Blir frustert over holdningene til en del her inne ang det å passe barn

[Anonym bruker]

Jeg anser meg selv for å være et godt og inkluderende menneske. Jeg jobber med ungdom og får mange tilbakemeldinger på at jeg er en god lytter, at jeg er en som forstår og en de unge tydelig liker å forholde seg til. Jeg hjelper gjerne andre med å bake, måke veien, male, flytte, skru sammen møbler osv, eller bare være der og gi en god klem og lytte om det er dette som trengs. Jeg er en av dem som får helt vondt inni meg og blir fysisk dårlig når jeg leser om dyr eller barns om ikke har det godt, og jeg bidrar økonomisk til hjelpeorganisasjoner, stiller som bøssebærer osv.

 

Likevel får dere her inne meg til å føle meg som er forferdelig og dårlig menneske av en enkelt grunn. Jeg er en av dem som er ukomfortabel rundt andres småbarn (opp til ca 5 år), og som aldri frivillig har passet andres barn når de har vært små. Jeg har jo selvsagt heller aldri forventet noe i retur i den retningen, og de som kjenner meg godt vet hvordan jeg har det og aksepterer meg heldigvis for den jeg er. Etter ca 5-årsalder er det åpent hus for barnas venner, men da de var små ville jeg helst ikke ha med noen andre barn hjem. Når barna er over rundt 5 år, er det akkurat som om noe løsner, og da synes jeg det er supert å ha dem på besøk. Og jo eldre, jo bedre. Sønnen min på 14 år sier at kameratene hans synes jeg er den kuleste mammaen fordi jeg snakker naturlig til dem og lytter, noe jeg setter stor pris på å høre.

 

Det er vanskelig å forklare for en som elsker småbarn hvordan det føles å ikke ville være nær andres småbarn, for det er ikke snakk om å bare bite tennene litt sammen og holde ut. Jeg er sikker på at barna føler uviljen, selv om jeg ikke misliker dem personlig (tvert i mot, og jeg vil bare deres beste), det er situasjonen der jeg misliker. Uønsket nærhet, ha så mye ansvar osv, det er akkurat som om det kryper tusen maur under huden på meg. Og da tenker jeg også at det må da være bedre for alle parter at jeg sier nei til å passe? Er jeg virkelig et dårlig menneske av den grunn da? Er det virkelig så vanskelig å forstå at noen har det annerledes enn det dere har det?

Anonymous poster hash: 43d69...437

[Anonym bruker]

Jeg leste det forrige innlegget også og er enig med deg. Ble overrasket hvor raus alle er til å passe andres barn. Det er kjempefint det, for all del:). Jeg er alene med ei på fem år. Vært det siden hun var veldig liten. Aldri avlastning av far eller familie i nærheten. Har venner, kollegaer og naboer med barn på samme alder. Jeg har lederstilling og er i full jobb. Og min datter går på faste aktiviteter tre dager i uken. Jeg jobber med mennesker som ikke har det lett og gir veldig mye av meg selv på jobb.. Resten av overskuddet går fullt og helt til min datter. Jeg liker heller ikke å bli spurt om å passe andres småbarn.. Mange spør og har gjort det noen få ganger... Men greier ikke slappe av og føler jeg må gi konstant full oppmerksomhet. Og jeg har ikke overskudd rett og slett. Jeg spør aldri noen om å passe min datter for vil ikke prakke på andre å passe i en travel hverdag som det er for de fleste. Jeg og føler det blir enklere etterhvert og huset er åpent for venner når de greier mer selv. Jeg skjønner deg veldig godt iallefall. Og fatte ikke at alle de andre som svarte har så forbannet god tid i hverdagen at det er fritt frem å passe..

 

Anonymous poster hash: 437d6...b00

[Anonym bruker]

Du lar ikke barna ha med venner hjem før de er 5 år? Spesielt. Meget spesielt. Og sært.....

 

Anonymous poster hash: c2360...93b

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg og er likens. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med andres babyer, jeg er usikker å stiv rundt andres små unger og jeg vet ikke hvordan jeg skal snakke med dem. Det er ikke det at jeg ikke liker dem, men det er mye ansvar å ha små barn hos seg spesielt når man egentlig er fryktelig usikker.

Anonymous poster hash: ecd9b...738

[Anonym bruker]

Du lar ikke barna ha med venner hjem før de er 5 år? Spesielt. Meget spesielt. Og sært.....

 

Anonymous poster hash: c2360...93b

Nei, ca 4 år, men jeg synes det var litt stress fram til de var ca 5 år. Hvorfor er det så sært da? Mitt inntrykk er at det er helt normalt, det var ingen av de andre foreldrene heller som tok initiativ før det

 

HI

 

Anonymous poster hash: 43d69...437

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver HI.

Våre barn har ikke hatt med seg unger hjem fra bhg før de ble 4,5 -5 år.

Før det lekte de med barn i gata som kan sendes hjem akkurat når det passet oss.

 

Syns det er mye mer stas nå som yngste er 6 år og eldste 9 år. 

Anonymous poster hash: 573e3...1ca

[Anonym bruker]

Jeg synes det er litt vanskelig å forstå ja, for selv er jeg stikk motsatt. Jeg elsker å være sammen med 2-3-åringer, men blir stressa og usikker rundt tenåringer. Det er så mange feil man kan gjøre overfor dem, så mye som er harry og teit, så mange koder, også fniser de masse, og du vet ikke om det er du som har gjort noe rart osv.

 

Småbarn er fornøyd bare du gir dem oppmerksomhet og leker litt med dem. Kan jo ikke bli enklere.

 

Men selv om jeg ikke forstår deg, så kan jeg fint godta at det er sånn. Det er jo fint at vi er forskjellige, så tenåringene har noen som liker dem også.

Anonymous poster hash: e0f5c...900

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg veldig godt. Jeg er utrolig lite flink med babyer og holder aldri en baby dersom jeg ikke er nødt til det (og da ser jeg ut som et dådyr som skal bli på kjørt). Og barn under 5 har jeg gjerne hjem hos oss, men da helst med en av foreldrene. Jeg har hatt barn under 5 år på besøk uten foreldre, men det var alltid barn jeg kjente godt fra før og helst bare for 1-2 timer. Det har bare skjedd én gang at jeg har passet ett lite barn jeg ikke kjente så godt i ett par timer, men det var fordi more var i en forferdelig knipe. Det gikk bra, men jeg var veldig på vakt.

 

Med en gang barna er over 4-5 år er det mye enklere, og der har jeg ingen problemer. Men jeg foretrekker fremdeles å bli kjent med foreldrene litt før jeg passer på barna. Og jeg tar f.eks. ikke ansvar for lekser ettrsom vi har store utfordringer med lekser hjemme som krever all vår oppmerksomhet. Overnattingsbesøk har vi ikke hatt enda, men jeg tror vi nærmer oss og jeg gru-gleder meg litt på forhånd.

 

Jeg må bare si at jeg aldri passer andres barn med en baktanke om å ha barnepass selv; jeg gjør det fordi gutten får glede av kompisenes besøk og fordi det hjelper foreldrene. I løpet av 6 år som mor har jeg bare bedt én gang moren til en av guttens kompis til å passe gutten for meg fordi det var helt krise. Trenger vi barnepass, betaler vi noe for det.

 

Anonymous poster hash: 03e64...b23

[Gjest deterbaremeg:):)]

Du lar ikke barna ha med venner hjem før de er 5 år? Spesielt. Meget spesielt. Og sært..... Anonymous poster hash: c2360...93b

Så man er sær fordi man ikke har samme meninger og følelser rundt barn som det du har? Spesielt. Meget spesielt. Og sært.....

[Anonym bruker]

Du lar ikke barna ha med venner hjem før de er 5 år? Spesielt. Meget spesielt. Og sært..... Anonymous poster hash: c2360...93b

Joda, men som regel var foreldrene med for en kopp kaffe i samme slengen. Meget sjeldent jeg hadde et barn alene, og da som regel bare i en time eller så.

 

Det var bare ikke noe man gjorde det gutten gikk i bhg, så egentlig har jeg aldri reflektert over at det skulle være rart eller unormalt.

 

Anonymous poster hash: 03e64...b23

[Anonym bruker]

Det jeg syes er dårlig gjort er å legge så mye vekt på hva vi selv liker og har lyst til. Jeg passer sjelden små barn fordi jeg synes det er så morsomt. Jeg gjør det for å gjøre noen andre en tjeneste. Er det ikke naturlig at voksne mennesker gjør ting som er litt utenfor egen komfortsone for at andre skal ha det bra? Ikke hele tiden, men innimellom bør fokuset være på andre ikke bare på deg selv.

 

Anonymous poster hash: 8a46f...de7

[Anonym bruker]

Er som deg men litt høyere alder før jeg føler meg komfortabel. Babyer opp til 6 måneder kan jeg fint passe. Etter det synes jeg ikke noe om det før barna blir rundt 6 år.

Er så utrolig mye mer å passe på når de er mindre. Tørke rumper på andre barn er rett og slett kvalmt.. Passe på at de drar ned etter seg, vasker hender, lukker utgangsdøra, sitter i ro under middagen,ikke hopper i sofaen når katten\ babyen ligger der. Kler på seg nok når de er ute. Osv..

Er noe som hjelper på når de har gått litt på skolen synes jeg.

Andres barn er stort ansvar pluss at jeg har problemer med nærheten som kreves. Direkte ubehagelig for meg å være veldig fysisk nær andre enn egn barn og samboer... Som i sitte på fanget, tørke rumper og leie..

 

 

Anonymous poster hash: 79fa7...92e

[Anonym bruker]

Jeg passer gjerne andres unger, hvis jeg kjenner både unger og foreldre godt. Men jeg er ikke komfertabel med å skulle passe barn jeg ikke kan snakke til. Altså, unger som er enten superforsiktige og ikke tør svare når de blir snakket til, eller de som er bajasser med foreldre som mener ungene dems er verdens beste. Jeg tør ikke være meg selv rundt de, og da blir alt bare kunstig. Gi meg de som føler seg vel hjemme hos meg, de som går i skuffen å henter en kopp og tar litt drikke. De som vet at kjeksen står i skapet øverst på kjøkkenet og som spør om å få, og som spretter opp å henter. DE barna digger jeg å ha i hus, og de kan jeg passe uansett hvor gamle de er

Anonymous poster hash: ab986...bcc