Sosiale problemer på skolen

[Anonym bruker]

Gutten min på snart 8år har det litt vanskelig sosialt på skolen. Det begynte i barnehagen rundt 4-års alder. Han kunne ødelegge leken for andre ved å rive det de lagde, dra jentene i håret o.l. Aldri vært fysisk slem. Fikk til en ordning i barnehagen hvor de fulgte han opp med samtaler en til en og mer veiledning på hvordan han skulle komme inn i leken samt vi hadde jevnlige møter med ped.leder. Merket stor bedring av dette. Nå som han er skolegutt håpet vi det skulle bli lettere. Han går nå i 2.klasse og har vanskelig for å få kamerater, noen å leke med i friminuttene. Han er faglig flink, ingen ting å utsette der. Han kan forstyrre timen med å begynne å slå seg til hodet eller lage lyder (læreren er ikke bekymret for lydene da det er fler som gjør dette). Han begynner lett å gråte. Blir fort frustrert og verden raser sammen. F.eks hvis en han sitter ved siden av på bussen ikke vil det på veien hjem... Han kan tilnærme seg andre ved å dunke de på rumpa eller klemme de (laange klemmer). Han er veldig flink til å leke og hvis han har besøk her hjemme leker de veldig fint sammen, men når det blir større grupper er det akkurat som han ikke vet hvordan han skal oppføre seg og begynner å gjøre rare ting:( Føler vi roser han og prøver å være positive, men vi ser ingen fremgang. Læreren ønsket nå å ta saken videre til spes.ped på skolen i første omgang. Dette fordi hun også ikke ser framgang og trenger råd. Har så vondt av han for at han sliter med det her og ønsker å hjelpe han, men skjønner ikke hva jeg skal gjøre... Er så redd for hvordan det skal gå med han når han blir større hvis det her ikke blir bedre...Noen med tips og erfaring? Føler jeg har feilet som mor, men samtidig trøster jeg meg med at søstrene hans ikke har noen problemer så det kan ikke bare være min feil, de har samme oppdragelse.

 

Anonymous poster hash: ded43...ef3

[Anonym bruker]

Kva med at bup sender ein som studerer barnet adferd. Sjå ka dei mener ?

 

Anonymous poster hash: eb1d2...82f

[Anonym bruker]

Har ingen råd.... ville bare gi deg en klem <3

 

- og si, vi er mange som hadde våre utfordringer da vi var små. Men pga gode mammaer er det blitt folk av oss og  

Anonymous poster hash: 23a5f...529

[Anonym bruker]

Gutten min på snart 8år har det litt vanskelig sosialt på skolen. Det begynte i barnehagen rundt 4-års alder. Han kunne ødelegge leken for andre ved å rive det de lagde, dra jentene i håret o.l. Aldri vært fysisk slem. Fikk til en ordning i barnehagen hvor de fulgte han opp med samtaler en til en og mer veiledning på hvordan han skulle komme inn i leken samt vi hadde jevnlige møter med ped.leder. Merket stor bedring av dette. Nå som han er skolegutt håpet vi det skulle bli lettere. Han går nå i 2.klasse og har vanskelig for å få kamerater, noen å leke med i friminuttene. Han er faglig flink, ingen ting å utsette der. Han kan forstyrre timen med å begynne å slå seg til hodet eller lage lyder (læreren er ikke bekymret for lydene da det er fler som gjør dette). Han begynner lett å gråte. Blir fort frustrert og verden raser sammen. F.eks hvis en han sitter ved siden av på bussen ikke vil det på veien hjem... Han kan tilnærme seg andre ved å dunke de på rumpa eller klemme de (laange klemmer). Han er veldig flink til å leke og hvis han har besøk her hjemme leker de veldig fint sammen, men når det blir større grupper er det akkurat som han ikke vet hvordan han skal oppføre seg og begynner å gjøre rare ting:( Føler vi roser han og prøver å være positive, men vi ser ingen fremgang. Læreren ønsket nå å ta saken videre til spes.ped på skolen i første omgang. Dette fordi hun også ikke ser framgang og trenger råd. Har så vondt av han for at han sliter med det her og ønsker å hjelpe han, men skjønner ikke hva jeg skal gjøre... Er så redd for hvordan det skal gå med han når han blir større hvis det her ikke blir bedre...Noen med tips og erfaring? Føler jeg har feilet som mor, men samtidig trøster jeg meg med at søstrene hans ikke har noen problemer så det kan ikke bare være min feil, de har samme oppdragelse.

 

Anonymous poster hash: ded43...ef3

 

Det du beskriver kan være desperasjon og klovneoppførsel nettopp som reaksjon dersom han ignoreres og subtilt utestenges, eventuelt en slags nervøsitet/ angst som forverres når han føler seg usikker sosialt.

Hvis han ikke er slik sammen med mindre grupper og dem han kjenner godt, så hadde jeg nok ikke tenkt at dette var et tegn på noe ved ham.

 

Anonymous poster hash: 5d6f0...d27