Annerledesbarn

[Anonym bruker]

I dag kjente jeg på den bunnløse sorgen, fortvilelsen, gleden og stoltheten ved å ha et såkalt annerledesbarn. Min lille store gutt som sprer så mye glede rundt seg <3 Det er når vi er sammen med andre barn på samme alder at forskjellen blir så tydelig både for oss og andre. Du merker det du også, men smiler allikevel og smelter mammas hjerte.

Lurer så på hva fremtiden din vil bringe...blir du lykkelig? Ja, da er alt greit, for ingenting er viktigere enn at du får et lykkelig liv, mamma gjør alt for deg.

Vil ikke noe spesielt med dette, men har hatt en litt tung dag i dag....

 

Anonymous poster hash: 17e4a...059

[Anonym bruker]

Min er også annerledes, ikke mye men litt. Har også slike stunder. Føler livet er urettferdig, skulle ønske livet gikk mer på skinner. Blir så lei meg over å se at lillemann ikke henger med de andre på hans alder. Har også dager der jeg føler at han mestrer mye mer og at jeg føler håp om at han skal ta igjen de andre. Men det skjer nok ikke.......uff føler med deg. Alt jeg kan si. Klem fra en trist mor til en annen.

 

Anonymous poster hash: 89913...456

[Anonym bruker]

Min er også annerledes, ikke mye men litt. Har også slike stunder. Føler livet er urettferdig, skulle ønske livet gikk mer på skinner. Blir så lei meg over å se at lillemann ikke henger med de andre på hans alder. Har også dager der jeg føler at han mestrer mye mer og at jeg føler håp om at han skal ta igjen de andre. Men det skjer nok ikke.......uff føler med deg. Alt jeg kan si. Klem fra en trist mor til en annen. Anonymous poster hash: 89913...456

Takk for klemmen Det er jo viktig å kjenne på disse følelsene innimellom, men en føler seg så innmari alene om å ha dem. Det er vanskelig for andre å sette seg inn i dette, for man må ha opplevd det for å forstå det. Håper ting går bra for deg og gutten din, lykke til og klem fra meg.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 17e4a...059

[Anonym bruker]

Kjenner veldig igjen følelsene. Vi nærmer oss slutten av en lang utredning og selv om jeg har vært klar over at barnet mitt har skilt seg ut i mange år, så er det likevel vondt å få det mer sort på hvitt. Har følt veldig på den sterke sorgen i det siste. Føles urettferdig og veldig vanskelig. Ikke blir det bedre heller, annerledesheten ser bare ut til å øke etterhvert som de andre barna modnes og kravene blir større. Jeg vil anbefale å være med på kurs eller i foreninger der andre i samme situasjon kan møte likesinnede. Bufetat har fine helgekurs som jeg har hatt stor utbytte av. Stor klem fra en mamma som kjenner seg igjen i mange av tankene og følelsene dine.

 

Anonymous poster hash: 5ec66...e08

[Anonym bruker]

Min er under utredning, men har foreløpig ingen diagnose. Men likevel kjenner jeg også på dette; spesielt når venner forteller om sine barn og hva de gjør/sier/mestrer, og jeg sitter der og prøver å smile og le av historier jeg ikke kan identifisere meg med. Det er en sorg, og jeg sliter enda med å leve med den da barnet snart er seks år og vi ikke kunne se noe annerledes de første to-tre årene. Så vi trodde vi hadde fått et barn som de fleste andre, men som på et eller annet tidspunkt begynte å skille seg ut...

 

Anonymous poster hash: 409fa...5f1

[Anonym bruker]

Kjenner daglig på de samme følelsene som deg hi. Det er så forbasket urettferdig! Når jeg ser de minste på barneskolen gå hjem fra skolen så blir jeg så lei meg. Min datter skulle jo ha gått sammen med de, hoppende og smilende bortover veien... Men mitt barn går på en skole som har tilbud for barn med særskilte behov og kommer hjem i drosje..

 

Vi fikk 3 år før bomben slo ned og livet ble snudd på hodet. For et sjokk det var å få beskjed om at datteren min ikke bare var sent utviklet. Jeg klarer ikke å tenke på fremtiden, det blir for vondt. Å vite at hun aldri vil kunne lære seg å lese eller skrive, aldri få kjæreste, barn, jobb, reise å utforske verden med venner. Kanskje vil hun aldri kunne lære seg å snakke, min niese på 2,5 år snakker mer enn min datter på 8år. Å vite at jeg aldri kan ha en samtale med datteren min knuser hjertet mitt. Er så mange ting jeg vil spørre henne om, så mange ting jeg lurer på..

 

Jeg skal iallfall gjøre alt jeg kan for at hun skal få det beste livet hun kan få utifra hennes begrensninger og har allerede opprettet en konto hvor jeg sparer litt hver måned. Når hun fyller 18 år så skal vi to utforske verden sammen ❤️ Min fineste beste datter som jeg elsker så mye❤️

 

Anonymous poster hash: ff858...f16

[Anonym bruker]

Vår gutt er nå fem år og henger etter på alt, men utvikler seg hele tiden. Det er språket som er den største utfordringen per i dag, og med det følger språkforståelsen....Unner ingen andre å ha det/føle det slik, men det er allikevel godt å høre at andre har det på samme måte. Jeg skulle virkelig ønske å treffe andre i samme situasjon, men har ikke bodd i byen så lenge så vet ikke hvor jeg skal henvende meg. Bufetat er ihvertfall noe jeg skal se nærmere på

Vi ønsker foreløpig ingen diagnose, siden hele situasjonen er litt kompleks er det lett for å gjøre feil, feil vi ikke ønsker skal følge han resten av livet. Vi er heldigvis godt fornøyd med PPT og oppfølgingen og arbeidet de gjør

Tusen takk for klemmer, og gode tanker sendes tilbake. Noen dager blir bare litt overveldende for en sliten og bekymret mor

 

HI

 

Anonymous poster hash: 17e4a...059

[Anonym bruker]

Vår gutt er nå fem år og henger etter på alt, men utvikler seg hele tiden. Det er språket som er den største utfordringen per i dag, og med det følger språkforståelsen....Unner ingen andre å ha det/føle det slik, men det er allikevel godt å høre at andre har det på samme måte. Jeg skulle virkelig ønske å treffe andre i samme situasjon, men har ikke bodd i byen så lenge så vet ikke hvor jeg skal henvende meg. Bufetat er ihvertfall noe jeg skal se nærmere på

Vi ønsker foreløpig ingen diagnose, siden hele situasjonen er litt kompleks er det lett for å gjøre feil, feil vi ikke ønsker skal følge han resten av livet. Vi er heldigvis godt fornøyd med PPT og oppfølgingen og arbeidet de gjør

Tusen takk for klemmer, og gode tanker sendes tilbake. Noen dager blir bare litt overveldende for en sliten og bekymret mor

 

HI

 

Anonymous poster hash: 17e4a...059

Det er det samme vår gutt har problem med. Med språkvansker følger også andre problem, så vår sliter også veldig sosialt. Han er skolegutt til høsten, og jeg har hatt mange våkennetter pga dette. Så vet veldig godt hvordan du føler det!

 

 

Anonymous poster hash: 409fa...5f1

[Anonym bruker]

Vår gutt er nå fem år og henger etter på alt, men utvikler seg hele tiden. Det er språket som er den største utfordringen per i dag, og med det følger språkforståelsen....Unner ingen andre å ha det/føle det slik, men det er allikevel godt å høre at andre har det på samme måte. Jeg skulle virkelig ønske å treffe andre i samme situasjon, men har ikke bodd i byen så lenge så vet ikke hvor jeg skal henvende meg. Bufetat er ihvertfall noe jeg skal se nærmere på

Vi ønsker foreløpig ingen diagnose, siden hele situasjonen er litt kompleks er det lett for å gjøre feil, feil vi ikke ønsker skal følge han resten av livet. Vi er heldigvis godt fornøyd med PPT og oppfølgingen og arbeidet de gjør

Tusen takk for klemmer, og gode tanker sendes tilbake. Noen dager blir bare litt overveldende for en sliten og bekymret mor

 

HI

 

Anonymous poster hash: 17e4a...059

Bufetat holder kurs rundt om i hele landet, tror jeg, så sjekk det ut! Hva med oss? heter de, og er egentlig et kurs for at foreldrene skal få litt pusterom i en tøff hverdag + noen råd til hvordan man kan kommunisere bedre osv. Likevel er kursene også gull verdt mtp å møte andre i samme situasjon og å ikke føle seg så alene.

 

Anonymous poster hash: 5ec66...e08

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen, selv om henta vår har andre problemer. Hun har et godt språk, god motorikk, et smart og lett å snakke med etc. Men hun klarer ikke kontrollere seg, havner ofte i konflikter og er "stygg" mot både voksne og barn. Neste år begynner hun på skolen og jeg er så redd for at hun vil havne utenfor, at ingen vil være venner med henne etc. Prøver å ikke tenke for mye på det, hun kan jo enda endre seg, men jeg får helt vondt inni meg når jeg lar tankene vandre til fremtiden...

 

Anonymous poster hash: a096e...2cb

[Anonym bruker]

 

Vår gutt er nå fem år og henger etter på alt, men utvikler seg hele tiden. Det er språket som er den største utfordringen per i dag, og med det følger språkforståelsen....Unner ingen andre å ha det/føle det slik, men det er allikevel godt å høre at andre har det på samme måte. Jeg skulle virkelig ønske å treffe andre i samme situasjon, men har ikke bodd i byen så lenge så vet ikke hvor jeg skal henvende meg. Bufetat er ihvertfall noe jeg skal se nærmere på

Vi ønsker foreløpig ingen diagnose, siden hele situasjonen er litt kompleks er det lett for å gjøre feil, feil vi ikke ønsker skal følge han resten av livet. Vi er heldigvis godt fornøyd med PPT og oppfølgingen og arbeidet de gjør

Tusen takk for klemmer, og gode tanker sendes tilbake. Noen dager blir bare litt overveldende for en sliten og bekymret mor

HIAnonymous poster hash: 17e4a...059

Det er det samme vår gutt har problem med. Med språkvansker følger også andre problem, så vår sliter også veldig sosialt. Han er skolegutt til høsten, og jeg har hatt mange våkennetter pga dette. Så vet veldig godt hvordan du føler det! Anonymous poster hash: 409fa...5f1

Huff, kjenner følelsen ja. Lykke til med skolestart, det går gjerne bedre enn man tror, men prøv å være i forkant i forhold til ressurser. Her har vi heldigvis 1,5 år igjen til skolestart, men har allerede begynt å forberede oss.....

 

HI

 

Anonymous poster hash: 17e4a...059

[Anonym bruker]

 

Vår gutt er nå fem år og henger etter på alt, men utvikler seg hele tiden. Det er språket som er den største utfordringen per i dag, og med det følger språkforståelsen....Unner ingen andre å ha det/føle det slik, men det er allikevel godt å høre at andre har det på samme måte. Jeg skulle virkelig ønske å treffe andre i samme situasjon, men har ikke bodd i byen så lenge så vet ikke hvor jeg skal henvende meg. Bufetat er ihvertfall noe jeg skal se nærmere på :)Vi ønsker foreløpig ingen diagnose, siden hele situasjonen er litt kompleks er det lett for å gjøre feil, feil vi ikke ønsker skal følge han resten av livet. Vi er heldigvis godt fornøyd med PPT og oppfølgingen og arbeidet de gjør :)Tusen takk for klemmer, og gode tanker sendes tilbake. Noen dager blir bare litt overveldende for en sliten og bekymret mor ;)HIAnonymous poster hash: 17e4a...059

Bufetat holder kurs rundt om i hele landet, tror jeg, så sjekk det ut! Hva med oss? heter de, og er egentlig et kurs for at foreldrene skal få litt pusterom i en tøff hverdag + noen råd til hvordan man kan kommunisere bedre osv. Likevel er kursene også gull verdt mtp å møte andre i samme situasjon og å ikke føle seg så alene. Anonymous poster hash: 5ec66...e08

Takk, da skal jeg sjekke ut dette Er tøft nok å ha barn i en hektisk hverdag, og kjenner at det krever ekstra mye når en har barn som trenger litt ekstra.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 17e4a...059

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen, selv om henta vår har andre problemer. Hun har et godt språk, god motorikk, et smart og lett å snakke med etc. Men hun klarer ikke kontrollere seg, havner ofte i konflikter og er "stygg" mot både voksne og barn. Neste år begynner hun på skolen og jeg er så redd for at hun vil havne utenfor, at ingen vil være venner med henne etc. Prøver å ikke tenke for mye på det, hun kan jo enda endre seg, men jeg får helt vondt inni meg når jeg lar tankene vandre til fremtiden...Anonymous poster hash: a096e...2cb

Følelsene er der selv om problemene er annerledes. Håper det går fint med skolestart, ønsker dere lykke til og håper det ordner seg.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 17e4a...059

[Anonym bruker]

Kjenner igjen følelsen, og det er tillatt å kjenne på de følelsene.

 

Gutten vår har nå blitt 15 år, og avstanden til jevnaldrende er enorm. Lillesøster på 7 gikk forbi han i utvikling på alle områder for lenge siden.

 

Det jeg vil si er at selv om det har vært og fremdeles er tøft, er mye også blitt bedre etter at gutten har blitt eldre. (Til tross for at avstanden til jevnaldrende har blitt større)

 

Når han var liten ønsket og strebet vi etter at han skulle være som de andre barne, nå har vi innfunnet oss med at det aldri vil skje (selv om det fremdeles kan gjøre vondt å tenke på). Dette har vi klart å innfinne oss med først og fremst fordi vi ser at gutten vår har det fint, han har ikke noe ønske om å være som alle andre.

Han koser seg på skolen sammen med assistenten òg spes.Peden sin. Han har det fint på avlastning, hvor han til og med har fått noen venner, som fungerer på samme nivå som han. Han synes det er helt greit å ta drosje til skolen, og er blitt "kompis" med taxisjåføren.

Og han gleder seg til hver tirsdag ettermiddag når Støttekontakten kommer, det er stas

 

Dette er langt unna hvordan andre 15- åringer lever livet, men gutten er fornøyd.

 

Vi foreldre kjenner jo selvfølgelig på følelsen av bekymring for fremtiden, men håper og tror han vil flytte til et bofellesskap hvor han vil trives, og få en tilrettelagt jobb en gang i fremtiden.

 

Sender deg en stor klem og forstår deg så inderlig godt.

 

 

Anonymous poster hash: 4bba4...6c9

[Anonym bruker]

Kjenner igjen følelsen, og det er tillatt å kjenne på de følelsene.

Gutten vår har nå blitt 15 år, og avstanden til jevnaldrende er enorm. Lillesøster på 7 gikk forbi han i utvikling på alle områder for lenge siden.

Det jeg vil si er at selv om det har vært og fremdeles er tøft, er mye også blitt bedre etter at gutten har blitt eldre. (Til tross for at avstanden til jevnaldrende har blitt større)

Når han var liten ønsket og strebet vi etter at han skulle være som de andre barne, nå har vi innfunnet oss med at det aldri vil skje (selv om det fremdeles kan gjøre vondt å tenke på). Dette har vi klart å innfinne oss med først og fremst fordi vi ser at gutten vår har det fint, han har ikke noe ønske om å være som alle andre.

Han koser seg på skolen sammen med assistenten òg spes.Peden sin. Han har det fint på avlastning, hvor han til og med har fått noen venner, som fungerer på samme nivå som han. Han synes det er helt greit å ta drosje til skolen, og er blitt "kompis" med taxisjåføren.

Og han gleder seg til hver tirsdag ettermiddag når Støttekontakten kommer, det er stas

Dette er langt unna hvordan andre 15- åringer lever livet, men gutten er fornøyd.

Vi foreldre kjenner jo selvfølgelig på følelsen av bekymring for fremtiden, men håper og tror han vil flytte til et bofellesskap hvor han vil trives, og få en tilrettelagt jobb en gang i fremtiden.

Sender deg en stor klem og forstår deg så inderlig godt.Anonymous poster hash: 4bba4...6c9

Takk for svar Tror nok de tankene vil komme å gå så lenge jeg lever, og det er flott å høre at din gutt har det bra Har jobbet med barn og voksne med spesielle behov i mange år, så jeg vet jo at han vil få det bra så lenge vi tilrettelegger. Det er bare litt annerledes når det gjelder ens eget barn Vi skal i hvertfall gjøre alt for at han skal bli den beste utgaven av seg selv, og få et godt og lykkelig liv Takk for klem og forståelse.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 17e4a...059

[Anonym bruker]

Velkommen til Nederland

 

Jeg blir ofte spurt om å forklare

hvordan det er å ha et handikappet barn,

for å prøve å hjelpe de som ikke har delt denne unike opplevelsen til å forstå hvordan det er, slik at de kan forestille seg hvordan det føles.

Slik er det: Når du venter barn,

er det som å planlegge en fantastisk ferietur - til Italia.

Du kjøper en stabel med guidebøker og legger store planer. Colosseum, Michelangelos David, Gondolene i Venezia, kanskje du lærer noen nyttige fraser på italiensk, alt er spennende.

Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen, du pakker kofferten og drar avsted.

Flere timer senere lander flyet, flyvertinnen tar mikrofonen og sier:

”velkommen til Nederland”.

”Nederland”, sier du, ”hva er det du sier ... Nederland? Jeg hadde bestilt tur til Italia! Jeg skulle vært i Italia nå, hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia!!”

Men det er en endring i flyets rute,

de har landet i Nederland, og der må du bli.

Det viktige er at de ikke har tatt deg med

til et forferdelig, skittent sted, fullt av nød og sykdom.

Det er bare et annet sted.

Så du må ut å kjøpe nye guidebøker, og du må lære et helt nytt språk, og du vil bli nødt til å møte en hel mengde nye mennesker som du ellers aldri ville ha møtt.

Det er bare et annerledes sted,

det er roligere enn i Italia, ikke så flott som Italia,

men når du har vært der en stund og får pusten igjen, ser du deg rundt ... du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller, Nederland har tulipaner, Nederland har til og med Rembrandt.

Men alle du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia ... de skryter av hvor fabelaktig fint de har hatt det der.

Og for resten av livet kommer du til å si:

”ja det var dit jeg også hadde tenkt meg, det var det jeg hadde planlagt.” Smerten ved det vil aldri aldri helt bli borte,

fordi tapet av en drøm er et veldig, veldig tap.

MEN hvis du tilbringer livet med å sørge

over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene ... ved Nederland.

 

Emily Kingsley

 

 

Anonymous poster hash: 6f8c8...b35

[Anonym bruker]

Velkommen til Nederland

Jeg blir ofte spurt om å forklare

hvordan det er å ha et handikappet barn,

for å prøve å hjelpe de som ikke har delt denne unike opplevelsen til å forstå hvordan det er, slik at de kan forestille seg hvordan det føles.

Slik er det: Når du venter barn,

er det som å planlegge en fantastisk ferietur - til Italia.

Du kjøper en stabel med guidebøker og legger store planer. Colosseum, Michelangelos David, Gondolene i Venezia, kanskje du lærer noen nyttige fraser på italiensk, alt er spennende.

Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen, du pakker kofferten og drar avsted.

Flere timer senere lander flyet, flyvertinnen tar mikrofonen og sier:

”velkommen til Nederland”.

”Nederland”, sier du, ”hva er det du sier ... Nederland? Jeg hadde bestilt tur til Italia! Jeg skulle vært i Italia nå, hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia!!”

Men det er en endring i flyets rute,

de har landet i Nederland, og der må du bli.

Det viktige er at de ikke har tatt deg med

til et forferdelig, skittent sted, fullt av nød og sykdom.

Det er bare et annet sted.

Så du må ut å kjøpe nye guidebøker, og du må lære et helt nytt språk, og du vil bli nødt til å møte en hel mengde nye mennesker som du ellers aldri ville ha møtt.

Det er bare et annerledes sted,

det er roligere enn i Italia, ikke så flott som Italia,

men når du har vært der en stund og får pusten igjen, ser du deg rundt ... du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller, Nederland har tulipaner, Nederland har til og med Rembrandt.

Men alle du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia ... de skryter av hvor fabelaktig fint de har hatt det der.

Og for resten av livet kommer du til å si:

”ja det var dit jeg også hadde tenkt meg, det var det jeg hadde planlagt.” Smerten ved det vil aldri aldri helt bli borte,

fordi tapet av en drøm er et veldig, veldig tap.

MEN hvis du tilbringer livet med å sørge

over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene ... ved Nederland.

Emily KingsleyAnonymous poster hash: 6f8c8...b35

Den er kjempeflott En virkelig god beskrivelse på hvordan ting er. Takk for påminnelsen ❤️

 

HI

 

Anonymous poster hash: 17e4a...059