Hva ville dere tenkt om denne situasjonen?

[Anonym bruker]

Jeg og mannen har 4 barn. Han fikk for et halvt år siden jobb en annen plass som han ble nødt til å ta pga oppsigelser på forrige arbeidsplass. Dette medfører at jeg er alene hjemme hver mand-fre med 4 små barn i fra 1 klasse og ned. To av disse barna går på omfattende diett. Jeg selv skriver masteren min nå, noe det er lite tid til da det har vært SÅ mye å gjøre med barna den siste tiden. Jeg henger såpass etter at jeg lurer på om jeg i det hele tatt har muligheten til å få bli ferdig i tide.

 

Når mannen kommer hjem i helge er en selvsagt sliten. Han jobber litt overtid for å ha muligheten å komme litt tidlig på fredager. Mannen min er dårlig til å strukturere dagene sine, og har begynt å slite med søvnen etter han startet i ny jobb og flyttet ut av huset. Han sover derimot veldig godt igjen når han er hjemme,..

 

Når han er hjemme er det jo selvsagt en del som har hopet seg opp av husarbeid, da spesielt klesvask og husvask samt all spesialmaten som må lages. Dette håper jo jeg at jeg skal få hjelp til. Han prøver å få til noe, men han er i realiteten lite til hjelp da han er slite selvstendig med hus og hjem. Når han er dratt og har hatt kontrollen er huset bomba. 

 

Jeg er nå så sliten! Vi har elendig kommunikasjon. Vi er sinte på hverandre. For min del er jeg sint fordi kommunikasjonen er så dårlig. Han prater nedlatende til meg, bannes, sint , oppfarende og sur. I tillegg føler ikke jeg at jeg kan si hva det er jeg trenger for at hverdagen går rundt. Dette kan han virkelig ikke forstå sier han...Også blir han sur, igjen! Jeg føler han ødelegger livet mitt, min mulighet for å få en utdannelse og følgelig sikker jobb.

 

Han på sin side synes vel at jeg skal ha ting så "ordentlig", og TRO meg det er virkelig ikke ordentlig! Har satt foten ned for at det er ikke aktuelt å vaske mindre enn hver 14 dag i huset, samme med skift på senger, ungene skal bades 2 ganger i uka og ved behov osv osv. Jeg hater hjemme fordi jeg alltid synes det ser så jævlig ut, og det er bare jeg og ungene som rydder.

 

 

Jeg er så sliten, trist, frustrert og lei meg. HVA SKAL JEG GJØRE?? Synes situasjonen er ulidelig, og mange ganger vet jeg ikke om jeg klarer mer. Er så godt når han ikke er hjemme. Stemingen i huset blir så "lett". Da har jeg bare meg selv å stole på...Samtidig blir jeg jo hinsides sliten...Også er jeg jo glad i mannen min selvsagt. Vi er bare som to motpoler.

 

HI

 

Anonymous poster hash: adb1e...e2e

[Anonym bruker]

Ingen?

 

Ingen tips til hva jeg kan gjøre? Eller, om dette er normalt, eller noen tanker rundt dette?

 

Vi er på en vanskelig plass akkurat nå. Føler vi har satt deler av livet og av vårt forhold på vent slik at han skal kunne ha en karriere og utdanning. Min utdanning er således blitt nedprioritert naturlig... Kanskje det er for mye å vente at han skal være med å dra lasset?

 

Han har tydeligvis en følelse av at jeg styrer helgene når han er hjemme, men jeg skjønner ikke hvordan jeg gjør det? Annet at jeg prøver å sier hva det er jeg trenger at han gjør i løpet av den tiden han er hjemme da,selvsagt. Hvordan han legger opp dagen eller prioriterer den legge jeg meg ikke bort i.

 

hi

Anonymous poster hash: adb1e...e2e

[klg,2 boys now:)]

Har du de minste barna hjem hverdag?

Vanskelig og komme med konkrete tips hvor jobben til mannen din er det vel ingenting og gjøre med.

Hvilke alternativer har du?

[Anonym bruker]

Ser ut til at dere er inne i en ond sirkel. Mannen jobber, som han må. Han trenger å hvile når helgen kommer.

Du er sliten etter en lang og hard uke.

Dere har nok godt av en feri, kanskje uten barn.Også må noe gjøres med hverdagen, spnn kan dere ikke ha det.

Kanskje du kan ta studiene på deltid. Også må han absolutt lete etter jobb nærmere hjemmet deres.

 

Anonymous poster hash: 859f8...65a

[Anonym bruker]

Råd til vaskehjelp?

 

Anonymous poster hash: 969c8...3d2

[Anonym bruker]

De minste barna går i barnehagen, men siden over jul har det vært mange legetimer mm. Eldste har fritidsaktivitet 2 ganger i uka sammen med klassen etter skole og SFO. I tillegg har jeg vært uten bil som gjør at jeg får "mindre tid" i hver ende av dagen, men jeg har nå fått bilen tilbake (den har vært på verksted).

 

Jeg samkjører noen av treningene til eldste som går i klassen slik at jeg kjører og de henter.

 

Jeg har ingen familie her vi bor nå, og det er derfor vanskelig med avlastning. Vi har heller ikke økonomi til ekstra barnevakt da vi nå går akkurst i null hvis ingen bruker noe utenom mat og husrom.

 

Så jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Føler livet mitt rakner akkruat nå.

Anonymous poster hash: adb1e...e2e

[Anonym bruker]

Har dere ikke vurdert å flytte dit jobben hans er?? Det ville antagelig gjort livet enormt mye lettere?

 

Anonymous poster hash: 9b86f...4af

[Anonym bruker]

Maten til de to barna som går på spesialkost gjør at vi har et matbudsjett på 11000 i måneden. Dette selv om vi fisker fisken vår selv, vi er flinke til å plukke bær og sopp på seinsommeren/høsten, og har en liten åker bak huset.

 

Jeg sliter med migrene og skal per definisjon ikke stresse så mye da migrenen utløses av stress. Jeg sliter med PSTD pga en traumatisk førstegangsfødsel, men synes jeg klarer meg greit i hverdagen nå, men når jeg får migrene anfall med barna hjemme alene får jeg også panikkanfall (får aura og ser ingenting, og må derfor ligge i mørkt rom alene og føler jeg mister totalt kontroll over barna). Samt at jeg plages med kroniske lave jernlager, sistnevnte klarer jeg som någen lunde å holde i sjakk

 

Mannen er selvsagt sliten, men jeg klarer ikke å jobbe 7 dager i uka i 24 timer i døgnet. Det er enda masse nattevåk og unger som tisser seg ut. Vaskemaskina går hele døgnet og jeg synes faktisk at det er rett og rimelig at mannen bidrar når han er hjemme. Han er frisk og rask. Han er på jobb og blir sliten, men han har bare seg selv å tenke på.

 

Hvis jeg ikke fullfører nå dette semesteret har jeg ikke krav på å blir ferdig da jeg har brukt lengre tid enn normert på studiene mine slik at mannen skal bli ferdig med sine studier og jeg har vært syk.

 

 

Enig i at vi er kommet inn i en vond sirkel, og tror kommunikasjon er løsningen på mye... Jeg aner bare ikke hvordan jeg skal nå fram og synes situasjonen er håpløs! 

 

hi

 

 

 

 

Anonymous poster hash: adb1e...e2e

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke flytte etter når jeg skriver masteren min. Jeg er avhengig av veiledning. 

 

hi

Anonymous poster hash: adb1e...e2e

[Anonym bruker]

Tror det er viktig å få han til å forstå at din jobb som student er like viktig som hans. Dere er to om å dra vogna og jeg syns det er urimelig at han tror han er fritatt pliktene sine som far til 4 stk og alt det medfører med hjemmet med bakgrunn i at han ukependler. Dette må du få han til å forstå.

 

Jeg syns dere bør fordele oppgavene i hjemmet hver helg, etter liste og dere kan bytte på å sove i helgene. Da blir det mer konkret hva som trengs å gjøres og kanskje mer virkelig for han.

 

At han må pendle pga jobb går utover dere alle, derfor er det ekstra viktig at han ikke oppfører seg som gjest i eget hjem i helgene. Du og barna har behov for avlastning og støtte, og du har faktisk en jobb- det er å skrive oppgaven din.

 

Snu på flisa for han og spør om han vil bytte med deg, så kan du bo et annet sted i ukedagene imens han studerer fulltid/jobber og har barna alene. Spør du meg så utnytter han situasjonen med at han pendler, men glemmer hvem som sitter igjen med drittbleiene og slitet...

 

Hva med vaskehjelp? Om ikke hver uke, så annenhver.

 

Anonymous poster hash: 969c8...3d2

[Anonym bruker]

Må legge til at all maten må lages i fra grunnen av... noe som er mye jobb. Kan liksom ikke lage pølser og potetmos til middag for enkelhetens skyld...

Anonymous poster hash: adb1e...e2e

[Anonym bruker]

Vaskehjelp er kanskje noe vi kan ha råd til om barna får kostpenger i fra NAV, noe jeg mener de har krav på. Skal få hjelp til å skrive søknad til dem når ei som har gjort dette med samme diagnose kommer på besøk. Så da skal det foreslås og være høyt oppe på prioriteringslista! Det vil jo være av masse hjelp!

 

Går det an å leie inn ungdommer for å få det litt billigere? Eller burde man gå for vaskebyrå? Er jo en del dyrere sistnevnte...

 

Hi

Anonymous poster hash: adb1e...e2e

[Anonym bruker]

Spørs vel hvor du bor hen og hva slags etterspørsel det er i ditt område. Men ville absolutt sjekket det ut i deres situasjon. Vil nok ta bort endel av problemet deres, dere er jo slitne begge to på hver deres måte.

 

Anonymous poster hash: 969c8...3d2

[Anonym bruker]

Høres ut som mannen din utnytter situasjonen. Det er ingen som dør av å være sliten, så han får vær så god brette opp armene når han er hjemme og ta et tak han og. Hvis ikke hadde jeg sagt han bare kunne flytte ut, for hva skal du med en ekstra person i helgene som bare roter? 

 

At han blir sur og sint hadde jeg slått hardt ned på, det er bare ikke greit. Hvis han ikke takler å jobbe der han jobber + familien må han kutte en av delene, fortrinnsvis jobben. Han får søke noe nærmere dere og med bedre arbeidstider.

Anonymous poster hash: 9f516...5cd

[Anonym bruker]

Du studerer på heltid? Du bør jo gå gjort endel 5 dager i uka når barna er i barnehagen? Lever dem tidlig og hent dem sent en periode og sitt med oppgaven.

 

Hvilke dietter går barna på? Man bør jo kunne gjøre ting enkelt. Få mannen din til å skjønne at dere må lage opp mat som fryses, handle og ryddet huse hver helg. Han kan jo velge hva han vil gjøre av oppgavene.

 

Det høres ut som om du er ustrukturert dersom du ikke får gjort noe i løpet av uken.

 

Hvorfor har du ikke bilen tilgjengelig hele tiden?

 

Anonymous poster hash: 12dbc...442

[Anonym bruker]

Hehe, her går vi i strupen på en

 

Synes selv ikke jeg er ustrukturert, men må jo selv alltid holde den muligheten åpen.

 

Ja,jeg studerer heltid og det må jeg også pga økonomien, og ikke minst for å ha krav på en plass å bo, jf kunnskapsdepartementet (bor i studentleilighet).

 

Jeg har ikke hatt bil fordi den har vært til reperasjon på bilverksted. Dette har gjort at jeg har måtte gått med de to minste i bhg og gått med eldste til SFO. Eldste er ikke moden nok til å gå alene og siden vi bor ytterst i skolekretsen er det heller ingen vi kjenner hun kan slå følge med. 3 av 4 barn er  i trassalderen. Jeg har bare to armer så når 3 av 4 slår seg vrang mangler jeg en-to armer jeg kan bære barna under (vogna må inneholde vesker ol som skal være med som barna selv eller jeg ikke kan bære selv). Har imidliertid fått plass til et barn i vogna på de dagene det ikke har vært grisvær.

 

En typisk dag for meg er slik:

Står opp kl fem og ordner meg selv, og spiser og lager frokost.

Vekker ungene kl 05.30. Da er det do gåing på tur, morgenvask og på med klær, samt smøring av de av ungene som har eksem.

De spiser forkost også pusser vi tenner og gjør oss klare til å dra.

 

Kl 07.00 begynner vi å gå i bhg. Er framme ca 07.15 da bhg åpner. Går derfra til SFO som åpner 07.30, men klarer ikke være framme for 07.45 pga avstanden mellom barnehage og skole. Jeg går hjem med vogn og hente sykkelen og sykler til skolen.

 

Er på skolen ca 08.30 - 15.00.

 

SFO og bhg stenger 16.30. Er hjemme ca 15.30 og da har jeg 1 time på å hente alle barna. Ringer SFO og ber dem klargjøre eldste og sende henne hjemover kl 16.00 mens jeg springer å henter de tre andre i bhg. Deretter må vi gå eldste i møte for så å gå hjem.

 

Der lager jeg mat, vakser klær, brette klær, smører matpakker,lage middag, leggerfrem klær, pakker sekker og alle andre ting som skal være klart til dagen etterpå. I tillegg må jeg kanskje bake brød og knekkebrød så de to som har dietter må ha med seg i bhg/skole. Så kommer evt andre ting som skjer i mellom. Tisseuhell, trøsting, klemmer, snørr-tørking, sykdom, aktiviteter, rydding.

 

Søndager setter jeg alltid av til å lage en middagsrett jeg kan ha 2-3 dager. F.eks en gryterett, fiskegrateng eller ligende.

 

Dietten barna går på er: sukkerfri, melkefri og glutenfri. Dvs ingen grønnsaker med farge engang! Denne dietten påvirker jo oss som ikke har diett også....Noe som bekymrer meg. Og JA det dette er diett utredet i samråd med sykehus.

 

 

Vel når kvelden kommer er jeg så utslitt at mens jeg egentlig skulle ha jobbet med skole går jeg istede å legger meg for å sove for å i det hele tatt greie å stå opp neste morgen.

 

Selv om jeg står på frem 05.00 om morgenen til 21.00 om kvelden er jeg fremdeles ikke i mål, og de dagene jeg ikke har hatt mulighet til å lage matpakke har vært krise!

 

På toppen av dette kommer jo alle møtene jeg har hatt i forbindelese med ungenes diett på skole og barnehage, sykehusbesøk, det har vært flere uhell/ulykker med noe av barna i barnehagen som har krevd sykehusbesøk og møter i barnehage. Alt dette spiser opp tiden min mellom 08.30- 15.00. Så kommer bursdager osv, osv. Jeg blir gal! Nå har jeg kuttet ut en del av bursdager og aktiviteter samt besøk for ungene for å i det hele tatt greie meg i hverdagen.

 

Hva skal jeg gjøre annerledes??

 

hi

 

 

 

Anonymous poster hash: adb1e...e2e

[Anonym bruker]

Vettu hva! Her må mannen din ta seg sammen! Han er borte hele uken og har kun jobb og seg selv å tenke på. I helgene bør han virkelig trå til. Han burde faktisk ønske å gjøre det han kan for å gjøre uken lettere for ungene og deg, men han ser tydeligvis ikke lenger enn sin egen nesetipp. Greit nok at han blir sikkert sliten av en uke på jobb, men han har da vel ettermiddag og kveld å slappe av på? Ikke minst kan han sove uforstyrret 5 netter i uken. Synes du bør virkelig sette deg ned å forklare han i klartekst hvordan uken din er og hva han må bidra med når han er hjemme.

 

Anonymous poster hash: 4a209...67b

[Anonym bruker]

Slik var det hos oss også, og jeg gikk. Nå er jeg alenemor og elsker det, mens mannen angrer seg for at han ikke forsto konsekvensene av hans latskap når han kom hjem i helgen. Han ber på sine knær for å få oss tilbake, men det er totalt uaktuelt. Mannen din bør begynne å tenke gjennom hvilke konsekvenser han kan bli stilt ovenfor hvis han ikke skjerper seg stort.

 

Anonymous poster hash: fa668...749

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt at du dro, tanken har bare kommet oftere og oftere den siste tiden for min del...

 

Innerst inne vil jeg jo egentlig ikke det. Jeg ønsker å finne en løsning. Vi ønsker jo å bo sammen igjen på sikt og mannen er på utkikk etter jobb her jeg og barna bor, men det har vært helt tørke innen hans bransje. Alternativet er at vi flytter dit han er når jeg er ferdig med utdannelsen, men hva skjer om jeg ikke blir ferdig?? Jeg har heller ikke tid, ikke et sekund en gang, til å søke og forberede meg til jobbintervju slik ståa er nå. Kjenner jeg får panikk av tanken!  Saken er også at hvis vi flytter etter mannen må vi også flytte alle sakene, og med flyttelass på minimum 30 000 og 3husleier + depositum på en mnd vil knekke oss økonomisk siden vi ikke har hatt muligheten til å opparbeide oss en buffer. Han har bare vært i jobb i underkant av 1 år.

 

I dag skulle jeg stå opp tidlig å dra på skolen, men to av ungene var invitert i bursdagsselskap og mannen kunne ikke ordne hår, ville ikke finne kjole. Sto å ropte i fra kjøkkene at ungen på 4 skulle finne sånn og sånn. Prøvde å si at hun ikke kom til kjolene da de hang så høyt oppe, men han hørte ikke etter og ble følgelig irritert når hun ikke hadde funnet kjole. Jeg måtte ordne hår og ditt og datt FØR jeg kunne dra på skolen. For såpass måtte jeg jo gjøre i følge han. I tillegg sitter han bare på rumpa og dirigerer, ungene hører ikke ettter han fordi han ikke følger dem opp. De er jo små! Også nytter det ikke å si i fra for da eksploderer han.

 

Nå ringte han igjen og lurte på om jeg kom hjem snart da han var SÅ sliten..Så måtte bare være streng å si at jeg må jobbe på skolen i dag og kom ikke hjem før mellom kl 21-22. Da ble han sur og slang på røret.

 

Så i kveld bærer det hjem for å prøve å legge problemet mitt fram på en ikke angripende måte.. Jeg bare skjønner ikke hvordan lengre. For han har en egen måte å vri alt om til at det handler om han. "Jeg er sliten etter jobb, stakkars meg får ikke sove når jeg ikke sover sammen med deg, jeg jobber overtid osv". Ja det er tøft, men han klager værre når han må være hjemme UTEN å ha jobb i tillegg for å være sammen med barna. Enda klarer han ikke legge sammen to og to.

 

Håper bare vi klarer å snu denne trenden før det ender opp i et familebrudd.

Anonymous poster hash: adb1e...e2e

[Anonym bruker]

Er han helt evneveik eller? Klarer han ingenting alene? Hvordan var det før han flyttet vekk?

 

Anonymous poster hash: 969c8...3d2

[Anonym bruker]

For å si det mildt så har det vært en prosess for han å skjønne at "damer ikke gjør alt". Han gikk rundt i den tro at når en unge poppa ut skulle dama ta alt ansvaret i tillegg til jobb/studier. Så han fikk jo sjokk når jeg satte meg på bakbeina å blånekta.

 

Han ble f.eks forbanna og skjelte meg ut etter noter om jeg ba han skifte ei bleie i et sosialt lag hvis jeg selv var opptatt med noe annet. Han tok heller aldri initiativ til å gjøre det heller selv om han så at jeg hold på med noe annet.

 

Han er nok litt lat, men etter mange samtaler og en del krangling har han blitt bedre. Vi har gjort inndelinger av husarbeid som har fungert for oss. Jeg tar klesvask, han husvask. Urettferdig, men da gjør han iaf noe... Selv om han ikke overholder vår avtale. Han vil helst vaske hus en gang i mnd  Vi har svært forskjellig syn på hva som er akseptabelt og ikke i forhold til hygiene på barna, hus og hjem. Noe jeg synes er rart siden han dusjer hver dag selv. Det er rett og slett vanskelig for han å sette seg inn i andre sin (iaf i nær relasjon) situasjon, men han har veldig lett for dømme andre i lignende situasjoner. 

 

Og han evner ikke se det store bilde. F.eks så hvis jeg sier til han at det er et problem at han ikke hjelper meg med klesvasken, også har han tilfeldigvis hengt opp en i dag, så blånekter han. Så prøver jeg å si at det handler ikke om at han hengte opp en klesvask (av f,eks 4) når han ikke hjelper til resten av året, ei heller med bretting og legge den på plass. Da siver ikke det inn for i hans hode gjør han det hele tiden om han har gjort det en gang på ei uke.

 

Ble ikke mindre irritert når han hadde satt en tom ølboks på badet. Selvfølgelig var det en rest der, og minstemann hadde sett at pappa drakk øl, så når han kom ned på badet så tylla han i seg slumpen som var igjen. Greit nok, på en måte ingen big deal, men prinsippet i det hele gjør meg sint. Pappaen skal være et forbilde for barna sine og jeg mener han skal ta ansvar å gå den ene trappa opp å legge den tomme boksen i posen med tomme flasker og ikke slenge sånt (som er ulovlig å drikke for barn) rundt om seg. Hvilke signaler sender han ut da.....(!!!!) Ente om med at han bannet til meg ut av en annen verden når jeg tok det opp med han og han mente jeg overreagerte. 

 

Som sagt, vi er på ulike planeter her.

Anonymous poster hash: adb1e...e2e

[Bumblebeee]

Er det en permanent løsning dette med pendlingen? Isåfall må dere ta en lang og god prat, for du sliter deg ut på dette.

 

Nå går jeg ut i fra at løsningen er midlertidig. Mine råd er da

* søk nav asap om midler til spesialdiettene

* ansett en vaskehjelp som vasker huset en dag i uka

* overlat ungene til mannen hver søndag mens du lager opp og fryser mat for kommende uke

* skaff deg en bil! Dette bør mannen din ordne til deg siden du må ta alt alene

* sett deg ned sammen med mannen og finn ut hvordan dette skal løses på lang sikt.

 

Lykke til. Jeg håper det blir bedre før du går helt i kjelleren.

[Ariel83]

Vet du hva, dette går bare ikke an. Her må mannen trå til og skjerpe seg når han er hjemme! Han har jo tross alt bare seg selv å tenke på fra man-fre! Vis ham denne tråden.

[Anonym bruker]

 

For å si det mildt så har det vært en prosess for han å skjønne at "damer ikke gjør alt". Han gikk rundt i den tro at når en unge poppa ut skulle dama ta alt ansvaret i tillegg til jobb/studier. Så han fikk jo sjokk når jeg satte meg på bakbeina å blånekta.

 

Han ble f.eks forbanna og skjelte meg ut etter noter om jeg ba han skifte ei bleie i et sosialt lag hvis jeg selv var opptatt med noe annet. Han tok heller aldri initiativ til å gjøre det heller selv om han så at jeg hold på med noe annet.

 

Han er nok litt lat, men etter mange samtaler og en del krangling har han blitt bedre. Vi har gjort inndelinger av husarbeid som har fungert for oss. Jeg tar klesvask, han husvask. Urettferdig, men da gjør han iaf noe... Selv om han ikke overholder vår avtale. Han vil helst vaske hus en gang i mnd  Vi har svært forskjellig syn på hva som er akseptabelt og ikke i forhold til hygiene på barna, hus og hjem. Noe jeg synes er rart siden han dusjer hver dag selv. Det er rett og slett vanskelig for han å sette seg inn i andre sin (iaf i nær relasjon) situasjon, men han har veldig lett for dømme andre i lignende situasjoner. 

 

Og han evner ikke se det store bilde. F.eks så hvis jeg sier til han at det er et problem at han ikke hjelper meg med klesvasken, også har han tilfeldigvis hengt opp en i dag, så blånekter han. Så prøver jeg å si at det handler ikke om at han hengte opp en klesvask (av f,eks 4) når han ikke hjelper til resten av året, ei heller med bretting og legge den på plass. Da siver ikke det inn for i hans hode gjør han det hele tiden om han har gjort det en gang på ei uke.

 

Ble ikke mindre irritert når han hadde satt en tom ølboks på badet. Selvfølgelig var det en rest der, og minstemann hadde sett at pappa drakk øl, så når han kom ned på badet så tylla han i seg slumpen som var igjen. Greit nok, på en måte ingen big deal, men prinsippet i det hele gjør meg sint. Pappaen skal være et forbilde for barna sine og jeg mener han skal ta ansvar å gå den ene trappa opp å legge den tomme boksen i posen med tomme flasker og ikke slenge sånt (som er ulovlig å drikke for barn) rundt om seg. Hvilke signaler sender han ut da.....(!!!!) Ente om med at han bannet til meg ut av en annen verden når jeg tok det opp med han og han mente jeg overreagerte. 

 

Som sagt, vi er på ulike planeter her.

 

Anonymous poster hash: adb1e...e2e

 

Wow, blir mer og mer imponert over at du har fått 4 barn med denne mannen enda han viste enda drøyere atferd før....

 

Liten gutt i en stor manns kropp! Be han skjerpe seg og ta ansvar som en EKTE mann. Cred til deg som holder ut, men hold ikke ut på bekostning av alt her i verden... sett grenser.

 

Hva med en tur til familievernkontoret?

 

Anonymous poster hash: 969c8...3d2

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at d ikke har noen (konstruktiv) hensikt å si dette nå men hvorfor i all verden valgte (?) du å få fire (!) barn med denne mannen, og atpåtil så hyppig??? Det er opplagt at livet fremdeles ikke er så godt etablert for dere - på noen måte. Du bør jo tenke grundig gjennom dette; HVORFOR valgte vi å få barn? Hvordan var vi som kjærester før vi fikk barn? Hvilke positive og negative egenskaper hadde vi? Hvordan så jeg for meg familielivet med barn - og hvilke forventninger hadde han? Etc.. Slike spørsmål bør dere ta en dypere samtale rundt. Ikke beskylde hverandre, forsøk å være konstruktiv og let etter gode løsninger som kan være positive for begge parter. Jeg må si at jeg - mulig jeg er ufølsom - sliter med å begripe hvordan man kan sette seg i slikt "uføre". Snakket dere ikke sammen før dere fikk barn og etter at dere fikk det 1.,2.,3. og 4.?? Om han nekter å få hjelp av for eksempel familievernkontoret e.l. (for jeg tror kanskje det kunne vært lurt) bør du vurdere å oppsøke de på egenhånd for du har opplagt ikke kjangs til å fullføre studiene slik hverdagen din er nå (og, kremt - du bruker tid på dib idag i steden for å utnytte dagen på lesesalen for alt den er verdt?!😉). Kanskje fvk eller helsestasjonen kan ha noen gode råd til deg? Barna er små så jeg kan tenke meg hvor vannvittig intense og krevende dager du må ha..

Snakk med mannen din og finn tilbake hans gode egenskaper - han må jo ha en del av disse siden du en gang falt for ham?! Forhåpentligvis klarer du å inspirere ham til å bli en bedre og mer hjelpsom familiefar. LYKKE TIL👍👍👍

 

Anonymous poster hash: 9b86f...4af