Sensitiv, eller bare ekstra godt utviklede sanser?

[Anonym bruker]

Jeg er ikke så ofte her inne, men jeg har vært her nok til å få med meg at det visst nok er kommet et nytt moteord som skal beskrive en del av befolkningen; hypersensitive. Men det har også en veldig negativ klang synes jeg.

 

Når jeg leser om dette, så synes jeg vinklingen blir litt feil. Der framstår det som om disse hypersensitive er skjøre stakkarslige mennesker som må skjermes fra normale omgivelser. Men stemmer det?

 

Jeg for min del har alltid hatt unormalt godt utviklet hørsel, luktesans, smakssans og "følelsessans". Allerede i barneårene skjønte jeg at jeg skilte meg ut fra alle de andre. F.eks. hører jeg aldri på musikk frivillig, har aldri på tv utenom hvor vi ser på noe (og da med lav lyd), går sjeldent på kino, aldri på konserter osv, og unngår helst store besøk og tilstellinger. Grunnen er rett og slett at det blir for mye støy, alt for høy lyd selv når det er dempet. På den annen side kan jeg høre lyder andre ikke hører. Dersom jeg er sammen med venninner på en gåtur i fjellet f.eks., kan jeg høre at andre går mot oss veldig lenge før noen andre hører noe som helst.

 

På samme måte er det med lukter. Jeg misliker å gå ut å spise på restauranter fordi de er så veldig mange lukter der osv, men jeg kan også lukte ting andre ikke klarer. For å ta et konkret eksempel. En venninne og jeg satt i stuen og snakket, og ungene (ca 2 år) våre lekte i et rom på andre siden av huset. Da kjente jeg en svak eim av bæsj og sa at sønnen til venninnen min hadde gjort i bleien. Hun så bare rart på meg og sa at det gikk jo ikke an å lukte på så lang avstand, og om, så ikke hvem som hadde bæsjet i bleien av dem. Men jo, det kan jeg, og jeg hadde rett. Det er jo ulikt lukt for hvert barn.

 

Jeg kunne skrevet mye mer, men poenget er bare at jeg synes selv at det passer bedre å skrive at jeg har sterkere utviklede sanser enn normalt, enn at jeg er hypersensitiv. Jeg er jo like tøff og hardfør som alle andre, men jeg tåler mindre av noen situasjoner som belaster sansene mine mer enn de belaster andre sine sanser fordi mine tar inn mer. Det gjør meg jo ikke stakkarslig, bare en som velger litt andre ting å gjøre på.

 

Og jeg har heller ikke inntrykk av dette er noe vanlig, sånn jeg har det, ikke som en av ca 20%(som det står når man leser om det). Jeg har i hvert fall i alle år blitt kalt veldig sær og unormal av de rundt meg pga spesielt hørsel og luktesans. Er det virkelig ca 20% andre som har det slik? Hvor er dere i så fall? Jeg har ikke møtt noen andre

Anonymous poster hash: 99686...c6b

[Anonym bruker]

Google høysensitiv, det er en fin test du kan ta. Du finner den på Google.

 

Anonymous poster hash: c38e4...979

[Anonym bruker]

Google høysensitiv, det er en fin test du kan ta. Du finner den på Google.

 

Anonymous poster hash: c38e4...979

Jeg fikk 76 poeng på den testen jeg tok der, og alt over 60 var regnet som høysensitiv.

 

Men det var egentlig ikke poenget med innlegget mitt. Poenget er delvis at jeg ikke skjønner helt at dette skal være så veldig vanlig all den tid at jeg alltid hatt fått høre at det er uvanlig og unormalt å høre, lukte osv på den måten jeg er (hvis dette gjelder 20% av befolkning, burde jo ikke alle synes jeg er like rar? Da burde jo noen kjenne seg igjen!), og delvis at jeg synes det blir feil benevnelse.

 

Noen av spørsmålene på testen bekrefter jo bare det jeg tenkte. "Jeg følger meg veldig åndelig til stede...." What? Det blir liksom så svevende og jalla-aktiv i mine øyne. Som om det er noe noen har funnet på for å forsvare at de er overtroiske og "veldig i kontakt med seg selv". Jeg ser liksom for meg sarte små kvinner i flagrende gevanter, med store øyne og krystallkuler og tarotkort som føler så misforstått av alle. Og jeg føler på ingen måte at jeg passer inn i den kategorien.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 99686...c6b

[Anonym bruker]

Jeg er som deg og jeg kaller meg høysensitiv. Jeg er meget veltilpassede og glad for min følsomhet og forsterkede sanser. Men jeg kan også se hvor fort ting kan gå galt, hvis man som barn blir presset inn i situasjoner man ikke vil eller tåler. Hvordan hadde du det som barn?

 

 

Anonymous poster hash: 34ff0...d5a

[Anonym bruker]

Jeg er som deg og jeg kaller meg høysensitiv. Jeg er meget veltilpassede og glad for min følsomhet og forsterkede sanser. Men jeg kan også se hvor fort ting kan gå galt, hvis man som barn blir presset inn i situasjoner man ikke vil eller tåler. Hvordan hadde du det som barn?

 

 

Anonymous poster hash: 34ff0...d5a

Jeg hadde det helt greit som barn egentlig, men var nok litt mer (frivillig) alene enn mange andre. Jeg foretrakk aller helst å være inne og tegne, lese bøker og andre rolige og helt stille aktiviteter, men jeg hadde også gode venninner som jeg var sammen med. Jeg har selvsagt både akt i akebakken, spilt fotball på gresset til langt på kveld med klassekamerater osv, men jeg trivdes aller best alene.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 99686...c6b

[Anonym bruker]

Tror man må se litt på semantikken på fremmedspråk. Sensitivity på engelsk henger sammen med senses, dvs. sansene på norsk. High sensitivity betyr bare at man har sterkere utviklede sanser enn snittet. I noen tilfeller bare én, i noen adnre flere. Hvilket kan være en fordel eller en ulempe, alt ettersom.

 

Utvikling av begrepet HS tror jeg kommer fra et behov for å forstå bedre barn og individer som sliter med å fungere i et veldig normativt samfunn. Personlig like jeg ikke detm for det vitner om en tendens til at spennet for det som er normalt blir stadig smalere. Det er verdt å merke seg at det ikke er like fremtredende i alle vestlige land, i de landene der man aksepterer større temperaments variasjoner er det mindre tendens til å sette individer i bås. F.eks. i Norge og USA er det høye forventninger om st barn skal være veldig sosiale, noe som er problematisk for barna som trenger mer egen tid for å trives med seg selv. Liker man ikke høye lyder og bråk, Ligger man dårlig an i et norsk barneselskap og i mange barnehager!

 

Vi bor i utlandet, og her er barnet mitt, som har fått merkelapp "høysensitiv" i Norge på lik linje som meg, ikke behandlet som en særing som trenger tilrettelegging, men som en helt vanlig gutt med eget særpreg som han skal ta vare på og hensyn til. Ingen som kommenterer at han er som han er eller prøver å "tøffe han opp" eller "herde han", fokuset er å finne måter å fungere i hverdagen samtidig som han ikke sliter seg helt ut.

 

Akkurat som du beskriver egentlig, HS betyr ikke noe mer enn at man føler enkelte ting mer en snittet, hva man gjør ut av det en ens eget ansvar. Jeg for min del oppdaget tidlig at en jobb i helsevesenet var uaktuelt (ønsket å bli lege) fordi jeg har for sterk luktesans. Synd, men bra at jeg fant det ut FØR det var for sent. Nå snuser jeg (hehe...) på muligheten til å bli vinkelner.

 

Anonymous poster hash: 4c063...0cc

[Anonym bruker]

Tror man må se litt på semantikken på fremmedspråk. Sensitivity på engelsk henger sammen med senses, dvs. sansene på norsk. High sensitivity betyr bare at man har sterkere utviklede sanser enn snittet. I noen tilfeller bare én, i noen adnre flere. Hvilket kan være en fordel eller en ulempe, alt ettersom.

 

Utvikling av begrepet HS tror jeg kommer fra et behov for å forstå bedre barn og individer som sliter med å fungere i et veldig normativt samfunn. Personlig like jeg ikke detm for det vitner om en tendens til at spennet for det som er normalt blir stadig smalere. Det er verdt å merke seg at det ikke er like fremtredende i alle vestlige land, i de landene der man aksepterer større temperaments variasjoner er det mindre tendens til å sette individer i bås. F.eks. i Norge og USA er det høye forventninger om st barn skal være veldig sosiale, noe som er problematisk for barna som trenger mer egen tid for å trives med seg selv. Liker man ikke høye lyder og bråk, Ligger man dårlig an i et norsk barneselskap og i mange barnehager!

 

Vi bor i utlandet, og her er barnet mitt, som har fått merkelapp "høysensitiv" i Norge på lik linje som meg, ikke behandlet som en særing som trenger tilrettelegging, men som en helt vanlig gutt med eget særpreg som han skal ta vare på og hensyn til. Ingen som kommenterer at han er som han er eller prøver å "tøffe han opp" eller "herde han", fokuset er å finne måter å fungere i hverdagen samtidig som han ikke sliter seg helt ut.

 

Akkurat som du beskriver egentlig, HS betyr ikke noe mer enn at man føler enkelte ting mer en snittet, hva man gjør ut av det en ens eget ansvar. Jeg for min del oppdaget tidlig at en jobb i helsevesenet var uaktuelt (ønsket å bli lege) fordi jeg har for sterk luktesans. Synd, men bra at jeg fant det ut FØR det var for sent. Nå snuser jeg (hehe...) på muligheten til å bli vinkelner.

 

Anonymous poster hash: 4c063...0cc

Takk for et nyansert og reflektert svar Jeg skjønner godt hva du mener, og føler også at dette er enda noe som skal kunne sette merkelapp på de som ikke er såkalt normale. Jeg føler meg faktisk helt normal, selv om jeg vet at sansene mine er sterkere enn andre sine. Ja, det noen ting jeg ikke liker å gjøre som "folk flest" liker, men jeg har utdannelse, full jobb, mann, barn, hus og stasjonsvogn likevel og er nesten sørgelig A4 Man må jo bare tilpasse seg etter personligheten sin, akkurat sånn som du sier, og da trenger man jo ikke akkurat tilrettelegging, bare en aksept for den man er.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 99686...c6b

[Anonym bruker]

 

Tror man må se litt på semantikken på fremmedspråk. Sensitivity på engelsk henger sammen med senses, dvs. sansene på norsk. High sensitivity betyr bare at man har sterkere utviklede sanser enn snittet. I noen tilfeller bare én, i noen adnre flere. Hvilket kan være en fordel eller en ulempe, alt ettersom.Utvikling av begrepet HS tror jeg kommer fra et behov for å forstå bedre barn og individer som sliter med å fungere i et veldig normativt samfunn. Personlig like jeg ikke detm for det vitner om en tendens til at spennet for det som er normalt blir stadig smalere. Det er verdt å merke seg at det ikke er like fremtredende i alle vestlige land, i de landene der man aksepterer større temperaments variasjoner er det mindre tendens til å sette individer i bås. F.eks. i Norge og USA er det høye forventninger om st barn skal være veldig sosiale, noe som er problematisk for barna som trenger mer egen tid for å trives med seg selv. Liker man ikke høye lyder og bråk, Ligger man dårlig an i et norsk barneselskap og i mange barnehager!Vi bor i utlandet, og her er barnet mitt, som har fått merkelapp "høysensitiv" i Norge på lik linje som meg, ikke behandlet som en særing som trenger tilrettelegging, men som en helt vanlig gutt med eget særpreg som han skal ta vare på og hensyn til. Ingen som kommenterer at han er som han er eller prøver å "tøffe han opp" eller "herde han", fokuset er å finne måter å fungere i hverdagen samtidig som han ikke sliter seg helt ut.Akkurat som du beskriver egentlig, HS betyr ikke noe mer enn at man føler enkelte ting mer en snittet, hva man gjør ut av det en ens eget ansvar. Jeg for min del oppdaget tidlig at en jobb i helsevesenet var uaktuelt (ønsket å bli lege) fordi jeg har for sterk luktesans. Synd, men bra at jeg fant det ut FØR det var for sent. Nå snuser jeg (hehe...) på muligheten til å bli vinkelner. Anonymous poster hash: 4c063...0cc

Takk for et nyansert og reflektert svar Jeg skjønner godt hva du mener, og føler også at dette er enda noe som skal kunne sette merkelapp på de som ikke er såkalt normale. Jeg føler meg faktisk helt normal, selv om jeg vet at sansene mine er sterkere enn andre sine. Ja, det noen ting jeg ikke liker å gjøre som "folk flest" liker, men jeg har utdannelse, full jobb, mann, barn, hus og stasjonsvogn likevel og er nesten sørgelig A4 Man må jo bare tilpasse seg etter personligheten sin, akkurat sånn som du sier, og da trenger man jo ikke akkurat tilrettelegging, bare en aksept for den man er. HI Anonymous poster hash: 99686...c6b

Jeg reflekterte aldri over at jeg hadde sterkt utviklede sanser før jeg fikk barn. For meg har det alltid vært normalt å ikke like store folkegrupper over tid pga bråk, å trenger mye egentid for å hente seg inn igjen etter å ha vært sammen med andre, at jeg ikke tåler enkelte stoffer eller at jeg har så god nese at jeg kan lukte om mannen skal bli syk på han (akkurat det er litt freakish).

 

Men nå gutten begynte i barnehagen ble det plutselig et "problem" at han trenger mye egentid, at han ikke liker bråk, og at han ikke tåler følelsen av enkelte stoffer mot huden (fleece!). Særlig det med at han ikke orker/ønsker å være ultrasosial ble oppfattet som sært.

 

Også flyttet vi til Sveits, og her er det ingen som kommenterer at han sjeldent ønsker barnebesøk på ukedager, at han ikke alltid ønsker å leke med guttene, at han foretrekker små grupper fremfor store, at han ikke ønsker en stor bursdag og rett og slett at han er som han er. For her er alle barna oppfordret til å være seg selv og konformitetspresset er ikke så sterkt ift atferd. Vi er veldig opptatt av at han selv skal finne måter å fungere i verden som den er og ønsker ingen tilrettelegging fra omgivelsene utenom aksept, men selv det var til tider problematisk i barnehagen. Slik sett var det befriende å komme et sted der normen ikke stiller så sterkt.

 

Anonymous poster hash: 4c063...0cc