Jeg skremte jenta vår:-(

[Anonym bruker]

Sitter her med verdens dårligste samvittighet:-( Og jeg fortjener den dårlige samvittigheten!

Har ei jente på 5 år og en baby som er 2 mnd.

5 åringen er veeeldig treig å ta beskjeder, venter i det lengste med alt og jeg er sikker på at jeg må gi en beskjed 15 ganger før hun tar den(som regelt med sur mine).....

 

I dag ble det en dum start på dagen, vi hadde plutselig dårlig tid og 5 åringen trasset veldig, jeg blir så lei at jeg tar henne under armene og bærer henne på rommet...

Hun gir seg ikke og jeg nesten brøler til henne at nå er det nok!!!!!

Og da svarer hun "mamma jeg blir redd deg!"og "gjemmer" seg bak en stol på rommet......

 

Sitter her med tårer i øynene, føler meg som verdens verste mamma.

Får flashbacks til hvordan pappaen min var når jeg var liten(og enda er) og er livredd jeg har arvet temperamentet hans...

 

Jeg har ikke for vane å bli så sint, men nå har det bare tullet på seg og jeg fikk nok!:-(

Er alene med barna også da mannen min jobber borte halve året:-(

 

Har deres barn sagt noe slikt noen gang?

 

Jeg sa unnskyld og vi snakket sammen og hadde en god tone etter dette.....men jeg er redd hun skal ta skade av dette og tenke/huske på meg som en slem kjeftende mamma:-(

 

Hva kan jeg gjøre for å reparere dette???:-(

Anonymous poster hash: ddfc2...f8f

[Anonym bruker]

Ingen fare. Forklar henne at du blir sliten og sint når hun holder på sånn. Sinne er en følelse vi har. Har vært rasende i tur og orden på mine 3 barn,men ingen har tatt skade av det. 2 av de er voksne og velfungerende mennesker til tross for at moren klikket i vinkel en og annen gang.

 

Anonymous poster hash: 8912b...523

[Anonym bruker]

takk for svar:-)

Husker bare tilbake til min barndom når pappa ble sint, det gjør at jeg ikke er så begeistra for han nå.

Sikkert stygt å si.

Han var snill, men når han ble sint så ble han sint, og det ser jeg sitter hos broren min også, temperamentet har vi arvet fra han:-(

 

Jeg har vært rasende på henne før, men ikke slik som i dag at hun ble redd!!!Jeg skjemmes:-(

Anonymous poster hash: ddfc2...f8f

[Anonym bruker]

Da er vi to...

 

Anonymous poster hash: c2d63...186

[Anonym bruker]

Herregud, de tåler det. Si unnskyld og gå videre, dette er virkelig ikke noe å stresse med. Ungen dro strikken for langt, det fikk følger. Big deal.

Anonymous poster hash: 2feb7...586

[Mamma_til_2]

jenta de er 5 år og en mester til og spille på dine følelser, hun trenger og vite/ lære at mamma faktisk kan bli forbannet, barn må lære at voksene og har følelser.

 

Dette går helt fint, men duller og daller du med det og viser at du har dårlig samvittighet så får du det igjen for så utspekulert er jenter i den alderen, tårene sitter løst!

[Anonym bruker]

Barnet er fem år, det er begynt å forstå ulike følelser. Sinne og raseri er en av dem. 

Jeg tror at grunnen til at hun ble skremt, er fordi hun rett og slett ikke er vant til å se deg så rasende. 

Jeg ville tatt en prat med henne om det, om grenser som tøyes og ulike måter å reagere på sinne. Hvorfor en blir sint, hvorfor en gjør som en gjør når en er sint osv... 

Dårlig samvittighet bør du ikke ha. Barnet ditt tøyde strikken, det må lære seg at det får konsekvenser. 

Anonymous poster hash: e51a9...b92

[Anonym bruker]

Da er vi flere.. Er alene med ei på 6 år selv og full jobb. Så begeret renner over av og til at jeg kan brøle innimellom.. Forklarer etterpå men dårlig samvittighet ja:-/.. Tror det er slik for de fleste.

 

Anonymous poster hash: 37b7a...d87

[Superdolly]

Jeg tenker at du bør prøve å lære deg at sinne er en normal følelse, og at det er greit å bli sint. Og øve deg på greie måter å takle sinne på. Jenta di tar ikke skade av dette. Hun skal ut i en verden der hun vil få oppleve at andre blir sinte på henne. Hun skal ut i en verden der hun absolutt ikke vil bli møtt med en uendelighet av tålmodighet, en verden der folk slett ikke er villige til å gi henne beskjeder 15 ganger og akseptere at hun er sur når hun endelig hører etter.

 

Hun tøyde strikken for langt, du sprakk, dere snakket om det etterpå. Det er både normalt og menneskelig å bli irritert over den oppførselen du beskriver. Du trenger slett ikke gå rundt og tro at du har sinneproblemer av den grunn. Lær jenta di at det er normalt og vanlig å bli sint av og til, og lær henne hvordan man takler sinne.

 

Så kan du også lære henne å høre etter beskjeder og akseptere beskjeder uten sure miner.

 

Det høres ut som om dere har kommet inn i en ond sirkel. Hun trasser og nekter å høre etter hva du sier. Du er tålmodig og gjentar og gjentar og blir ikke sint, fordi du opplever sinne som farlig og truende pga faren din. Hun lærer at hun trenger jo ikke høre etter, det er ikke så nøye, fordi du gjentar og gjentar. Du blir irritert, lei og sliten, men fortrenger de følelsene fordi de oppleves farlige. Helt til du virkelig har fått nok og sprekker, sånn som du gjorde i dag.

 

Ta tak før du sprekker neste gang. Tillat deg selv å føle irritasjon og sinne, og gi uttrykk for dette på måter som ikke skremmer jenta di. Men som likevel gjør at hun får en viss respekt for deg og begynner å høre etter litt før. Jobb med samspillet dere imellom, jobb med at du skal gi gode beskjeder og hun skal høre etter.

[Anonym bruker]

Det har min sønnen sagt til meg også.

Jeg har ikke for vane å brøle til barna mine, men det har hendt en sjelden gang at nok er nok.

 

Jeg gjorde som du, brølte at nå var det nok, gikk ikke å snakke med han så jeg satt han på rommet og gikk ut I stua så han kunne roe seg ned. Da jeg hørte at sinnet hans gikk over I en sårere gråt gikk jeg inn til han for å snakke med han.

Da sa han: Du må ikke bli så sint mamma, da blir jeg så redd!

 

Jeg fikk så vondt inni meg da han sa dette. Men vi snakket om det og han var jo sint og hylte selv. Forklarte at mamma blir sliten og får nok når han er så sint og når jeg ikke klarer å komme igjennom til han.

 

Har tatt følelsene hans på alvor så nå gir jeg han advarsel om at hvis han ikke roer seg så må han sitte på rommet. Bærer han så opp og går uten å si noe. Så snakker vi sammen når han har roa seg ned.

 

Det går over :-) jeg tror alle har Vært I dine sko. ;-)

 

Vondt å høre det, men noen ganger så blir d bare sånn og det går seg til igjen.

 

Anonymous poster hash: 7ad86...086

[Gjest Runforit]

HahaI Ikke stress med det. Alle kan miste besinnelsen i blant. Er bare å si at "Jeg er lei for at jeg skrek, men av og til kan jeg også bli sinna og lei akkurat som du"

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, snille der er :-)

Jenta vår sa at pappa brukte ikke å bli SÅ sint som mamma:-( uff....føler jeg ble for sint på henne, hun er jo bare et barn:-(

 

Men som dere også sier så har hun bare godt av å se at mamma også kan bli sint, hun blir jo sint selv også....

 

Anonymous poster hash: ddfc2...f8f

[Gjest Julia1984]

Barn tåler dårlig vær, men ikke dårlig klima!

 

Ta det med ro, prat med barnet ditt hvorfor du ble sint.

[Anonym bruker]

Kjære deg! Å brøle at "nå er det nok!" tror jeg alle gjør innimellom. Og det er innafor.

 

Det som ikke er greit er å skjelle ut ungen: "møkkaunge, idiot, du er ufordragelig, du er lat/dum" etc. Der går grensen.

 

Jeg er derfor enig med alle dem som skriver at såpass bør hun tåle og at du kanskje er litt konfliktsky og derfor lar henne tøye strikken litt for langt hver gang?

 

Anonymous poster hash: ea116...623

[Anonym bruker]

 

Sitter her med verdens dårligste samvittighet:-( Og jeg fortjener den dårlige samvittigheten!

Har ei jente på 5 år og en baby som er 2 mnd.

5 åringen er veeeldig treig å ta beskjeder, venter i det lengste med alt og jeg er sikker på at jeg må gi en beskjed 15 ganger før hun tar den(som regelt med sur mine).....

 

I dag ble det en dum start på dagen, vi hadde plutselig dårlig tid og 5 åringen trasset veldig, jeg blir så lei at jeg tar henne under armene og bærer henne på rommet...

Hun gir seg ikke og jeg nesten brøler til henne at nå er det nok!!!!!

Og da svarer hun "mamma jeg blir redd deg!"og "gjemmer" seg bak en stol på rommet......

 

Sitter her med tårer i øynene, føler meg som verdens verste mamma.

Får flashbacks til hvordan pappaen min var når jeg var liten(og enda er) og er livredd jeg har arvet temperamentet hans...

 

Jeg har ikke for vane å bli så sint, men nå har det bare tullet på seg og jeg fikk nok!:-(

Er alene med barna også da mannen min jobber borte halve året:-(

 

Har deres barn sagt noe slikt noen gang?

 

Jeg sa unnskyld og vi snakket sammen og hadde en god tone etter dette.....men jeg er redd hun skal ta skade av dette og tenke/huske på meg som en slem kjeftende mamma:-(

 

Hva kan jeg gjøre for å reparere dette???:-(

 

Anonymous poster hash: ddfc2...f8f

Det tror jeg nok går helt fint. Som en annen her har sagt så kan hun godt finne på å spille på følelsene dine.

 

Når det er sagt, hvis du gir en beskjed ti ganger og hun ikke hører så synes jeg det er greit med litt disiplin. For at dere skal få en harmonisk hverdag må alle i familien gjøre "jobben sin", også henne. Så jeg hadde nok vurdert å begynne med time out når hun ikke hørte på to tilsnakk, hvertfall en periode for å få snudd "trenden".

 

Anonymous poster hash: 3e9eb...a69

[Lykke~liten]

Jeg klikket også på min dattet her en dag. Hadde de samme følelsene du har. Men tror vi må tenke at vi bare er mennesker vi også... Tenk om de aldri skulle sett oss sinte/leie? De har godt av å se at vi også har disse følelsene, og at deres handlinger kan utløse slike følelser. Flott at du forklarte og snakket med henne etterpå. Det tror jeg er veldig viktig. Du har en på 2 mnd... En jente som trasser, er alene og dårlig tid. Hvem hadde ikke blitt sint til tider. Slapp av, hun har en god og snill mamma. Ellers hadde du ikke tenkt over dette 😉

[lioness*]

Høres veldig normalt ut. Ingen mødre har oppdratt et barn uten å bli rasende på det en eller annen gang. Egentlig har hun godt at å lære at andre mennesker har grenser, og at mamma er et menneske med egne følelser. Hvis vi som foreldre tåler alt vil barna våre bli nokså ufyselige.

 

All den kjærligheten hun får hver eneste dag veier opp for dette 100 000 ganger. Du sørget for at relasjonen deres ble gjenopprettet og nå er alt bra

[Anonym bruker]

Hei igjen!Hun sa nettopp at hun ble redd tidligere i dag når jeg ropte til henne:-S har tatt meg en ordentlig prat med henne nå, hååååper den episoden blir glemt...uff:-S

takk for all støtte, selv om jeg enda føler at jeg ble for sint:-S

Anonymous poster hash: ddfc2...f8f

[Anonym bruker]

Det er greit å bli sint, men det er ikke greit å miste kontrollen. Fint at du reflekterer over reaksjonen din, og har bestemt deg for å jobbe med den. Det ville jeg også sagt til jenta. Vokste opp med en "brøle mamma", og det var ikke hyggelig. Det verste jeg viste var unnskyldninger med forbehold. Unnskyld for at jeg ble sint, MEN.. en unnskyldning med et men er ikke en unnskyldning. Prøv og sette "og" bak unnskyldningene, og gjør det til en vane. "Unnskyld for at jeg ble sint på deg, og jeg skal ...". Min mor klarte alltid og vri over unnskyldningene på at det var min skyld. Se nøye på relasjonen deres og endre på ting i samspillet deres. Hva savner hun? Hva vil hun fortelle? Makt i oppdragelse er sjeldent en god ting. Man kan få respekt uten å heve stemmen. Din far var veldig sint, det er ingen unnskyldning for at du skal skremme jenta. Sier ikke at sinne ikke er naturlig og viktig, men ikke så det skremmer barna eller gjør barna utrygge.

 

Anonymous poster hash: ca764...ec9