Noen som har noen tanker ang dette barnet?

[Anonym bruker]

Datteren min har ei venninne, de er 12 år.

Denne venninnen har en oppførsel som jeg finner merkelig, uforståelig og til og med ubehagelig.

Hun er veldig klengete når de er sammen, sitter på henne som et frimerke. Men det er når de ikke er sammen oppførselen blir virkelig påfallende. Jeg visste ikke om det før datteren min fortalte meg om det i dag, det virker som om hun begynner å synes det er ubehagelig, og at hun dermed henvente seg til meg for å få hjelp.

Saken er at denne venninnen kan ringe til henne opp til 100 ganger om dagen, hun ringer og ringer hvis hun ikke tar tlf. I tilegg sender hun meldinger på sms/instagram/kik/snapchat - i serier på 20/30 meldinger rett etter hverandre. Meldiger der det bare står "hei", "du er snill" og andre intetsigende beskjeder.

Får som sagt en ubehagelig følelse av hele greia, og det er det tydelig at datteren min får også.

Hva er det med denne jenta? Er det noe "galt" med henne? Har du noen tanker om hva som kan få henne til å oppføre seg på den måten?

 

Anonymous poster hash: 3441d...2cd

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke noe om å synse i situasjoner som dette. Det kan være så mangt. Kanskje dere skal dra på besøk, hele familien, så dere treffer foreldrene hennes? Det kan kanskje være veldig oppklarende

 

Anonymous poster hash: 2372c...fd6

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke noe om å synse i situasjoner som dette. Det kan være så mangt. Kanskje dere skal dra på besøk, hele familien, så dere treffer foreldrene hennes? Det kan kanskje være veldig oppklarende Anonymous poster hash: 2372c...fd6

Så du vil tro det er noe med familieforholdene?

 

Anonymous poster hash: 3441d...2cd

[Anonym bruker]

Jeg hadde tatt en prat med jentas foreldre.

Dette er ikke normalt og må tas tak i. Venninna blir litt "eiersyk", på en måte. Dette vil kvele vennskapet mellom jentene.

Min tenåring hadde ei venninne som var veldig "på". Dattera kunne ikke snakke med andre jenter før helvete var i gang. Da var det sutring/furting og mas. Dattera mi følte hun ikke fikk lov av venninna å ha andre venninner enn henne.

Dette slet så mye på dattera mi at jeg til slutt måtte si ifra til foreldrene hennes. Etter det har det gått seg til og vennskapet deres tok seg opp igjen etterhvert

 

Anonymous poster hash: ac277...d22

[Anonym bruker]

 

Jeg synes ikke noe om å synse i situasjoner som dette. Det kan være så mangt. Kanskje dere skal dra på besøk, hele familien, så dere treffer foreldrene hennes? Det kan kanskje være veldig oppklarende Anonymous poster hash: 2372c...fd6

Så du vil tro det er noe med familieforholdene?Anonymous poster hash: 3441d...2cd

For ordens skyld, jeg er ute etter å forstå, ikke fordømme.

Pluss at jeg må innrømme at jeg faktisk blir litt satt ut, bekymret, på grensen til... ja, redd.

 

Anonymous poster hash: 3441d...2cd

[Anonym bruker]

Jeg hadde tatt en prat med jentas foreldre.

Dette er ikke normalt og må tas tak i. Venninna blir litt "eiersyk", på en måte. Dette vil kvele vennskapet mellom jentene.

Min tenåring hadde ei venninne som var veldig "på". Dattera kunne ikke snakke med andre jenter før helvete var i gang. Da var det sutring/furting og mas. Dattera mi følte hun ikke fikk lov av venninna å ha andre venninner enn henne.

Dette slet så mye på dattera mi at jeg til slutt måtte si ifra til foreldrene hennes. Etter det har det gått seg til og vennskapet deres tok seg opp igjen etterhvert Anonymous poster hash: ac277...d22

Takk for svar!

Ja jeg har snakket med foreldrene (som jeg kjenner godt), som har snakket med jenta, og det ble straks bedring.

Det er bare jeg som sitter igjen og grubler, er litt rystet, og lurer på hva som kan få et barn til å oppføre seg sånn..

 

Anonymous poster hash: 3441d...2cd

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde tatt en prat med jentas foreldre.

Dette er ikke normalt og må tas tak i. Venninna blir litt "eiersyk", på en måte. Dette vil kvele vennskapet mellom jentene.

Min tenåring hadde ei venninne som var veldig "på". Dattera kunne ikke snakke med andre jenter før helvete var i gang. Da var det sutring/furting og mas. Dattera mi følte hun ikke fikk lov av venninna å ha andre venninner enn henne.

Dette slet så mye på dattera mi at jeg til slutt måtte si ifra til foreldrene hennes. Etter det har det gått seg til og vennskapet deres tok seg opp igjen etterhvert Anonymous poster hash: ac277...d22

Takk for svar!

Ja jeg har snakket med foreldrene (som jeg kjenner godt), som har snakket med jenta, og det ble straks bedring.

Det er bare jeg som sitter igjen og grubler, er litt rystet, og lurer på hva som kan få et barn til å oppføre seg sånn..

 

Anonymous poster hash: 3441d...2cd

I vårt tilfelle bunnet denne oppførselen i usikkerhet hos venninna. Hun var livredd for å miste dattera mi, hun trengte konstant bekreftelse på at hun var "bestevenninna", og enhver jente ble en potensiell trussel mot vennskapet deres.

 

Kanskje det er noe sånt med venninna til dattera di også? At hun trenger konstant påminnelse/bekreftelse på at hun er viktigst for dattera di?

 

 

Anonymous poster hash: ac277...d22

[Anonym bruker]

 

 

Jeg hadde tatt en prat med jentas foreldre.

Dette er ikke normalt og må tas tak i. Venninna blir litt "eiersyk", på en måte. Dette vil kvele vennskapet mellom jentene.

Min tenåring hadde ei venninne som var veldig "på". Dattera kunne ikke snakke med andre jenter før helvete var i gang. Da var det sutring/furting og mas. Dattera mi følte hun ikke fikk lov av venninna å ha andre venninner enn henne.

Dette slet så mye på dattera mi at jeg til slutt måtte si ifra til foreldrene hennes. Etter det har det gått seg til og vennskapet deres tok seg opp igjen etterhvert Anonymous poster hash: ac277...d22

Takk for svar!

Ja jeg har snakket med foreldrene (som jeg kjenner godt), som har snakket med jenta, og det ble straks bedring.

Det er bare jeg som sitter igjen og grubler, er litt rystet, og lurer på hva som kan få et barn til å oppføre seg sånn..Anonymous poster hash: 3441d...2cd

I vårt tilfelle bunnet denne oppførselen i usikkerhet hos venninna. Hun var livredd for å miste dattera mi, hun trengte konstant bekreftelse på at hun var "bestevenninna", og enhver jente ble en potensiell trussel mot vennskapet deres.

Kanskje det er noe sånt med venninna til dattera di også? At hun trenger konstant påminnelse/bekreftelse på at hun er viktigst for dattera di?Anonymous poster hash: ac277...d22

Ja, det er nok sikkert det som er grunnen.

Synes bare oppførselen er så ekstrem. Hvis det var ei av mine venninner/kjæreste/ekskjæreste som oppførte seg slik, hadde jeg tenkt at personen hadde store psykiske problemer som hadde skremt meg.

 

Anonymous poster hash: 3441d...2cd

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg hadde tatt en prat med jentas foreldre.

Dette er ikke normalt og må tas tak i. Venninna blir litt "eiersyk", på en måte. Dette vil kvele vennskapet mellom jentene.

Min tenåring hadde ei venninne som var veldig "på". Dattera kunne ikke snakke med andre jenter før helvete var i gang. Da var det sutring/furting og mas. Dattera mi følte hun ikke fikk lov av venninna å ha andre venninner enn henne.

Dette slet så mye på dattera mi at jeg til slutt måtte si ifra til foreldrene hennes. Etter det har det gått seg til og vennskapet deres tok seg opp igjen etterhvert Anonymous poster hash: ac277...d22

Takk for svar!

Ja jeg har snakket med foreldrene (som jeg kjenner godt), som har snakket med jenta, og det ble straks bedring.

Det er bare jeg som sitter igjen og grubler, er litt rystet, og lurer på hva som kan få et barn til å oppføre seg sånn..Anonymous poster hash: 3441d...2cd

I vårt tilfelle bunnet denne oppførselen i usikkerhet hos venninna. Hun var livredd for å miste dattera mi, hun trengte konstant bekreftelse på at hun var "bestevenninna", og enhver jente ble en potensiell trussel mot vennskapet deres.

Kanskje det er noe sånt med venninna til dattera di også? At hun trenger konstant påminnelse/bekreftelse på at hun er viktigst for dattera di?Anonymous poster hash: ac277...d22

Ja, det er nok sikkert det som er grunnen.

Synes bare oppførselen er så ekstrem. Hvis det var ei av mine venninner/kjæreste/ekskjæreste som oppførte seg slik, hadde jeg tenkt at personen hadde store psykiske problemer som hadde skremt meg.

 

Anonymous poster hash: 3441d...2cd

Tanken har streifet meg også

 

Anonymous poster hash: ac277...d22

[Anonym bruker]

Niesen min kan være på samme måte som jenta du beskriver. Melder, ringer, snapper etc. til venner og familiemedlemmer konstant, og kan til tider være ekstremt intens. Det ligger ikke noe "slemt" bak det, heller prøver hun ikke å være eiesyk ovenfor venninnene sine. Men niesen min fikk aldri møte faren sin, og dette har gjort henne relasjonsskadd. Hun søker "oppmerksomhet" hos de hun liker, og knytter seg raskt til mennesker. Og de hun får respons fra, vil hun da fortsette å søke oppmerksomhet fra. Hun bruker mange "store ord" - du er snill, jeg er glad i deg, du er pen - og søker etter mennesker som vil gi henne det samme tilbake. Hun kom opp i samme situasjon med en jente, som datteren din. Jenta og hennes foreldre tok kontakt med broren og svigerinnen min, og sa at den andre jenten ikke ønsket den konstante kontakten. Det hele ordnet seg, og vennskapet er bedre enn noensinne.

Jeg tror det lureste for deg er å ta dette opp med foreldrene hennes med en lett tone. Mest sannsynlig ligger det ikke noe vondt bak kontakten, og det er ikke verdt å skape en konflikt mellom jentene, hvis de har et greit vennskap forutenom den intense kontakten fra den andre parten.
Jeg ser niesen min av og til faller utenfor vennegjengen, fordi mange, både venner og foreldre, tolker intensiteten hennes som noe negativt. Det virker som om den andre jenten synes datteren din er ei kjempekjekk jente, og det hadde sikkert vært fælt for henne å miste et så viktig vennskap pga. noe hun kan moderere.

Anonymous poster hash: 19ea6...90d

[Anonym bruker]

Niesen min kan være på samme måte som jenta du beskriver. Melder, ringer, snapper etc. til venner og familiemedlemmer konstant, og kan til tider være ekstremt intens. Det ligger ikke noe "slemt" bak det, heller prøver hun ikke å være eiesyk ovenfor venninnene sine. Men niesen min fikk aldri møte faren sin, og dette har gjort henne relasjonsskadd. Hun søker "oppmerksomhet" hos de hun liker, og knytter seg raskt til mennesker. Og de hun får respons fra, vil hun da fortsette å søke oppmerksomhet fra. Hun bruker mange "store ord" - du er snill, jeg er glad i deg, du er pen - og søker etter mennesker som vil gi henne det samme tilbake. Hun kom opp i samme situasjon med en jente, som datteren din. Jenta og hennes foreldre tok kontakt med broren og svigerinnen min, og sa at den andre jenten ikke ønsket den konstante kontakten. Det hele ordnet seg, og vennskapet er bedre enn noensinne.Jeg tror det lureste for deg er å ta dette opp med foreldrene hennes med en lett tone. Mest sannsynlig ligger det ikke noe vondt bak kontakten, og det er ikke verdt å skape en konflikt mellom jentene, hvis de har et greit vennskap forutenom den intense kontakten fra den andre parten.Jeg ser niesen min av og til faller utenfor vennegjengen, fordi mange, både venner og foreldre, tolker intensiteten hennes som noe negativt. Det virker som om den andre jenten synes datteren din er ei kjempekjekk jente, og det hadde sikkert vært fælt for henne å miste et så viktig vennskap pga. noe hun kan moderere. Anonymous poster hash: 19ea6...90d

Takk for innspill!

Interessant å lese det du skriver om relasjonsskade.

Jeg tenker absolutt ikke det ligger noe slemt bak, tenkte mer i retning gryende psykiske problemer.

Flott at niesen din har noen som følger henne opp og regulerer henne.

 

Anonymous poster hash: 3441d...2cd

[Anonym bruker]

 

Niesen min kan være på samme måte som jenta du beskriver. Melder, ringer, snapper etc. til venner og familiemedlemmer konstant, og kan til tider være ekstremt intens. Det ligger ikke noe "slemt" bak det, heller prøver hun ikke å være eiesyk ovenfor venninnene sine. Men niesen min fikk aldri møte faren sin, og dette har gjort henne relasjonsskadd. Hun søker "oppmerksomhet" hos de hun liker, og knytter seg raskt til mennesker. Og de hun får respons fra, vil hun da fortsette å søke oppmerksomhet fra. Hun bruker mange "store ord" - du er snill, jeg er glad i deg, du er pen - og søker etter mennesker som vil gi henne det samme tilbake. Hun kom opp i samme situasjon med en jente, som datteren din. Jenta og hennes foreldre tok kontakt med broren og svigerinnen min, og sa at den andre jenten ikke ønsket den konstante kontakten. Det hele ordnet seg, og vennskapet er bedre enn noensinne.

Jeg tror det lureste for deg er å ta dette opp med foreldrene hennes med en lett tone. Mest sannsynlig ligger det ikke noe vondt bak kontakten, og det er ikke verdt å skape en konflikt mellom jentene, hvis de har et greit vennskap forutenom den intense kontakten fra den andre parten.

Jeg ser niesen min av og til faller utenfor vennegjengen, fordi mange, både venner og foreldre, tolker intensiteten hennes som noe negativt. Det virker som om den andre jenten synes datteren din er ei kjempekjekk jente, og det hadde sikkert vært fælt for henne å miste et så viktig vennskap pga. noe hun kan moderere.

 

Anonymous poster hash: 19ea6...90d

Men altså...

Da HAR jo niesen din et stort problem som må tas tak i, ikke bare kimse av det.

Det kommer til å skape store problemer for henne (noe det allerede har begynt å gjøre, ser jeg).

 

Flott at det ordnet seg mellom jentene, men du syns vel ikke det er så rart at andre tolket dette som noe negativt? INGEN orker denne intensiteten, ikke på sikt. Hadde fx en mann holdt på sånn med meg så ville jeg anmeldt ham for trakassering!

Selv om hun er ung så MÅ hun lære seg at enkelte ting ikke er greit, uansett hvor mye godt det ligger bak. Hun kveler jo andre med denne oppførselen, og hun skaper det hun frykter mest. Nemlig å støte folk unna

 

Anonymous poster hash: ac277...d22

[Salomine]

Kjenner jeg får veldig vondt av venninnen til datteren din. Tenker at dette må være et ensomt barn. Blir hun mobbet? Har hun få venner? Tenker at hun er så glad over å ha en venninne, øg er så redd for å miste dette vennskapet, at hun overdriver kontakten og det hele virker mot sin hensikt.

Men selvfølgelig, det kan være helt andre årsaker. Vanskelig å si, når man ikke kjenner mer til vedkommende.

Dette er et 12 år gammelt barn, så blir bare trist og føler medfølelse med henne.

Hadde en voksen oppført seg slik, ja da hadde jeg nok blitt redd.

[Anonym bruker]

 

Niesen min kan være på samme måte som jenta du beskriver. Melder, ringer, snapper etc. til venner og familiemedlemmer konstant, og kan til tider være ekstremt intens. Det ligger ikke noe "slemt" bak det, heller prøver hun ikke å være eiesyk ovenfor venninnene sine. Men niesen min fikk aldri møte faren sin, og dette har gjort henne relasjonsskadd. Hun søker "oppmerksomhet" hos de hun liker, og knytter seg raskt til mennesker. Og de hun får respons fra, vil hun da fortsette å søke oppmerksomhet fra. Hun bruker mange "store ord" - du er snill, jeg er glad i deg, du er pen - og søker etter mennesker som vil gi henne det samme tilbake. Hun kom opp i samme situasjon med en jente, som datteren din. Jenta og hennes foreldre tok kontakt med broren og svigerinnen min, og sa at den andre jenten ikke ønsket den konstante kontakten. Det hele ordnet seg, og vennskapet er bedre enn noensinne.

Jeg tror det lureste for deg er å ta dette opp med foreldrene hennes med en lett tone. Mest sannsynlig ligger det ikke noe vondt bak kontakten, og det er ikke verdt å skape en konflikt mellom jentene, hvis de har et greit vennskap forutenom den intense kontakten fra den andre parten.

Jeg ser niesen min av og til faller utenfor vennegjengen, fordi mange, både venner og foreldre, tolker intensiteten hennes som noe negativt. Det virker som om den andre jenten synes datteren din er ei kjempekjekk jente, og det hadde sikkert vært fælt for henne å miste et så viktig vennskap pga. noe hun kan moderere.Anonymous poster hash: 19ea6...90d

Men altså...

Da HAR jo niesen din et stort problem som må tas tak i, ikke bare kimse av det.

Det kommer til å skape store problemer for henne (noe det allerede har begynt å gjøre, ser jeg).

Flott at det ordnet seg mellom jentene, men du syns vel ikke det er så rart at andre tolket dette som noe negativt? INGEN orker denne intensiteten, ikke på sikt. Hadde fx en mann holdt på sånn med meg så ville jeg anmeldt ham for trakassering!

Selv om hun er ung så MÅ hun lære seg at enkelte ting ikke er greit, uansett hvor mye godt det ligger bak. Hun kveler jo andre med denne oppførselen, og hun skaper det hun frykter mest. Nemlig å støte folk unna Anonymous poster hash: ac277...d22

Jepp, er litt sånn jeg tenker også. Slik oppførsel vil bli et stort problem for henne som voksen, det er ei heller normalt - tyder på noe underliggende som ikke er bra og bør tas tak i.

 

Anonymous poster hash: 3441d...2cd

[Anonym bruker]

 

Niesen min kan være på samme måte som jenta du beskriver. Melder, ringer, snapper etc. til venner og familiemedlemmer konstant, og kan til tider være ekstremt intens. Det ligger ikke noe "slemt" bak det, heller prøver hun ikke å være eiesyk ovenfor venninnene sine. Men niesen min fikk aldri møte faren sin, og dette har gjort henne relasjonsskadd. Hun søker "oppmerksomhet" hos de hun liker, og knytter seg raskt til mennesker. Og de hun får respons fra, vil hun da fortsette å søke oppmerksomhet fra. Hun bruker mange "store ord" - du er snill, jeg er glad i deg, du er pen - og søker etter mennesker som vil gi henne det samme tilbake. Hun kom opp i samme situasjon med en jente, som datteren din. Jenta og hennes foreldre tok kontakt med broren og svigerinnen min, og sa at den andre jenten ikke ønsket den konstante kontakten. Det hele ordnet seg, og vennskapet er bedre enn noensinne.

Jeg tror det lureste for deg er å ta dette opp med foreldrene hennes med en lett tone. Mest sannsynlig ligger det ikke noe vondt bak kontakten, og det er ikke verdt å skape en konflikt mellom jentene, hvis de har et greit vennskap forutenom den intense kontakten fra den andre parten.

Jeg ser niesen min av og til faller utenfor vennegjengen, fordi mange, både venner og foreldre, tolker intensiteten hennes som noe negativt. Det virker som om den andre jenten synes datteren din er ei kjempekjekk jente, og det hadde sikkert vært fælt for henne å miste et så viktig vennskap pga. noe hun kan moderere.

 

Anonymous poster hash: 19ea6...90d

Men altså...

Da HAR jo niesen din et stort problem som må tas tak i, ikke bare kimse av det.

Det kommer til å skape store problemer for henne (noe det allerede har begynt å gjøre, ser jeg).

 

Flott at det ordnet seg mellom jentene, men du syns vel ikke det er så rart at andre tolket dette som noe negativt? INGEN orker denne intensiteten, ikke på sikt. Hadde fx en mann holdt på sånn med meg så ville jeg anmeldt ham for trakassering!

Selv om hun er ung så MÅ hun lære seg at enkelte ting ikke er greit, uansett hvor mye godt det ligger bak. Hun kveler jo andre med denne oppførselen, og hun skaper det hun frykter mest. Nemlig å støte folk unna

 

Anonymous poster hash: ac277...d22

 

Er det noen som har sagt at dette er noe de rundt henne tar lett på? Jeg har ikke fortalt noe om hvilken oppfølging og lignende niesen min får. Men hun som postet innlegget ønsket større innsikt om hva som kunne drevet et barn til slik oppførsel, og det ga jeg henne.

Mange bare kutter kontakt med et slikt barn, uten å ta seg bryet med å finne ut om det ligger noe bak! Fortjener ikke niesen min venner fordi hun har relasjonsproblemer? Skal hun måtte slutte å være seg selv, fordi hun fra tidlig alder har vist at avvisningen fra faren har satt dype spor i personligheten hennes? Det hun trenger er forståelsesfull veiledning, ikke personer som formaner at hun MÅ lære seg at ting ikke er greit!

 

Anonymous poster hash: 19ea6...90d

[Anonym bruker]

Kjenner jeg får veldig vondt av venninnen til datteren din. Tenker at dette må være et ensomt barn. Blir hun mobbet? Har hun få venner? Tenker at hun er så glad over å ha en venninne, øg er så redd for å miste dette vennskapet, at hun overdriver kontakten og det hele virker mot sin hensikt.Men selvfølgelig, det kan være helt andre årsaker. Vanskelig å si, når man ikke kjenner mer til vedkommende.Dette er et 12 år gammelt barn, så blir bare trist og føler medfølelse med henne.Hadde en voksen oppført seg slik, ja da hadde jeg nok blitt redd.

Hun blir ikke mobbet og har flere venner. Hun har dog noe dårlige sosiale antenner, dårlig på/ikke interessert i å lese andre.

Ja hun er et barn nå, men hun kommer til å bli voksen en dag...

 

Anonymous poster hash: 3441d...2cd

[Anonym bruker]

 

 

 

Niesen min kan være på samme måte som jenta du beskriver. Melder, ringer, snapper etc. til venner og familiemedlemmer konstant, og kan til tider være ekstremt intens. Det ligger ikke noe "slemt" bak det, heller prøver hun ikke å være eiesyk ovenfor venninnene sine. Men niesen min fikk aldri møte faren sin, og dette har gjort henne relasjonsskadd. Hun søker "oppmerksomhet" hos de hun liker, og knytter seg raskt til mennesker. Og de hun får respons fra, vil hun da fortsette å søke oppmerksomhet fra. Hun bruker mange "store ord" - du er snill, jeg er glad i deg, du er pen - og søker etter mennesker som vil gi henne det samme tilbake. Hun kom opp i samme situasjon med en jente, som datteren din. Jenta og hennes foreldre tok kontakt med broren og svigerinnen min, og sa at den andre jenten ikke ønsket den konstante kontakten. Det hele ordnet seg, og vennskapet er bedre enn noensinne.

Jeg tror det lureste for deg er å ta dette opp med foreldrene hennes med en lett tone. Mest sannsynlig ligger det ikke noe vondt bak kontakten, og det er ikke verdt å skape en konflikt mellom jentene, hvis de har et greit vennskap forutenom den intense kontakten fra den andre parten.

Jeg ser niesen min av og til faller utenfor vennegjengen, fordi mange, både venner og foreldre, tolker intensiteten hennes som noe negativt. Det virker som om den andre jenten synes datteren din er ei kjempekjekk jente, og det hadde sikkert vært fælt for henne å miste et så viktig vennskap pga. noe hun kan moderere.

 

Anonymous poster hash: 19ea6...90d

Men altså...

Da HAR jo niesen din et stort problem som må tas tak i, ikke bare kimse av det.

Det kommer til å skape store problemer for henne (noe det allerede har begynt å gjøre, ser jeg).

 

Flott at det ordnet seg mellom jentene, men du syns vel ikke det er så rart at andre tolket dette som noe negativt? INGEN orker denne intensiteten, ikke på sikt. Hadde fx en mann holdt på sånn med meg så ville jeg anmeldt ham for trakassering!

Selv om hun er ung så MÅ hun lære seg at enkelte ting ikke er greit, uansett hvor mye godt det ligger bak. Hun kveler jo andre med denne oppførselen, og hun skaper det hun frykter mest. Nemlig å støte folk unna

 

Anonymous poster hash: ac277...d22

Er det noen som har sagt at dette er noe de rundt henne tar lett på? Jeg har ikke fortalt noe om hvilken oppfølging og lignende niesen min får. Men hun som postet innlegget ønsket større innsikt om hva som kunne drevet et barn til slik oppførsel, og det ga jeg henne.

Mange bare kutter kontakt med et slikt barn, uten å ta seg bryet med å finne ut om det ligger noe bak! Fortjener ikke niesen min venner fordi hun har relasjonsproblemer? Skal hun måtte slutte å være seg selv, fordi hun fra tidlig alder har vist at avvisningen fra faren har satt dype spor i personligheten hennes? Det hun trenger er forståelsesfull veiledning, ikke personer som formaner at hun MÅ lære seg at ting ikke er greit!

 

Anonymous poster hash: 19ea6...90d

Nei, hun skal ikke slutte å være seg selv, men man MÅ faktisk tilpasse seg litt også.

Hvis "alle" rundt henne begynner å trekke seg unna så er det jo en grunn til det. Og selvfølgelig fortjener hun venner, men det er ikke lett for vennene å forholde seg til denne intensiteten heller. Ihvertfall ikke når de er så unge! Som jeg skrev over; hun skaper det hun frykter mest, nemlig å bli forlatt! Hun ønsker mer enn alt aksept og bekreftelse, men så blir hun så intens når hun får dette at folk trekker seg unna.

Selvfølgelig ikke ideelt, men faktisk litt forståelig. Og det er HER jeg mener man da må forklare barnet at dette ikke er greit. Er det jeg prøver å si.. Dette er ikke et angrep på niesen din fra min side.

 

Selvfølgelig er det kjempesynd på jenta som har en så bedriten far, er grusomt hvordan noen klarer å gjøre noe sånt mot sine barn!

Og ja, selvfølgelig trenger hun forståelsesfull veiledning. Jeg diskuterer ikke på det.

Men du kan ikke forvente at hennes jevngamle skal klare å forstå dette. Derfor er det viktig med dialog mellom de voksne slik at vi kan forklare barna våre. Men allikevel er det opp til barnet hvor mye det skal "finne seg i".

Grunnen til at jeg utfordrer det du skriver er fordi jeg vet hvor slitsomt det er for andre med denne intensiteten, og ja, jeg må innrømme at jeg ser på det som noe negativt. Jeg ser ikke ned på henne, men hennes handlinger er destruktive. Der er det en forskjell..

 

Men nå føler jeg dette sporer av så jeg gir meg. Vi er ikke uenige, vi ser bare forskjellig på situasjonen.

 

 

Anonymous poster hash: ac277...d22

[Anonym bruker]

 

 

 

Niesen min kan være på samme måte som jenta du beskriver. Melder, ringer, snapper etc. til venner og familiemedlemmer konstant, og kan til tider være ekstremt intens. Det ligger ikke noe "slemt" bak det, heller prøver hun ikke å være eiesyk ovenfor venninnene sine. Men niesen min fikk aldri møte faren sin, og dette har gjort henne relasjonsskadd. Hun søker "oppmerksomhet" hos de hun liker, og knytter seg raskt til mennesker. Og de hun får respons fra, vil hun da fortsette å søke oppmerksomhet fra. Hun bruker mange "store ord" - du er snill, jeg er glad i deg, du er pen - og søker etter mennesker som vil gi henne det samme tilbake. Hun kom opp i samme situasjon med en jente, som datteren din. Jenta og hennes foreldre tok kontakt med broren og svigerinnen min, og sa at den andre jenten ikke ønsket den konstante kontakten. Det hele ordnet seg, og vennskapet er bedre enn noensinne.

Jeg tror det lureste for deg er å ta dette opp med foreldrene hennes med en lett tone. Mest sannsynlig ligger det ikke noe vondt bak kontakten, og det er ikke verdt å skape en konflikt mellom jentene, hvis de har et greit vennskap forutenom den intense kontakten fra den andre parten.

Jeg ser niesen min av og til faller utenfor vennegjengen, fordi mange, både venner og foreldre, tolker intensiteten hennes som noe negativt. Det virker som om den andre jenten synes datteren din er ei kjempekjekk jente, og det hadde sikkert vært fælt for henne å miste et så viktig vennskap pga. noe hun kan moderere.

 

Anonymous poster hash: 19ea6...90d

Men altså...

Da HAR jo niesen din et stort problem som må tas tak i, ikke bare kimse av det.

Det kommer til å skape store problemer for henne (noe det allerede har begynt å gjøre, ser jeg).

 

Flott at det ordnet seg mellom jentene, men du syns vel ikke det er så rart at andre tolket dette som noe negativt? INGEN orker denne intensiteten, ikke på sikt. Hadde fx en mann holdt på sånn med meg så ville jeg anmeldt ham for trakassering!

Selv om hun er ung så MÅ hun lære seg at enkelte ting ikke er greit, uansett hvor mye godt det ligger bak. Hun kveler jo andre med denne oppførselen, og hun skaper det hun frykter mest. Nemlig å støte folk unna

 

Anonymous poster hash: ac277...d22

Er det noen som har sagt at dette er noe de rundt henne tar lett på? Jeg har ikke fortalt noe om hvilken oppfølging og lignende niesen min får. Men hun som postet innlegget ønsket større innsikt om hva som kunne drevet et barn til slik oppførsel, og det ga jeg henne.

Mange bare kutter kontakt med et slikt barn, uten å ta seg bryet med å finne ut om det ligger noe bak! Fortjener ikke niesen min venner fordi hun har relasjonsproblemer? Skal hun måtte slutte å være seg selv, fordi hun fra tidlig alder har vist at avvisningen fra faren har satt dype spor i personligheten hennes? Det hun trenger er forståelsesfull veiledning, ikke personer som formaner at hun MÅ lære seg at ting ikke er greit!

 

Anonymous poster hash: 19ea6...90d

Nei, hun skal ikke slutte å være seg selv, men man MÅ faktisk tilpasse seg litt også.

Hvis "alle" rundt henne begynner å trekke seg unna så er det jo en grunn til det. Og selvfølgelig fortjener hun venner, men det er ikke lett for vennene å forholde seg til denne intensiteten heller. Ihvertfall ikke når de er så unge! Som jeg skrev over; hun skaper det hun frykter mest, nemlig å bli forlatt! Hun ønsker mer enn alt aksept og bekreftelse, men så blir hun så intens når hun får dette at folk trekker seg unna.

Selvfølgelig ikke ideelt, men faktisk litt forståelig. Og det er HER jeg mener man da må forklare barnet at dette ikke er greit. Er det jeg prøver å si.. Dette er ikke et angrep på niesen din fra min side.

 

Selvfølgelig er det kjempesynd på jenta som har en så bedriten far, er grusomt hvordan noen klarer å gjøre noe sånt mot sine barn!

Og ja, selvfølgelig trenger hun forståelsesfull veiledning. Jeg diskuterer ikke på det.

Men du kan ikke forvente at hennes jevngamle skal klare å forstå dette. Derfor er det viktig med dialog mellom de voksne slik at vi kan forklare barna våre. Men allikevel er det opp til barnet hvor mye det skal "finne seg i".

Grunnen til at jeg utfordrer det du skriver er fordi jeg vet hvor slitsomt det er for andre med denne intensiteten, og ja, jeg må innrømme at jeg ser på det som noe negativt. Jeg ser ikke ned på henne, men hennes handlinger er destruktive. Der er det en forskjell..

 

Men nå føler jeg dette sporer av så jeg gir meg. Vi er ikke uenige, vi ser bare forskjellig på situasjonen.

 

 

Anonymous poster hash: ac277...d22

 

Ja, fint at du gir deg, det tror jeg er best. Alt jeg gjorde var å gi poster en mulig forklaring for hvorfor et barn ville oppført seg på denne måten. Videre utover det har jeg aldri nevnt min nieses profesjonelle oppfølgning, støtteapparatets diverse måter å takle relasjonsproblemene og den intense kontakten på, støtteapparatets tanker rundt hele problemet osv. Men ut i fra det lille jeg skrev, har du tydeligvis klart å finne svarene mine på alle disse temaene. Du påstår til og med at vi er uenige. Hvordan vet du det? Hvordan vet du at jeg i løpet av oppveksten hennes aldri har tenkt det samme som deg? Du kan ikke trekke konklusjoner om vår situasjon og mine meninger uten å vite noe om det. Jeg har ikke gitt deg min mening rundt problemet, og jeg har heller ikke bedt om din mening, som du så bombastisk gir meg. Det er derfor jeg reagerer.

Mine utsagn om å ha forståelse for problemet henviser til moren, som er den som spør om å få lære å skjønne slike barn bedre, ikke barnet. Det tenker jeg er klart nok i seg selv. Ha forståelse! Ikke fortell et barn med relasjonsskader at deres tvangsimpuls til å søke menneskelig kontakt er destruktiv og noe de MÅ slutte med. Veiled dem til å søke riktig type menneskelig kontakt, og på riktig måte i forhold til sosiale konvensjoner! Det skjer aldri ved å tenke på problemet som destruktivt, noe som i flere tilfeller viser seg å skape en sterkere følelse av avvisning, og som i tenåringstilfeller kan føre til promiskuitet og adferd som gjør at barnet faller utenfor samfunnet.

Men det er fint at vi gir oss nå. Du trenger ikke bekymre deg for niesen min, hun har et meget oppegående støtteapparat. 

 

Anonymous poster hash: 19ea6...90d

[Anonym bruker]

 

Niesen min kan være på samme måte som jenta du beskriver. Melder, ringer, snapper etc. til venner og familiemedlemmer konstant, og kan til tider være ekstremt intens. Det ligger ikke noe "slemt" bak det, heller prøver hun ikke å være eiesyk ovenfor venninnene sine. Men niesen min fikk aldri møte faren sin, og dette har gjort henne relasjonsskadd. Hun søker "oppmerksomhet" hos de hun liker, og knytter seg raskt til mennesker. Og de hun får respons fra, vil hun da fortsette å søke oppmerksomhet fra. Hun bruker mange "store ord" - du er snill, jeg er glad i deg, du er pen - og søker etter mennesker som vil gi henne det samme tilbake. Hun kom opp i samme situasjon med en jente, som datteren din. Jenta og hennes foreldre tok kontakt med broren og svigerinnen min, og sa at den andre jenten ikke ønsket den konstante kontakten. Det hele ordnet seg, og vennskapet er bedre enn noensinne.

Jeg tror det lureste for deg er å ta dette opp med foreldrene hennes med en lett tone. Mest sannsynlig ligger det ikke noe vondt bak kontakten, og det er ikke verdt å skape en konflikt mellom jentene, hvis de har et greit vennskap forutenom den intense kontakten fra den andre parten.

Jeg ser niesen min av og til faller utenfor vennegjengen, fordi mange, både venner og foreldre, tolker intensiteten hennes som noe negativt. Det virker som om den andre jenten synes datteren din er ei kjempekjekk jente, og det hadde sikkert vært fælt for henne å miste et så viktig vennskap pga. noe hun kan moderere.

 

Anonymous poster hash: 19ea6...90d

 

 

Man blir ikke relasjonsskadd av å ikke kjenne sin far.

 

Anonymous poster hash: 437bc...a51

[Anonym bruker]

 

 

 

Niesen min kan være på samme måte som jenta du beskriver. Melder, ringer, snapper etc. til venner og familiemedlemmer konstant, og kan til tider være ekstremt intens. Det ligger ikke noe "slemt" bak det, heller prøver hun ikke å være eiesyk ovenfor venninnene sine. Men niesen min fikk aldri møte faren sin, og dette har gjort henne relasjonsskadd. Hun søker "oppmerksomhet" hos de hun liker, og knytter seg raskt til mennesker. Og de hun får respons fra, vil hun da fortsette å søke oppmerksomhet fra. Hun bruker mange "store ord" - du er snill, jeg er glad i deg, du er pen - og søker etter mennesker som vil gi henne det samme tilbake. Hun kom opp i samme situasjon med en jente, som datteren din. Jenta og hennes foreldre tok kontakt med broren og svigerinnen min, og sa at den andre jenten ikke ønsket den konstante kontakten. Det hele ordnet seg, og vennskapet er bedre enn noensinne.

Jeg tror det lureste for deg er å ta dette opp med foreldrene hennes med en lett tone. Mest sannsynlig ligger det ikke noe vondt bak kontakten, og det er ikke verdt å skape en konflikt mellom jentene, hvis de har et greit vennskap forutenom den intense kontakten fra den andre parten.

Jeg ser niesen min av og til faller utenfor vennegjengen, fordi mange, både venner og foreldre, tolker intensiteten hennes som noe negativt. Det virker som om den andre jenten synes datteren din er ei kjempekjekk jente, og det hadde sikkert vært fælt for henne å miste et så viktig vennskap pga. noe hun kan moderere.Anonymous poster hash: 19ea6...90d

Men altså...

Da HAR jo niesen din et stort problem som må tas tak i, ikke bare kimse av det.

Det kommer til å skape store problemer for henne (noe det allerede har begynt å gjøre, ser jeg).

Flott at det ordnet seg mellom jentene, men du syns vel ikke det er så rart at andre tolket dette som noe negativt? INGEN orker denne intensiteten, ikke på sikt. Hadde fx en mann holdt på sånn med meg så ville jeg anmeldt ham for trakassering!

Selv om hun er ung så MÅ hun lære seg at enkelte ting ikke er greit, uansett hvor mye godt det ligger bak. Hun kveler jo andre med denne oppførselen, og hun skaper det hun frykter mest. Nemlig å støte folk unna Anonymous poster hash: ac277...d22

Er det noen som har sagt at dette er noe de rundt henne tar lett på? Jeg har ikke fortalt noe om hvilken oppfølging og lignende niesen min får. Men hun som postet innlegget ønsket større innsikt om hva som kunne drevet et barn til slik oppførsel, og det ga jeg henne.

Mange bare kutter kontakt med et slikt barn, uten å ta seg bryet med å finne ut om det ligger noe bak! Fortjener ikke niesen min venner fordi hun har relasjonsproblemer? Skal hun måtte slutte å være seg selv, fordi hun fra tidlig alder har vist at avvisningen fra faren har satt dype spor i personligheten hennes? Det hun trenger er forståelsesfull veiledning, ikke personer som formaner at hun MÅ lære seg at ting ikke er greit!Anonymous poster hash: 19ea6...90d

Nei, hun skal ikke slutte å være seg selv, men man MÅ faktisk tilpasse seg litt også.

Hvis "alle" rundt henne begynner å trekke seg unna så er det jo en grunn til det. Og selvfølgelig fortjener hun venner, men det er ikke lett for vennene å forholde seg til denne intensiteten heller. Ihvertfall ikke når de er så unge! Som jeg skrev over; hun skaper det hun frykter mest, nemlig å bli forlatt! Hun ønsker mer enn alt aksept og bekreftelse, men så blir hun så intens når hun får dette at folk trekker seg unna.

Selvfølgelig ikke ideelt, men faktisk litt forståelig. Og det er HER jeg mener man da må forklare barnet at dette ikke er greit. Er det jeg prøver å si.. Dette er ikke et angrep på niesen din fra min side.

Selvfølgelig er det kjempesynd på jenta som har en så bedriten far, er grusomt hvordan noen klarer å gjøre noe sånt mot sine barn!

Og ja, selvfølgelig trenger hun forståelsesfull veiledning. Jeg diskuterer ikke på det.

Men du kan ikke forvente at hennes jevngamle skal klare å forstå dette. Derfor er det viktig med dialog mellom de voksne slik at vi kan forklare barna våre. Men allikevel er det opp til barnet hvor mye det skal "finne seg i".

Grunnen til at jeg utfordrer det du skriver er fordi jeg vet hvor slitsomt det er for andre med denne intensiteten, og ja, jeg må innrømme at jeg ser på det som noe negativt. Jeg ser ikke ned på henne, men hennes handlinger er destruktive. Der er det en forskjell..

Men nå føler jeg dette sporer av så jeg gir meg. Vi er ikke uenige, vi ser bare forskjellig på situasjonen.Anonymous poster hash: ac277...d22

Du skal ikke undervurdere en 12 åringe evne til å forstå og akseptere venners særheter. De kan være noen fantastiske venner.

 

Anonymous poster hash: 30108...0d5

[Anonym bruker]

Dytt

 

Anonymous poster hash: 3441d...2cd

[skjotta]

Høres ut som en form for relasjonsskade, men det er bare synsing.

 

Noe av det viktigste barn kan lære er tillit til andre mennesker. Tuppen og lillemor. At vi kan krangle og være uenige, men så er vi venner alikevel. Dette er en av de berømmelige "sosiale kodene" som barn lærer å mestre gjennom lek og vennskap og som så kan overføres til voksent liv der de må kunne håndtere at andre er uenige, avslag, kritikk og så videre... jo eldre man blir jo vanskeligere blir disse kodene å lære fordi man innarbeider seg et eget reaksjonsmønster og når et mønster er etablert må det avlæres før et nytt mønster kan etableres.

Endret 3. februar 2015 av skjotta

[Anonym bruker]

Høres ut som en form for relasjonsskade, men det er bare synsing.

Noe av det viktigste barn kan lære er tillit til andre mennesker. Tuppen og lillemor. At vi kan krangle og være uenige, men så er vi venner alikevel. Dette er en av de berømmelige "sosiale kodene" som barn lærer å mestre gjennom lek og vennskap og som så kan overføres til voksent liv der de må kunne håndtere at andre er uenige, avslag, kritikk og så videre... jo eldre man blir jo vanskeligere blir disse kodene å lære fordi man innarbeider seg et eget reaksjonsmønster og når et mønster er etablert må det avlæres før et nytt mønster kan etableres.

Jepp, jeg også føler at hun sliter veldig med sosiale koder /antenner. Hvordan kan man lære et barn det når det ikke er der naturlig?

Altså, man kan jo selvsagt veilede dem i spesifikke situasjoner, men hvordan gi dem bedre antenner så de ser hvilken oppførsel som er adekvat selv?

 

Anonymous poster hash: 3441d...2cd

[skjotta]

 

Høres ut som en form for relasjonsskade, men det er bare synsing.

Noe av det viktigste barn kan lære er tillit til andre mennesker. Tuppen og lillemor. At vi kan krangle og være uenige, men så er vi venner alikevel. Dette er en av de berømmelige "sosiale kodene" som barn lærer å mestre gjennom lek og vennskap og som så kan overføres til voksent liv der de må kunne håndtere at andre er uenige, avslag, kritikk og så videre... jo eldre man blir jo vanskeligere blir disse kodene å lære fordi man innarbeider seg et eget reaksjonsmønster og når et mønster er etablert må det avlæres før et nytt mønster kan etableres.

Jepp, jeg også føler at hun sliter veldig med sosiale koder /antenner. Hvordan kan man lære et barn det når det ikke er der naturlig?

Altså, man kan jo selvsagt veilede dem i spesifikke situasjoner, men hvordan gi dem bedre antenner så de ser hvilken oppførsel som er adekvat selv?

 

Anonymous poster hash: 3441d...2cd

relasjoner. Være et godt forbilde for barnet. Bygge tillit men samtidig være realistisk. I slike tilfeller som dette (slik jeg leser og tolker det) ville jeg, dersom jeg hadde en relasjon til jenta, Vært veldig bevisst på avtaler og passet på at hun også er det. Har vi avtalt onsdag klokka 16, så møtes vi onsdag klokka 16. Ikke før og aldri avlyst.

 

Hun trenger å erfare at mennesker er til å stole på, at stillhet ikke er farlig og at man kan være uenige og fortsatt være glad i hverandre.

 

Jeg ville aldri brukt trusler som "da får du ikke bli med" eller "da går jeg uten deg" fordi hun antakelig går og venter på akkurat det og vil bruke trusselen som bevis på at hun hadde rett.

 

Hun trenger å se gode forhold og relasjoner utspilte foran seg. Observasjonsevnen er så sterk hos barn som sliter med relasjoner, men de trenger noen som kan forklare etter at de har observert om du skjønner? Slik at de ikke tolker på egenhånd.

[Anonym bruker]

Er helt normal oppførsel. Min tenåring har også en del venner og venninner som holder på sånn. Normale ungdommer, fra helt normale hjem.

Anonymous poster hash: 7b2dd...f53