Inspirert: hva forventer du av andre?

[Anonym bruker]

Mannen din? Barna dine? Foreldrene dine? Søsken? Venner?

 

Jeg forventer at mannen min stiller opp for meg, at han viser meg kjærlighet, at han hjelper meg, at han bidrar, at han vil tilbringe tid med meg, at han er glad i meg.

 

Jeg forventer at foreldrene mine støtter meg, at de hjelper meg med barna (gir råd, passer, er glad i), at de viser omsorg. Det samme forventer jeg egentlig av søsknene mine også.

 

Jeg forventer at vennene mine stiller opp for meg, at de gir meg oppmuntring, at de deler, at de bryr seg.

 

Jeg forventer faktisk ganske mye jeg. Og heldigvis har jeg gode venner og familie rund meg som jeg faktisk kan forvente noe av. De forventer nok det samme tilbake.

 

Anonymous poster hash: d8e89...cde

[Anonym bruker]

Mannen din? Barna dine? Foreldrene dine? Søsken? Venner?

Jeg forventer at mannen min stiller opp for meg, at han viser meg kjærlighet, at han hjelper meg, at han bidrar, at han vil tilbringe tid med meg, at han er glad i meg.

Jeg forventer at foreldrene mine støtter meg, at de hjelper meg med barna (gir råd, passer, er glad i), at de viser omsorg. Det samme forventer jeg egentlig av søsknene mine også.

Jeg forventer at vennene mine stiller opp for meg, at de gir meg oppmuntring, at de deler, at de bryr seg.

Jeg forventer faktisk ganske mye jeg. Og heldigvis har jeg gode venner og familie rund meg som jeg faktisk kan forvente noe av. De forventer nok det samme tilbake.Anonymous poster hash: d8e89...cde

Jeg forventer at barna hører på deg jeg sier, at de er lojal og at de gir meg kjærlighet.

 

Anonymous poster hash: d8e89...cde

[Anonym bruker]

Jeg forventer at nærmeste familie og venner stiller opp. Det forventer jeg av meg selv også. At jeg stiller opp for andre. Heldigvis er det slike folk jeg omgir meg med og kanskje nettopp derfor jeg forventer det?

Jeg forventer folkeskikk og respekt. Også av meg selv:)

 

Jeg tror at når man er vant til omsorg, hjelpsomhet, støtte osv. så blir det til at man forventer det. Jeg tenker at det er en del av pakka med familie og venner.

 

Anonymous poster hash: 9f4f8...4a7

[Lektor Doppler med tillegg]

Jeg forventer i alle fall ikke at hele verden skal stå på minne for meg og mine krav. Mine foreldre bor langt unna og jeg har i grunn ordnet meg selv siden jeg var 19. Ja jeg har hatt barnevakt, men jeg forventer ikke at mine foreldre gjør det, men blir glad om de har mulighet.

[Anonym bruker]

 

Mannen din? Barna dine? Foreldrene dine? Søsken? Venner?

Jeg forventer at mannen min stiller opp for meg, at han viser meg kjærlighet, at han hjelper meg, at han bidrar, at han vil tilbringe tid med meg, at han er glad i meg.

Jeg forventer at foreldrene mine støtter meg, at de hjelper meg med barna (gir råd, passer, er glad i), at de viser omsorg. Det samme forventer jeg egentlig av søsknene mine også.

Jeg forventer at vennene mine stiller opp for meg, at de gir meg oppmuntring, at de deler, at de bryr seg.

Jeg forventer faktisk ganske mye jeg. Og heldigvis har jeg gode venner og familie rund meg som jeg faktisk kan forvente noe av. De forventer nok det samme tilbake.Anonymous poster hash: d8e89...cde

Jeg forventer at barna hører på deg jeg sier, at de er lojal og at de gir meg kjærlighet.

 

Anonymous poster hash: d8e89...cde

 

 

Du forventer at barna gir deg kjærlighet? 

 

Anonymous poster hash: 3f5d6...f16

[Iiiiik]

I gode perioder forventer jeg svært lite og trenger også tilsvarende lite. Når jeg er sliten eller det blir altfor mye som skal følges opp, kan jeg begrave meg litt i selvmedlidenhet og synes at jeg gir langt mer enn jeg får og jeg kan bli litt grinete på alt og alle. En mental opprydding minner meg på at de fleste nok gir det de makter, det er ikke sånn at mine nærmeste sitter på hver sin tue og pønsker ut hvordan de skal være kjipe mot meg.

 

Det jeg forventer er imidlertid at de jeg er glad i (og som er glade i meg) er rause overfor meg, at de unner meg det gode i livet. Jeg orker ikke smålighet og jeg orker ikke krangling. Raushet og mangel på smålighet handler ikke om at det materielle, men at de unner meg den suksessen jeg måtte ha, at de gleder seg med meg når alt er bra, at de aksepterer at vi ikke nødvendigvis liker det samme og er enige om alt.

[Anonym bruker]

Jeg forventet at lønna kommer til riktig tid og at jeg får korrekte beskjeder av utdanningsinstitusjonene. Av venner, samboere, barn er jeg veldig forsiktig med forventningene, blitt så mye skuffet oppi gjennom. Hater også andres forventninger til meg og blir uvel av krav om dit og datt

 

Anonymous poster hash: 18203...da3

[Pengetreet]

Jeg forsøker å forvente så lite som mulig, men det er ikke alltid jeg får det til. Jeg forventer helt klart mest av meg selv, men forsøker å være like  raus med meg selv som jeg er med andre. Det er lettere sagt enn gjort, men jeg jobber med saken 

 

Å ikke forvente så mye av andre har vært en bratt læringskurve for min del. Da jeg var yngre så forventet jeg mye av de rundt meg, noe som førte til gjentakende skuffelser og sinne. Etter hvert fant jeg ut at jeg ikke orket å bære på alt dette, så jeg gjorde mine forventninger mindre. Nå blir jeg mer glad hver gang noen gjør noe for meg. Fokuset ligger mer på å bli glad i istedenfor å ta ting som en selvfølge.

[Gjest Antarctica]

Ganske lite. Men når det lille jeg forventer ikke overholdes, da sier jeg fra.

[Hjertefru]

Jeg forventer det samme av andre som jeg krever av meg selv.

[Giss]

- Mannen er flyttet ut så jeg forventer kun at han holder avtalene våre og ikke legger opp til krangler.

- Foreldrene mine bor veldig langt unna, så jeg forventer at de blir glad for å se meg og ungene når vi møtes og at de interesserer seg for hva som skjer med oss selv om vi ikke er så ofte sammen.

- Av barna forventer jeg at de hører på meg selv om de ikke alltid har lyst.

- Av søsken mine forventer jeg ingenting utenom vanlig høflighet når vi møtes.

- Av venner forventer jeg at vi trives sammen og at de interesserer seg for hva som skjer i mitt liv omtrent som jeg interesserer meg for hva som skjer i deres.

 

 

[Giss]

Jeg forventer at nærmeste familie og venner stiller opp. Det forventer jeg av meg selv også. At jeg stiller opp for andre. Heldigvis er det slike folk jeg omgir meg med og kanskje nettopp derfor jeg forventer det?

Jeg forventer folkeskikk og respekt. Også av meg selv:)

 

Jeg tror at når man er vant til omsorg, hjelpsomhet, støtte osv. så blir det til at man forventer det. Jeg tenker at det er en del av pakka med familie og venner.

 

Anonymous poster hash: 9f4f8...4a7

Man skal passe seg for å ta slikt for gitt. Jeg blir glad om folk stiller opp for meg eller hjelper meg når jeg virkelig trenger det - men jeg forventer det aldri. Det er ikke en rettighet jeg har.

[Anonym bruker]

Mannen din? Barna dine? Foreldrene dine? Søsken? Venner?

 

Jeg forventer at mannen min stiller opp for meg, at han viser meg kjærlighet, at han hjelper meg, at han bidrar, at han vil tilbringe tid med meg, at han er glad i meg.

 

Jeg forventer at foreldrene mine støtter meg, at de hjelper meg med barna (gir råd, passer, er glad i), at de viser omsorg. Det samme forventer jeg egentlig av søsknene mine også.

 

Jeg forventer at vennene mine stiller opp for meg, at de gir meg oppmuntring, at de deler, at de bryr seg.

 

Jeg forventer faktisk ganske mye jeg. Og heldigvis har jeg gode venner og familie rund meg som jeg faktisk kan forvente noe av. De forventer nok det samme tilbake.

 

Anonymous poster hash: d8e89...cde

Jeg forventer ingenting. Hvis noen ønsker å bidra med noe er det hyggelig. Ellers greier jeg meg selv.

 

Anonymous poster hash: 66663...da7

[Anonym bruker]

Mannen: ærlighet, kjærlighet og respekt

Foreldre: at jeg alltid kan åpne meg for de.

Søsken: jevnlig kontakt kanskje? Forventer ikke så mye av søsken, men setter pris på tid sammen med de.

Venner: at initiativ går begge veier

 

Anonymous poster hash: 13590...b87

[Anonym bruker]

Og av barna forventer jeg også respekt, selv om jeg kanskje en verdens teiteste i deres øyne

 

Anonymous poster hash: 13590...b87