjæreste.

Anonymous poster hash: 4e5bc...036

[Anonym bruker]

For meg er det så etisk usikkert om det er rett å la barn vokse opp uten kjennskap til far at jeg hadde utsatt i det lengste. 33 ville vært altfor tidlig.

 

Anonymous poster hash: 04a45...56a

[Anonym bruker]

Hvis man selv har søsken og tantebarn, syns jeg ikke man trenger gjøre det.

På den annen side, hvis man ikke har søsken og tantebarn, vil donorbarnet i enda større grad få følelsen av "meg og mor".

 

Hvis man aldri selv har hatt noen reell kjæreste i en alder av 35, er det ganske usannsynlig at man vil skaffe seg en kjæreste senere heller?

Spørs om det skyldes prioriteringer eller om det skyldes at man ikke er attraktiv på markedet.

 

Det er litt brutalt overfor donorbarnet med en totalt anonym donor, som en aldri har muligheten til å kjenne identiteten til.

Anonymous poster hash: 928ab...dbf

[Anonym bruker]

Det hadde jeg ikke gjort. Jeg har ikke familie, så hvem skulle ha hjulpet meg i vanskelige situasjoner da. Nå var faktisk ikke min plan å få barn heller. Jeg skulle reise verden rundt, bo mange steder, studere foto i utlandet. Og jeg var så sikker på at jeg ikke skulle ha barn.

 

Nå er jeg ekstremt fruktbar, så sånn kom barn inn i livet mitt. Første gang jeg ble gravid på p-pillen tok jeg abort fordi jeg ikke ville ha barn. Men det var tøft etterpå, og et lite morsinstinkt ble vekket. Så da jeg ble gravid på p-pillen neste gang, så beholdt jeg.

Anonymous poster hash: 3f0f6...ce3

[Anonym bruker]

Uten noen mann i kikkerten. Hadde du dratt til Danmark da? Eller hadde du "turt" å vente noen år til på den rette?

 

Anonymous poster hash: c7175...a0e

Vet ikke om jeg ville fått meg barn alene helt ennå, men jeg ville kanskje sjekket ut muligheten for å fryse ned eggene mine. Jeg ville kanskje begynt å tenke på å fryse ned egg om jeg var "bare" 30 år og singel. Man blir jo ikke akkurat mere fruktbar med alderen og så vil man kanskje ha søsken til barnet man ev. får. Så jeg ville kanskje gitt det til jeg fylte 35 med å dra til Danmark, men sjekket ut alle muligheter og planlagt godt i forkant så eg visste alt jeg burde vite.

 

Anonymous poster hash: a58ec...9a1

[Anonym bruker]

JEG synes d er for tidlig å "gi opp"!!

Slapp av, lev livet og ha d gøy! Så revurderer du ved 38... men d er MITT syn da

 

Anonymous poster hash: 659dd...d4a

Mora mi kom i overgangsalderen da hun var 41 år. Man er gjerne ufruktbar i et par år før man kommer i overgangsalderen. Hvis barn er veldig viktig burde man ikke vente til 38. Da KAN det være for sent. Hvis det ikke er krise å forbli barnløs, kan man godt vente.

 

Jeg hadde dratt til Danmark.

 

 

Anonymous poster hash: 58408...74a

[hilde og gutta]

Jeg var 33,singel og barnlös. Var ikke super stresset. Traff min mann når jeg var 34 år og nå er jeg 39 å 2 barn har jeg fått. Ville ikke stresset så mye.

[Anonym bruker]

 

Hvis man selv har søsken og tantebarn, syns jeg ikke man trenger gjøre det.

På den annen side, hvis man ikke har søsken og tantebarn, vil donorbarnet i enda større grad få følelsen av "meg og mor".

 

Hvis man aldri selv har hatt noen reell kjæreste i en alder av 35, er det ganske usannsynlig at man vil skaffe seg en kjæreste senere heller?

Spørs om det skyldes prioriteringer eller om det skyldes at man ikke er attraktiv på markedet.

 

Det er litt brutalt overfor donorbarnet med en totalt anonym donor, som en aldri har muligheten til å kjenne identiteten til.

 

Anonymous poster hash: 928ab...dbf

 

Det er mulig å velge en åpen donor. Da vil barnet, dersom det ønsker det, kunne få opplyst donors identitet og kontaktinfo når barnet er 18 år.

 

Anonymous poster hash: fb6eb...22d

[Anonym bruker]

Jeg begynte så smått å tenke på tanken om Danmark når jeg var 26. Hadde vært singel en god stund etter at kjæresten min døde i en ulykke og klarte ikke tanken på å være sammen med en annen mann, mens det å forestille seg å være barnløs var fryktelig vondt. Så jeg hadde tenkt å begynne å spare da og så ta turen til Danmark når jeg ble ca 28. Jeg var heldig og møtte en mann som klarte å få meg på andre tanker og er nå gravid med mitt første barn i en alder av 28 Hadde jeg vært singel så hadde jeg nok tatt turen til Danmark i år. Selv om det ikke haster med tanke på alder så er jeg ett menneske som gjerne kan tenke meg å leve alene dersom det skulle skjære seg med mannen, så noe ny mann er ikke noe jeg ville gått for om jeg kunne fått barn uten

Anonymous poster hash: ba51a...e31

[Anonym bruker]

Ikke 33, nei. Jeg var singel fra jeg var 30 til 39, hadde i praksis gitt opp. Men jeg hadde aldri hatt spesielt lyst på barn, egentlig. Tenkte nøye over det da jeg var 37/38 og kom til at det ikke var såå viktig for meg å få barn at jeg ville gjøre det uten partner. Traff mannen min da jeg var 39 og fikk datteren vår da jeg var 40, så det ordnet seg likevel :-)

Kjenner flere som har møtt partneren sin rundt de 35 og fått både ett og to barn, så jeg ville ventet litt.

 

Anonymous poster hash: 72bce...481

[Anonym bruker]

Hadde jeg ikke fått barn "normalt" sett og ikke hadde partner ville jeg levd livet og tenkt at da var d ikke ment for meg! Men du har da god tid

 

Anonymous poster hash: e4033...755

[Anonym bruker]

Det hadde kommet an på økonomi etc. Men jeg hadde nok seriøst begynt å vurdere det, ja... Kanskje ventet et år eller max to til. 

Anonymous poster hash: 33730...103

[Anonym bruker]

Hadde vurdert å vente 2-3 år. Mulig jeg hadde tatt blodprøver for å sjekke eggreserver etc. Slik at jeg ikke ventet for lenge med Danmarksturen

 

Anonymous poster hash: 5b514...283

[Nyttårs barn]

Nei, jeg synes ikke det er forsvarlig å få barn alene, og så synes jeg heller ikke at du har dårlig tid.

[Anonym bruker]

Nei, jeg synes ikke det er forsvarlig å få barn alene, og så synes jeg heller ikke at du har dårlig tid.

Da er det enormt mange uansvarlige alenemødre der ute.

Hvorfor det er verre uten en far enn å ha en av disse idiotene det skrives mye om her inne til far? Det kan også velges åpen donor, da kan barn få vite om opphavet sitt.

 

Jeg hadde reist til Danmark om jeg var singel ved 33 år dersom livet var stabilt og økonomien ok.

 

Anonymous poster hash: f980c...dbc