Klarer ikke å genuint interessere meg for andres barn...

[Anonym bruker]

Til og med ikke mine tantebarn... Søsteren min har nå fått sitt første, og jeg holder og spør mye om barnet..... men jeg merker at jeg gjør det fordi det forventes og ikke fordi jeg virkelig er interessert.... veldig trist.

 

Elsker selvsagt mine egne barn over alt på jord! Og jeg synes det er hyggelig når de har venner på besøk, men jeg er ikke kjempe interessert for det, og jo yngre de er jo mindre interessert er jeg. Andres babyer og småbarn sliter jeg med. Hater egentlig å holde og blir helt svett når jeg skjønner det forventes at jeg bør leke med, snakke med eller vise interesse for deres små... (under 3 år). 

 

Hva er galt med meg??

Anonymous poster hash: 497b1...eee

[Anonym bruker]

Tenker at du muligens er litt selvopptatt og ikke evner å interessere deg eller finne glede i noe(n) som har stor verdi for andre. Du er kun interessert i deg og ditt.

Anonymous poster hash: 5bb17...310

[Anonym bruker]

 

Tenker at du muligens er litt selvopptatt og ikke evner å interessere deg eller finne glede i noe(n) som har stor verdi for andre. Du er kun interessert i deg og ditt.

 

Anonymous poster hash: 5bb17...310

 

Ja, det kan jo godt være. Eneste er at jeg jobber med mennesker, og elsker det! Interesserer meg veldig for menneskene, og blir virkelig glad i dem.....

 

HI

 

Anonymous poster hash: 497b1...eee

[Heihånåerdetjuligjen]

Vel sånn er jeg også. Er ikke ganske normalt da? Jeg er jo glad i mine tantebarn, men er ikke den som spør om å  få passe dem og ha dem på overnatting. Men jeg er jo interessert i hvordan det går med dem og hvordan de har det. Sånn føler jeg mine søsken er mot mine barn også.

 

De fleste har jo nok med sine egne barn. Tantebarna er jo en bonus, men personlig har jeg ikke tid eller overskudd til å gå så opp i dem :-)

Endret 2. februar 2015 av Kari Mari

[Anonym bruker]

Jeg synes det høres litt merkelig ut. Jeg har alltid interessert meg for andres barn, selv da jeg ikke hadde barn selv. Etter at vi fikk vårt første barn for 5 mnd siden, er jeg nå genuint interessert i å høre om andre sine barn, spesielt venner og familie

Anonymous poster hash: 76b6f...60b

[Anonym bruker]

 

Tenker at du muligens er litt selvopptatt og ikke evner å interessere deg eller finne glede i noe(n) som har stor verdi for andre. Du er kun interessert i deg og ditt.

 

Anonymous poster hash: 5bb17...310

 

Ikke selvopptatt, men opptatt av å bruke tiden og energien hovedsakelig på sine egne barn. HI skriver jo ikke at hun ikke deltar i livene deres.

 

Anonymous poster hash: e4aa6...80d

[Anonym bruker]

 

 

Tenker at du muligens er litt selvopptatt og ikke evner å interessere deg eller finne glede i noe(n) som har stor verdi for andre. Du er kun interessert i deg og ditt.

 

Anonymous poster hash: 5bb17...310

 

Ja, det kan jo godt være. Eneste er at jeg jobber med mennesker, og elsker det! Interesserer meg veldig for menneskene, og blir virkelig glad i dem.....

 

HI

 

Anonymous poster hash: 497b1...eee

 

 

Er ikke barn mennesker? Du hevder å bli glad i mennesker, men du sliter med barn som ikke er dine egne.

 

Kanskje du ikke kjenner deg selv så godt?

 

Anonymous poster hash: 5bb17...310

[Anonym bruker]

Det der har jo med hvor glad man er i barn i utgangspunktet, ikke hvor selvopptatt man er! Noen er mer interessert og glad i barn generelt enn andre. Sånn er vi bare forskjellig. Ikke alle som passer til å jobbe i barnehage eller skolen! Jeg var aldri interessert i barn før jeg fikk barn selv, og har ingen interesse av å leke med andres barn. Synes det blir bedre når de kommer i skolealder og man kan snakke med dem. Pluss at jeg synes babyer er søte. Utover det, null interesse egentlig. 

 

Selvopptatt vil jeg ikke påstå at jeg er, er veldig opptatt av mennesker og familien min og tror jeg er utstyrt med mer enn en dose empati. 

Anonymous poster hash: 83ee2...7b3

[Anonym bruker]

Jeg synes de fleste andre barn er totalt uinteressante. Nieser og nevøer er jeg passe int i.

Barn til kollegaer eller naboer driter jeg virkelig i.

 

Anonymous poster hash: adf55...f49

[Anonym bruker]

Jeg er likedan. 

Anonymous poster hash: 3ac25...ff0

[Anonym bruker]

Små barn er kjedlige. Det er ikke fordi det er så givende for en selv man bærer dem, leker med dem ol. Det er for å være snill mot foreldrene og barnet og for å få et nært forhold når det blir eldre.

Anonymous poster hash: 31b6d...678

[Anonym bruker]

Jeg er litt motsatt, babyer klarer jeg alltid å like. Verre med andres barn over 1 år. Tantebarn går det ok med, men forsøkte å jobbe i bhg en gang, uten hell....

 

Anonymous poster hash: 8ae79...b2d

[HeltLykkelig ♥♥]

Det er da ingen unormal følelse? Man må ikke bry seg om alle. Det er helt lovlig å føle det sånn. Jeg bryr meg om mine venner/familie sine barn, men er ikke veldig interessert. Det er en forskjell. Er ikke glad i å holde andre sine babyer eller spørre og grave om matvaner og bæsjebleier..

 

Men om de forteller meg noe gøy eller noe som har skjedd med barna, kan jeg kjenne et øyebliks interesse. Kan synes de er søte eller gjør noe interessant.. Men sånn i det daglige så opptar de meg ikke så mye akkurat. 😊 huff så fæl jeg er i følge mange her inne 😉

Endret 2. februar 2015 av HeltLykkelig ♥♥

[Anonym bruker]

Kanskje det bare er så enkelt som at småbarn ikke interesserer deg? Du er mer interessert i eldre barn/voksne, ikke verre enn det! Selv er jeg helt gal etter babyer og små barn, helt tussete, vil holde og prate om så mye som mulig. Eldre (gamle folk) har jeg null interesse for.

 

Anonymous poster hash: f0825...463

[Gjest Gul stjerne]

Helt vanlig tror nå jeg. Selv er jeg mer opptatta av kattene til vennene mine enn ungene deres. Andres unger er svært oppskrytt.

[Anonym bruker]

Skjønner ikke at dette er noe problem?

Vi er da fra naturens side programert til å være mest opptatt av sitt eget avkom.

 

Jeg ønsker mine nieser og nevøer, venners barn osv. alt godt, men har naturligvis ikke like sterke følelser for dem som for mine egne.

 

Anonymous poster hash: 36c5b...e4e

[Anonym bruker]

 

Det der har jo med hvor glad man er i barn i utgangspunktet, ikke hvor selvopptatt man er! Noen er mer interessert og glad i barn generelt enn andre. Sånn er vi bare forskjellig. Ikke alle som passer til å jobbe i barnehage eller skolen! Jeg var aldri interessert i barn før jeg fikk barn selv, og har ingen interesse av å leke med andres barn. Synes det blir bedre når de kommer i skolealder og man kan snakke med dem. Pluss at jeg synes babyer er søte. Utover det, null interesse egentlig.

 

Selvopptatt vil jeg ikke påstå at jeg er, er veldig opptatt av mennesker og familien min og tror jeg er utstyrt med mer enn en dose empati.

 

Anonymous poster hash: 83ee2...7b3

Hehe signerer denne. Og den med ungene til kollegaer .. Whatever..

 

Anonymous poster hash: 2afec...92a

[Anonym bruker]

Jeg er helt lik deg. Har alltid sagt at jeg mangler et gen som alle andre kvinner har når det kommer til barn. Ikke mine egne barn da, men andres.

 

Anonymous poster hash: 0d47b...e7b

[Anonym bruker]

Samme her. Barn under 4-5 år interesserer meg ikke, og det skal mye til for at de fremkaller mer enn mild irritasjon hos meg. Babyer kan jeg virkelig styre min begeistring for. Gjorde et hederlig unntak for eget avkom, men følte at jeg telte litt på dagene til morsrollen skulle bli interessant. Babytiden savner jeg ikke i det hele tatt!

 

Men jeg digger småbarn og særlig barn i barneskolealder, særlig smågutter.

 

 

 

Anonymous poster hash: 7d913...f80

[hysterika]

Jeg er heller ikke interessert i andres barn, gidder ikke å leke med dem etc. MEN, hvis jeg vet at barna til søsknene mine eller vennene mine er alvorlig syke etc., blir jeg kjempebekymret, så jeg vil jo si at jeg bryr meg i betydningen at jeg vil at de skal ha det bra.

[Anonym bruker]

Jeg er som deg. Fra jeg var lita har tantene mine dytta babyer i fanget mitt og tvunget meg til å dille og dalle med søskenbarna mine. Jeg hatet det Jeg kan godt snakke med andre barn, men jeg blir ikke akkurat begeistret over det. Jeg elsker mitt eget barn og koser meg sammen med han. Men andres - meh.

Anonymous poster hash: 00bbf...395

[Anonym bruker]

Jeg er som deg, og det tror jeg er like normalt som å være overivrig i forhold til andres barn.

Anonymous poster hash: 83e4a...f8d

[Gjest Antarctica]

Myrsnipe. Vanlig diagnose, helt ufarlig. Går over av seg selv.

[Anonym bruker]

Det er ingenting galt med deg. Maaange er sånn. Jeg også. Med unntak av babyer, og bestevenninna til min eldste som er straks 4, hun er herlig 😄 Ellers er det bare slitsomt med andres unger. Har begynt å få sansen for eldste nevøen min som er 10 år, men der stopper det. Og jeg tenker at det er helt greit! Man kan ikke sammenligne barn med "mennesker" som en her gjorde. Barn ER mennesker, og man skal respektere dem, men man trenger IKKE på død og liv interessere seg for dem mer enn man "må"!

 

Anonymous poster hash: fa5e0...fb7