Er det noen karrierekvinner her?

[Anonym bruker]

Er det noen karrierekvinner her som har roet ned karrierejaget til fordel for mere tid med familien, husarbeid og fritid? Jeg har drevet mitt eget firma i et tiår nå og har jobbet veldig mye i disse årene. Kjenner at tiden er inne for å roe ned litt. Hvordan taklet dere nedtrappingen og hvordan reagerte omgivelsene? Har dere fått et bedre liv etter nedtrappingen?

 

Anonymous poster hash: 3a371...1ee

[Anonym bruker]

Nei, jeg har et mye verre liv. Har en roligere stilling og mer fleksibel hverdag enn før. Savner å å kunne "pleie" meg selv ved å prioritere egen karriere foran andre ting. 

Anonymous poster hash: 15356...95b

[Anonym bruker]

Var finanssjef og ble utbrent. Det ble bare for mye med både mine krevende jobb, mannens krevende jobb og en viljesterk tass.

 

Nå bor vi i utlandet, jeg er hjemmeværende (mødre jobber ikke her) og etter 2,5 år har jeg følgende observasjoner:

- det var dritkjipt å slutte å jobbe, men i ettertid er det mest ideen om å jobbe og statusen som var smertefulle å gi slipp påå, ikke selve jobben. Jeg var uansett så trøtt, stresset og strukket til enhver tid at jeg ikke klarte å glede meg over det jeg fikk til.

- etter den tøffe overgangen, har jeg observert at familiens totale stressnivå har gått mye ned. Viner alle mye mindre syke enn før, humøret er bedre, vi har også mer tid og lyst til å gjøre ting sammen.

- men det krever mye mer av meg å finne noe som gir innhold og mening til dagene. Før kunne jeg liksom bare gå på jobb og tenke at jeg var ung og lovende finansperson, når jeg sluttet måtte jeg re-definere meg og finne ting i hverdagen som gir meg noe.

- nå er jeg fornøyd. Jeg kunne tenke meg å gå tilbake til karrierejaget, men ikke til enhver pris. Og jeg har lært at den jeg er og min personlig verdi er ikke knyttet til lønn og stilling. Dagene mine er mer variert enn når jeg satt 10 timer/dag på kontoret, det er en del kjipe (hus)oppgaver men også muligheter til å vokse som person, ved å studere (lærer lokalspråket, har tatt en mastergad), lese, snakke med andre, involvere seg og bare ha tid til å tenke.

-jeg behandler hverdagen min som om det var min jobb og styrer huset som om jeg var selvstendig næringsdrivende. Er jeg ferdig for dagen, er jeg ferdig, på lik linje som mannen. Og jeg tar fri fra huset og familien med jevne mellomrom.

 

Omgivelsene hadde ikke så mye de skulle sagt siden vi flyttet til utlandet. Og alle ser at vi har det bedre nå.

 

Anonymous poster hash: be7f7...7ad

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar begge to, spesielt til nr 2 for utfyllende svar. Jeg kjenner mye på det at min identitet føles som om den er knyttet opp til jobben. Jeg er liksom "hun som jobber døgnet rundt". Jeg har en vei å gå for å redefinere hvem jeg er samtidig som jeg trapper ned jobbingen.

 

Noen andre som har innspill her?

 

Anonymous poster hash: 3a371...1ee

[Anonym bruker]

Hva definerer du som karrierekvinne da?

Jeg er adm dir sin høyre hånd i et stort selskap. Elsker jobben min. Har hatt en lang permisjon på 2 år og ble etter det veldig sikker på at det ikke passer meg å gå hjemme.

 

Jeg har normale arbeidstider. Kan ta hjemmekontor ved behov. Avsparere ved behov. Jobber på kveldstid ved behov.

 

Jeg mener at karriere ikke må være ensbetydende med masse jobbing og er selv et eksempel på det. For meg er det viktig å finne en jobb som lar meg bruke evnene mine og samtidig lar meg sette grenser. For det handler mye om å sette grenser, definere "godt nok", være effektiv og prioritere.

 

Kunne aldri klart meg uten en jobb der jeg får brukt evnene mine.

 

Anonymous poster hash: a80f3...014

[Anonym bruker]

Ikke tenk enten eller da. Ingen menn gjør det.

Både min mann og jeg har lederstillinger og jobber 100%.

 

Da jeg ble sliten, sa jeg på jobb at jeg ville redusere antall jobbtimer og ha dag i uken hjemme.

For en forskjell! Mentalt lettet det helt og jeg holdt på energien.

 

En er hjemme til 08.20 så de eldste går rett på skolen.

En av oss henter 15.30-15.45.

 

Vi kjøper Adams matkasse av og til og alle spiser middag sammen kl. 17.

Vi voksne jobber litt etter sengetid igjen, men ikke alle dager.

Har vaskehjelp hver 14.dag.

Prøv en roligere overgang først!

 

Anonymous poster hash: 5acfe...34a

[Anonym bruker]

Jeg jobber 50 %

Vet ikke om jeg passer beskrivelsen din da men

 

 

Anonymous poster hash: c603b...755

[Anonym bruker]

Ikke tenk enten eller da. Ingen menn gjør det.

Både min mann og jeg har lederstillinger og jobber 100%.

 

Da jeg ble sliten, sa jeg på jobb at jeg ville redusere antall jobbtimer og ha dag i uken hjemme.

For en forskjell! Mentalt lettet det helt og jeg holdt på energien.

 

En er hjemme til 08.20 så de eldste går rett på skolen.

En av oss henter 15.30-15.45.

 

Vi kjøper Adams matkasse av og til og alle spiser middag sammen kl. 17.

Vi voksne jobber litt etter sengetid igjen, men ikke alle dager.

Har vaskehjelp hver 14.dag.

Prøv en roligere overgang først!

 

Anonymous poster hash: 5acfe...34a

Hvordan får dere til å spise middag sammen hver dag? Har ikke barna fritidsaktiviteter?

 

Anonymous poster hash: 193f1...76d

[Anonym bruker]

Jeg var vel på god vei til å bli det (hadde lederjobb - 100 ansatte), men en ulykke satte stopper for det hele. Jeg jobber nå deltid i en faglig interessant stilling. Bakdelen for meg er at det selvsagt er smerter osv som gjør at jeg ikke jobber fullt. Fordelen er at jeg faktisk har tid til å se barnet mitt (selv om jeg av og til er for dårlig til å ha full glede av det).

 

Gjennom alt dette har jeg selvsagt rukket å tenke en del. Det er ingen krise å hoppe av karrierekarusellen for noen år med småbarn. Det er jo en karusell - og den kan man jo hoppe på igjen.

 

Jeg jobber av og til med rekruttering. Jeg vil påstå at en person som hadde valgt å ta hensyn til familie noen år mens barna var små, viste tegn på modenhet og ansvarlighet. Absolutt en jeg ville ansatt!

Anonymous poster hash: 284d7...45b

[Puppen og lillemor]

Hva definerer du som karrierekvinne da?

Jeg er adm dir sin høyre hånd i et stort selskap. Elsker jobben min. Har hatt en lang permisjon på 2 år og ble etter det veldig sikker på at det ikke passer meg å gå hjemme.

 

Jeg har normale arbeidstider. Kan ta hjemmekontor ved behov. Avsparere ved behov. Jobber på kveldstid ved behov.

 

Jeg mener at karriere ikke må være ensbetydende med masse jobbing og er selv et eksempel på det. For meg er det viktig å finne en jobb som lar meg bruke evnene mine og samtidig lar meg sette grenser. For det handler mye om å sette grenser, definere "godt nok", være effektiv og prioritere.

 

Kunne aldri klart meg uten en jobb der jeg får brukt evnene mine.

 

Anonymous poster hash: a80f3...014

 

ENIG ENIG ENIG!

 

Jeg er leder - og vil tro jeg er det mange vil kalle en karrierekvinne! (Men hvor mange bruker begrepet karrieremann??)

 

Jeg trenger å jobbe for min egen mentale helse.. og jeg trives aller best hvis jeg har en travel hverdag med utfordrende oppgaver! Men det betyr ikke at jeg jobber hele tiden, aldri ser barna mine eller mannen min osv. Med lederstillingen føler ofte stor fleksibilitet (hvis ikke ville jeg vært med opptatt av det i forhandlinger ved jobbstart, enn selve lønna). Vi jobber begge mye, men barna har normale dager i barnehagen, og vi spiser middag sammen minst 5 av 7 dager i uka - som regel mer. 

 

Går gjerne kl 15 flesteparten av dagene, og tar fullstendig fri fra jobben når jeg er sammen med barna mine.. logger på igjen på kvelden etter barna har lagt seg! Synes egentlig ikke hverken jeg, samboer eller barna ofrer noe nevneverdig ved at jeg har en lederstilling.