Gravid og plutselig anger..

[Anonym bruker]

Jeg er gravid med nr tre, har to nydelige barn fra før. Barnet var ønsket, og jeg er nå ca 9uker på vei. Vi har alltid ønsket oss tre, men pga noen tøffe år med lite søvn etc brukte vi litt lengre tid på å begynne prøvingen enn vi hadde tenkt, ville komme oss skikkelig "ovenpå" først. Mannen og jeg har hatt mye å stritt med siden yngste ble født, og jeg føler vi har hatt mye tunge dager siden. Nå siste året har det snudd, og jeg merker det har gjort underverker på forholdet, humor oss i mellom og energi.

 

Jeg var klar for nr tre i sommer, mannen ville vente, og før jul ble vi enige om å starte prøvingen slik at det ikke skulle være for lenge mellom barna. Vi var klar over at jeg kunne bli dårlig, men mannen var mest redd for at jeg skulle bli deprimert slik jeg ble den første tiden sist..

 

Jeg er ikke deprimert, men jeg er veldog, veldog dårlig. Kvalm, oppkast og utmattet. Er sykemeldt og prøver å presse meg til det ytterste når barna er hjemme, men jeg ligger mye på sofaen. Mannen prøver å gjøre ekstra med barna, tar dem med ut etc, men han klager ofte over st minste er sutrete og at det ikke blir koselig å ta dem med ut alene. I dag glemte han også moradagen, og fortalte meg i et irritert øyeblikk at han er så lei av å se meg ligge på sofaen.. Og at det alltid "er noe", vi er aldri "medgangspar".

 

Jeg ble så lei meg, og sint på han. Jeg kan ikke for at jeg er syk nå, og jeg presser meg virkelig, men kroppen lystret ikke. Forstår at dette er frustrerende for han også, men jeg synes heller vi bør fokusere på at dette er for en liten periode, og hvordan vi kan løse det best mulig istedet for å fokusere på alt formen min legger hindring for. Vi har valgt å få barn, og vi viste det var en risiko med det. Han er vant til at jeg styrer og steller, rydder og legger planer og er med på alt. Vi er aktive med barna til vanlig, men må faller det meste på han.. Noe han tydeligvis ikke liker.

 

I dag har jeg vært så forferdelig lei meg, og han vil ikke at vi skal rippe mer opp i dette nå, så jeg har holdt kjeft. Så begynner angeren å komme snikende.. Burde vi klart oss med de to vi har? Er jeg egoistisk som utsetter barna for en syk mamma i flere uker? Og er jeg urimelig ovenfor mannen? En del av meg er redd for å få nr tre nå, selv om vi ønsker det.. Jeg har fått helt panikk nå, vet ikke hva jeg skal gjøre!

 

Anonymous poster hash: cf069...055

[Anonym bruker]

Det er jo bare en liten periode du er så dårlig, hvis du ikke pleier å være unormalt kvalm gjennom svangerskapet. Hos meg ble jeg brått bedre i uke 12, da er det jo bare 3 uker igjen hvis du er som meg.

 

Ut ifra det du skriver er det jammen ikke rart du tenker som du tenker, du er kjempe syk og mannen er ikke fornøyd, de fleste ville nok blitt nedtrykt av det.  Når kvalmen gir seg så kan dere prøve å få dere barnevakt og gå ut bare dere to, og kose dere! Du kan minne mannen på det, så har dere noe å se frem til. Men først litt hardt "arbeid"

 

Når dere sitter der med en liten nusselig baby i armene tipper jeg dere har glemt helt denne kjipe perioden. Tenk på den lille som koser seg der inni magen din <3

Anonymous poster hash: 19281...918

[Anonym bruker]

Takk for koselig svar!

 

Anonymous poster hash: cf069...055

[FML]

Situasjonen din hørtes veldig lik ut min, også ventet med nr tre her etter tøffe år etter nr to, var også veldig deprimert begge de forrige graviditetene... Min største frykt for denne gang også. Vil så gjerne kose meg siden dette blir siste. Lite med energi og overskudd .., er 6/7 uker på vei... Frykter det blir verre og at babyen blir vanskelig så forholdet brister/skranter... Så dårlig samvittighet for de to vi har, så dårlig samvittighet til mannen og til jobb for sikkert 9 mnd fravær etterfulgt av permisjon.., hadde jeg mistet nå hadde jeg vært letta og holdt meg til to barn enda jeg ønsker og alltid har ville hatt 3