Forelsket..... Men jeg er gift.....

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med mannen min i en del år, vi har langt ifra noe spennende liv, og "ting" med ham irriterer meg mer og mer...... Nå har jeg truffet en annen mann, som jeg kjente litt fra før, og falt fullstendig for ham..... Han er også gift, men føler det samme som meg..... Hjelp!!!! Jeg er så fortvilt nå, aner ikke hva jeg skal gjøre.... Er det noen her som har vært i samme situasjon, som har noen gode råd? Skal jeg fortsette ekteskapet og late som ingenting, eller lytte til hjertet mitt.....?

Uff, vet at dette er fullstendig opp til meg/oss, men måtte bare få det ut.....

Anonymous poster hash: e836a...c63

[Anonym bruker]

Hvor mange barn er involvert? Og hvor gamle er de?

 

Anonymous poster hash: 2795c...fd1

[Anonym bruker]

Totalt 3 barn i barnehagealder.

hi

Anonymous poster hash: e836a...c63

[Anonym bruker]

Da jobber du med tanker, følelser og holdninger. Er forelskelsen verdt å rasere livene til barna dine? Hvis du mener ja: kjør på. Hvis ikke: prøv å vende tankene. Gresset er grønnest der du vannet det.

 

Anonymous poster hash: 34468...20a

[Anonym bruker]

Hadde det vært meg så hadde jeg kutta kontakten med han jeg var forrelsket i. Er ekteskap har sine oppturer og nedturer, og før eller siden vil man alltid falle for noen andre, men hvis man vil ha et livslangt ekteskap så gjelder det å vende ryggen til fristelsen og i stede vende swg mot mannen sin. Man har valgt og man har lovet. For meg er det en hellig forpliktelse. Kjærlighetssorg går over. Jobb for ekteskapet ditt.

 

Anonymous poster hash: e95ea...c6d

[Anonym bruker]

Hadde det vært meg så hadde jeg kutta kontakten med han jeg var forrelsket i. Er ekteskap har sine oppturer og nedturer, og før eller siden vil man alltid falle for noen andre, men hvis man vil ha et livslangt ekteskap så gjelder det å vende ryggen til fristelsen og i stede vende swg mot mannen sin. Man har valgt og man har lovet. For meg er det en hellig forpliktelse. Kjærlighetssorg går over. Jobb for ekteskapet ditt.

 

Anonymous poster hash: e95ea...c6d

Godt sagt!

 

 

Anonymous poster hash: 9de23...866

[Anonym bruker]

Jeg valgte mannen en gang,men folk forandrer seg.

Det viktigste er at dere kan ha det bra sammen,det er viktig for barna.

 

Anonymous poster hash: 5ee0d...851

[Anonym bruker]

Gresset er ikke grønnere på andre siden...... Det kommer en hverdag da den store forelskelsen er over. Når vi bor sammen med noen vil vi jo også oppleve gode sider, og ting som irriterer. Min bedre halvdel kan irritere meg grønn, men kunne ikke tenke meg å bytte han ut ❤️👍😉

 

Anonymous poster hash: bce50...6b5

[Anonym bruker]

Nå har jeg litt erfaring med både det ene og det andre...

 

For det første; en skilsmisse er ikke det samme som å "rasere livene" til barna dine. Det kommer jo an på utgangspunktet, og hvordan det er hjemme hos dere - også før den nye flammen dukket opp. Jeg og min eks flyttet fra hverandre for noen år siden, det foregikk aldeles i fred og fordragelighet, og barnet vårt er harmonisk og fint. Vi samarbeider bra, og helt ærlig tror jeg det hadde vært mer traumatisk for barnet å vokse opp i et småkranglete hjem og hvor foreldrene aldri tok på hverandre eller var kjærlige med hverandre.

 

Jeg tror, for det andre, at ofte når sånne ting skjer, så er det fordi man ser etter en utvei. Man vil kanskje skilles, men trenger en grunn. Da er det lett å forelske seg.

 

Men: mitt brudd skyldtes ikke en ny flamme. Det gjorde bruddet mye enklere å håndtere. Min erfaring (fra andre jeg kjenner) er at når det foreligger utroskap og nye forhold blir det utrolig mye vanskeligere å samarbeide bra i etterkant av bruddet. Og samarbeid og velvilje er GULL. Det vil du ha for en hver pris, som aleneforelder.

 

OG: jeg har også erfaring fra et nytt forhold etter bruddet, og let me just tell you. Mine og dine barn er et minefelt. Det ER så vanskelig, ihvertfall synes jeg det. Om jeg kranglet med min eks om oppdragelse, er det hundre reiser verre med mine og dine, for det er så sensitivt! Du kan være så forelska du bare vil, men det å få det der til å funke, når det man bryr seg aller mest om er sine egne barn (og sånn bør det være!), det skjønner jeg nesten ikke at folk klarer! (Jeg tror jeg leste at det er nesten dobbelt så høy skilsmisserate i ekteskap nr 2, og det har jeg ingen problemer med å tro på!). Mulig jeg er spesielt vanskelig, altså. Men poenget er at det nye forholdet er i utgangspunktet enda vanskeligere enn det forrige.

 

Mitt råd til deg vil være å forsøke å fjerne den nye flammen fra regnestykket, og vurdere: vil jeg egentlig være sammen med barnas far, eller vil jeg ut av forholdet?

 

Det er nemlig valget du må leve med. Om du går, og forsøker med den nye, og det ikke funker, så sitter du igjen alene, og må klare deg selv. Det vil være meget urettferdig mot barna dine å gjøre deg emosjonelt/økonomisk avhengig av en ny mann, dersom heller ikke han viser seg å duge i lengden. Så forsøk å ta valget ditt uten å tenke på den nye flammen. Det kan tenkes han bare er et blaff, og da er det dumt å ta et så viktig valg på bakgrunn av det.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: ca729...9a1

[Anonym bruker]

 

Nå har jeg litt erfaring med både det ene og det andre...

 

For det første; en skilsmisse er ikke det samme som å "rasere livene" til barna dine. Det kommer jo an på utgangspunktet, og hvordan det er hjemme hos dere - også før den nye flammen dukket opp. Jeg og min eks flyttet fra hverandre for noen år siden, det foregikk aldeles i fred og fordragelighet, og barnet vårt er harmonisk og fint. Vi samarbeider bra, og helt ærlig tror jeg det hadde vært mer traumatisk for barnet å vokse opp i et småkranglete hjem og hvor foreldrene aldri tok på hverandre eller var kjærlige med hverandre.

 

Jeg tror, for det andre, at ofte når sånne ting skjer, så er det fordi man ser etter en utvei. Man vil kanskje skilles, men trenger en grunn. Da er det lett å forelske seg.

 

Men: mitt brudd skyldtes ikke en ny flamme. Det gjorde bruddet mye enklere å håndtere. Min erfaring (fra andre jeg kjenner) er at når det foreligger utroskap og nye forhold blir det utrolig mye vanskeligere å samarbeide bra i etterkant av bruddet. Og samarbeid og velvilje er GULL. Det vil du ha for en hver pris, som aleneforelder.

 

OG: jeg har også erfaring fra et nytt forhold etter bruddet, og let me just tell you. Mine og dine barn er et minefelt. Det ER så vanskelig, ihvertfall synes jeg det. Om jeg kranglet med min eks om oppdragelse, er det hundre reiser verre med mine og dine, for det er så sensitivt! Du kan være så forelska du bare vil, men det å få det der til å funke, når det man bryr seg aller mest om er sine egne barn (og sånn bør det være!), det skjønner jeg nesten ikke at folk klarer! (Jeg tror jeg leste at det er nesten dobbelt så høy skilsmisserate i ekteskap nr 2, og det har jeg ingen problemer med å tro på!). Mulig jeg er spesielt vanskelig, altså. Men poenget er at det nye forholdet er i utgangspunktet enda vanskeligere enn det forrige.

 

Mitt råd til deg vil være å forsøke å fjerne den nye flammen fra regnestykket, og vurdere: vil jeg egentlig være sammen med barnas far, eller vil jeg ut av forholdet?

 

Det er nemlig valget du må leve med. Om du går, og forsøker med den nye, og det ikke funker, så sitter du igjen alene, og må klare deg selv. Det vil være meget urettferdig mot barna dine å gjøre deg emosjonelt/økonomisk avhengig av en ny mann, dersom heller ikke han viser seg å duge i lengden. Så forsøk å ta valget ditt uten å tenke på den nye flammen. Det kan tenkes han bare er et blaff, og da er det dumt å ta et så viktig valg på bakgrunn av det.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: ca729...9a1

Du gav et fint svar!

Ikke Hi

 

Anonymous poster hash: 2795c...fd1

[Anonym bruker]

Takk, så fint sagt!

Anonymous poster hash: ca729...9a1

[Anonym bruker]

Jeg har vært i samme situasjon. Jeg har slettet nummer og annen kontaktinfo. Begynner nå å glemme ham litt etter litt..

 

Anonymous poster hash: ace2b...31c

[Anonym bruker]

Er han villig til å bryte for deg? Hva vil han?

 

Anonymous poster hash: 2795c...fd1

[soleia]

#10 har i grunn sagt det meste.  Når ein har levd saman nokon år, så vil det alltid vere ting ved partnaren som irriterar, og livet er ikkje nødvendigvis så spennande lengre.  Slik er det for allle par, og dette i seg sjølv er ikkje grunn til å avslutte ekteskapet.  Dette vil dessutan og inntre etter ei stund om du sler deg saman med den nye flammen.  Du fall jo og for mannen din i si tid.

 

Det er avslutting av ekteskapet du må vurdere, og deretter må du eventuellt vurdere om denne andre er noko å satse på.  Å "følge hjertet" funkar som regel best på film.

Eit brot som kjem fordi partnaren har funne ein ny vert som regel mykje styggare enn brot som kjem fordi ein finn ut at ein ikkje passar, eller trives saman.  Det vil sitte att såra og sinte partnarar og barn på begge sider, og dette er ikkje eit godt grunnlag å starte på nytt på. 

 

Eg ville nok prøvd å unngå kontakt med denne nye mannen, og fokusert på det du har heime.

[LillaGorilla♥♥]

Gresset blir grønnest der man vanner det.

[Anonym bruker]

Jeg var i din situasjon...vi ble såå forelsket...det var veldig sterke følelser involvert og det kjentes som vi hadde felles frotid i vårt forrige liv..vi trenget ikke å prate sammen mye for å forstå hverandre...og da lurte jeg på om han andre kanskje var den ene som jeg skulle dele livet mitt med..men..det var for skummelt og ufornuftig å gå fra min mann bare etter to måneder..samtidig kunne jeg ikke utvikle mitt forhold til han nye videre uten at jeg gikk fra min mann og an fra sin kone...det var 4 barn involvert...

vi bestemte oss for å ikke risikere og utsette våre barn for smerte...det ble mye tårer og det kjentes som jeg måtte si farvel til mitt livs kjærlighet, til en jeg var ment å være sammen med...

nå har følelser roet seg ned litt, emn jeg tenker på ham nesten hver dag...vi hadde og har en uforklarlig kontakt...

samtidig gav dette meg en anledning til å tenke på mitt liv og hva jeg vil fra det...nå har jeg satt i gang mange nye ting sammen med min mann og livet ser lysere ut...

kanskje det var mening at jeg skulle forelske meg så mye i han andre..for å merke hvor mye godt jeg har allerede og for å gi meg krefter til å føre mitt liv i positiv retning...

jeg tror ikke jeg glemmer han andre noen gang...og håper jeg treffer ham i mitt neste liv..det er bare det at i dette liv er det ment for emg å leve med mannen jeg giftet meg med...

Anonymous poster hash: 4c864...c71

[Anonym bruker]

 

Jeg var i din situasjon...vi ble såå forelsket...det var veldig sterke følelser involvert og det kjentes som vi hadde felles frotid i vårt forrige liv..vi trenget ikke å prate sammen mye for å forstå hverandre...og da lurte jeg på om han andre kanskje var den ene som jeg skulle dele livet mitt med..men..det var for skummelt og ufornuftig å gå fra min mann bare etter to måneder..samtidig kunne jeg ikke utvikle mitt forhold til han nye videre uten at jeg gikk fra min mann og an fra sin kone...det var 4 barn involvert...

vi bestemte oss for å ikke risikere og utsette våre barn for smerte...det ble mye tårer og det kjentes som jeg måtte si farvel til mitt livs kjærlighet, til en jeg var ment å være sammen med...

nå har følelser roet seg ned litt, emn jeg tenker på ham nesten hver dag...vi hadde og har en uforklarlig kontakt...

samtidig gav dette meg en anledning til å tenke på mitt liv og hva jeg vil fra det...nå har jeg satt i gang mange nye ting sammen med min mann og livet ser lysere ut...

kanskje det var mening at jeg skulle forelske meg så mye i han andre..for å merke hvor mye godt jeg har allerede og for å gi meg krefter til å føre mitt liv i positiv retning...

jeg tror ikke jeg glemmer han andre noen gang...og håper jeg treffer ham i mitt neste liv..det er bare det at i dette liv er det ment for emg å leve med mannen jeg giftet meg med...

 

Anonymous poster hash: 4c864...c71

 

Dette var skremmende likt min historie. . Jeg ble så inspirert av denne tråden at jeg måtte lage en egen :-)

Vondt, men godt å høre at det er flere som har det slik. Det er skremmende hvor sterke følelser man kan ha uten å dyrke dem overhodet.

 

 

Anonymous poster hash: 530e4...a03

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode tilbakemeldinger. Jeg har nå pratet med "den andre", og vi har bestemt oss for å la fornuften råde. Så får jeg prøve å jobbe med forholdet til mannen min. Skal det bli skilsmisse, så vil jeg ikke at det skal være på grunn av en annen....

Anonymous poster hash: e836a...c63

[Anonym bruker]

Fornuftig!

 

Anonymous poster hash: 2795c...fd1

[Anonym bruker]

Jeg fulgte han jeg var så forelsket i. Viste seg at jeg bare var spennende for han, men det var xn hans han egentlig savnet. Så jeg ble forelsket i han, han sjarmerte meg i senk, lå med meg og jeg hørte ikke fra han mer. Karma heter det. 

 

Og som med ALLE forhold. Du kan ikke vite hvordan det blir når nyforelskelsen legger seg. Kanskje han er enda mindre spennende enn mannen din. Akkurat nå er det viktig at du tar tak i og ser på de gode sidene til mannen din. De fine tingene dere har opplevd sammen, hvorfor du ble forelsket i han osv. 

 

Nå var det riktig for meg å gå ifra xn min, MEN ikke pga han jeg ble forelsket i. 

Anonymous poster hash: fda5a...e8b

[ICUYDSM]

Bare en tanke...

Jeg leser ofte at folk sier at det beste er å holde ut sammen for barnas skyld. Det er jeg langt i fra enig i. Er du ulykkelig i ekteskapet ditt, er dagene fylt med krangling og dårlig stemning da er barna også ulykkelig. Da tar dere barndommen fra barna deres. Tro meg. Barna blir mere glade og lykkelige av å se foreldrene lykkelige selv om de ikke lengre bor sammen. Snakker av erfaring. 50-50 løsning er bedre for barna enn å måtte se foreldrene sine ulykkelige hver eneste dag.