Noen som er ufør pga psykisk sykdom?

[Anonym bruker]

Hvordan syk er du?

Hvor stor grad av ufør er du? 100% 50%?

Hvordan opplever du at andre reagerer når du forteller at du er ufør pga psykisk sykdom?

 

Anonymous poster hash: b1c42...849

[Anonym bruker]

Ingen??

 

Anonymous poster hash: b1c42...849

[Anonym bruker]

Det er litt sent på dagen, prøv å dytte opp tråden i morgen

Anonymous poster hash: 8d194...772

[Anonym bruker]

Takk for tips

 

Anonymous poster hash: b1c42...849

[Anonym bruker]

Ikke ennå, men er på vei dit dessverre...

Ble misbrukt fra før jeg kan huske (antagelig fra ca. 1 år's alder) fram til jeg var 11 år og en stygg omgang da jeg var 13 år.

 

Ingen viste dette (eller latet som ingenting), men min svigerinne (14 år eldre enn meg) spurte en gang da jeg var 16 år.

 

Holdt det hemmelig til jeg fødte eldstemann da jeg var 21 år. Da fikk mannen vite det, fastlegen min og fikk psykolog. Men var ikke mottagelig for hjelp. Sluttet hos psykologen ett år senere.

 

Har slitt med nattesøvn fra jeg var 1 år, fysiske smerter fra jeg var ca. 14 år. Dempet psykiske smerter med selvskading hver gang jeg ble sucidal fra jeg var rundt 9 år. (Perioder)

Fikk spiseforstyrrelser da jeg var rundt 1 år. Spiste ikke, kastet opp av ulike konsistenser osv fram til jeg var rundt 10, overspiste i tre år, spiste ikke etter den siste runden da jeg var 13 år. (Veide 37 kg. og var 1,65 høy) Overspiste igjen fra jeg var 16 år og gjør det ennå. Begynner å få kontroll nå.

 

Har jobbet 100% fram til jeg var 31 år. Da hadde vi også fått barn nr.2.

Gikk på en kjempesmell i form av at all mat kom ut. Klarte ikke ta til meg noe og gikk ned 25 kg. på 6 uker. (Hadde nok å ta av, men alle vel. ..) For rundt 6 år siden.

Hatet ungene, mannen, livet, alt...

Heldigvis hadde jeg verdens beste arbeidsgiver som tok skikkelig tak i meg.

Ble innlagt på psykiatrisk avdeling i 8 uker og gikk i terapi på DPS i 1 1/2 år. Da begynte jeg frivillig i terapi hos en psykiater med spesialfelt i spiseforstyrrelser og som jobber med kognitiv terapi. Der har jeg gått i 3 1/2 år nå.

 

Nå har jeg ikke jobbet siden den store smellen. Jeg har fortsatt god kontakt med arbeidsplassen min og gamle og nye kollegaer har jeg god kontakt med.

 

Dessverre fungerer jeg ikke normalt pga min PTSD, som det så fint heter.

Sliter veldig med å godta det selv...

Har akkurat vært igjennom arbeisutprøving og er "stemplet" 100% ufør, så NAV ville jeg skulle søke 100% ufør.... og det er nå gjort.... men den prosessen tar jo tid.

Jeg har også siste året begynt i psykomotorisk fysioterapi.

 

Jeg må legge meg til faste klokkeslett, (nå sitter jeg våken med ett sykt barn, det vil nok ta ett par uker å komme inn i igjen...), jeg må ha faste rutiner på alt! F.eks. at jeg ikke får lov til å dusje mer enn to ganger pr. dag, spise til faste klokkeslett osv. Jeg har sluttet å handle annet enn i nærbutikken, jeg har kun ett par venner igjen, fordi jeg så ofte må avlyse planlagte ting og folk går lei...) osv osv osv osv

 

Mitt mål er nå å fortsette behandling og går 100% inn for å klare å jobbe 20% innen noen år. Så får tiden vise hvordan det går videre.

Men jeg har en arbeidsplass jeg elsker, med verden's beste kolegaer, så jeg nekter å gi slipp! Jeg er verdens heldigste!! ☺☺☺

 

Hva jeg sier til de som spør?

Veeeel, min familie godtar/fortrenger/vil ikke vite/snakke om den siden av min barndom, vi bor på ett lite sted og jeg har på en måte sterk angst for at folk får vite sannheten, samtidig som jeg vil skrike sannheten ut så alle kan vite hvordan ting var og hvorfor jeg var som jeg var!!!

 

De andre i slekta som ble utsatt for det samme er nå alkoholikere og narkomane.... har spiseforstyrrelser og angst og er uføretrygdet alle som en.

Og jeg er LIVREDD for å bli som de. Deres barn og barnebarn har det ikke bra!!!

 

Igjen er jeg verden's heldigste, som ser perspektivet og har (igjen fått) hode over vann, nok til å klare å kjempe!

Jeg har også verdens beste barn og mann!!

 

Nei, andre folk får tenke som de vil. (Jeg tenker jo selvsagt at de synes jeg er grusomt lat, fet, ikke gidder noen ting osv)

Mine kolleger, min mann og noen venner vet hele historien.

Resten sier jeg bare til at "Nei, jeg jobber ikke, fordi jeg sliter med så mye greier jeg ikke kan snakke om pga at det vil gå utover mennesker som ikke takler det og det må de få lov til å ikke takke. Jeg jobber med meg selv, men jeg kan ikke forandre andre..."

Da holder de fleste munn. 😉☺☺

 

Anonymous poster hash: eff71...60a

[Anonym bruker]

Ikke ennå, men er på vei dit dessverre...

Ble misbrukt fra før jeg kan huske (antagelig fra ca. 1 år's alder) fram til jeg var 11 år og en stygg omgang da jeg var 13 år.

 

Ingen viste dette (eller latet som ingenting), men min svigerinne (14 år eldre enn meg) spurte en gang da jeg var 16 år.

 

Holdt det hemmelig til jeg fødte eldstemann da jeg var 21 år. Da fikk mannen vite det, fastlegen min og fikk psykolog. Men var ikke mottagelig for hjelp. Sluttet hos psykologen ett år senere.

 

Har slitt med nattesøvn fra jeg var 1 år, fysiske smerter fra jeg var ca. 14 år. Dempet psykiske smerter med selvskading hver gang jeg ble sucidal fra jeg var rundt 9 år. (Perioder)

Fikk spiseforstyrrelser da jeg var rundt 1 år. Spiste ikke, kastet opp av ulike konsistenser osv fram til jeg var rundt 10, overspiste i tre år, spiste ikke etter den siste runden da jeg var 13 år. (Veide 37 kg. og var 1,65 høy) Overspiste igjen fra jeg var 16 år og gjør det ennå. Begynner å få kontroll nå.

 

Har jobbet 100% fram til jeg var 31 år. Da hadde vi også fått barn nr.2.

Gikk på en kjempesmell i form av at all mat kom ut. Klarte ikke ta til meg noe og gikk ned 25 kg. på 6 uker. (Hadde nok å ta av, men alle vel. ..) For rundt 6 år siden.

Hatet ungene, mannen, livet, alt...

Heldigvis hadde jeg verdens beste arbeidsgiver som tok skikkelig tak i meg.

Ble innlagt på psykiatrisk avdeling i 8 uker og gikk i terapi på DPS i 1 1/2 år. Da begynte jeg frivillig i terapi hos en psykiater med spesialfelt i spiseforstyrrelser og som jobber med kognitiv terapi. Der har jeg gått i 3 1/2 år nå.

 

Nå har jeg ikke jobbet siden den store smellen. Jeg har fortsatt god kontakt med arbeidsplassen min og gamle og nye kollegaer har jeg god kontakt med.

 

Dessverre fungerer jeg ikke normalt pga min PTSD, som det så fint heter.

Sliter veldig med å godta det selv...

Har akkurat vært igjennom arbeisutprøving og er "stemplet" 100% ufør, så NAV ville jeg skulle søke 100% ufør.... og det er nå gjort.... men den prosessen tar jo tid.

Jeg har også siste året begynt i psykomotorisk fysioterapi.

 

Jeg må legge meg til faste klokkeslett, (nå sitter jeg våken med ett sykt barn, det vil nok ta ett par uker å komme inn i igjen...), jeg må ha faste rutiner på alt! F.eks. at jeg ikke får lov til å dusje mer enn to ganger pr. dag, spise til faste klokkeslett osv. Jeg har sluttet å handle annet enn i nærbutikken, jeg har kun ett par venner igjen, fordi jeg så ofte må avlyse planlagte ting og folk går lei...) osv osv osv osv

 

Mitt mål er nå å fortsette behandling og går 100% inn for å klare å jobbe 20% innen noen år. Så får tiden vise hvordan det går videre.

Men jeg har en arbeidsplass jeg elsker, med verden's beste kolegaer, så jeg nekter å gi slipp! Jeg er verdens heldigste!! ☺☺☺

 

Hva jeg sier til de som spør?

Veeeel, min familie godtar/fortrenger/vil ikke vite/snakke om den siden av min barndom, vi bor på ett lite sted og jeg har på en måte sterk angst for at folk får vite sannheten, samtidig som jeg vil skrike sannheten ut så alle kan vite hvordan ting var og hvorfor jeg var som jeg var!!!

 

De andre i slekta som ble utsatt for det samme er nå alkoholikere og narkomane.... har spiseforstyrrelser og angst og er uføretrygdet alle som en.

Og jeg er LIVREDD for å bli som de. Deres barn og barnebarn har det ikke bra!!!

 

Igjen er jeg verden's heldigste, som ser perspektivet og har (igjen fått) hode over vann, nok til å klare å kjempe!

Jeg har også verdens beste barn og mann!!

 

Nei, andre folk får tenke som de vil. (Jeg tenker jo selvsagt at de synes jeg er grusomt lat, fet, ikke gidder noen ting osv)

Mine kolleger, min mann og noen venner vet hele historien.

Resten sier jeg bare til at "Nei, jeg jobber ikke, fordi jeg sliter med så mye greier jeg ikke kan snakke om pga at det vil gå utover mennesker som ikke takler det og det må de få lov til å ikke takke. Jeg jobber med meg selv, men jeg kan ikke forandre andre..."

Da holder de fleste munn. 😉☺☺

 

Anonymous poster hash: eff71...60a

Fy fadern, du må være ei bra dame! Godt svar, velformulert og innsiktsfullt. Håper du finner en god vei videre.

 

(Jeg er ikke HI)

 

Anonymous poster hash: c7315...56a

[Anonym bruker]

Ikke ennå, men er på vei dit dessverre...

Ble misbrukt fra før jeg kan huske (antagelig fra ca. 1 år's alder) fram til jeg var 11 år og en stygg omgang da jeg var 13 år.

 

Ingen viste dette (eller latet som ingenting), men min svigerinne (14 år eldre enn meg) spurte en gang da jeg var 16 år.

 

Holdt det hemmelig til jeg fødte eldstemann da jeg var 21 år. Da fikk mannen vite det, fastlegen min og fikk psykolog. Men var ikke mottagelig for hjelp. Sluttet hos psykologen ett år senere.

 

Har slitt med nattesøvn fra jeg var 1 år, fysiske smerter fra jeg var ca. 14 år. Dempet psykiske smerter med selvskading hver gang jeg ble sucidal fra jeg var rundt 9 år. (Perioder)

Fikk spiseforstyrrelser da jeg var rundt 1 år. Spiste ikke, kastet opp av ulike konsistenser osv fram til jeg var rundt 10, overspiste i tre år, spiste ikke etter den siste runden da jeg var 13 år. (Veide 37 kg. og var 1,65 høy) Overspiste igjen fra jeg var 16 år og gjør det ennå. Begynner å få kontroll nå.

 

Har jobbet 100% fram til jeg var 31 år. Da hadde vi også fått barn nr.2.

Gikk på en kjempesmell i form av at all mat kom ut. Klarte ikke ta til meg noe og gikk ned 25 kg. på 6 uker. (Hadde nok å ta av, men alle vel. ..) For rundt 6 år siden.

Hatet ungene, mannen, livet, alt...

Heldigvis hadde jeg verdens beste arbeidsgiver som tok skikkelig tak i meg.

Ble innlagt på psykiatrisk avdeling i 8 uker og gikk i terapi på DPS i 1 1/2 år. Da begynte jeg frivillig i terapi hos en psykiater med spesialfelt i spiseforstyrrelser og som jobber med kognitiv terapi. Der har jeg gått i 3 1/2 år nå.

 

Nå har jeg ikke jobbet siden den store smellen. Jeg har fortsatt god kontakt med arbeidsplassen min og gamle og nye kollegaer har jeg god kontakt med.

 

Dessverre fungerer jeg ikke normalt pga min PTSD, som det så fint heter.

Sliter veldig med å godta det selv...

Har akkurat vært igjennom arbeisutprøving og er "stemplet" 100% ufør, så NAV ville jeg skulle søke 100% ufør.... og det er nå gjort.... men den prosessen tar jo tid.

Jeg har også siste året begynt i psykomotorisk fysioterapi.

 

Jeg må legge meg til faste klokkeslett, (nå sitter jeg våken med ett sykt barn, det vil nok ta ett par uker å komme inn i igjen...), jeg må ha faste rutiner på alt! F.eks. at jeg ikke får lov til å dusje mer enn to ganger pr. dag, spise til faste klokkeslett osv. Jeg har sluttet å handle annet enn i nærbutikken, jeg har kun ett par venner igjen, fordi jeg så ofte må avlyse planlagte ting og folk går lei...) osv osv osv osv

 

Mitt mål er nå å fortsette behandling og går 100% inn for å klare å jobbe 20% innen noen år. Så får tiden vise hvordan det går videre.

Men jeg har en arbeidsplass jeg elsker, med verden's beste kolegaer, så jeg nekter å gi slipp! Jeg er verdens heldigste!! ☺☺☺

 

Hva jeg sier til de som spør?

Veeeel, min familie godtar/fortrenger/vil ikke vite/snakke om den siden av min barndom, vi bor på ett lite sted og jeg har på en måte sterk angst for at folk får vite sannheten, samtidig som jeg vil skrike sannheten ut så alle kan vite hvordan ting var og hvorfor jeg var som jeg var!!!

 

De andre i slekta som ble utsatt for det samme er nå alkoholikere og narkomane.... har spiseforstyrrelser og angst og er uføretrygdet alle som en.

Og jeg er LIVREDD for å bli som de. Deres barn og barnebarn har det ikke bra!!!

 

Igjen er jeg verden's heldigste, som ser perspektivet og har (igjen fått) hode over vann, nok til å klare å kjempe!

Jeg har også verdens beste barn og mann!!

 

Nei, andre folk får tenke som de vil. (Jeg tenker jo selvsagt at de synes jeg er grusomt lat, fet, ikke gidder noen ting osv)

Mine kolleger, min mann og noen venner vet hele historien.

Resten sier jeg bare til at "Nei, jeg jobber ikke, fordi jeg sliter med så mye greier jeg ikke kan snakke om pga at det vil gå utover mennesker som ikke takler det og det må de få lov til å ikke takke. Jeg jobber med meg selv, men jeg kan ikke forandre andre..."

Da holder de fleste munn. 😉☺☺

 

Anonymous poster hash: eff71...60a

Fy faen,du er sterk!! Jeg heier på deg!!!!!!

 

Anonymous poster hash: bf8dd...997

[Anonym bruker]

 

Ikke ennå, men er på vei dit dessverre...

Ble misbrukt fra før jeg kan huske (antagelig fra ca. 1 år's alder) fram til jeg var 11 år og en stygg omgang da jeg var 13 år.

 

Ingen viste dette (eller latet som ingenting), men min svigerinne (14 år eldre enn meg) spurte en gang da jeg var 16 år.

 

Holdt det hemmelig til jeg fødte eldstemann da jeg var 21 år. Da fikk mannen vite det, fastlegen min og fikk psykolog. Men var ikke mottagelig for hjelp. Sluttet hos psykologen ett år senere.

 

Har slitt med nattesøvn fra jeg var 1 år, fysiske smerter fra jeg var ca. 14 år. Dempet psykiske smerter med selvskading hver gang jeg ble sucidal fra jeg var rundt 9 år. (Perioder)

Fikk spiseforstyrrelser da jeg var rundt 1 år. Spiste ikke, kastet opp av ulike konsistenser osv fram til jeg var rundt 10, overspiste i tre år, spiste ikke etter den siste runden da jeg var 13 år. (Veide 37 kg. og var 1,65 høy) Overspiste igjen fra jeg var 16 år og gjør det ennå. Begynner å få kontroll nå.

 

Har jobbet 100% fram til jeg var 31 år. Da hadde vi også fått barn nr.2.

Gikk på en kjempesmell i form av at all mat kom ut. Klarte ikke ta til meg noe og gikk ned 25 kg. på 6 uker. (Hadde nok å ta av, men alle vel. ..) For rundt 6 år siden.

Hatet ungene, mannen, livet, alt...

Heldigvis hadde jeg verdens beste arbeidsgiver som tok skikkelig tak i meg.

Ble innlagt på psykiatrisk avdeling i 8 uker og gikk i terapi på DPS i 1 1/2 år. Da begynte jeg frivillig i terapi hos en psykiater med spesialfelt i spiseforstyrrelser og som jobber med kognitiv terapi. Der har jeg gått i 3 1/2 år nå.

 

Nå har jeg ikke jobbet siden den store smellen. Jeg har fortsatt god kontakt med arbeidsplassen min og gamle og nye kollegaer har jeg god kontakt med.

 

Dessverre fungerer jeg ikke normalt pga min PTSD, som det så fint heter.

Sliter veldig med å godta det selv...

Har akkurat vært igjennom arbeisutprøving og er "stemplet" 100% ufør, så NAV ville jeg skulle søke 100% ufør.... og det er nå gjort.... men den prosessen tar jo tid.

Jeg har også siste året begynt i psykomotorisk fysioterapi.

 

Jeg må legge meg til faste klokkeslett, (nå sitter jeg våken med ett sykt barn, det vil nok ta ett par uker å komme inn i igjen...), jeg må ha faste rutiner på alt! F.eks. at jeg ikke får lov til å dusje mer enn to ganger pr. dag, spise til faste klokkeslett osv. Jeg har sluttet å handle annet enn i nærbutikken, jeg har kun ett par venner igjen, fordi jeg så ofte må avlyse planlagte ting og folk går lei...) osv osv osv osv

 

Mitt mål er nå å fortsette behandling og går 100% inn for å klare å jobbe 20% innen noen år. Så får tiden vise hvordan det går videre.

Men jeg har en arbeidsplass jeg elsker, med verden's beste kolegaer, så jeg nekter å gi slipp! Jeg er verdens heldigste!! ☺☺☺

 

Hva jeg sier til de som spør?

Veeeel, min familie godtar/fortrenger/vil ikke vite/snakke om den siden av min barndom, vi bor på ett lite sted og jeg har på en måte sterk angst for at folk får vite sannheten, samtidig som jeg vil skrike sannheten ut så alle kan vite hvordan ting var og hvorfor jeg var som jeg var!!!

 

De andre i slekta som ble utsatt for det samme er nå alkoholikere og narkomane.... har spiseforstyrrelser og angst og er uføretrygdet alle som en.

Og jeg er LIVREDD for å bli som de. Deres barn og barnebarn har det ikke bra!!!

 

Igjen er jeg verden's heldigste, som ser perspektivet og har (igjen fått) hode over vann, nok til å klare å kjempe!

Jeg har også verdens beste barn og mann!!

 

Nei, andre folk får tenke som de vil. (Jeg tenker jo selvsagt at de synes jeg er grusomt lat, fet, ikke gidder noen ting osv)

Mine kolleger, min mann og noen venner vet hele historien.

Resten sier jeg bare til at "Nei, jeg jobber ikke, fordi jeg sliter med så mye greier jeg ikke kan snakke om pga at det vil gå utover mennesker som ikke takler det og det må de få lov til å ikke takke. Jeg jobber med meg selv, men jeg kan ikke forandre andre..."

Da holder de fleste munn. 😉☺☺

 

Anonymous poster hash: eff71...60a

Fy fadern, du må være ei bra dame! Godt svar, velformulert og innsiktsfullt. Håper du finner en god vei videre.

 

(Jeg er ikke HI)

 

Anonymous poster hash: c7315...56a

 

Hehehe, TUSEN TAKK 😊

Æsj, nå ble det mye snørr og tårer her. 😛😄

Stålsatte meg for DIB's ubarmhjertige kvesting, hehehe. 😉 😄

Verden er så ille som en skulle tru. 😉😄😄😄😄

Nei, jeg er nok ikke "litt av ei bra dame", jeg kan male "fanden på veggen" til tider, men prøver så godt det lar seg gjøre å holde det til min private vegg. 😉😄😄

Men jeg har vært verden's heldigste der det trengtes som mest. 😊😊😊

 

 

Anonymous poster hash: eff71...60a

[Anonym bruker]

 

Ikke ennå, men er på vei dit dessverre...

Ble misbrukt fra før jeg kan huske (antagelig fra ca. 1 år's alder) fram til jeg var 11 år og en stygg omgang da jeg var 13 år.

 

Ingen viste dette (eller latet som ingenting), men min svigerinne (14 år eldre enn meg) spurte en gang da jeg var 16 år.

 

Holdt det hemmelig til jeg fødte eldstemann da jeg var 21 år. Da fikk mannen vite det, fastlegen min og fikk psykolog. Men var ikke mottagelig for hjelp. Sluttet hos psykologen ett år senere.

 

Har slitt med nattesøvn fra jeg var 1 år, fysiske smerter fra jeg var ca. 14 år. Dempet psykiske smerter med selvskading hver gang jeg ble sucidal fra jeg var rundt 9 år. (Perioder)

Fikk spiseforstyrrelser da jeg var rundt 1 år. Spiste ikke, kastet opp av ulike konsistenser osv fram til jeg var rundt 10, overspiste i tre år, spiste ikke etter den siste runden da jeg var 13 år. (Veide 37 kg. og var 1,65 høy) Overspiste igjen fra jeg var 16 år og gjør det ennå. Begynner å få kontroll nå.

 

Har jobbet 100% fram til jeg var 31 år. Da hadde vi også fått barn nr.2.

Gikk på en kjempesmell i form av at all mat kom ut. Klarte ikke ta til meg noe og gikk ned 25 kg. på 6 uker. (Hadde nok å ta av, men alle vel. ..) For rundt 6 år siden.

Hatet ungene, mannen, livet, alt...

Heldigvis hadde jeg verdens beste arbeidsgiver som tok skikkelig tak i meg.

Ble innlagt på psykiatrisk avdeling i 8 uker og gikk i terapi på DPS i 1 1/2 år. Da begynte jeg frivillig i terapi hos en psykiater med spesialfelt i spiseforstyrrelser og som jobber med kognitiv terapi. Der har jeg gått i 3 1/2 år nå.

 

Nå har jeg ikke jobbet siden den store smellen. Jeg har fortsatt god kontakt med arbeidsplassen min og gamle og nye kollegaer har jeg god kontakt med.

 

Dessverre fungerer jeg ikke normalt pga min PTSD, som det så fint heter.

Sliter veldig med å godta det selv...

Har akkurat vært igjennom arbeisutprøving og er "stemplet" 100% ufør, så NAV ville jeg skulle søke 100% ufør.... og det er nå gjort.... men den prosessen tar jo tid.

Jeg har også siste året begynt i psykomotorisk fysioterapi.

 

Jeg må legge meg til faste klokkeslett, (nå sitter jeg våken med ett sykt barn, det vil nok ta ett par uker å komme inn i igjen...), jeg må ha faste rutiner på alt! F.eks. at jeg ikke får lov til å dusje mer enn to ganger pr. dag, spise til faste klokkeslett osv. Jeg har sluttet å handle annet enn i nærbutikken, jeg har kun ett par venner igjen, fordi jeg så ofte må avlyse planlagte ting og folk går lei...) osv osv osv osv

 

Mitt mål er nå å fortsette behandling og går 100% inn for å klare å jobbe 20% innen noen år. Så får tiden vise hvordan det går videre.

Men jeg har en arbeidsplass jeg elsker, med verden's beste kolegaer, så jeg nekter å gi slipp! Jeg er verdens heldigste!! ☺☺☺

 

Hva jeg sier til de som spør?

Veeeel, min familie godtar/fortrenger/vil ikke vite/snakke om den siden av min barndom, vi bor på ett lite sted og jeg har på en måte sterk angst for at folk får vite sannheten, samtidig som jeg vil skrike sannheten ut så alle kan vite hvordan ting var og hvorfor jeg var som jeg var!!!

 

De andre i slekta som ble utsatt for det samme er nå alkoholikere og narkomane.... har spiseforstyrrelser og angst og er uføretrygdet alle som en.

Og jeg er LIVREDD for å bli som de. Deres barn og barnebarn har det ikke bra!!!

 

Igjen er jeg verden's heldigste, som ser perspektivet og har (igjen fått) hode over vann, nok til å klare å kjempe!

Jeg har også verdens beste barn og mann!!

 

Nei, andre folk får tenke som de vil. (Jeg tenker jo selvsagt at de synes jeg er grusomt lat, fet, ikke gidder noen ting osv)

Mine kolleger, min mann og noen venner vet hele historien.

Resten sier jeg bare til at "Nei, jeg jobber ikke, fordi jeg sliter med så mye greier jeg ikke kan snakke om pga at det vil gå utover mennesker som ikke takler det og det må de få lov til å ikke takke. Jeg jobber med meg selv, men jeg kan ikke forandre andre..."

Da holder de fleste munn. 😉☺☺

 

Anonymous poster hash: eff71...60a

Fy faen,du er sterk!! Jeg heier på deg!!!!!!

 

Anonymous poster hash: bf8dd...997

Tusen tusen takk! 😊 😊 😊

 

Anonymous poster hash: eff71...60a

[Anonym bruker]

 

 

Ikke ennå, men er på vei dit dessverre...

Ble misbrukt fra før jeg kan huske (antagelig fra ca. 1 år's alder) fram til jeg var 11 år og en stygg omgang da jeg var 13 år.

 

Ingen viste dette (eller latet som ingenting), men min svigerinne (14 år eldre enn meg) spurte en gang da jeg var 16 år.

 

Holdt det hemmelig til jeg fødte eldstemann da jeg var 21 år. Da fikk mannen vite det, fastlegen min og fikk psykolog. Men var ikke mottagelig for hjelp. Sluttet hos psykologen ett år senere.

 

Har slitt med nattesøvn fra jeg var 1 år, fysiske smerter fra jeg var ca. 14 år. Dempet psykiske smerter med selvskading hver gang jeg ble sucidal fra jeg var rundt 9 år. (Perioder)

Fikk spiseforstyrrelser da jeg var rundt 1 år. Spiste ikke, kastet opp av ulike konsistenser osv fram til jeg var rundt 10, overspiste i tre år, spiste ikke etter den siste runden da jeg var 13 år. (Veide 37 kg. og var 1,65 høy) Overspiste igjen fra jeg var 16 år og gjør det ennå. Begynner å få kontroll nå.

 

Har jobbet 100% fram til jeg var 31 år. Da hadde vi også fått barn nr.2.

Gikk på en kjempesmell i form av at all mat kom ut. Klarte ikke ta til meg noe og gikk ned 25 kg. på 6 uker. (Hadde nok å ta av, men alle vel. ..) For rundt 6 år siden.

Hatet ungene, mannen, livet, alt...

Heldigvis hadde jeg verdens beste arbeidsgiver som tok skikkelig tak i meg.

Ble innlagt på psykiatrisk avdeling i 8 uker og gikk i terapi på DPS i 1 1/2 år. Da begynte jeg frivillig i terapi hos en psykiater med spesialfelt i spiseforstyrrelser og som jobber med kognitiv terapi. Der har jeg gått i 3 1/2 år nå.

 

Nå har jeg ikke jobbet siden den store smellen. Jeg har fortsatt god kontakt med arbeidsplassen min og gamle og nye kollegaer har jeg god kontakt med.

 

Dessverre fungerer jeg ikke normalt pga min PTSD, som det så fint heter.

Sliter veldig med å godta det selv...

Har akkurat vært igjennom arbeisutprøving og er "stemplet" 100% ufør, så NAV ville jeg skulle søke 100% ufør.... og det er nå gjort.... men den prosessen tar jo tid.

Jeg har også siste året begynt i psykomotorisk fysioterapi.

 

Jeg må legge meg til faste klokkeslett, (nå sitter jeg våken med ett sykt barn, det vil nok ta ett par uker å komme inn i igjen...), jeg må ha faste rutiner på alt! F.eks. at jeg ikke får lov til å dusje mer enn to ganger pr. dag, spise til faste klokkeslett osv. Jeg har sluttet å handle annet enn i nærbutikken, jeg har kun ett par venner igjen, fordi jeg så ofte må avlyse planlagte ting og folk går lei...) osv osv osv osv

 

Mitt mål er nå å fortsette behandling og går 100% inn for å klare å jobbe 20% innen noen år. Så får tiden vise hvordan det går videre.

Men jeg har en arbeidsplass jeg elsker, med verden's beste kolegaer, så jeg nekter å gi slipp! Jeg er verdens heldigste!! ☺☺☺

 

Hva jeg sier til de som spør?

Veeeel, min familie godtar/fortrenger/vil ikke vite/snakke om den siden av min barndom, vi bor på ett lite sted og jeg har på en måte sterk angst for at folk får vite sannheten, samtidig som jeg vil skrike sannheten ut så alle kan vite hvordan ting var og hvorfor jeg var som jeg var!!!

 

De andre i slekta som ble utsatt for det samme er nå alkoholikere og narkomane.... har spiseforstyrrelser og angst og er uføretrygdet alle som en.

Og jeg er LIVREDD for å bli som de. Deres barn og barnebarn har det ikke bra!!!

 

Igjen er jeg verden's heldigste, som ser perspektivet og har (igjen fått) hode over vann, nok til å klare å kjempe!

Jeg har også verdens beste barn og mann!!

 

Nei, andre folk får tenke som de vil. (Jeg tenker jo selvsagt at de synes jeg er grusomt lat, fet, ikke gidder noen ting osv)

Mine kolleger, min mann og noen venner vet hele historien.

Resten sier jeg bare til at "Nei, jeg jobber ikke, fordi jeg sliter med så mye greier jeg ikke kan snakke om pga at det vil gå utover mennesker som ikke takler det og det må de få lov til å ikke takke. Jeg jobber med meg selv, men jeg kan ikke forandre andre..."

Da holder de fleste munn. 😉☺☺

 

Anonymous poster hash: eff71...60a

Fy fadern, du må være ei bra dame! Godt svar, velformulert og innsiktsfullt. Håper du finner en god vei videre.

 

(Jeg er ikke HI)

 

Anonymous poster hash: c7315...56a

Hehehe, TUSEN TAKK 😊

Æsj, nå ble det mye snørr og tårer her. 😛😄

Stålsatte meg for DIB's ubarmhjertige kvesting, hehehe. 😉 😄

Verden er så ille som en skulle tru. 😉😄😄😄😄

Nei, jeg er nok ikke "litt av ei bra dame", jeg kan male "fanden på veggen" til tider, men prøver så godt det lar seg gjøre å holde det til min private vegg. 😉😄😄

Men jeg har vært verden's heldigste der det trengtes som mest. 😊😊😊

 

 

Anonymous poster hash: eff71...60a

Ooops, ble litt feil. 😉😄

"Verden er IKKE så ille som en skulle tru" , mente jeg. 😂😂😂

 

Anonymous poster hash: eff71...60a

[Anonym bruker]

Ikke ennå, men er på vei dit dessverre...

Ble misbrukt fra før jeg kan huske (antagelig fra ca. 1 år's alder) fram til jeg var 11 år og en stygg omgang da jeg var 13 år.

Ingen viste dette (eller latet som ingenting), men min svigerinne (14 år eldre enn meg) spurte en gang da jeg var 16 år.

Holdt det hemmelig til jeg fødte eldstemann da jeg var 21 år. Da fikk mannen vite det, fastlegen min og fikk psykolog. Men var ikke mottagelig for hjelp. Sluttet hos psykologen ett år senere.

Har slitt med nattesøvn fra jeg var 1 år, fysiske smerter fra jeg var ca. 14 år. Dempet psykiske smerter med selvskading hver gang jeg ble sucidal fra jeg var rundt 9 år. (Perioder)

Fikk spiseforstyrrelser da jeg var rundt 1 år. Spiste ikke, kastet opp av ulike konsistenser osv fram til jeg var rundt 10, overspiste i tre år, spiste ikke etter den siste runden da jeg var 13 år. (Veide 37 kg. og var 1,65 høy) Overspiste igjen fra jeg var 16 år og gjør det ennå. Begynner å få kontroll nå.

Har jobbet 100% fram til jeg var 31 år. Da hadde vi også fått barn nr.2.

Gikk på en kjempesmell i form av at all mat kom ut. Klarte ikke ta til meg noe og gikk ned 25 kg. på 6 uker. (Hadde nok å ta av, men alle vel. ..) For rundt 6 år siden.

Hatet ungene, mannen, livet, alt...

Heldigvis hadde jeg verdens beste arbeidsgiver som tok skikkelig tak i meg.

Ble innlagt på psykiatrisk avdeling i 8 uker og gikk i terapi på DPS i 1 1/2 år. Da begynte jeg frivillig i terapi hos en psykiater med spesialfelt i spiseforstyrrelser og som jobber med kognitiv terapi. Der har jeg gått i 3 1/2 år nå.

Nå har jeg ikke jobbet siden den store smellen. Jeg har fortsatt god kontakt med arbeidsplassen min og gamle og nye kollegaer har jeg god kontakt med.

Dessverre fungerer jeg ikke normalt pga min PTSD, som det så fint heter.

Sliter veldig med å godta det selv...

Har akkurat vært igjennom arbeisutprøving og er "stemplet" 100% ufør, så NAV ville jeg skulle søke 100% ufør.... og det er nå gjort.... men den prosessen tar jo tid.

Jeg har også siste året begynt i psykomotorisk fysioterapi.

Jeg må legge meg til faste klokkeslett, (nå sitter jeg våken med ett sykt barn, det vil nok ta ett par uker å komme inn i igjen...), jeg må ha faste rutiner på alt! F.eks. at jeg ikke får lov til å dusje mer enn to ganger pr. dag, spise til faste klokkeslett osv. Jeg har sluttet å handle annet enn i nærbutikken, jeg har kun ett par venner igjen, fordi jeg så ofte må avlyse planlagte ting og folk går lei...) osv osv osv osv

Mitt mål er nå å fortsette behandling og går 100% inn for å klare å jobbe 20% innen noen år. Så får tiden vise hvordan det går videre.

Men jeg har en arbeidsplass jeg elsker, med verden's beste kolegaer, så jeg nekter å gi slipp! Jeg er verdens heldigste!! ☺☺☺

Hva jeg sier til de som spør?

Veeeel, min familie godtar/fortrenger/vil ikke vite/snakke om den siden av min barndom, vi bor på ett lite sted og jeg har på en måte sterk angst for at folk får vite sannheten, samtidig som jeg vil skrike sannheten ut så alle kan vite hvordan ting var og hvorfor jeg var som jeg var!!!

De andre i slekta som ble utsatt for det samme er nå alkoholikere og narkomane.... har spiseforstyrrelser og angst og er uføretrygdet alle som en.

Og jeg er LIVREDD for å bli som de. Deres barn og barnebarn har det ikke bra!!!

Igjen er jeg verden's heldigste, som ser perspektivet og har (igjen fått) hode over vann, nok til å klare å kjempe!

Jeg har også verdens beste barn og mann!!

Nei, andre folk får tenke som de vil. (Jeg tenker jo selvsagt at de synes jeg er grusomt lat, fet, ikke gidder noen ting osv)

Mine kolleger, min mann og noen venner vet hele historien.

Resten sier jeg bare til at "Nei, jeg jobber ikke, fordi jeg sliter med så mye greier jeg ikke kan snakke om pga at det vil gå utover mennesker som ikke takler det og det må de få lov til å ikke takke. Jeg jobber med meg selv, men jeg kan ikke forandre andre..."

Da holder de fleste munn. ☺☺Anonymous poster hash: eff71...60a

Jeg finner ikke ord... Tanken på hva du har måttet igjennom er bare ubegripelig og hjerteskjærende! Likevel framstår du så utrolig positiv og sterk! Hvordan det er mulig kan man gruble på i hele evigheten. Beundringsverdig er det i allefall ingen tvil om at det er!

Takk for at du delte din historie! Livet ble plutselig satt i et brutalt, men viktig perspektiv!

Sender en stor glem til deg<3 ta vare på deg selv og din familie!

 

HI

 

Anonymous poster hash: b1c42...849

[Anonym bruker]

Har en venninne som er ufør pga. psykisk sykdom. 

Jeg vet ikke akkurat hva hennes diagnoser er, men vet det involverer depresjoner bl.a. som følger av mobbing både på skole og hjemme fra hun var liten, til hun gikk ut av skolen.

Sykdommen hennes har innebært selvmordsforsøk og selvskading.

 

Hun er 60% ufør, jobber 40%.

Anonymous poster hash: fe0d7...459

[Anonym bruker]

Har en venninne som er ufør pga. psykisk sykdom. Jeg vet ikke akkurat hva hennes diagnoser er, men vet det involverer depresjoner bl.a. som følger av mobbing både på skole og hjemme fra hun var liten, til hun gikk ut av skolen.Sykdommen hennes har innebært selvmordsforsøk og selvskading. Hun er 60% ufør, jobber 40%. Anonymous poster hash: fe0d7...459

Hvordan fungerer hun i 40% arbeid? Er det overkommelig? Går hun på medisiner/behandling?

 

Anonymous poster hash: b1c42...849

[sug lut]

Ikke ennå, men er på vei dit dessverre...

Ble misbrukt fra før jeg kan huske (antagelig fra ca. 1 år's alder) fram til jeg var 11 år og en stygg omgang da jeg var 13 år.

 

Ingen viste dette (eller latet som ingenting), men min svigerinne (14 år eldre enn meg) spurte en gang da jeg var 16 år.

 

Holdt det hemmelig til jeg fødte eldstemann da jeg var 21 år. Da fikk mannen vite det, fastlegen min og fikk psykolog. Men var ikke mottagelig for hjelp. Sluttet hos psykologen ett år senere.

 

Har slitt med nattesøvn fra jeg var 1 år, fysiske smerter fra jeg var ca. 14 år. Dempet psykiske smerter med selvskading hver gang jeg ble sucidal fra jeg var rundt 9 år. (Perioder)

Fikk spiseforstyrrelser da jeg var rundt 1 år. Spiste ikke, kastet opp av ulike konsistenser osv fram til jeg var rundt 10, overspiste i tre år, spiste ikke etter den siste runden da jeg var 13 år. (Veide 37 kg. og var 1,65 høy) Overspiste igjen fra jeg var 16 år og gjør det ennå. Begynner å få kontroll nå.

 

Har jobbet 100% fram til jeg var 31 år. Da hadde vi også fått barn nr.2.

Gikk på en kjempesmell i form av at all mat kom ut. Klarte ikke ta til meg noe og gikk ned 25 kg. på 6 uker. (Hadde nok å ta av, men alle vel. ..) For rundt 6 år siden.

Hatet ungene, mannen, livet, alt...

Heldigvis hadde jeg verdens beste arbeidsgiver som tok skikkelig tak i meg.

Ble innlagt på psykiatrisk avdeling i 8 uker og gikk i terapi på DPS i 1 1/2 år. Da begynte jeg frivillig i terapi hos en psykiater med spesialfelt i spiseforstyrrelser og som jobber med kognitiv terapi. Der har jeg gått i 3 1/2 år nå.

 

Nå har jeg ikke jobbet siden den store smellen. Jeg har fortsatt god kontakt med arbeidsplassen min og gamle og nye kollegaer har jeg god kontakt med.

 

Dessverre fungerer jeg ikke normalt pga min PTSD, som det så fint heter.

Sliter veldig med å godta det selv...

Har akkurat vært igjennom arbeisutprøving og er "stemplet" 100% ufør, så NAV ville jeg skulle søke 100% ufør.... og det er nå gjort.... men den prosessen tar jo tid.

Jeg har også siste året begynt i psykomotorisk fysioterapi.

 

Jeg må legge meg til faste klokkeslett, (nå sitter jeg våken med ett sykt barn, det vil nok ta ett par uker å komme inn i igjen...), jeg må ha faste rutiner på alt! F.eks. at jeg ikke får lov til å dusje mer enn to ganger pr. dag, spise til faste klokkeslett osv. Jeg har sluttet å handle annet enn i nærbutikken, jeg har kun ett par venner igjen, fordi jeg så ofte må avlyse planlagte ting og folk går lei...) osv osv osv osv

 

Mitt mål er nå å fortsette behandling og går 100% inn for å klare å jobbe 20% innen noen år. Så får tiden vise hvordan det går videre.

Men jeg har en arbeidsplass jeg elsker, med verden's beste kolegaer, så jeg nekter å gi slipp! Jeg er verdens heldigste!! ☺☺☺

 

Hva jeg sier til de som spør?

Veeeel, min familie godtar/fortrenger/vil ikke vite/snakke om den siden av min barndom, vi bor på ett lite sted og jeg har på en måte sterk angst for at folk får vite sannheten, samtidig som jeg vil skrike sannheten ut så alle kan vite hvordan ting var og hvorfor jeg var som jeg var!!!

 

De andre i slekta som ble utsatt for det samme er nå alkoholikere og narkomane.... har spiseforstyrrelser og angst og er uføretrygdet alle som en.

Og jeg er LIVREDD for å bli som de. Deres barn og barnebarn har det ikke bra!!!

 

Igjen er jeg verden's heldigste, som ser perspektivet og har (igjen fått) hode over vann, nok til å klare å kjempe!

Jeg har også verdens beste barn og mann!!

 

Nei, andre folk får tenke som de vil. (Jeg tenker jo selvsagt at de synes jeg er grusomt lat, fet, ikke gidder noen ting osv)

Mine kolleger, min mann og noen venner vet hele historien.

Resten sier jeg bare til at "Nei, jeg jobber ikke, fordi jeg sliter med så mye greier jeg ikke kan snakke om pga at det vil gå utover mennesker som ikke takler det og det må de få lov til å ikke takke. Jeg jobber med meg selv, men jeg kan ikke forandre andre..."

Da holder de fleste munn. ☺☺

 

Anonymous poster hash: eff71...60a

 

Du har hatt en tung vei, og har klart å gå den likevel, det står utrolig respekt av hvor reflektert du er rundt din situasjon. Ønsker deg alt godt videre.

[Anonym bruker]

Ikke ennå, men er på vei dit dessverre...

Ble misbrukt fra før jeg kan huske (antagelig fra ca. 1 år's alder) fram til jeg var 11 år og en stygg omgang da jeg var 13 år.

 

Ingen viste dette (eller latet som ingenting), men min svigerinne (14 år eldre enn meg) spurte en gang da jeg var 16 år.

 

Holdt det hemmelig til jeg fødte eldstemann da jeg var 21 år. Da fikk mannen vite det, fastlegen min og fikk psykolog. Men var ikke mottagelig for hjelp. Sluttet hos psykologen ett år senere.

 

Har slitt med nattesøvn fra jeg var 1 år, fysiske smerter fra jeg var ca. 14 år. Dempet psykiske smerter med selvskading hver gang jeg ble sucidal fra jeg var rundt 9 år. (Perioder)

Fikk spiseforstyrrelser da jeg var rundt 1 år. Spiste ikke, kastet opp av ulike konsistenser osv fram til jeg var rundt 10, overspiste i tre år, spiste ikke etter den siste runden da jeg var 13 år. (Veide 37 kg. og var 1,65 høy) Overspiste igjen fra jeg var 16 år og gjør det ennå. Begynner å få kontroll nå.

 

Har jobbet 100% fram til jeg var 31 år. Da hadde vi også fått barn nr.2.

Gikk på en kjempesmell i form av at all mat kom ut. Klarte ikke ta til meg noe og gikk ned 25 kg. på 6 uker. (Hadde nok å ta av, men alle vel. ..) For rundt 6 år siden.

Hatet ungene, mannen, livet, alt...

Heldigvis hadde jeg verdens beste arbeidsgiver som tok skikkelig tak i meg.

Ble innlagt på psykiatrisk avdeling i 8 uker og gikk i terapi på DPS i 1 1/2 år. Da begynte jeg frivillig i terapi hos en psykiater med spesialfelt i spiseforstyrrelser og som jobber med kognitiv terapi. Der har jeg gått i 3 1/2 år nå.

 

Nå har jeg ikke jobbet siden den store smellen. Jeg har fortsatt god kontakt med arbeidsplassen min og gamle og nye kollegaer har jeg god kontakt med.

 

Dessverre fungerer jeg ikke normalt pga min PTSD, som det så fint heter.

Sliter veldig med å godta det selv...

Har akkurat vært igjennom arbeisutprøving og er "stemplet" 100% ufør, så NAV ville jeg skulle søke 100% ufør.... og det er nå gjort.... men den prosessen tar jo tid.

Jeg har også siste året begynt i psykomotorisk fysioterapi.

 

Jeg må legge meg til faste klokkeslett, (nå sitter jeg våken med ett sykt barn, det vil nok ta ett par uker å komme inn i igjen...), jeg må ha faste rutiner på alt! F.eks. at jeg ikke får lov til å dusje mer enn to ganger pr. dag, spise til faste klokkeslett osv. Jeg har sluttet å handle annet enn i nærbutikken, jeg har kun ett par venner igjen, fordi jeg så ofte må avlyse planlagte ting og folk går lei...) osv osv osv osv

 

Mitt mål er nå å fortsette behandling og går 100% inn for å klare å jobbe 20% innen noen år. Så får tiden vise hvordan det går videre.

Men jeg har en arbeidsplass jeg elsker, med verden's beste kolegaer, så jeg nekter å gi slipp! Jeg er verdens heldigste!! ☺☺☺

 

Hva jeg sier til de som spør?

Veeeel, min familie godtar/fortrenger/vil ikke vite/snakke om den siden av min barndom, vi bor på ett lite sted og jeg har på en måte sterk angst for at folk får vite sannheten, samtidig som jeg vil skrike sannheten ut så alle kan vite hvordan ting var og hvorfor jeg var som jeg var!!!

 

De andre i slekta som ble utsatt for det samme er nå alkoholikere og narkomane.... har spiseforstyrrelser og angst og er uføretrygdet alle som en.

Og jeg er LIVREDD for å bli som de. Deres barn og barnebarn har det ikke bra!!!

 

Igjen er jeg verden's heldigste, som ser perspektivet og har (igjen fått) hode over vann, nok til å klare å kjempe!

Jeg har også verdens beste barn og mann!!

 

Nei, andre folk får tenke som de vil. (Jeg tenker jo selvsagt at de synes jeg er grusomt lat, fet, ikke gidder noen ting osv)

Mine kolleger, min mann og noen venner vet hele historien.

Resten sier jeg bare til at "Nei, jeg jobber ikke, fordi jeg sliter med så mye greier jeg ikke kan snakke om pga at det vil gå utover mennesker som ikke takler det og det må de få lov til å ikke takke. Jeg jobber med meg selv, men jeg kan ikke forandre andre..."

Da holder de fleste munn. 😉☺☺

 

Anonymous poster hash: eff71...60a

Det var en sterk historie! Så utrolig sterk du er som klarer å tenke rasjonelt og holde motet oppe for barna dine! Når jeg leser det du skriver er jeg helt sikker på at du kommer til å klare deg bra, både for barna dine, men også for deg selv. Det fortjener du.

 

Anonymous poster hash: fa158...eb0

[Anonym bruker]

Tusen takk alle sammen! 😊 😊

Blir helt rørt! 😊😊

Joda, det har vært en hard vei å gå, samtidig som jeg har vært utrolig heldig på mange måter!

 

Altså, det er jo mye som ikke kommer fram i en liten tekst og mye synes jo heller ikke.

Så all rosen er nok ikke helt fortjent....

 

Jeg utsetter jo familien min for ting som:

At jeg ca. annenhver dag, griner når ungene går på skolen, fordi kroppen min "vet" at ungene kommer til å bli tatt av voldtektsmenn på veien.

 

At jeg ikke tør stå opp og tisse på natta uten å vekke gubben, fordi kroppen "vet" at "han" står i etasjen under og venter på meg. (Og han som gjorde dette mot meg har vært død i 10 år 😜)

 

At jeg har kroppen full av synlige arr.

 

At jeg fram til for tre år siden måtte ha med noen på badet om jeg skulle vaske meg i håret. (Blir både blind og døv i den situasjonen.)

 

At jeg har "ørten" hull i tenna fordi jeg ikke klarer å få meg til tannlegen.

 

At jeg er så fet at jeg ikke orker å sparke fotball med ungene i mer enn to minutter av gangen..

 

Osv osv osv osv osv osv osv

 

Jeg er altså absolutt ikke noe enkel å leve med!!!

 

Gubben og jeg ødela hverandre så mye, pga min manglende evne til å kommunisere at han rett og slett endte med å voldta meg daglig i rundt 10 år. Det startet med at jeg ikke klarte å formidle hva jeg likte og hva jeg ikke likte. Han tok på seg oppgaven med å tøye mine grenser og hadde selv ett umettelig behov. Mange grenser trengte jeg å tøye, ellers hadde vi nok neppe klart å lage barn, hehehe. Men da jeg på min forsiktige måte begynte å si nei, var han ikke i stand til å høre mine protester. Alt for han dreide seg jo om å bryte mine grenser og jeg har jo lært hele min barndom at menn i den situasjonen sier man ikke nei til....

det gikk så langt at han ble døv og blind for mine "Nei, jeg vil ikke!", tårene rant og jeg fikk åpne sår der nede. Men ikke en gang klarte jeg å fysisk stritte imot....

 

...og joda, det er fortsatt den mannen jeg lever med i dag. Han er far til mine barn. Jeg kunne ikke la han, som var i stand til å gjøre dette, være alene med mine barn, han fikk heller være med i prosessen... (Han er helt super på alle andre måter altså!)

Etter jeg ble lagt inn på psykiatrisk avdeling og han var med på noen timer med en psykiater og fikk beskjed om at vi måtte være avholdes mens jeg var innlagt og kun i samråd med psykiater i lang til etterpå, har han ikke tatt hardt i meg en eneste gang.

Jeg tror ikke han forstår hva han egentlig gjorde mot meg. Men jeg forstår godt hva jeg gjorde med en helt vanlig mann....

I dag har vi det helt normalt sammen. Jeg fungerer ikke til det formålet ennå, men det kommer nok etterhvert, hehe. 😄

 

Nei, jeg er nok langt fra sterk og så flott.

Jeg har omsider lært at det er ok å være svak, at alle trenger hjelp innimellom og at det er lov å si nei.

Man har lov til å ha møkkatanker, være redd og lei seg. MEN man må ta valg og stå for de!

Jeg har valgt livet og jeg har valgt å være mamma og kone, da er det min fordømte plikt å gjøre det så bra som mulig!

Og når jeg "driter meg ut", får jeg prøve igjen! Når jeg går på tryne får jeg reise meg! Hver gang! Det er ikke åssen du har det, men åssen du tar det.

 

Det beste jeg har lært meg, er to ting:

1. Å grine! (Det tok ett år på antidepresiva å lære meg det. Da kunne jeg slutte på medisiner og lære å leve.)

2. Å få en klem! Dén måtte jeg jobbe mye lengre for å lære meg, hehehe. Men det var verdt det! 😉😄😄😄😄

 

Sier ikke at dette er riktig for alle altså. Men det er viktig for meg. 😊😊😊

 

Klem fra en som "øvekjører" her i livet. 😉😄😄

 

Anonymous poster hash: eff71...60a

[Anonym bruker]

Tusen takk alle sammen! 😊 😊

Blir helt rørt! 😊😊

Joda, det har vært en hard vei å gå, samtidig som jeg har vært utrolig heldig på mange måter!

 

Altså, det er jo mye som ikke kommer fram i en liten tekst og mye synes jo heller ikke.

Så all rosen er nok ikke helt fortjent....

 

Jeg utsetter jo familien min for ting som:

At jeg ca. annenhver dag, griner når ungene går på skolen, fordi kroppen min "vet" at ungene kommer til å bli tatt av voldtektsmenn på veien.

 

At jeg ikke tør stå opp og tisse på natta uten å vekke gubben, fordi kroppen "vet" at "han" står i etasjen under og venter på meg. (Og han som gjorde dette mot meg har vært død i 10 år 😜)

 

At jeg har kroppen full av synlige arr.

 

At jeg fram til for tre år siden måtte ha med noen på badet om jeg skulle vaske meg i håret. (Blir både blind og døv i den situasjonen.)

 

At jeg har "ørten" hull i tenna fordi jeg ikke klarer å få meg til tannlegen.

 

At jeg er så fet at jeg ikke orker å sparke fotball med ungene i mer enn to minutter av gangen..

 

Osv osv osv osv osv osv osv

 

Jeg er altså absolutt ikke noe enkel å leve med!!!

 

Gubben og jeg ødela hverandre så mye, pga min manglende evne til å kommunisere at han rett og slett endte med å voldta meg daglig i rundt 10 år. Det startet med at jeg ikke klarte å formidle hva jeg likte og hva jeg ikke likte. Han tok på seg oppgaven med å tøye mine grenser og hadde selv ett umettelig behov. Mange grenser trengte jeg å tøye, ellers hadde vi nok neppe klart å lage barn, hehehe. Men da jeg på min forsiktige måte begynte å si nei, var han ikke i stand til å høre mine protester. Alt for han dreide seg jo om å bryte mine grenser og jeg har jo lært hele min barndom at menn i den situasjonen sier man ikke nei til....

det gikk så langt at han ble døv og blind for mine "Nei, jeg vil ikke!", tårene rant og jeg fikk åpne sår der nede. Men ikke en gang klarte jeg å fysisk stritte imot....

 

...og joda, det er fortsatt den mannen jeg lever med i dag. Han er far til mine barn. Jeg kunne ikke la han, som var i stand til å gjøre dette, være alene med mine barn, han fikk heller være med i prosessen... (Han er helt super på alle andre måter altså!)

Etter jeg ble lagt inn på psykiatrisk avdeling og han var med på noen timer med en psykiater og fikk beskjed om at vi måtte være avholdes mens jeg var innlagt og kun i samråd med psykiater i lang til etterpå, har han ikke tatt hardt i meg en eneste gang.

Jeg tror ikke han forstår hva han egentlig gjorde mot meg. Men jeg forstår godt hva jeg gjorde med en helt vanlig mann....

I dag har vi det helt normalt sammen. Jeg fungerer ikke til det formålet ennå, men det kommer nok etterhvert, hehe. 😄

 

Nei, jeg er nok langt fra sterk og så flott.

Jeg har omsider lært at det er ok å være svak, at alle trenger hjelp innimellom og at det er lov å si nei.

Man har lov til å ha møkkatanker, være redd og lei seg. MEN man må ta valg og stå for de!

Jeg har valgt livet og jeg har valgt å være mamma og kone, da er det min fordømte plikt å gjøre det så bra som mulig!

Og når jeg "driter meg ut", får jeg prøve igjen! Når jeg går på tryne får jeg reise meg! Hver gang! Det er ikke åssen du har det, men åssen du tar det.

 

Det beste jeg har lært meg, er to ting:

1. Å grine! (Det tok ett år på antidepresiva å lære meg det. Da kunne jeg slutte på medisiner og lære å leve.)

2. Å få en klem! Dén måtte jeg jobbe mye lengre for å lære meg, hehehe. Men det var verdt det! 😉😄😄😄😄

 

Sier ikke at dette er riktig for alle altså. Men det er viktig for meg. 😊😊😊

 

Klem fra en som "øvekjører" her i livet. 😉😄😄

 

Anonymous poster hash: eff71...60a

Kjære deg, selvfølgelig er det mye som ikke kommer fram i en liten tekst, det forstår jeg da godt. Men det er også mye som kommer fram skal du vite! Så jeg synes absolutt du fortjener all rosen. Ingen av oss er perfekte i hverdagen. Vi som har vokst opp uten traumer har også våre svakheter.

 

Ønsker deg all mulig lykke!

 

Anonymous poster hash: fa158...eb0

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine ord 😊😊

 

Anonymous poster hash: eff71...60a