Jeg har ingen venninner å prate med. Vurderer å prate med mamma

[Anonym bruker]

Men vil ikke plage henne med mine problemer

Men jeg er så rar inni meg.

Ensom og forvirret.

Har funnet ut at psykolog ikke kan hjelpe

 

Ville du åpnet deg for din mor ??

 

Anonymous poster hash: 9aa47...7db

[X10ne]

Du finner neppe noen som er mer opptatt av at du skal løse problemene dine og ha det bra, så jeg synes du skal gjøre det!

[Twintipp og himmelblå]

Selvfølgelig!

Om hun hadde levd så hadde nok hun fått vite det før venninner til og med.

Prøv og snu det.. Ville du likt tanken på at barnet/a dine hadde hatt det vondt inni seg og ikke sagt noe til deg?

Snakk med moren din:)

Det hjelper å få ting ut av systemet og opp på bordet.

Vi trenger alle hjelp til tider:)

 

Men hvorfor kan ikke psykolog hjelpe?

 

God klem til deg<3

[Anonym bruker]

Det burde du, hvis du føler at hun er en person som lytter og forstår.

 

Om jeg ville gjort det? Aldri i verden... Men vi har forskjellige mødre. Noen bryr seg, andre ikke

 

Anonymous poster hash: 1c8f2...afb

[Anonym bruker]

Mamma hadde vært den første jeg hadde ringt til om absolutt alt. Ingen kunne jeg dele gleder og sorger med som henne☺ dessverre er hun himmelen

 

Anonymous poster hash: 57366...850

[Anonym bruker]

For tre år siden ville jeg aldri i verden pratet med mamma om mine problemer. Aldri! Men nå når jeg snart blir 30 år lg livet har vist seg å ha vært en prøvelse uten like de siste årene er jeg glad jeg har mamma. Jeg har vært gjennom en ufattelig kamp de siste årene og mamma har vist seg å være en enorm støtte,

Større enn jeg noen gang kunne se for meg. Faktisk sliter jeg med noen forvirrende følelser og tanker i disse dager, og jeg gleder meg til neste uke når jeg ser mamma igjen så jeg kan få luftet de for henne.

 

Grunnen for at jeg tidligere aldri ville pratet med mamma har mye med både hennes og min personlighet å gjøre.

Tidligere har vi ikke kommet så godt overens. Vi har fremdeles veldig ulike personligheter, er uenig om mye, har forskjellige verdier i livet osv, men hun har på tross av alt dette vist meg både med ord og handlinger at hun virkelig er der for meg og støtter meg i vanskelige tider.

 

Anonymous poster hash: 8a7ad...d04

[Anonym bruker]

Jeg ville aldri gjort det! Men det er fordi alt av psykiske "vansker", slik som vanskelige perioder, tanker osv blir sett på som svakheter og det blir ofte blåst ut av proporsjoner, kritisert og man får beskjed om å skjerpe seg - rett og slett. Og så blir det brukt mot deg i mange år fremover. 

Anonymous poster hash: dff1c...f7a

[Anonym bruker]

Jeg ville så klart at min datter åpnet seg for meg

Så tror faktisk at jeg vil åpne meg for mamma

 

Vil bare ikke at hun skal bli lei

 

 

 

Anonymous poster hash: 9aa47...7db

[Anonym bruker]

Min mamma er utrolig selvsentrert og lite opptatt av hvordan jeg har det, da jeg ringte henne i går hadde vi ikke hatt kontakt siden midten av februar og da var det også jeg som ringte. Hun ringer aldri, kommer aldri og inviterer oss aldri, hun er ikke en type menneske jeg kunne tenke meg å sette meg ned å prate med om andre ting enn de helt overfladiske...

 

Men om du har en omsorgsfull mor som bryr seg, så synes jeg da absolutt du skal snakke med henne. Tenk om det var du som var godt voksen og din voksne datter sleit om dagen, ville du ikke ønske at hun skulle komme til deg med problemene sine?

 

Og en ting til, om du følte det ikke hjalp med psykolog så prøv en annen. Psykologer er akkurat like forskjellige som mammaer, der en ikke kan hjelpe kan en annen hjelpe veldig godt. Kjemien mellom dere og hvordan han/hun jobber er veldig viktig for hva slags hjelp akkurat du får av akkurat den psykologen.

Anonymous poster hash: 817d2...1c5

[Anonym bruker]

Før hadde jeg problemer med å prate med mamma, ville ikke innrømme for noen hvor vondt jeg egentlig hadde det. Da jeg fikk fødselsdepresjon snudde alt, og mamma har virkelig vært god å ha. Så ja, ring mamman din å prat med henne. Dine problemer er absolutt ikke til bru for henne, tvert imot!

Ser nå hvor heldig jeg er som har en mamma å prate med. Klem til dere som ikke har!!

 

Anonymous poster hash: a891e...850

[Anonym bruker]

Moren min er min beste venn så hadde ikke hatt noen problemer med det. Men det kommer jo selvfølgelig an på hva slags menneske moren din er da.

Anonymous poster hash: 2a06a...e99

[Anonym bruker]

Noen ting er jeg veldig åpen om med mamma, f.eks. guttens oppdragelse, mine bekymringer for fremtiden, mannen min, økonomien.

 

Andre ting holder jeg for meg selv eller snakker om med mannen min, f.eks. når jeg er deprimert eller mine spørsmål knyttet til mine tanker og følelser.

 

Jeg er super glad i min mor, men hun er av en annen generasjon og tror ikke på psykiske vansker (utenom det å være "gal"), dessuten kommer hun fra veldig fattige kår og er en utpreget "ta deg sammen, dette her er bare noe du har i hodet" type. Jeg forstår det godt, for i hennes tid var det ikke noe alternativer.

 

Jeg fikk god hjelp av psykolog, men valgte selv en terapeut som tilhørte en mer psykanalytisk retning slik at fokuset skulle være at jeg skulle forstå bedre meg selv og lære å leve med den jeg er.

 

Anonymous poster hash: 88822...271

[Anonym bruker]

Nja... Søsteren min har god erfaring med å snakke med mamma, jeg har ikke det. Jeg prøvde å åpne meg litt i høst da jeg var deprimert. Sa at jeg skulle til psykolog. Da spurte hun om det var noe mer, for "det er da ikke normalt å gå til psykolog bare fordi man er litt deppa". Det var kanskje et forsøk på å spørre hvordan jeg egentlig har det, men det fungerte dårlig. Så jeg velger å ikke snakke med henne.

 

Anonymous poster hash: aeb2d...ddd

[Anonym bruker]

Jeg sier det meste til mamma.

 

Anonymous poster hash: 5bcc4...bb0