Jeg gruer meg sånn til helgen

[Anonym bruker]

Og det pga barnet mitt skal kjøre bil med bestefar. Jeg er LIVREDD for at barnet mitt skal dø

 

Jeg syns det er svært ukomfortabelt å ikke ha kontrollen

 

Noen ganger vil jeg ikke levere henne i barnehagen heller

 

Hvordan skjerpe seg ??

 

Anonymous poster hash: fdb77...e92

[Anonym bruker]

Si at bestefar ikke få ha med barnet?

 

Anonymous poster hash: 133e7...f4d

[Anonym bruker]

Kjenner følelsen ! Men vi kan ikke alltid la frykten stoppe oss , da hadde både vi og barna gått glipp av mye . Det går seg til når du har bitt deg igjennom noen sånne følelser og gir litt slipp det går så bra, tenk hvor kos for dem også lykke til

 

Anonymous poster hash: fcefb...3f1

[QueeenBeee]

Er det på grunn av bestefars kjørestil eller er det generelt du som har panikk for barnet?

 

Om det er måten bestefar kjører på så tar du deg en prat med han. Er det at du har panikk så burde du kanskje ta en telefon til fastlegen din og få hjelp hos psykolog for å komme til bunns med problemet. Som du sier at du noen ganger ikke en gang vil levere barnet i barnehagen så tenker jeg at her har du noe du må jobbe med.

 

Få bukt med problemet nå så slipper du å slite deg ut med denne angsten. Slik panikk kan overføres til barnet.

[Anonym bruker]

Si at bestefar ikke få ha med barnet?

 

Anonymous poster hash: 133e7...f4d

 

HI spør "Hvordan skjerpe seg?" Dette ser mer ut som et svar på: "Hvordan la sin egen irrasjonelle frykt styre barnets liv?"

 

Anonymous poster hash: 18fc2...94a

[Anonym bruker]

 

 

Si at bestefar ikke få ha med barnet?

 

Anonymous poster hash: 133e7...f4d

HI spør "Hvordan skjerpe seg?" Dette ser mer ut som et svar på: "Hvordan la sin egen irrasjonelle frykt styre barnets liv?"

 

Anonymous poster hash: 18fc2...94a

Riktig..

 

Er vanskelig 😢😢

Er såååå redd.

 

Kommer til å ringe hvert time for å høre hvordan det går

 

Hi

 

Anonymous poster hash: fdb77...e92

[Anonym bruker]

Mest sannsynlig går det veldig veldig bra. En gang må man gi "slipp. Jeg var som deg.... Det bedret seg da mi begynte i barnehagen. Da måtte jeg slippe kontroll. Vet hvordan du har det.. Ikke gøy. Klem

 

Anonymous poster hash: b17a2...58f

[Anonym bruker]

HYSTERISK

Anonymous poster hash: e4194...ac6

[Anonym bruker]

Jeg vet at jeg er HYSTERISK

MEN jeg kan ikke noe for det

Dette barnet holdt på å dø under fødselen så er nok derfor jeg er så redd

 

*prøve å ikke tenke skumle tanker*

 

Anonymous poster hash: fdb77...e92

[Hjertefru]

Sånne tanker må du bare slå fra deg med en gang. Ulykker kan skje, selv om det er du eller faren som kjører. Så hvis det ikke er spesielle forhold knyttet til din far som sjåfør er det bortkasta energi å bekymre seg for sånne ting. Tenk i stedet på hvor bra det er for barnet å ha kontakt med besteforeldre, ikke alle er like heldige.

God helg:)

[Anonym bruker]

Hjertefru, takk 💟💟💟

 

Anonymous poster hash: fdb77...e92

[Anonym bruker]

Du elsker barnet ditt så høyt at du konstant frykter for livet hans, ikke sant? Forsøk heller å tenke på hvilket liv du unner ham. Hva er viktig for et barn? Jo, blant annet å ha mange mennesker rundt seg som er glad i en, som besteforeldre. Forsøk å flytte fokuset fra alt som kan skade sønnen din og ta livet hans, til å fokusere på alt som kan være med på å glede sønnen din og gi det livet han lever mer rikdom. Du må prøve å være bevisst på at din irrasjonelle frykt ikke skal gi ham et dårlige liv fordi du legger hindringer i veien for ham med din frykt. Så lenge du tar normale forhåndsregler (bilsete i bilen, sykkelhjelm på sykkelturer osv), er det viktigere å tenke på hvordan du kan gi sønnen din er rikt og godt liv, enn på hvordan du skal beskytte ham. For det kan du uansett ikke, i hvert fall ikke uten at det går utover type liv han får. Ingen barn blir lykkelig av å ha en mamma som hindrer dem i gjøre normale ting fordi de selv er redde.

Anonymous poster hash: 77027...754

[Anonym bruker]

Tusen takk 💟💞

 

 

Anonymous poster hash: fdb77...e92

[*Nøtta*]

Jeg tror de fleste av oss har sånne tanker som dette innimellom. Jeg vet i alle fall at både jeg og flere av min e venninner har det.

 

Det som er bra, er at med tiden så blir det bedre. Tankene er der, men de er ikke like sterke og man klarer lettere å håndtere de.

Vi lærer oss at vi ikke kan hindre barna i å oppleve ting, og denne læringen kommer naturlig ettersom barna (hold deg fast her, for dette vil du ikke like å høre! ) løsriver seg fra mamma.

 

Hilsen hun som enkelte dager HELLER IKKE leverer barnet sitt på 4 år i barnehagen med lett hjerte.

 

Vi er kanskje litt hysteriske, men heller hysterisk en likgyldig.

[Anonym bruker]

Jeg vet at jeg er HYSTERISK

MEN jeg kan ikke noe for det

Dette barnet holdt på å dø under fødselen så er nok derfor jeg er så redd

 

*prøve å ikke tenke skumle tanker*

 

Anonymous poster hash: fdb77...e92

Mitt holdt ikke på å dø, men var veldig syk den første tiden. Det var nok derfor jeg også hadde slike tanker. Barnet er 2,5 og jeg tenker slik litt enda, men hindrer henne ikke i noe.... Jeg må endre tankemønster og tenke at hun må få leve et Sundt og godt liv med normale rutiner. Hun må få oppleve masse, og lære og utvikle seg normalt... Forstår godt tankene dine, men det er ikke grunn til å være redd. De som passer barnet ditt Vil passe godt på det... I barnehagen skjer d sjelden alvorlige ting... Og det vil høyst sannsynlig ikke skje barmet ditt noe. Du må la barnet få utfolde seg og lære seg å klare seg mye selv.... Sliter du mye med disse tankene ville jeg delt dem med helsesøster eller fastlege.... Det er veldig normalt med slike tanker når man opplever at barnet er sykt.

 

 

Anonymous poster hash: b17a2...58f

[Anonym bruker]

Sånne irasjonelle katastrofetanker hadde jeg med nr to. Hadde bl. annet store problemer med å gå ned trappen mens jeg bar på han, fordi jeg var redd for å falle eller besvime og å miste han ned trappen slik at han døde. Det var mange slike tanker og det var helt fryktelig for de var så sterke.

 

Det som hjalp meg mye var å akseptere disse følelsene. Jeg sa til meg selv at disse tingene kan skje og for noen så skjer de og det er helt grusomt, men det er ikke sansynlig at det skjer. Det vokser opp tusenvis av barn og de fleste går det helt bra med selv om de blir båret ned trappen.

 

Det og anerkjenne og akseptere frykten på denne måten hjalp meg og gradvis ble det bedre, men det tok tid.

 

Jeg sa også til meg selv som andre her har sagt at man kan ikke la frykten ødelegge for de fine tingene her i livet. Hvis man bare sitter inne på en madrass med lukket dør så vil det ikke skje noe, men man vil også gå glipp av alt det morsomme, spennende og vakre her i livet.

 

Ellers kan jeg anbefale det å ta kontakt med psykolog, de kan være til god hjelp ved slike tankeforstyrrelser.

 

Lykke til :-)

 

 

Anonymous poster hash: 85916...6f4

[Anonym bruker]

Vær glad barnet ditt ikke har fått kreft.Tenk om det virkelig hadde skjedd noe alvorlig.

Anonymous poster hash: 71ff6...d99