sliten, tåler ikke stress, add og mer.

[Anonym bruker]

Begynner på begynnelsen, og dette er faktisk en kortversjon. Barndommen før jeg begynte på skolen var vel grei, men husker at jeg var veldig bekymret for ting og tang, og livredd fremmede. Foreldrene mine har i ettertid sagt at jeg var annerledes men dette var i begynnelsen av 80-tallet så da utredet man ikke små barn. Jeg begynte på skolen og fikk kjeft fra 1. klasse fordi jeg ikke fulgte med, jeg satt stille og trodde at jeg fulgte med. Glemte ofte å gjøre lekser og foreldrene mine var ikke flinke til å følge med på sånt, enda mer kjeft fra lærerne. Husker at konsentrasjonen og glemskhet ble nevnt på konferansetimer, men jeg måtte bare skjerpe meg fikk jeg beskjed om. Selvtilliten sank selvfølgelig og når jeg kom i puberteten så begynte jeg å gruble masse, og begynte å sove dårlig som 13 år. Ble forresten mobbet store deler av barneskolen, bare psykisk, ikke noe fysisk, men det gikk selvfølgelig innpå meg. I tenårene selvskadet jeg litt og festet mye, litt narkotika men hadde ikke samvittighet (siden det er ulovlig) til å holde på med det så ble mest alkohol. Var fremdeles redd fremmede, veldig innesluttet og sosial angst, men hadde ei venninne så fant meg fester uten problemer. Ville egentlig bare dø på den tiden.

 

Gjorde det dårlig når vi begynte å få karakterer på ungdomsskolen og trodde at jeg var dum, ville be om hjelp men turte ikke. I 2015 hadde vel jeg blitt fanget opp og utredet, men på 90-tallet var det vel ikke så vanlig ennå. Fullførte videregående med dårlige karakterer, allmennfag. Hadde ikke peiling på hva jeg skulle bli med mine dårlige karakterer, burde nok gått en yrkesfaglig linje istedenfor. Men søkte på en bachelorutdannelse og kom inn. Det var godt å flytte for å studere, og jeg kunne liksom late som at jeg ikke var meg da ingen kjente meg, og selvtilliten ble bedre. Da innså jeg mine konsentrasjonsvansker og angst men da jeg ikke er hyperaktiv så skjønte jeg at det ikke er ADHD og skjønte ikke hva det kunne være. Fullførte studiene men ikke med gode karakterer, er flaut å vise vitnemålet mitt når jeg søker jobb.

 

Fikk meg en vikarjobb og merket at jeg slet, at jeg var annerledes og ikke klarte å tenke som andre. Kom tilfeldig over en artikkel om ADD og da falt alle brikkene på plass. Men var redd for å ikke ble trodd så turte ikke be om en utredelse. Fikk meg fast jobb i andre enden av landet så jeg flyttet. Men fungerte ikke i jobben, sleit litt sosialt (som alltid selv om det gikk bedre), og opplevde div som gjorde meg deprimert. Som overgrep, både fysisk og psykisk. Både på jobb og privat. Holdt ikke ut og legen ba meg om å si opp jobben, noe jeg gjorde og flyttet tilbake til andre enden av landet igjen.

 

Det har snart gått 5 år og jeg har ennå ikke fått meg jobb som det jeg er utdannet for. Har gått fra det ene vikariatet til det andre i stillinger som ikke krever utdannelse, og derfor hatt dårlig økonomi siden jeg flyttet. Har aldri sløset men ingen livet er ikke gratis. Men når jeg kom hit så dro jeg til legen og ba om en ADD-utredning, fikk diagnosen, var ingen tvil. Fikk ritalin og jeg klarer meg mye bedre i arbeidslivet med tanke på konsentrasjonen og annet med ADD'en å gjøre. Fikk også terapi, men går ikke der lenger. Men får meg ikke jobb innenfor det jeg er utdannet som. Jeg har hatt to turnusjobber (vikar ja) og begge gangene måttet si opp fordi kroppen har blitt så ekstremt sliten (lang historie bare det), klarer blant annet ikke sove etter kveldsvakt, så kommer ikke til hektene igjen. Er snart 33 år og har sovet dårlig i snart 20 år, men det blir tydeligvis verre med en turnusjobb. Så legen sier at jeg ikke må jobbe turnus igjen. Og dette gjør at det er veldig få jobber for min utdannelse jeg kan søke på.

 

Jeg ligger ikke å grubler i senga lenger, slutter for noen år siden, psyken er absolutt bedre. Men sover dårlig for det. Jeg må ikke på død og liv jobbe innenfor min utdannelse, men trenger en rolig jobb. Jobber nå som vikar på en skole og kroppen har allerede begynt å klage. Det er ganske hektiske dager for tiden. Har samme problemene nå med kroppen som når jeg jobbet turnus. Er så sliten. Har egentlig vært sliten i flere år, men ekstra nå, igjen. Har en kropp som tydeligvis ikke tåler stress, men psyken har aldri vært så bra.

 

Lurer på om jeg har vært igjennom så mye slitsomt at kroppen min nå rett og slett er utslitt. Ikke ME-sliten, men noe er det. Utbrent kanskje? Er forresten mye jeg ikke har nevnt, flere negative hendelser som har påvirket meg. Selv om jeg ikke har oppleved det aller verste, som at jeg ikke har oppleved seksuelle overgrep som barn, ikke hatt alkoholiserte foreldre, ikke utsatt for mye vold osv, så har jeg nok oppleved en del mer enn en person burde. Er så sliten og lei. Tenker å dra til legen og NAV, men vet ikke hva jeg vil. Vil bare ha en jobb som kroppen min tåler i lengden. Har en fantastisk samboer og et enkelt barn på 1,5 år, samboer stille masse opp men jeg føler at han ikke skjønner meg. Han er ikkefrekk eller noe sånt, lytter og diskuterer, men han her alltid vært frisk som en fisk. Vi har vært sammen i 4 år og kan ikke huske at han har hatt influensa en gang.

 

Noen som har vært eller er i en lignende situasjon? Hva kan man gjøre? Er redd for å gå på en megasmell, om jeg ikke allerede er der. Skulle ønske jeg ble utredet for 25 år siden og fikk hjelp da.

 

Anonymous poster hash: f61e3...09e

[Anonym bruker]

Ta deg en tur til legen. Fortell legen det du har fortalt oss. Jeg ble sliten bare av å lese det så jeg kan knappest forestille meg hvordan det er å leve slik. Kanskje du trenger en pause?

 

Anonymous poster hash: 3de4f...f60

[Anonym bruker]

Ta deg en tur til legen. Fortell legen det du har fortalt oss. Jeg ble sliten bare av å lese det så jeg kan knappest forestille meg hvordan det er å leve slik. Kanskje du trenger en pause? Anonymous poster hash: 3de4f...f60

Har vært sykemeldt før når kroppen har klikka, denne gangen har jeg tatt ut noen egenmeldiger da jeg har en sjef som hater sykefravær (enda en grunn til at jeg vil gjøre noe annet, selv om jeg egentlig trives, "elsker" barna jeg jobber med) og mistet noen andre vikariater pga sykemeldinger. Men det jeg vil frem til er at en sykemelding ikke hjelper lang sikt. Må ha en permanent løsning.

 

En annen ting er at fastlegen min gikk ut i permisjon i januar og kommer ikke tilbake før januar 2016. Har møtt vikaren en gang og han var hyggelig og han har såklart journalen min, men han kjenner meg ikke sånn som fastlegen min gjør. Har en super fastlege. Men kan gå bra for det selvsagt.

 

Takk for svar!

 

Anonymous poster hash: f61e3...09e

[Anonym bruker]

Ingen andre slitne der ute?

 

Anonymous poster hash: f61e3...09e

[Anonym bruker]

Jo, jeg er sliten, men har ME. Jeg har også ofte lurt på om det kan være noe mer med meg. Folk ertet meg med Ad/hd diagnose før jeg fikk ME fordi jeg var så urolig og mye på farten hele tiden. Nå blir jeg jo slått ut av den minste ting Aner ikke hva du kan feile, men snakk med legen!

 

Anonymous poster hash: aa9e3...181

[Anonym bruker]

Jo, jeg er sliten, men har ME. Jeg har også ofte lurt på om det kan være noe mer med meg. Folk ertet meg med Ad/hd diagnose før jeg fikk ME fordi jeg var så urolig og mye på farten hele tiden. Nå blir jeg jo slått ut av den minste ting Aner ikke hva du kan feile, men snakk med legen! Anonymous poster hash: aa9e3...181

Takk for svar! Her er det absolutt ADD og ikke noe ME. Men huff du har det sikkert verre. Var det vanskelig å få diagnosen? Møtte du en lege som ikke trodde deg? Jeg vil jo ikke ha en ME-diagnose, men er redd for å ikke bli tatt seriøst uansett.

 

Anonymous poster hash: f61e3...09e

[November_84]

Jeg har en lignende historie som deg. Sliter veldig med konsentrasjonen. Har ingen diagnose per i dag, men har kommet frem til at jeg mest sannsynlig har add.

Send meg gjerne privat melding, orker ikke utdype her 😉

[Anonym bruker]

Jeg har en lignende historie som deg. Sliter veldig med konsentrasjonen. Har ingen diagnose per i dag, men har kommet frem til at jeg mest sannsynlig har add.

Send meg gjerne privat melding, orker ikke utdype her 😉

Takk for svar. Kan sende deg en mld men ikke her og nå

 

 

Anonymous poster hash: f61e3...09e

[Anonym bruker]

Hjelpes! Er du meg?? Det du beskriver her er som om jeg skulle skrevet det selv! Misforstå meg rett, men det var faktisk godt å lese innlegget ditt å se at det finnes flere enn meg som sliter.

Jeg vil på det varmeste anbefale deg å oppsøke fastlegen og evt bli henvist til psykolog! Jeg vet at det er ett kjipt steg å ta. Men hos meg var det reddningen. Der kan du fortelle det du har skrevet her. Fortell hvordan du føler deg og hva du sliter med. De er veldig flinke til å utrede om de finner noen misstanker og de vil alltid ta deg på alvor. Det er ikke så dumt å ha en person "utenfor" å prate med, en som forstår deg mer enn noen andre å er en slags støttespiller. Og som du selv skriver så er du redd for å gå på en smell, det vil psykologen hjelpe deg med! Kanskje finne en løsning sammen med nav. Det kan tenkes at det beste i ditt tillfele ville være å jobbe litt mindre. Hos meg hjelp det veldig mye da psykologen konkluderte med at jeg var 40% arbeidsufør. Etter en del utredning har jeg fått påvist flere diagnoser. Som feks sosialangst, adhd, insomnia osv osv. noe som selvsagt tapper en for krefter. Så nå jobber jeg kun 60%. For min del er det viktig å kunne se ende i tunnelen om du skjønner. 100% stilling gjore meg utslitt og jeg endte med gjevnlige sykmeldinger etter et par mnd i jobb. Da måtte jeg bruke flere mnd på å hente meg inn for å klare et par nye mnd med jobb. Det ble en ond sirkel.

Håper du finner en løsning som passer for deg! Det er klart det er forferdelig å ikke fungere i jobb, å gå å føle at det er noe galt med deg uten å vite hva! Men en ting skal du vite, det finnes hjelp å få! Vil bare sende deg en good klem ❤️

 

Anonymous poster hash: 94553...de8

[Anonym bruker]

 

Jo, jeg er sliten, men har ME. Jeg har også ofte lurt på om det kan være noe mer med meg. Folk ertet meg med Ad/hd diagnose før jeg fikk ME fordi jeg var så urolig og mye på farten hele tiden. Nå blir jeg jo slått ut av den minste ting Aner ikke hva du kan feile, men snakk med legen! Anonymous poster hash: aa9e3...181

Takk for svar! Her er det absolutt ADD og ikke noe ME. Men huff du har det sikkert verre. Var det vanskelig å få diagnosen? Møtte du en lege som ikke trodde deg? Jeg vil jo ikke ha en ME-diagnose, men er redd for å ikke bli tatt seriøst uansett.

 

Anonymous poster hash: f61e3...09e

Man kan da ikke måle hvem som har det værst For mitt vedkommende har livet stoppet opp. Ingen jobb, lite kontakt med venner, mye hjelp fra familie, ingen hobby, leser ikke bøker lenger osv osv. Skikkelig underlig opplevelse! Men, jeg har fremdeles mannen, barna, forstanden min (tror jeg) og håpet om en bedre fremtid. Andre er ikke så heldige... Tar lang tid å utredes for ME, men var heldig å ha et klassisk sykdomsforløp med en infeksjon som start, noe som lettet utredningen noe. Stå på for deg selv og ditt, det ordner seg <3

 

Anonymous poster hash: aa9e3...181

[Anonym bruker]

Takk for alle svar, er "godt" ja å ikke være alene om å ha det sånn. I går ettermiddag ble det veldig ille, måtte skjerme meg på soverommet, ha det mørkt og ørepropper. Kroppen tålte liksom ikke mer. Er bittelitt bedre nå så jeg spiser frokost og taster på mobilen. Skal legge meg igjen etterpå og vente på legetimen. Har bestilt en vanlig time som er i neste uke men må ha en sykemelding nå, kan ikke dra på jobb.

 

Håper jeg klarer å få legen til å skjønne i neste uke, er så redd for at han ikke skjønner så jeg må vente til fastlegen er tilbake før noe skjer. Eller at NAV ikke tar meg seriøst. Jeg har en psykolog som jeg tror jeg bre kan rige og få time hos, men psyken er faktisk ikke så ille. Bortsett fra dette så har jeg det bra, eneste er at dette gjør at jeg ikke er sosial lenger og har mistet noen venner. Men akkurat det kan ikke psykologen fikse. Jeg må komme dit hvor jeg ikke blir utslitt av å jobbe og klarer å være sosial, og ikke minst kan dra ut med 1-åringen

 

Anonymous poster hash: f61e3...09e

[Anonym bruker]

Takk for alle svar, er "godt" ja å ikke være alene om å ha det sånn. I går ettermiddag ble det veldig ille, måtte skjerme meg på soverommet, ha det mørkt og ørepropper. Kroppen tålte liksom ikke mer. Er bittelitt bedre nå så jeg spiser frokost og taster på mobilen. Skal legge meg igjen etterpå og vente på legetimen. Har bestilt en vanlig time som er i neste uke men må ha en sykemelding nå, kan ikke dra på jobb.

 

Håper jeg klarer å få legen til å skjønne i neste uke, er så redd for at han ikke skjønner så jeg må vente til fastlegen er tilbake før noe skjer. Eller at NAV ikke tar meg seriøst. Jeg har en psykolog som jeg tror jeg bre kan rige og få time hos, men psyken er faktisk ikke så ille. Bortsett fra dette så har jeg det bra, eneste er at dette gjør at jeg ikke er sosial lenger og har mistet noen venner. Men akkurat det kan ikke psykologen fikse. Jeg må komme dit hvor jeg ikke blir utslitt av å jobbe og klarer å være sosial, og ikke minst kan dra ut med 1-åringen

 

Anonymous poster hash: f61e3...09e

Pass på deg selv <3

 

Anonymous poster hash: aa9e3...181

[Anonym bruker]

 

Takk for alle svar, er "godt" ja å ikke være alene om å ha det sånn. I går ettermiddag ble det veldig ille, måtte skjerme meg på soverommet, ha det mørkt og ørepropper. Kroppen tålte liksom ikke mer. Er bittelitt bedre nå så jeg spiser frokost og taster på mobilen. Skal legge meg igjen etterpå og vente på legetimen. Har bestilt en vanlig time som er i neste uke men må ha en sykemelding nå, kan ikke dra på jobb.

Håper jeg klarer å få legen til å skjønne i neste uke, er så redd for at han ikke skjønner så jeg må vente til fastlegen er tilbake før noe skjer. Eller at NAV ikke tar meg seriøst. Jeg har en psykolog som jeg tror jeg bre kan rige og få time hos, men psyken er faktisk ikke så ille. Bortsett fra dette så har jeg det bra, eneste er at dette gjør at jeg ikke er sosial lenger og har mistet noen venner. Men akkurat det kan ikke psykologen fikse. Jeg må komme dit hvor jeg ikke blir utslitt av å jobbe og klarer å være sosial, og ikke minst kan dra ut med 1-åringen Anonymous poster hash: f61e3...09e

 

Pass på deg selv <3Anonymous poster hash: aa9e3...181

Takk du og! <3

 

Anonymous poster hash: f61e3...09e

[Anonym bruker]

Legen jeg var hos nå mente at to dager hjemme måtte vel holde, eh nei. Jeg fortalte hvor sensitiv jeg er for lyder og lys, og at det føles som at jeg er ombord i en båt i uvær. Det gynger kraftig "i bakken" og jeg er kvalm. Jeg måtte overtale han til å få bli hjemme til neste legetime om en uke. Hvorfor har leger (av alle personer) så vansker for å tro på pasienter når sykdommen ikke synes? Skulle ønske jeg fikk grønne prikker i ansiktet hver gang jeg ble sånn her dårlig, lettere å få sympati da. Det ble tatt blodprøver men jeg regner med at de er normale som vanlig.

 

Ligger her og syns synd på meg selv ja, men burde kanskje ikke gjøre dette om til en dagbok.

 

Anonymous poster hash: f61e3...09e