Hva skjer med meg!?

[Anonym bruker]

Jeg har hele livet mitt vært åpen for det meste. Alle plasser er interessante i mine øyne... Men det er en plass jeg aldri har hatt lyst å flytte av reelle og urelle grunner, og jeg kan ikke forklare det bedre enn dette. Mannen min valgte en utdannelse som førte til at sannsynligheten for at han skulle få jobb akkurat der jeg jeg ikke vil flytte er stor.

 

Jeg sa til han den gangen at jeg NEKTET å flytte dit, kan dra hvor som helst, men ikke DIT. Nå er utdannelsen slutt og han har fått jobb akkurat der, og ingen andre plasser. Han vil heller ikke flytte på seg da det karrieremessig lønner seg å få jobb der også pga rykte og soliditet.

 

Når han fikk jobben så ble jeg kjempeglad, men så kjente jeg at jeg begynte uforklarlig nedstemt... Deretter begynte jeg å skylde alt på han, men mange ting er reelle.. Jeg skjønner IKKE hvorfor det er slik   :(

 

Jeg elsker mannen min, vil være sammen med han, ungene elsker han, men jeg vet ikke om jeg klarer å flytte etter han ....

 

 

Noen andre som har hatt det lik??

Anonymous poster hash: 3ccbb...8a8

[Anonym bruker]

Wææ.,ingen som har hatt det likedan eller kan si at dette er rasjonelt eller ikke?? Det plager meg sønder og sammen, og det ødelegger mitt forhold til mannen min

Anonymous poster hash: 3ccbb...8a8

[Anonym bruker]

Mulig jeg misforstår nå. Men altså, du har gjort det klart for mannen din at du ikke vil flytte til dette stedet, men likevel har han tatt et studie som sannsynligvis gjør at dere må flytte dit, og du har støttet han og så blitt glad når han har fått jobb, helt til det kommer til punktet at dere faktisk skal flytte dit? 

 

Det virker som om det er tatt feil avgjørelse et sted tidligere i denne prosessen, og at dette er noe dere burde ha snakket om lenge før dere kom dit hvor dere er nå. Skjønner godt at mannen vil flytte dit og begynne i jobben når dette er noe han har studert og jobbet mot. Det jeg ikke skjønner er at du ikke har sagt noe på det før (annet enn den ene gangen hvor du sa du nektet å flytte dit), og at dere ikke har hatt noe mer kommunikasjon rundt det hele før det plutselig ble et faktum at dere skulle flytte. 

 

Det blir litt som å si "som man reder ligger man", i den form at du har hele tiden visst at dette var det sannsynlige utfallet av både studiet og jobbsøking, og du har hatt masse tid til å enten forberede deg på at dere kommer til å flytte dit, eller til å snakke med mannen din om hvor lite du vil flytte dit. Nå er det liksom litt sent å komme med. 

 

Men prøv det, se positivt på det og gi det en sjanse! Kan hende du har hatt fullstendig feil inntrykk av stedet, og at du finner ut at du stortrives der når du får kommet i orden og blitt litt kjent. Hvordan er mulighetene for deg i forhold til jobb? 

Anonymous poster hash: 79a84...a20

[Anonym bruker]

Det høres ut som du har satt deg helt imot et sted du egentlig ikke kjenner noe til, at det bare er basert på synsing og noe du tror. Hva med å tilbringe noen dager eller uker der før du bestemmer deg? Kanskje du blir positivt overrasket? Litt synd å la forholdet til mannen sunne (eller gå fløyten) pga noe så irrasjonelt, syns du ikke?

 

Anonymous poster hash: 0b0ef...cb4

[Anonym bruker]

Er jo helt enig at jeg burde prøve... Men jeg klarer det ikke! Vil vil ikke at eldstemann skal miste alle vennene han har fått på skolen og som vi har jobbet så hardt for. Vil ikke starte på nytt. Det tok så lang tid for meg og mannen å få en ordentlig omgangskrets selv...

 

Videre så blir vi flyttende fra all slekt. Det vil være langt unna og flere av dem har sagt rett ut at det ikke vil være aktuelt å komme på besøk.. Da har vi ingen til å avlaste oss i forhold til barna noe forholdet virkelig trenger etter å ha levd på sparebluss..

 

Jeg trenger help her og nå så jeg får fullført utdannelsen min, men med han på en så utilgjengelig plass er det vanskelig for han å komme hjem... Jeg strekker ikke til!!

 

Ja, man kan si så mangt om at dette visste jeg når han tok utdanningen, men det gjorde han også. Det er heller ikke så lett når man har barn sammen og bare dra pga feil utdanning, også var det alltid et håp om at han kunne få jobb en annen plass .....

 

Jeg kjenner bare at jeg dør inni meg, dette er noe jeg virkelig ikke vil.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3ccbb...8a8

[Anonym bruker]

Nå lurer jeg veldig på hvilket sted dette er, jeg? Irak eller noe?

 

Anonymous poster hash: 2f67f...fd2

[Anonym bruker]

Hehe! Jeg også! Er det så ille at ingen vil komme på besøk en gang?

 

Tipper det må være Svalbard.

 

Tror mannen får dra alene. Synes ikke du skal ødelegge livet ditt for å bo sammen med han. Kanskje vil det være mulig for han å få jobb et annet sted når han har mer erfaring, eller kanskje oppdager dere at det funker å bo fra hverandre.

Anonymous poster hash: 859cc...442

[Anonym bruker]

Jeg blir nysgjerrig på hvor dette er hen. Er det langt oppi nord i ingenmannsplass? Så ei annen skrev Svalbard og er det det så skjønner jeg deg veldig godt. Men da lurer jeg veldig på hvorfor han tok den utdannelsen i utgangspunktet.

 

Anonymous poster hash: 614b1...5fc

[Anonym bruker]

Er noe i den duren... Men han kan bruke utdannelsen i mer bebodd strøk, men der fikk han ikke jobb. Han tok den utdannelsen fordi det var den utdanninga som utpekte seg og på det tidspunktet brydde han nok ikke seg så veldig om at vi skulle bo sammen evt så ønsket han vel at jeg skulle endre mening 😔

 

Anonymous poster hash: 3ccbb...8a8

[Anonym bruker]

Dersom du aldri faktisk har bodd der, så kan d jo være at du blir svært positivt overrasket!! Just saying...

 

Anonymous poster hash: d7113...7ee

[Anonym bruker]

Absolutt kan man bli positivt overrasket, men vi mister uansett all nettverk, familie osv...

 

Anonymous poster hash: 3ccbb...8a8

[Anonym bruker]

La han reise i forveien og teste det ut. Dere kan dra på besøk, men uten å flytte. Imens søker han kontinuerlig på jobber andre steder. Kanskje du skifter mening...kanskje han får jobb et annet sted innen et år, når han har fått litt erfaring. Det ordner seg nok

Anonymous poster hash: 55d2a...77d

[Anonym bruker]

Jeg håper det!😊 kjenner meg så nedfor... Livet mitt går ikke helt opp om dagen pga avtalebrudd fra hans side, men må bare tenke at alt ordner seg til slutt😊

 

Anonymous poster hash: 3ccbb...8a8

[Lykken_er_tre]

Lei ut huset dere bor i i et år, ta et år med permisjon fra din jobb og prøv. Om det ikke fungerer så kan du alltid flytte tilbake uten å brenne noe særlig med broer, og da ser din mann at du har vært villig til å prøve for hans del. Kanskje det underveis dukker opp noen jobber han kan søke på der dere bor nå?

 

Men jeg ville lett etter flere løsninger, hjelper ihvertfall ikke å la det bli splid mellom deg og mannen. Livet er for kort.

[Mamma_til_2]

Det virker som du har bestemt deg helt fra begynnelsen av at du ikke liker dette stedet, og det faktum at mannen din fikk en utdannelse og jobb som han trives med, det betyr ingenting siden du ikke fikk viljen din, du har da 3 valg, dra fra han, la han reise i forveien og finne hus ol.så kommer du etter når alt er klart eller du kan ha langdistanseforhold at han er hjemme hos dere i ferier ol.

[Anonym bruker]

Handler ikke om å få viljen min, er ikke akkurat et trassig barn... og vi er jo alle mennesker her med naturlige følelser som er både rasjonelle og urasjonelle. Som sagt så kommer mine motforestillinger i fra REELLE og ikke reelle grunner. Jeg har kjenskap til plassen i fra før. Å flytte dit vil medføre at vi bor på samme sted som kvinnen mannen min var utro med.

 

Andre grunner bunner ut i et langt arbeid mot å holde på familien og få vårt eldste barn til å få venner, fungere osv på skolen. Ungen vår takler dårlig å "starte" på nytt og er blitt såpass stor at dette blir enda en vanskeligere prosess nå enn når ungen vår var mindre.

 

 

Videre så er det mange flere grunner som IKKE går bare på meg, men har selvsagt urasjonelle grunner også som bidrar til helheten.

 

 

hi

Anonymous poster hash: 3ccbb...8a8

[Anonym bruker]

Kjenner jeg selvsagt jeg blir litt lei meg når dere får det bare til å handle om at jeg er den vanskelige. Jeg ser min del av helheten, men han visste jo også om at jeg ikke ville dette. Han kunne også ha forlatt meg. Han må bære sin del av ansvaret. Jeg har også rett til å være lykkelig, føle meg hel, få fullført utdannelsen. Er ikke akkurat enkelt når jeg er alene med flere barn hvor av flere av dem går på vanskelig spesialkost. Kan ikke ta noen snarveier her i gården. Dette er overlatt til meg, mens jeg tar avsluttende studier...

 

Synes ikke det skal være slik at jeg skal ofre alt, settes som nr 2, hele mitt samliv med han mens han turer fram med sitt som nr 1...

 

Samtidig vil jeg jo ikke at dette skal være et hinder mellom oss, men jeg klarer ikke la være Det er et lite samfunn langt unna venner og familie, æsj....

Anonymous poster hash: 3ccbb...8a8

[overlord]

Hadde aldri flyttet til et sted jeg ikke ønsket om jeg ikke var nødt. Hadde latt han flytte alene.

[Anonym bruker]

Slik jeg ser det,mhar du følgende muligheter:

- overbevise din mann om å finne seg en annen jobb/skifte retning. Jeg mener det er kanskje litt sent, når du har sett han ta hele utdanningen og visste at det kunne føre dere til det stedet.

- rigge dere til for ukependling. Begynn gjerne med ett prøveår, og var forberedet på at det er vanskelig den første tiden før man har funnet sin rutine.

- ta et prøveår selv på det stedet, og vurder igjen etter ett år. Lei ut huset så dere han mulighet til å flytte tilbake.

 

Jeg bor for tiden i Sveits. Opprinnelig hadde jeg IKKE lyst til å reise dit i det hele tatt, ikke minst fordi jeg hadde en god jobb i Norge, tysken min suger og vi bodde i nærheten av svigers som gutten er veldig knyttet til.

 

Vi begynte med at mannen ukependlet i ett år, slik at han kunne se hvordan det var å jobbe der.

 

Det gikk greit på et vis, men gutten savnet sin far altfor mye og jeg ble veldig sliten av å oppdra en krevende gutt alene. Etter 1 år flyttet vi etter, men vi beholdte leiligheten i Norge i tilfelle vi ønsket å dra hjem igjen etter 1 år. Det var knalltøft i begynnelsen, skolestart på 3,5-åring, nytt språk, ny bolig, hjemmeværende status for meg (etter flere år i lederstillinger), dødsfall i nærfamilien kort tid etter.

 

Nå er det gått 2,5 år. Leiligheten er solgt for 1 år siden. Tysken min er bedre, gutten babler i vei på tysk og engelsk og er velintegrert i skolen sin. Røttene gror øangsomt men sikkert. Akkurat nå føles det veldig fjernt å flytte tilbake til Norge, og jeg angrer ikke på at jeg ga mannen muligheten til å utfolde seg i jobben sin.

 

Anonymous poster hash: 49b64...35f

[Anonym bruker]

 

Kjenner jeg selvsagt jeg blir litt lei meg når dere får det bare til å handle om at jeg er den vanskelige. Jeg ser min del av helheten, men han visste jo også om at jeg ikke ville dette. Han kunne også ha forlatt meg. Han må bære sin del av ansvaret. Jeg har også rett til å være lykkelig, føle meg hel, få fullført utdannelsen. Er ikke akkurat enkelt når jeg er alene med flere barn hvor av flere av dem går på vanskelig spesialkost. Kan ikke ta noen snarveier her i gården. Dette er overlatt til meg, mens jeg tar avsluttende studier...

 

Synes ikke det skal være slik at jeg skal ofre alt, settes som nr 2, hele mitt samliv med han mens han turer fram med sitt som nr 1...

 

Samtidig vil jeg jo ikke at dette skal være et hinder mellom oss, men jeg klarer ikke la være Det er et lite samfunn langt unna venner og familie, æsj....

 

Anonymous poster hash: 3ccbb...8a8

 

 

Har du mulighet til å gjøre ferdig utdannelsen din om dere flytter, HI?

 

Med opplysningene du har kommet med etter hvert så synes jeg ikke dette er så enkelt at du er urimelig, langt derifra.

 

Hva sier mannen din til dette? Hva sier han om forholdet deres hvis dere flytter fra alt nettverk som kan avlaste? Hva sier han til de belastningene det blir på barna? Hva sier han om din utdannelse?

 

Dere har tydeligvis greid å jobbe dere gjennom en svært vanskelig periode tidligere. Har dere det godt i dag?

 

Kan det være en mulighet at mannen ukependler og at han da i helgene gjør ekstra for å forberede ukene for deg, f.eks. lage spesialmaten til de barna som trenger det slik at du bare trenger å tine/varme maten? At dere alltid deler på helgevask når han kommer hjem, tar med barna på tur noen timer hver lørdag slik at du får lesetid i fred og ro til studiene? Slik kan dere ha lørdag kveld og søndag sammen som par/familie. Kanskje dere kan leie hjelp i huset og/eller barnevakt i ukene slik at du får mer tid til både barna og studiene? Er noen i familien villig til å stille ekstra opp inntil han får jobb der dere bor nå?

 

Forstår han hvor tøft det er for deg å flytte dit hans tidligere elskerinne bor? Forstår han at din tillit til han kan bli ødelagt igjen om han bor der alene i ukene og bare kommer hjem i helgene?

 

Hvis tilliten deres er god nok, så tenker jeg at det kan være måter å få det til på, slik at han jobber der for å få erfaring, men fortsetter å søke jobb i nærheten av der dere bor, slik at han kan flytte hjem så fort som mulig.

 

Det virker som om du har mange og gode grunner til å ikke ville flytte. Spesielt det med hensyn til barna, din utdannelse og det nettverket dere har der dere bor nå.

 

Men det kan også være at det å flytte vil bli bedre enn du nå tror. Da må du selvfølgelig være villig til å prøve.

 

Snakk sammen! Kanskje det kan være en ide å ta noen timer på fvk, da kan det være lettere å snakke sammen konstruktivt i en situasjon som tydeligvis er veldig følelsesbetont fra dere begge to.

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 040d3...6d5

[Anonym bruker]

Si hvor det er da! Jeg døøøøør av nysgjerrighet!

 

Anonymous poster hash: c3b59...5b7

[Anonym bruker]

Si hvor det er da! Jeg døøøøør av nysgjerrighet!

 

Anonymous poster hash: c3b59...5b7

 

Grow up.... hvor det er spiller ingen rolle! HI har gode grunner, hvor det er snakk om er ikke viktig. Kanskje kan det også identifisere henne og familien.

 

Hun har ingen plikt til å tilfredsstille din nysgjerrighet!

 

Anonymous poster hash: 040d3...6d5

[Anonym bruker]

Absolutt kan man bli positivt overrasket, men vi mister uansett all nettverk, familie osv...

 

Anonymous poster hash: 3ccbb...8a8

Vil bare si at vi bor sentralt rett utenfor Oslo. Flyttet for 7 år siden. Uten nettverk og familie. Dog er det sentralt men kjente ikke en kjeft og hadde null sjansen for barnevakt. Jeg stortrives og kommer aldri i verden til å flytte tilbake til hjembyen.

 

Har fått noen få gode venninner men utenom det har vi ikke noe spesielt nettverk. Men klarer oss fint ☺

 

Anonymous poster hash: 614b1...5fc

[Anonym bruker]

Jeg ville aldri flyttet til et plass der det bor ei kvinne som mannen var utro med...ikke latt han gå i forveien heller. Eller blitt i langdistanseforhold mens de to er der en plass. Spesielt om det er en liten plass. Jeg ville gått med på at han går i forveien, eller at han bor der alene en stund til han evt finner en jobb som passer alle.

hvis du ikke liker stedet der han fikk jobb, da er det en anna ting. En kan like stedet med en gang, men det kan også ta tid. Jeg har flyttet veldig mye som barn og kan ikke si at jeg likte det alltid men nå kan jeg si at det er berikelse i mitt liv å få møte så mange barn, steder, land, folk. Jeg føler meg mye mer innkluderende, avslappet med folk og jeg har lært til å i det miste prøve å forstå deres liv.

Anonymous poster hash: ac295...6d5