Flere som har besteforeldre som bryr seg lite om barnebarna?

[Anonym bruker]

Ungene har bestemor og bestefar 15 minutters kjøretur unna og bestemor i gangavstand, men ingen kommer noe særlig på besøk..Vi begynner å bli lei av at vi hele tiden må kjøre ungene dit for at de skal få være med besteforeldrene sine, og de ikke kommer hit...Eldstemann sendte dms til min mor i sted og lurte på når de kom på besøk og svaret var det vet jeg ikke? Og spør vi om de kan få være der litt så passer det ikke..Så nå har vi gitt opp og gidder ikke å spørre om hjelp! Bestemor som bor i gangavstand er greiere da for hun stiller opp om vi spør, men tilbyr seg aldri fordi hun er mer opptatt av ett annet barnebarn...Flere som har det slik?

 

Anonymous poster hash: 137ee...25d

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Jeg har det på lik linje med mitt barn. Mammaen min er død, mens pappaen min er lite engasjert. De var skilt.

[Anonym bruker]

Ja, svigerfar utbrøt da vi kom med den 20 mnd gamle ungen vår: "jøss, kan hun gå?". JA, HUN GIKK VED 14 mnd alder, han bryr seg bare ikke. Da vi kom med ungen hadde vi invitert endel ganger, men fått avslag og han hadde ikke sett henne på SYV mnd.

 

Anonymous poster hash: e8e01...c58

[Anonym bruker]

Farmor til barna er veldig engasjert. Min mor er død, pappa er opptatt med sin ny kjæreste (og barnebarnet hennes som han ser mer enn sine egne)... leit.

Anonymous poster hash: c2cbb...43d

[Nettie+jentungen]

Ungen har en farfar som bryr seg usedvanlig lite.. Han blir såå glad de gangene han ser henne, men inviterer aldri og når vi invitere får vi "vet ikke" som svar og ender med at han aldri kommer. Mann på 45 år.. Derimot har han masse tid til den nye dama (eller hun er ikke ute etter et forhold nå da) og hennes to "ufordragelige barn" som han kaller de..

[Anonym bruker]

Må si jeg er veldig overrasket over både mine og hans foreldre. Ingen av dem tar initiativ til å ha dem. Begge sider svarer som regel ja når vi spør, men hadde forventet at de ønsket mer. Det er nemlig ikke ofte vi spør om pass. Men mine og hans søsken derimot, har pass heeele tiden. Og da syns jeg det blir enda vanskeligere å spør. Føler de aldri har helgene "fri"

 

Anonymous poster hash: 9237a...27c

[Anonym bruker]

Ja, dessverre så er svigers som bor ca 30 min med biltur lite interessert i oss. De siste årene har vi invitert dem hit til julemiddag,men nei da de er ikke interessert. Heldigvis er mine foreldre stikk motsatte, selv om de bor langt fra oss så kommer de og besøker oss så ofte de kan Ungene og de forguder hverandre.

 

Anonymous poster hash: 871b3...04b

[februarprins2013]

alle 3 er veldig opptatt av lille gutt her,men mine foreldre er mer sammens med han enn Farfaren,fordi han bor lengre unna og har ikke bil,men han ringer ofte og besøker han så ofte han kan! Farmor har vi ikke kontakt med

[Anonym bruker]

Mine foreldre bor 5 minutters gange unna og ser barna maks en gang i måneden, som regel sjeldnere. Halvparten av gangene er det fordi jeg har spurt om barnepass fordi jeg må på et møte e.l. De inviterer oss noen ganger i året på middag. Barna overnatter mans en natt i året. De kommer heller ikke hit av eget initiativ. Synes det er veldig trist! Foreldrene mine gjorde det helt klart da jeg ble gravid med første at de ikke var klare for å bli besteforeldre, spurte om det var for sent med abort etc (visste st jeg var gravid i 12. uke). De har heller aldri blitt klare for å bli besteforeldre, dessverre. Jeg hadde et nært forhold til mine besteforeldre og synes det er leit at mine barn ikke har det.

 

Anonymous poster hash: 2bff7...6f0

[Anonym bruker]

Mine ser mormoren sin veldig sjelden selv om hun bor 9 km unna. Farmora bor 4 timers biltur unna så det er naturlig.

 

Jeg tenker sånn at det er hennes valg, hennes tap. Barna har mange mennesker i livet sitt og lider i gen nød. Nærmeste naboer, et ektepar på 70 år er veldig opptatt av barna våre.

 

Men uansett, jeg går ikke rundt og "sutrer" eller irriterer meg over andre menneskers valg. Fryktelig synd for mamma, for hun er en fantastisk mormor når hun først er tilstede.

 

Anonymous poster hash: 17c80...8f4

[Anonym bruker]

Ja, elendige besteforeldre her, som bare vil være sammen med andre voksne og drikke vin mår de besøker byen vi bor i. De bor heller på hotell enn hos oss. Og når de først møter barnebarnet en sjelden gang bruker de tiden på å oppdra barnet og hakke på det. Det er så ille at jeg aldri kunne sendt ungen til dem alene en dag.

 

Anonymous poster hash: 712a3...bb9

[Anonym bruker]

Svigers har veldig lite interesse for våre barn fordi vi ikke går i menigheten de tilhører, og ikke deler religion. De har masse tid og interesse for de andre barnebarna. 

Anonymous poster hash: 133fe...8a9

[Anonym bruker]

Min mor har alltid vert veldig engasjert i barnebarna men etter samlivsbrudd med min stefar, så har hun blitt et veldig selvsentrert og egoistisk menneske som tramper over alle hun treffer på sin vei, inkludert meg, min bror og våre unger. Så hun er ikke en del av livet vårt lenger...! Hennes tap.. Min far kommer innom nå og da, og prater og er med ungene, men tilbyr seg aldri å passe eller ta de med noen pkasser. Svigers er vel de som er mest engasjert..

 

Anonymous poster hash: 34974...48f

[Anonym bruker]

Vi hadde det sånn. Mine foreldre lever ikke. Så barna har bare far sine foreldre. Da jeg og far var sammen, bodde besteforeldrene 15 min unna, og de hadde aldri tid til barnebarna. Da vi slet i forholdet vårt, tagg og ba vi om barnepass, om det så bare var noen timer etter leggetid, vi fikk nei hele tiden. Mens de passet de andre barnebarna hele tiden, der fikk foreldrene reise 2 uker til syden og. Så ble det slutt med meg og barnefar, han møtte ny dame og giftet seg med en gang skilsmissepapirene var i orden. Og etter det fikk jeg et bedre forhold til barnas besteforeldre, og de har stilt opp mer for barnebarna sine. De mente at jeg var så kontrollerende med sønnen deres, så de ønsket det skulle bli slutt, men da han giftet seg på nytt, så de hva kontrollerende dame var. Og innså at jeg var visst ikke det i det hele tatt. Snakk om å være idioter.

 

Men for barna sin skyld, så har jeg et greit forhold til de, for barna forguder besteforeldrene sine, besteforeldrene behandler de bra, og det er de eneste de har. Nå bor de veldig langt unna. Men de kommer hit noen ganger i året, og vi reiser på sommerferie til de.

Anonymous poster hash: ff0f8...8da

[Anonym bruker]

3 av besteforeldrene er kjempeivrige. Den fjerde er sjelden innom, og det er egentlig helt greit...

 

Anonymous poster hash: 4f644...678

[Anonym bruker]

Vi begge er eldst i hver vår søskenflokk. Derfor har våre foreldre "bestemt" at vi ikke trenger dem like mye som våre mindre søsken og deres barn. De stiller som gratis barnevakt og dulle daller med de andre barnebarna.

 

At vi ikke får gratis barnevakt er så sin sak, det er tiden sammen med besteforeldrene som er et savn. Å det at de ikke blir "skjemt bort" slik som de andre barnebarna. Ungene syns også at det er trist og lurer på hvorfor søskenbarna får være sammen med besteforeldrene og ikke de.

 

Har prøvd å snakke med besteforeldrene om det, men da skjønner de hva det er snakk om. For de forskjellsbehandler ingen. Vi må jo forstå at våre søsken og deres barn trenger dem mer enn vi gjør.

 

Anonymous poster hash: 8cd31...baa

[Anonym bruker]

Foreldrene mine var veldig glad i barna mine, desverre døde de veldig tidlig (begge i 50-åra)

Foreldrene til mannen min bor 15 min unna her. Sist de så barnebarnet var julemiddag i 2013

Jeg har gjort alt. Bedt på bursdager, prøvd å ringe osv. Men de er rett og slett ikke interessert. Ba de i konfirmasjon til eldstemann (som de ikke er besteforeldre til), men de ville ikke komme..

 

Veldig trist for minstemann som bare såvidt rakk å møte min mor (pappa døde før han ble født) han spør noen ganger om vi kan besøke hu "bestefardama" ( har tilfeldigvis møtt de på butikken. Og da vet han at bestefar er bestefar, og hu som er med er bestefardama..)

 

De andre barnebarna er velkomne hadde kunne oversett det hvis mine hadde vært i live. Da hadde han hatt noen...

 

Anonymous poster hash: dab5f...bb7

[Anonym bruker]

Har forresten heller ikke søsken.. så vi blir en liten familie når noe feires... bare oss og søsknene hans

 

Anonymous poster hash: dab5f...bb7

[Anonym bruker]

 

Vi hadde det sånn. Mine foreldre lever ikke. Så barna har bare far sine foreldre. Da jeg og far var sammen, bodde besteforeldrene 15 min unna, og de hadde aldri tid til barnebarna. Da vi slet i forholdet vårt, tagg og ba vi om barnepass, om det så bare var noen timer etter leggetid, vi fikk nei hele tiden. Mens de passet de andre barnebarna hele tiden, der fikk foreldrene reise 2 uker til syden og. Så ble det slutt med meg og barnefar, han møtte ny dame og giftet seg med en gang skilsmissepapirene var i orden. Og etter det fikk jeg et bedre forhold til barnas besteforeldre, og de har stilt opp mer for barnebarna sine. De mente at jeg var så kontrollerende med sønnen deres, så de ønsket det skulle bli slutt, men da han giftet seg på nytt, så de hva kontrollerende dame var. Og innså at jeg var visst ikke det i det hele tatt. Snakk om å være idioter.

 

Men for barna sin skyld, så har jeg et greit forhold til de, for barna forguder besteforeldrene sine, besteforeldrene behandler de bra, og det er de eneste de har. Nå bor de veldig langt unna. Men de kommer hit noen ganger i året, og vi reiser på sommerferie til de.

 

Anonymous poster hash: ff0f8...8da

 

Nektet de å passe barnebarna fordi de ville dere skulle skilles? Hva var det de mente du gjorde som var kontrollerende?

 

 

Anonymous poster hash: aac24...0ce

[Anonym bruker]

 

 

Vi hadde det sånn. Mine foreldre lever ikke. Så barna har bare far sine foreldre. Da jeg og far var sammen, bodde besteforeldrene 15 min unna, og de hadde aldri tid til barnebarna. Da vi slet i forholdet vårt, tagg og ba vi om barnepass, om det så bare var noen timer etter leggetid, vi fikk nei hele tiden. Mens de passet de andre barnebarna hele tiden, der fikk foreldrene reise 2 uker til syden og. Så ble det slutt med meg og barnefar, han møtte ny dame og giftet seg med en gang skilsmissepapirene var i orden. Og etter det fikk jeg et bedre forhold til barnas besteforeldre, og de har stilt opp mer for barnebarna sine. De mente at jeg var så kontrollerende med sønnen deres, så de ønsket det skulle bli slutt, men da han giftet seg på nytt, så de hva kontrollerende dame var. Og innså at jeg var visst ikke det i det hele tatt. Snakk om å være idioter.

 

Men for barna sin skyld, så har jeg et greit forhold til de, for barna forguder besteforeldrene sine, besteforeldrene behandler de bra, og det er de eneste de har. Nå bor de veldig langt unna. Men de kommer hit noen ganger i året, og vi reiser på sommerferie til de.

 

Anonymous poster hash: ff0f8...8da

 

Nektet de å passe barnebarna fordi de ville dere skulle skilles? Hva var det de mente du gjorde som var kontrollerende?

 

 

Anonymous poster hash: aac24...0ce

 

 

Ja, de nektet og passe de, da vi var åpne om at vi virkelig slet og trengte desperat litt alenetid. Far til barna er ekstremt tiltaksløs, så man må faktisk styre den mannen til en viss grad, ellers hadde nok bare han sitti i sofaen, og ikke gjort noe. Jeg måtte søke jobb for han, men det førte da og til at han fikk en veldig bra jobb, han trivdes godt i. Jeg kjøpte klærne hans, men det var han bare glad for å slippe selv. Jeg prøvde og oppmuntre han til og besøke familien, han ville stort sett ikke. De trodde jeg gjorde det motsatte. Men han var bare lat og gadd ikke å møte de, han måtte jo virkelig overtales for å være med kompiser og. Så han var nok en mann som måtte kontrolleres til en viss grad. Men nå gjorde jeg aldri noe annet enn å behandle denne mannen bra de årene vi var sammen. Og de så nok det etterpå, men ikke der og da. Nå er jeg og hans foreldre veldig forskjellige mennesker og.

 

Anonymous poster hash: ff0f8...8da

[Anonym bruker]

Barnets morfar og bestemor treffer ikke barnet med mindre vi spør. Bor 15 min unna med bil. Spør vi ikke om å komme en tur treffes de ikke, og vi hører ikke noe. Barnet er 12 mnd.

Akkurat det samme gjelder barnets farfar og bestemor, bortsett fra at de bor 5 min unna med bil. Mannen har vokst opp hos de, og hatt et godt forhold. Likevel er det slik. Mye mer interessert i søstra sitt barn, som er 8 år. Vi flyttet i okt 13, og de har vært her én gang. Vi er velkommen til de når som helst, men initiativ gidder de ikke ta selv.

Farmoren har sjeldent tid, men inviterer innimellom og synes det er stas.

Mormoren og bestefaren er kjempe interessert, men pga sykdom kan de ikke passe osv, men prøver å sees en gang i uka.

 

Synes det er litt trist. Så mange besteforeldre og så få som egentlig er intr, når vi i utgangspunktet har et godt forhold. Vi tar initiativ så godt det lar seg gjøre, for å passe på at barnet får et forhold til besteforeldrene sine. Har mest lyst til å drite i noen av de, men gjør det ikke for barnets sin del. Også viktig siden vi mest sannsynlig ikke får flere barn, og vi er en liiiten kjernefamilie..

 

Anonymous poster hash: b9eef...899

[Anonym bruker]

Jeg har ikke foreldre, og mannens foreldre er håpløse. Vi har ikke barn sammen, men mannen har to fra før. 

 

Eldste er 9 år, blir 10, og har ennå ikke overnattet hos farmor og farfar. ALDRI!

Yngste er 7, blir 8, og har overnattet 1(!) gang. (Da måtte vi omtrent tvinge henne på dem.)

 

Det er hele tiden (dårlige!) unnskyldninger for hvorfor det ikke passer. Kunne til en viss grad forstått det om det var små barn som det var mye styr med, men dette er veldig snille og enkle unger som står opp selv og kan underholde seg selv i timesvis. De er på ingen måte krevende å ha i hus!

 

De skulle egentlig på overnatting i august, men det ble avlyst (av farmor) og etter det har det ikke vært mulig å få til noen avtale. Hun jobber ikke engang, går bare hjemme, så hun har jo egentlig allverden med tid. Jeg synes det er utrolig dårlig og blir frustrert av å tenke på det. Mannen later som om han ikke bryr seg, men jeg vet han kjenner litt på det.

 

De bor bare 40 minutter unna, og de kommer nesten aldri på besøk heller. De er rundt 70 år, men oppfører seg som de var 90!

 

Det verste er vel at de selv later som om de er VELDIG opptatt av barnebarna. Vel, det er de IKKE. De har f.eks. ikke sett ungene siden november nå, og ikke har de spurt om å treffes heller.

Anonymous poster hash: 823c0...2a4