Er jeg den eneste her med som isolerer meg ?

[mamma-]

Jeg er uføretrygdet ,alenemor med barn.Føler meg så alene .Isolerer meg mye ,men savner veldig gode venner .Til uken begynner jeg på et dagsenter i byen.Gruer meg.Føler jeg ikke klarer å endre livet mitt.Det har vært sånn i alle år.Sover stort sett hele dagen .Å sånn går ukene mnd å årene......Nå er jeg snart i midten av tredve årene .Å her sitter jeg.Livet har ikke endret seg stort siden jeg var 18 år.Jeg har fått barn å blitt alene men ellers er alt det samme.Vil så gjerne ha en forandring på livet mitt men vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg er redd for å leve.Lettest å bare sitte inne å isolerer meg men livet blir så trist...

[sug lut]

Men du har tydeligvis tatt tak i situasjonen din siden du begynner på dagsenter til uka? Å komme seg ut er å leve litt, å møte andre (selv om det er folk du ikke faller hundre prosent for) er å leve, kanskje blir du inspirert til å gjøre andre ting? Får du hjelp av psykolog, for eksempel?

 

Og forresten, det er naturlig å grue seg for noe helt nytt og uvant. Ikke la det stoppe deg!

Endret 13. februar 2015 av sug lut

[Anonym bruker]

Du er ikke den eneste. Jeg klarer ikke ta tak i det da.

 

Anonymous poster hash: f46a5...7bb

[Anonym bruker]

Du er ikke alene. Dvs jeg jobber og er sosial til tider, men har perioder der jeg isolerer meg. Sånne dager ser jeg ingen mening med livet og skjønner ikke hva jeg gjør her. Jeg er gift, men har ingen barn, så sånn sett ingen som er avhengig av meg. Jeg tror løsningen for meg er å finne noe som gir mening, noe som gjør at jeg har lyst til å stå opp. Jobben har jeg kun fordi jeg trenger pengene. Jeg har ikke noe sosialt eller intellektuelt utbytte av å være der. De fleste vennene mine har familie og er opptatte med sitt. Siden det er usikkert om vi klarer å få barn, har jeg tenkt at jeg må finne noe som stimulerer meg intellektuelt, noe jeg kan holde meg opptatt av. Og der står saken i dag. I tillegg til at jeg prøver å finne meg ny jobb.

Anonymous poster hash: 2dd1c...39d

[Anonym bruker]

Du er ikke alene. Jeg går med dårlig samvittighet nesten hver dag fordi jeg er så lite sosial. Det går jo utover ungen min. Nå er han liten, men jeg gruer meg til han blir større, bare det å ha venner på besøk, barne bursdager, aktiviteter o.l. er helt umulig for meg å få til per dags dato. Men jeg går på aap, og i terapi og målet er å mestre mer og mer etterhvert. Men man må jo begynne et sted. Dagsenter høres ut som en god ide. Jeg går i gruppeterapi, og det er min måte å komme meg litt ut blant andre mennesker på. Man må ta ett skritt av gangen og ikke forvente at noe skal bli bra over natta. Det er en leng prosess å komme seg ut blant folk igjen. Lykke til på dagsenter. Sikkert skummelt i starten, men kanskje blir det ganske trivelig etterhvert som du blir kjent med stedet og folkene. Og jeg vil tro de har det nogenlunde likt som deg, så ikke sett for mye press på deg selv.

Anonymous poster hash: eca09...a76

[Anonym bruker]

Du er ikke alene, jeg er ufør og tok et litt dumt valg om å flytte til en ukjent plass I voksen alder. Jeg har fått en del bekjente men jeg har lett for å isolere meg fordi jeg blir så usikker på å andre....å for meg er det lettere å være I mitt eget selskap enn å få høre hva jeg har sagt å ikke sagt fra andre på bygda. (Jeg vet da vel hva jeg har sagt å hva jeg står for) jeg savner selvfølgelig en hodet venn å kunne dele noen gleder å sorger med men har innsett at det ikke skjer med det første fordi det krever noe av meg som jeg ikke klarer å bidra med akkurat nå, å fordi jeg ikke klarer å finne den som kan bidra med det jeg trenger nå....

 

Anonymous poster hash: 207db...922

[Anonym bruker]

Jeg er uføretrygdet ,alenemor med barn.Føler meg så alene .Isolerer meg mye ,men savner veldig gode venner .Til uken begynner jeg på et dagsenter i byen.Gruer meg.Føler jeg ikke klarer å endre livet mitt.Det har vært sånn i alle år.Sover stort sett hele dagen .Å sånn går ukene mnd å årene......Nå er jeg snart i midten av tredve årene .Å her sitter jeg.Livet har ikke endret seg stort siden jeg var 18 år.Jeg har fått barn å blitt alene men ellers er alt det samme.Vil så gjerne ha en forandring på livet mitt men vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg er redd for å leve.Lettest å bare sitte inne å isolerer meg men livet blir så trist...

Hvor bor du? Jeg vil gjerne ha flere venner Trist å høre at du ikke har det bra. Har isolert meg litt selv den siste tiden, vært gravid og er i permisjon og kjenner at jeg er for lite sosial :/

 

Anonymous poster hash: 1dee6...bc9

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt hva du mener.

 

Jeg er også ufør, og selv om jeg ikke er psykisk syk, deprimert eller har sosial angst er det dager hvor den eneste voksenkontakten jeg har er med de voksne i barnehagen når jeg leverer og henter.... Jeg isolerer meg ikke med vilje, det blir bare sånn. Alle andre er i jobb, man føler seg verdiløs og uglesett som ufør.

 

Men det hjelper å komme seg ut, vi trenger det. Jeg har begynt å gå en tur hver dag etter å ha levert i barnehagen. Går tur i en time, helst i skogen. Det er mosjon og restitusjon i ett.

 

Legen har gitt meg i oppgave å gjøre noe i tolv-ett tiden hver dag, og skrive en enkel dagbok. Velger jeg sofaen istedenfor det jeg skal gjøre må jeg begrunne det for meg selv i boken min. Så nå leverer jeg i barnehagen, går en tur og reiser hjem for å hvile. Etter å ha hvilt et par timer gjør jeg det jeg har bestemt meg for å gjøre den dagen, f.eks rydde i kjøkkenskap, besøke bestemor, rydde i et klesskap eller hva det måtte være. Så hviler jeg en stund igjen før jeg henter i barnehagen (jeg er ufør pga revmatisme og har mye smerter og kroniske smerter gir fatigue, men det er bra for meg å være i bevegelse).

 

Her kan man også få yoga "på resept". Legen henviser til et fysiologisk institutt hvor det er fysioterapeuter, treningsstudio osv og da får du yoga som behandling. Målet er at flest mulig da kommer over sin frykt for å begynne trene på et treningssenter, og det er veldig vellykket. Mange av de som har hatt 10 runder med yoga på legens henvisning fortsetter med yoga, ballett, aerobics e.l. på forskjellige sentere i byen.

 

Det er rett og slett godt å komme ut blant folk, det er ikke meningen man skal sove bort livet selv om man er ufør. Jeg er egentlig glad i mennesker da, og liker tilstelninger i barnehagen, blir gjerne med barnet mitt i barneselskaper så jeg kan snakke litt med de andre voksne osv.

Anonymous poster hash: b2cab...616

[*Nøtta*]

Synest du er flink jeg, som har tatt tak i situasjonen din og skal på dagsenter.

Det er sikkert skikkelig skummelt nå før du har vært der, og muligens føler du at dette var pyton etter første besøket.

Men sett deg et mål- si til deg selv at du SKAL møte opp på dagsenteret for eksempel 4 ganger selv om du ikke trivest der etter første besøk.

 

Etter hvert vil du kjenne at det slettes ikke er så ille- og kanskje hun/han rare du traff første gangen viser seg å være en toppen person når du bare gir h*n litt tid og blir kjent. Plutselig så har du en venn.

 

Ellers så kan jeg varmt anbefale deg å gå ut. Gå deg en tur , trenger ikke være en lang en, hver dag- det gjør seriøst underverker for humøret ditt. Dette er klisje, men denne er 100% sann.

 

Sååå...på dagsenteret med deg, og ut på tur aldri sur!

 

Masse lykke til!

[Isola&Lille+julegave]

Hva med å begynne med frivillig arbeid? Besøkstjeneste, flyktningehjelp, homestart, Frivillighetssentralen, en annen organisasjon? Det er utrolig givende å gjøre noe for andre. Og det får deg til å føle deg betydningsfull og mer verdt. Det er er godt sted å starte.

[Anonym bruker]

Jeg er og uføre og kjenner meg igjen.

 

Det er vanskelig å ta tak i å få en ny hverdag. Jeg lærte av en sykepleier å bruke 5:2 dietten! Jeg bruker den til å komme i nye rutiner.

 

Jeg har en kronisk sykdom som gjør at jeg sover mye. (Ikke me) så jeg bestemte meg for at to dager i uka skal jeg gå tur. Jeg kan klare 2 dager og hvile 5 dager. Etter 4 uker begynner rutinen å sitte så da øker jeg til tre dager eller finner et nytt mål for 2 andre dager!

 

Anonymous poster hash: d6fda...74f

[Anonym bruker]

Jeg føler snart at jeg dør av ensomhet.. Bokstavelig talt .

 

Anonymous poster hash: 05115...622