Jeg er så satt ut... Forlover.

[Anonym bruker]

Da har jeg snakket med min venninne. Hun ringte meg tidligere i dag for å få nr til et cateringbyrå som vi vanligvis bruker i ulike tilstelninger. Hun fikk det, og så spurte jeg henne så om hva hun egentlig forventet av meg som forlover fremover. Første svaret var "Vet ikke helt, jeg", så jeg sa at jeg tenkte å koble litt ut, og så fikk hun heller spørre om hjelp om det var noe hun trengte. Det var ok, det. 

Så ringer kjæresten hennes meg et par timer senere og forteller meg at bruden hadde grått på badet siden hun la på med meg, og lurte på hva som var skjedd! Jeg fortalte at jeg tenkte å koble litt ut, og jeg fortalte hvorfor (mye av det jeg har skrevet her). Han skjønte meg veldig godt, han hadde aldri skjønt hvordan jeg orket å stille sånn opp heller i det hele tatt fra starten av (han tenkte da på flere tilstelninger jeg har måttet ordne for min venninne). 
Jeg bestemte meg for å reise hen til henne for å høre hva som faktisk var i veien. Det er ikke likt henne å bryte sammen... Jeg ble møtt av et tårevått ansikt som tryglet meg om å ikke backe ut, at jeg ikke kunne gjøre noe sånt mot henne, ikke nå, ikke så nære bryllupet... Jeg brukte over en time bare på å roe henne ned, så jeg kunne fortelle henne at jeg ikke tenkte å backe ut, men skygge banen litt, så hun kunne ordne alt selv, så alt ble som hun ønsket det. Da kom endelig svaret jeg søkte tidligere på dagen, om hva som forventes av meg som forlover; jeg var en bryllupsplanlegger, en taleskriver og at jeg skulle være "velkomstkomitèen", samt gaveåpner! Hun sa også at jeg skulle være med å plassere bord og rydde etterpå. Hun sa det direkte til meg.

Jeg er i grunnen litt satt ut igjen. Etter svarene her å dømme, har jeg visst trådt langt over en grense når det gjelder å planlegge og tilrettelegge bryllupet hennes - men nå forteller hun meg at det er nøyaktig det hun forventer og ønsker av meg. Jeg ble litt overrasket - jeg vet hvordan min venninne er satt sammen, men når så mange mente hun følte jeg tok kontrollen osv., så tenkte jeg det kanskje lå endel sannhet i det. Men tydeligvis ikke, i følge min venninne. 

Vi hadde en skikkelig prat sammen. Vi møttes på midten; jeg ble med på det jeg ønsket/orket (hun ville ha meg med på absolutt alt, sa hun, men jeg var uenig), og hun skulle ta seg sammen, å bli mindre tafatt (for en periode, som hun sa). 
Vi snakket litt om babysituasjonen også, og hun innså nok delvis at baby kanskje måtte bli med på lasset om jeg skulle være tilstede hele tiden (natten før bryllup, samt selve bryllupet og ut hele kvelden). Hun syntes ikke det var noe moro om det skulle skje, men som hun sa "la gå, jeg vet jo dere jobbet med å få førstemann til å ta flaske uten hell". 

Jeg fortalte også om tråden min her, og viste henne alt sammen. Jeg fortalte hvor fortvilet jeg følte meg. Hun var faktisk ikke overrasket, hun leste gjennom alt helt fattet... og sa at hun plutselig skjønte meg mye bedre. Hun skjønte plutselig hvor tafatt andre måtte oppleve henne. Jeg gråt en skvett av dårlig samvittighet, og hun tilga meg.

Så da har det ordnet seg! Jeg føler meg hundre kilo lettere. Forventningene er senket, jeg kan faktisk sitte på sidelinjen så mye jeg vil denne gangen. Men nå vet jeg at jeg ikke overkjører henne og aldri har gjort det. Hun fortalte meg nemlig at hun "brukte" meg, fordi hun faktisk var en tafatt sjel og ønsket at noen som skjønte seg på henne kunne ordne alt for henne. Hun likte ikke stresset og likte generelt ikke planlegge noe som helst (dette visste jeg jo, men jeg skjønte ikke hvor galt det faktisk var for henne før nå). Hun sa også at om noe skulle gå galt, så ville det ikke være hennes skyld, og det gjorde alle tilstelninger til en lettelse for henne. Jeg var denne personen som skjønte meg på henne. Jeg vet ikke om jeg tok det som et kompliment eller ikke, men hun var ærlig med meg, og det er det viktigste. 

Takk for alle svar og råd her inne, både negative og positive tilbakemeldinger.

HI

Anonymous poster hash: 8bb50...e09

[Anonym bruker]

So much DRAMA! Er dere 14 år..?

 

Anonymous poster hash: 65e57...ed2

[Anonym bruker]

Oi, det er som å lese en bok nesten......for en drama....å bli møtt av et tårevått ansikt......

 

Håper det ordner seg.

 

 

Anonymous poster hash: c5060...d5c

[Anonym bruker]

Neida, vi er noen og tredve... Litt drama i livet skader en ikke. Noen ganger kan det være riktig så morsomt også, men andre ganger ikke fullt så morsomt, det ser en jo på denne tråden... 

HI

Anonymous poster hash: 8bb50...e09

[Anonym bruker]

Hun tilga deg? Ærlig talt, det er det verste jeg har lest. Hun forskyver tidspunkt for sitt bryllup, helt greit det, men da må hun godta at din situasjon er forandret. Du har et spedbarn under 6 måneder og selv om ting som oftest har gått seg til litt er det langt fra sikkert at det skjer.

En slik omfattende jobb som du skisserer hadde jeg nok ikke engang tatt uten baby. Jeg hadde trukket meg av det hele, uten tvil. Av dårlig erfaring (hennes 30-årsdag) burde du ane at alt som går galt bryllupsdagen vil være din feil. Trekk deg og la henne eller forloveralterniv nr 2 styre med bryllupet. Du er gravid nå, skal straks få en unge, du har da jammen andre ting å sette fokus på.

Anonymous poster hash: fe1b6...106

[Anonym bruker]

Hahaha! Det siste innlegget fra HI ble too much Trollemor!!

 

Anonymous poster hash: fa856...826

[Anonym bruker]

Hahaha! Det siste innlegget fra HI ble too much Trollemor!! Anonymous poster hash: fa856...826

Håper virkelig du har rett! Det går jo bare ikke an at voksne folk med unger gidder det ungdomsskoledramaet der!

 

Anonymous poster hash: 65e57...ed2

[LillaGorilla♥♥]

At du gidder.

[pifi med tre nurk]

Wow. Orket ikke lese alt, men forsto det som at denne venninnen har barn?? Det burde jo ikke være mulig når man er så tiltaksløs.... Eller er alt bare troll??

[Anonym bruker]

Det er nok ikke trolling! Men jeg måtte lese gjennom alt her selv, og ser hvordan enkelte kan tro det. Vi er vanligvis ikke så dramatiske som dette, altså. Heldigvis Det er vel bare mye på gang, for både henne og meg, nå fremover. Kanskje jeg også skriver på en måte som får det til å ligne trolling...? Jeg vet ikke, men jeg troller ikke. 

Vi har begge barn, og det går fint an å ha barn selv når man er tiltaksløs Hun er en god og kjærlig mor ellers. Kjæresten (far til barna, samboer) tar seg av det meste som ikke allerede er planlagt. Hun klarer gjennomføre ting, men hun klarer ikke planlegge og å ta valg. Jeg har fått mange telefoner fra henne når kjæresten er på jobb om hun burde ringe legevakten fordi ene ungen er syk ol., fordi hun ikke klarer bestemme seg for om hun mener det er alvorlig nok eller ikke. Hun har lært nå at om hun er usikker på om hun synes det er alvorlig nok eller ikke, så ringer hun legevakt uansett  
Det kan være hun er slik fordi moren er totalt omvendt (vi snakket litt om det i går). Kanskje hun ble litt "styrt" av sin mor gjennom hele oppveksten og derfor har vanskelig for å ta valg. Hun er rett og slett ikke vant til det. 

HI

Anonymous poster hash: 8bb50...e09