Hvordan kontrolere selvskading?

[Anonym bruker]

Jeg har hele barndommen så lenge jeh kan huske, tydd til selvskading når jeg blir lei meg på noen måte.. Dette har ofte gått i kutt og brenning. Nå har jeg klart i mange år å kontrolere dette. Men den siste tiden har jeg hatt lite energi og veldig sliten og lei meg generelt..... Å nå sprakk jeg 😞 føler meg så dum..... Hvordan blir man frisk fra trangen til å skade seg selv?? Livredd mine barn skal se det eller "arve" dette. Jeg har aldri hatt terapi, det kommer jeg heller ikke til å begynne med, for om jeg åpner meg om ting som plager meg kommer verden min til å rase 😞

 

Anonymous poster hash: 2f1a6...4b5

[Anonym bruker]

Jeg var selvskader i mange år. Banalt nok så er jo det eneste som hjelper å finne en måte å fokusere smerten på noe annet. Så enkelt, og så vanskelig.

Jeg vil heller si at du BØR begynne med terapi nettopp for å hindre at verdenen din raser sammen. Du trenger nok hjelp til å bearbeide ting.

Lykke til og mange klemmer!

Anonymous poster hash: 087a6...88c

[Anonym bruker]

Det eneste som hjelper på lang sikt er terapi. Du sier at da vil verden din rase. Men hva tror du skjer om du bare lar det skure og gå? Verden vil på ett eller annet tidspunkt rase, og sansynligvis kraftigere om du må takle alt alene uten en terapeut som veileder deg. Ring fastlegen din i morgen den dag og kom i gang! Be om henvisning til psykolog, du kommer ikke til å angre. Man klarer som regel mer enn man tror. :-)

Anonymous poster hash: 08053...d87

[Anonym bruker]

Jeg har ingen enkel oppskrift. Har selv en kropp dekket av arr. Men det jeg vet er at det hjelper å snakke. Ikke nødvendigvis med en terapeut, men kanskje en kjæreste eller en venn. Hvis du absolutt ikke kan snakke med noen du kjenner så finnes det forum der ute. Eller du kan skrive ut tankene istedenfor å brenne eller kutte de inn i huden.

 

Når jeg vågde å snakke om det mistet selvskadingen noe av effekten sin for meg, når det ikke lenger var min hemmelige private skam ble det et mindre aktuelt valg når verden ble vanskelig. Nå har jeg ikke kuttet på mange år og det er nesten aldri så innskytelsen treffer meg. Jeg kan ikke vite at det aldri vil skje igjen, men jeg vet at det er noe som aldri mer skal få en stor plass i livet mitt.

 

Skam og det å føle seg dum hjelper uansett ikke. Du sprakk, det skjer, du har vært flink lenge, du kan være flink igjen. Lykke til og ta vare på deg selv.

 

 

Anonymous poster hash: a4119...21c

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen. Jeg kutter ikke, men slår og biter.. utrolig pinlig.. voksen dame på over 30.. har nesten fått bukt med det pga terapi. Noen ganger blir trangen til å påføre meg selv smerte så høy at jeg sliter utrolig hardt med å holde igjen. Må minne meg selv på det om og om igjen at det er ingen løsning og at jeg er voksen nå..

 

Ingen av barna mine har sett meg skade meg, men 10 åringen min har nok dessverre arvet meg. Siden hun var liten har hun klort opp ansiktet sitt og revet ut hårtuster på seg selv når hun blir enormt frustrert.. snakket mye om det at det er bedre å brøle inn i en pute eller slå hardt i en pute feks..

 

Anonymous poster hash: 5fbb6...2b3

[Anonym bruker]

Jeg har hele barndommen så lenge jeh kan huske, tydd til selvskading når jeg blir lei meg på noen måte.. Dette har ofte gått i kutt og brenning. Nå har jeg klart i mange år å kontrolere dette. Men den siste tiden har jeg hatt lite energi og veldig sliten og lei meg generelt..... Å nå sprakk jeg 😞 føler meg så dum..... Hvordan blir man frisk fra trangen til å skade seg selv?? Livredd mine barn skal se det eller "arve" dette. Jeg har aldri hatt terapi, det kommer jeg heller ikke til å begynne med, for om jeg åpner meg om ting som plager meg kommer verden min til å rase 😞

 

Anonymous poster hash: 2f1a6...4b5

Vet du, det er da faktisk motsatt. Man tenker verden kommer til å rase hvis man åpner opp, men så er det trykket ved å holde alt inne som gjør at man bikker over innimellom. En god psykolog kan hjelpe deg mye. Selv om det første skrittet er stort å ta. Lykke til.

 

 

 

Anonymous poster hash: c7422...064

[Anonym bruker]

Det som fungerer for meg er å utsette ting, eller å bare koble hjernen helt ut i form av film, serier, Candy crush, puslespill, sudoku eller what so ever. Trener en del, og har begynt med pilates nå for å bli bedre til å puste. Merker allerede at jeg drar nytte av pustingen i flere situasjoner. Anbefales! 
Jeg setter meg også mål. Én dag skal jeg igjen gå i svømmehallen. Når alle arr er bleknet, riktignok, og med nye sår og rosa arr kan det virke som en evighet, men det skjer! Jeg har en gang vært fri for kutt og rosa arr, så det er mulig å komme dit igjen. Det nærmer seg også sommer, og jeg har så lyst til å gå i shorts i år. En skikkelig shorts, som ikke dekker både lår og knær. 
Jeg har også det som må være landets fineste fastlege, som tar dette på alvor. (Psykiater overser det, sikkert med vilje og sikkert etter boka). Han gir meg omsorg i form av sjekke at sårene ikke blir betente, samtidig som vi kan snakke om hva som skal til for at jeg IKKE skal drive sånne handlinger. Vet at psykiatrien stort sett skal overse slike ting, men i mitt tilfelle trenger jeg noen som vil høre om dette, og en som kommer med et vennlig "skjerp deg!". 
Noen ganger går det også å gå løs med tusjen istedenfor. Om man så dekker 60% av hudoverflaten (pass på at tusjen kan vaskes vekk!!), så får det heller være, så lenge det hjelper. 

Vi er alle individuelle, så jeg kan jo nevne ting som overhode ikke funker. For meg er det krise om jeg fjerner "verktøyet" mitt. Jeg må ha det i nærheten for å holde roen, og hvis jeg fjerner det blir jeg bare stresset og får abstinenssymptomer. At andre her hjemme får i oppgave å "sjekke" blir også feil. Kun legen min får se kroppen min på den måten, og med et "har du skadet deg i dag" hver kveld kan fort bli til et permanent ja. 

Jeg håper at dette går over.Viktigst av alt skriver du at dette er en sprekk, og da trenger det ikke å fortsette! Snakk med noen, eller prøv det som hjelper meg. Tenk på huden din (lett å si NÅ, kanskje), som aldrialdrialdri blir den samme om det skapes et arr. Om du er riktig uheldig kan du jo få keleoider og hypertrofiske arr, og det kan være både smertefullt og sjenerende. Regner med at du har barn siden du er her inne? Tenk på barnet/-a, og vis en fin verden!

Anonymous poster hash: 64a1f...181