kjæreste problemer... eller jeg som er kravstor?

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Vi har en baby på 6 måneder.

 

Jeg er usikker på om det er jeg som ikke takler å gå hjemme eller om det ikke er noe igjen av forholdet.

 

Jeg gråter så ofte. Ofte bare fordi han sier "kan du ikke sette inn i maskinen etter deg?" Eller lignende. Føler at jeg gjør alt jeg kan for at babyen, sønnen og kjæresten skal ha det bra. Men ingen ser meg.

 

Jeg har spurt 100 ganger om ikke han kan si noe pent til meg. Men det blir ikke sånn. Jeg har mast på om vi kan få barnevakt å gå ut og spise. Men han vil ikke. Sist helg spurte moren hans om hun kunne passe så vi kunne spise ute, men han vil ikke.

 

vær gang jeg føreslår at vi skal gjøre noe sier han nei. De beste dagene er når han er borte på jobb. Da koser jeg meg med barna og vi finner på ting.

 

jeg vil bare bort. Bare ta med meg eldste mann å dra.

 

tips?

 

Anonymous poster hash: 92a95...476

[Luksusdyret]

Nei, du er ikke kravstor. Å hakke på et voksent menneske som et lite barn ("kan du ikke gjøre det og det daaa", "har du glemt å gjøre ditt og datt") er respektløst. Og det at han ikke ønsker å gjøre NOE for forholdet, til og med når barnevakten selv spør om å passe, betyr at han ikke ser noe verdi i deres forhold. Jeg hadde gått.

[SuperFries]

Har du prøvd å snakke med han, istedenfor å komme med krav og ønsker? Spørre han om han har det bra? Få til en samtale, men ikke start den med en anklage eller krav.

 

Og hvorfor vil du bare ta med deg det eldste barnet?

[Anonym bruker]

Ja, jeg har ikke satt krav. Jeg har fortalt hva jeg trenger og savner. Jeg har spurt om vi kan bytte. At jeg kan jobbe og han gå hjemme,sånn at jeg kan få noe anerkjennelse ett sted. Jeg har spurt om det er noe jeg kan gjøre for han. Om det er noen grunn til at han ikke vil finne på ting osv.

 

Men jeg får aldri noe Ordentlig svar. Noen ganger sier han at han skal bli flinkere. Men det skjer aldri noe.

 

Kanskje vi burde gå til noen og prate?

 

 

Anonymous poster hash: 92a95...476

[Anonym bruker]

Vi var på samlivskurs i regi av helsestasjonen. Veldig nyttig kurs som gav oss begge aha-opplevelser og hjelp til å bedre kommunisere og forstå den andre.

 

Anonymous poster hash: 2fb0f...288

[LeTwinsA]

Jeg tror du har en fødselsdepresjon, så jeg ville snakket med fastlegen / helsesøster om jeg var deg.

 

Grunnene til at jeg tror det er:

1 gråter for de minste ting

2 ville tatt med kun eldstemann og dratt, hva med babyen? 

[Anonym bruker]

Kanskje jeg har en fødselsdepresjon. men du har rett i at jeg gråter for det minste og en del av meg vil bare ligge i sengen hele tiden og være i fred.

 

Jeg synes pappaen er mye bedre med babyen en meg. Derfor jeg bare ville ta med eldstemann. Dessuten tror jeg pappaen blir mer leiseg for å miste tid med babyen en meg.

 

Anonymous poster hash: 92a95...476

[Anonym bruker]

Jeg takler ikke å gå hjemme. Jeg blir sur, overfølsom, snerpete osv osv. Det sliter på forholdet og jeg klarer ikke en gang ta opp ting på en ordentlig måte.

 

Men så fort jeg begynner å jobbe igjen er alt bra på magisk vis!

Jeg er overbærende med småting, tar opp irritasjon på en rasjonell måte og er i det hele tatt mye blidere!

 

Har hatt tre permisjoner nå og er heldigvis ferdig!

 

Anonymous poster hash: eb6e8...822

[Anonym bruker]

Akkurat dette skrev jeg her for nesten to år siden.

 

En mann som overlot alt av ansvar for barn, hus, regninger og dyr på meg. Han bare koblet helt ut.

 

Jeg våknet en dag og forsto at jeg selv måtte lage forandringer for livet MITT.

 

Så eldstemann var 2 år, yngste var 7 mnd da jeg valgte å ende ekteskapet og flytte for oss seLv.

 

Det er det beste jeg har gjort for oss alle. Eksen er en bedre person, som ikke taklet familielivet. Jeg er meg selv igjen og barna er lykkelige.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 6b493...eca