Gravid, ny jobb og vanskelig sjef

[Anonym bruker]

Trenger sårt litt synspunkter.

 

1. oktober startet jeg i ny jobb. Helt nyutdannet, i en bransje der det er svært vanskelig å få en fot innenfor når man mangler erfaring (som jeg gjør). Jeg var så heldig å få jobb på hjemstedet mitt, noe som også er veldig vanskelig.

 

I romjulen sluttet jeg på p-pillen. Jeg og min samboer ønsker oss minst to barn, og med tanke på at jeg fyller 35 i år, følte vi det var på tide å starte.

 

Så til problemet: i lykkerusen over å ha fått denne jobben, skrev jeg under på en kontrakt som var svært ugunstig for meg. Jeg tenkte ikke over saken der og da, men i forbindelse med en helt annen sak (jeg skulle dokumentere hvor mye jeg jobbet i forbindelse med bidrag til mitt særkullsbarn) ble jeg oppmerksom på at kontrakten min ikke sier noe om hvilken stillingsbrøk jeg har. I teorien kunne altså sjefen min ha sagt at neste uke har vi ingenting til deg, du må ta fri. Da jeg tok dette opp med sjefen min, ble det er svært ubehagelig samtale der det til slutt kom fram at han hadde tenkt til å benytte seg av nettopp dette hvis det ble dårligere tider. samtalen endte med at jeg fikk en skikkelig kontrakt, men det ble gjort klinkende klart at han mistenkte meg for å skjule noe siden jeg tok opp temaet, og at han kom til å bli svært forbannet dersom han ble lurt. Vi bestemte oss derfor for å avvente prøvingen, da jeg trenger denne jobben så veldig. Men så er jeg allerede gravid😞

 

Hva gjør jeg nå da? Burde jeg holde kjeft de to siste månedene av prøvetida, og ta opp temaet etter det (da er jeg akkurat 12 uker), eller bør jeg si det som det er nå? Jeg har helt ren samvittighet når det gjelder om jeg har "lurt" han, men sånn ser ikke han det (denne samtalen fant sted forrie uke, jeg testet positivt i går). Takler så utrolig dårlig at folk oppfører seg ufint, men syns det er leit å ødelegge de første månedene av svangerskapet med å grue meg for det spetakkelet som kommer.

 

Anonymous poster hash: c4cec...998

[Anonym bruker]

Drit i sjefen og fortell det etter 12 uker. Tenk på deg selv og ikke vær redd for reaksjonen. Han kan bli så forbanna han bare vil, men arbeidsgivere er da for pokkern meg nødt til å ha i tankene at noen kan bli gravid i den alderen.

 

Vil du virkelig jobbe der fremover? Etter permisjon? Jeg hadde ikke giddet å jobbe for en sånn idiot..

 

Anonymous poster hash: a625d...ed0

[Krumelur]

Jeg ville ha ventet. Det er sjefen din som har oppført seg tvilsomt, ikke du. Klart at du vil ha en skikkelig kontrakt. Dessuten er det så tidlig i svangerskapet at du ikke vet om det vil gå bra enda, er helt innafor å vente til etter 12 uker!

[Anonym bruker]

Det er absolutt ikke et blivende sted, den samtalen forrige uke var så uprofessjonell og ufin (det gikk mye lenger enn jeg skrev her) at jeg ikke kommer til å klare være der lenger enn nødvendig. Problemet er at jeg trenger denne jobben så sårt. Etterhvert vil jeg oppnå autorisasjon innenfor mitt yrke, og da blir arbeidsmarkedet et helt annet, men fram til det er jeg griseheldig som har fått denne jobben. Sannsynligvis vil det bli helt uholdbart å være der etter at denne nyheten sprekker, og jeg er redd han også kan være vanskelig med tanke på attest osv. Æsj altså😞

 

TS

 

Anonymous poster hash: c4cec...998

[Anonym bruker]

Graviditet og sv.permisjon er liksom litt av frynsegoden når man har kvinnelige ansatte i fertil alder. Og spesielt om de ikke har barn fra før. Nå høres din sjef rimelig vrien ut, så det er ikke sikkert han er reflektert nok til å innse det.

 

Jeg hadde tid stilt, kanskje til og med så lenge som til etter OUL.

 

Anonymous poster hash: 4cc5b...d9f

[Anonym bruker]

Du skulle hatt en ordentlig kontrakt i utgangspunktet, tviler på at det er lovlig å ikke skrive noe om stillingsprosenten. 

 

La vær å si noe, før du virkelig må. Denne sjefen høres ikke riktig ut. 

Jeg har selv 40 ansatte, og det at noen blir gravide er virkelig noe man må regne med. 

Anonymous poster hash: f9db7...b73

[♥MammanTilEnPrinsesse♥]

Du er ikke plikta til å fortelle noe til sjefen før 3 mnd før du går ut i permisjon så jeg ville drøya å si noe på en stund.

[Anonym bruker]

Her hadde leder gjort en (bevisst) feil ved kontraktsinngåelse. Kontrakten skal selvfølgelig inneholde stillingsstørrelse.

Du trenger ikke si noe om graviditeten så lenge det ikke påvirker jobbutførelsen din.

 

Du har retten på din side, men..... Dersom dette er en ettertraktet jobb, et sted hvor det er vanskelig å få en fot innenfor OG du trenger jobben for å oppnå autorisasjon, så har du satt deg selv i en vanskelig situasjon med å ønske å bli gravid så fort. Selv om man har lovverket på sin side (for DET har du) er det ikke bestandig det smarteste å kreve sin rett.

 

Hvordan skal du f.eks oppnå autorisasjon ved å være ute i permisjon?

 

Anonymous poster hash: 73134...94d

[Anonym bruker]

Autorisasjon får jeg selvsagt ikke mens jeg har permisjon, og at jeg har satt meg i en uheldig situasjon er helt sant. Og de ordene du sier til slutt der, er akkurat de som ble brukt av min sjef: de som ikke er så nøye på å hevde sin rett er de som kommer lengst hos han. Hadde jeg visst at han kom til å være sånn som han var (jeg trodde det med kontrakten var en forglemmelse, ikke at det var overlegg) så hadde vi ikke gjort dette, og vi skulle avbryte hele greia. Så er jeg altså gravid på første forsøk etter 10 år på piller. I fortvilelsen i går vurderte jeg til og med abort, men jeg vet innerst inne at jeg ikke ville klart å leve med meg selv etterpå når en abort ble utført på dette grunnlaget.

 

TS

 

Anonymous poster hash: c4cec...998

[Anonym bruker]

Hva jobber du som? Bare nysgjerrig...

 

Anonymous poster hash: 862b3...24a

[Anonym bruker]

Syns ikke TS skal svare på det, ettersom det kan identifisere henne. Da hadde hun nok opplyst om det i HI.

 

Anonymous poster hash: 82ecb...4d2

[Anonym bruker]

Var nok ikke så lurt å prøve å bli gravid bare noen mnd etter at du endelig har klart å få deg en jobb.

I alle fall ikke i den situasjonen du sier du er i.

 

Er ikke veldig seriøst når du har fått denne sjansen.

Anonymous poster hash: 6a889...6f7

[Anonym bruker]

Jeg er selv gravid og fortalte ikke noe til arb.giver før etter ordinær UL. Noen vil kanskje mene d er dårlig gjort, men jeg ser for å være helt ærlig ingen problemer med dette. Etter UL kan man i utg.pkt enda være yrkesaktiv i 5 måneder. God tid til å finne en vikar med andre ord.

Jeg synes ikke du skal tenke at DU er griseheldig. Arb.giver valgte deg av en grunn; fordi du var best kvalifisert/best egnet av alle søkere. Nå skal du nyte graviditeten og ikke la en uprofesjonell sjef ødelegge dette. Ting ordner seg som regel til slutt! Lykke til

 

Anonymous poster hash: dad26...f4b

[Anonym bruker]

Å fy søren for en sjef! Holder du ut med han er du jammen god. For meg er arbeidsmiljøet noe av det aller viktigste.

Anonymous poster hash: 054cb...7cf

[Anonym bruker]

Problemet er at du bor på en liten plass og du har vært utaktisk med tanke på din jobbfremtid på dette stedet. Den uproffe sjefen kan dessverre ødelegge mye for deg. Mitt beste tips er at du venter lengst mulig med å avsløre graviditeten og at du for alt i verden ikke blir sykemeldt i tillegg.

 

Anonymous poster hash: b1739...14b

[Anonym bruker]

Autorisasjon får jeg selvsagt ikke mens jeg har permisjon, og at jeg har satt meg i en uheldig situasjon er helt sant. Og de ordene du sier til slutt der, er akkurat de som ble brukt av min sjef: de som ikke er så nøye på å hevde sin rett er de som kommer lengst hos han. Hadde jeg visst at han kom til å være sånn som han var (jeg trodde det med kontrakten var en forglemmelse, ikke at det var overlegg) så hadde vi ikke gjort dette, og vi skulle avbryte hele greia. Så er jeg altså gravid på første forsøk etter 10 år på piller. I fortvilelsen i går vurderte jeg til og med abort, men jeg vet innerst inne at jeg ikke ville klart å leve med meg selv etterpå når en abort ble utført på dette grunnlaget.

TSAnonymous poster hash: c4cec...998

Det handler ikke om å være nøye med å hevde sin rett, men å KREVE sin rett.

Å hevde sin rett til en riktig kontrakt er etter min mening en selvfølge. Det skal du ha og arbeidsgiver har bare å innrette seg etter dette.

Å kreve sin permisjon når man akkurat har blitt ansatt i en svært attraktiv stilling, i kamp med mange andre, viser etter min mening at du ikke setter denne jobben så veldig høyt, at det viktigste var ikke denne jobben men en fast ansettelse, osv. Arbeidsgiver kan sitte igjen med inntrykket av at du egentlig ikke var så interessert i jobben, at de egentlig burde ha valgt en annen kandidat mm. DET inntrykket kan dessverre være vanskelig å snu dersom det først har fått satt seg.

 

Jeg sier ikke at dette er hverken rett eller riktig, men at det nok dessverre er sånn du kan bli oppfattet av arbeidsgiver. Og at det kan følge deg videre i dette firma. Og det måtte du vel nødvendigvis ha tenkt på når dere tenkte at det var en god ide å bli gravide rett etter ansettelsen?

 

Hvordan så du for deg at arbeidsgiver ville reagere egentlig?

 

En løsning kan kanskje være at du velger å ta ut minimalt med permisjon. Du kan jo la far få fedrekvoten samt hele fellesferien og du tar ut kun mødrekvoten. På den måten får du minst mulig fravær fra jobb

 

Anonymous poster hash: 73134...94d

[Anonym bruker]

 

Autorisasjon får jeg selvsagt ikke mens jeg har permisjon, og at jeg har satt meg i en uheldig situasjon er helt sant. Og de ordene du sier til slutt der, er akkurat de som ble brukt av min sjef: de som ikke er så nøye på å hevde sin rett er de som kommer lengst hos han. Hadde jeg visst at han kom til å være sånn som han var (jeg trodde det med kontrakten var en forglemmelse, ikke at det var overlegg) så hadde vi ikke gjort dette, og vi skulle avbryte hele greia. Så er jeg altså gravid på første forsøk etter 10 år på piller. I fortvilelsen i går vurderte jeg til og med abort, men jeg vet innerst inne at jeg ikke ville klart å leve med meg selv etterpå når en abort ble utført på dette grunnlaget.

TSAnonymous poster hash: c4cec...998

Det handler ikke om å være nøye med å hevde sin rett, men å KREVE sin rett.

Å hevde sin rett til en riktig kontrakt er etter min mening en selvfølge. Det skal du ha og arbeidsgiver har bare å innrette seg etter dette.

Å kreve sin permisjon når man akkurat har blitt ansatt i en svært attraktiv stilling, i kamp med mange andre, viser etter min mening at du ikke setter denne jobben så veldig høyt, at det viktigste var ikke denne jobben men en fast ansettelse, osv. Arbeidsgiver kan sitte igjen med inntrykket av at du egentlig ikke var så interessert i jobben, at de egentlig burde ha valgt en annen kandidat mm. DET inntrykket kan dessverre være vanskelig å snu dersom det først har fått satt seg.

Jeg sier ikke at dette er hverken rett eller riktig, men at det nok dessverre er sånn du kan bli oppfattet av arbeidsgiver. Og at det kan følge deg videre i dette firma. Og det måtte du vel nødvendigvis ha tenkt på når dere tenkte at det var en god ide å bli gravide rett etter ansettelsen?

Hvordan så du for deg at arbeidsgiver ville reagere egentlig?

En løsning kan kanskje være at du velger å ta ut minimalt med permisjon. Du kan jo la far få fedrekvoten samt hele fellesferien og du tar ut kun mødrekvoten. På den måten får du minst mulig fravær fra jobbAnonymous poster hash: 73134...94d

Når man ansetter kvinner 35 år uten barn, må man kanskje ha i bakhodet at barn kan bli aktuelt i nærmeste fremtid?! Ikke det smarteste å bli gravid så raskt etter oppstart, og det har jo HI innrømmet - men gjort er gjort, det er umulig å vite om man blir gravid på første forsøk eller etter ett år. Nå må man gjøre det beste av situasjonen - og selvfølgelig glede seg over at man faktisk kunne bli gravid så raskt, uten å la en tydelig uprofesjonell sjef ødelegge dette. Ingen god ide å sette jobben foran mammapermisjon, dersom dette ikke føles 100% riktig for HI. Tenk hir mange år man skal være yrkesaktiv Ila livet, mens barna er bar små en kort periode. Den tiden får du aldri igjen. Du har ikke på noen måte gjort noe galt, og skal ikke "straffes" for å være gravid. En oppegående arbeidsgiver vil gratulere deg og skaffe en vikar for deg mens du har permisjon, og glede seg til å få deg tilbake i jobb etter permisjon!

 

Anonymous poster hash: dad26...f4b

[Anonym bruker]

 

 

Autorisasjon får jeg selvsagt ikke mens jeg har permisjon, og at jeg har satt meg i en uheldig situasjon er helt sant. Og de ordene du sier til slutt der, er akkurat de som ble brukt av min sjef: de som ikke er så nøye på å hevde sin rett er de som kommer lengst hos han. Hadde jeg visst at han kom til å være sånn som han var (jeg trodde det med kontrakten var en forglemmelse, ikke at det var overlegg) så hadde vi ikke gjort dette, og vi skulle avbryte hele greia. Så er jeg altså gravid på første forsøk etter 10 år på piller. I fortvilelsen i går vurderte jeg til og med abort, men jeg vet innerst inne at jeg ikke ville klart å leve med meg selv etterpå når en abort ble utført på dette grunnlaget.

TSAnonymous poster hash: c4cec...998

Det handler ikke om å være nøye med å hevde sin rett, men å KREVE sin rett.

Å hevde sin rett til en riktig kontrakt er etter min mening en selvfølge. Det skal du ha og arbeidsgiver har bare å innrette seg etter dette.

Å kreve sin permisjon når man akkurat har blitt ansatt i en svært attraktiv stilling, i kamp med mange andre, viser etter min mening at du ikke setter denne jobben så veldig høyt, at det viktigste var ikke denne jobben men en fast ansettelse, osv. Arbeidsgiver kan sitte igjen med inntrykket av at du egentlig ikke var så interessert i jobben, at de egentlig burde ha valgt en annen kandidat mm. DET inntrykket kan dessverre være vanskelig å snu dersom det først har fått satt seg.

Jeg sier ikke at dette er hverken rett eller riktig, men at det nok dessverre er sånn du kan bli oppfattet av arbeidsgiver. Og at det kan følge deg videre i dette firma. Og det måtte du vel nødvendigvis ha tenkt på når dere tenkte at det var en god ide å bli gravide rett etter ansettelsen?

Hvordan så du for deg at arbeidsgiver ville reagere egentlig?

En løsning kan kanskje være at du velger å ta ut minimalt med permisjon. Du kan jo la far få fedrekvoten samt hele fellesferien og du tar ut kun mødrekvoten. På den måten får du minst mulig fravær fra jobbAnonymous poster hash: 73134...94d

Når man ansetter kvinner 35 år uten barn, må man kanskje ha i bakhodet at barn kan bli aktuelt i nærmeste fremtid?! Ikke det smarteste å bli gravid så raskt etter oppstart, og det har jo HI innrømmet - men gjort er gjort, det er umulig å vite om man blir gravid på første forsøk eller etter ett år. Nå må man gjøre det beste av situasjonen - og selvfølgelig glede seg over at man faktisk kunne bli gravid så raskt, uten å la en tydelig uprofesjonell sjef ødelegge dette. Ingen god ide å sette jobben foran mammapermisjon, dersom dette ikke føles 100% riktig for HI. Tenk hir mange år man skal være yrkesaktiv Ila livet, mens barna er bar små en kort periode. Den tiden får du aldri igjen. Du har ikke på noen måte gjort noe galt, og skal ikke "straffes" for å være gravid. En oppegående arbeidsgiver vil gratulere deg og skaffe en vikar for deg mens du har permisjon, og glede seg til å få deg tilbake i jobb etter permisjon! Anonymous poster hash: dad26...f4b

Absolutt alle arbeidsgivere bør forvente at både kvinner og menn kan gå ut i foreldrepermisjon i løpet av arbeidslivet. Permisjon er ikke noe som lenger er forbeholdt kvinner mellom 20 og 40 - heldigvis

Og jeg sier ikke at HI har gjort noe galt i den forstand at hun har brutt lov. Det er det jo faktisk arbeidsgiver som har gjort ved å ikke gi henne en lovmessig riktig kontrakt.

 

Men i mange yrker, spesielt i akademiske yrker, er det ikke bare å "sette inn vikar" for noen som går ut i permisjon. På mange arbeidsplasser tar det kanskje 1-2 år før du er utlært i den jobben du skal utføre. Arbeidsgiver bruker tid, penger og andre ressurser på å lære opp den de har valgt ut til stillingen, og det er selvfølgelig ikke bare å finne en vikar for 6-12 måneder.

 

Anonymous poster hash: 73134...94d

[Anonym bruker]

Du må for alt i verden ikke si noe før prøvetiden er over, og helst så sent som du klarer. Er sjefen så useriøs som du forteller (og litt til?) er det ikke godt å vite hva som skulle komme fra den kanten om han får vite det. 

Anonymous poster hash: a1264...df0

[Anonym bruker]

 

 

 

Autorisasjon får jeg selvsagt ikke mens jeg har permisjon, og at jeg har satt meg i en uheldig situasjon er helt sant. Og de ordene du sier til slutt der, er akkurat de som ble brukt av min sjef: de som ikke er så nøye på å hevde sin rett er de som kommer lengst hos han. Hadde jeg visst at han kom til å være sånn som han var (jeg trodde det med kontrakten var en forglemmelse, ikke at det var overlegg) så hadde vi ikke gjort dette, og vi skulle avbryte hele greia. Så er jeg altså gravid på første forsøk etter 10 år på piller. I fortvilelsen i går vurderte jeg til og med abort, men jeg vet innerst inne at jeg ikke ville klart å leve med meg selv etterpå når en abort ble utført på dette grunnlaget.

TSAnonymous poster hash: c4cec...998

Det handler ikke om å være nøye med å hevde sin rett, men å KREVE sin rett.

Å hevde sin rett til en riktig kontrakt er etter min mening en selvfølge. Det skal du ha og arbeidsgiver har bare å innrette seg etter dette.

Å kreve sin permisjon når man akkurat har blitt ansatt i en svært attraktiv stilling, i kamp med mange andre, viser etter min mening at du ikke setter denne jobben så veldig høyt, at det viktigste var ikke denne jobben men en fast ansettelse, osv. Arbeidsgiver kan sitte igjen med inntrykket av at du egentlig ikke var så interessert i jobben, at de egentlig burde ha valgt en annen kandidat mm. DET inntrykket kan dessverre være vanskelig å snu dersom det først har fått satt seg.

Jeg sier ikke at dette er hverken rett eller riktig, men at det nok dessverre er sånn du kan bli oppfattet av arbeidsgiver. Og at det kan følge deg videre i dette firma. Og det måtte du vel nødvendigvis ha tenkt på når dere tenkte at det var en god ide å bli gravide rett etter ansettelsen?

Hvordan så du for deg at arbeidsgiver ville reagere egentlig?

En løsning kan kanskje være at du velger å ta ut minimalt med permisjon. Du kan jo la far få fedrekvoten samt hele fellesferien og du tar ut kun mødrekvoten. På den måten får du minst mulig fravær fra jobbAnonymous poster hash: 73134...94d

Når man ansetter kvinner 35 år uten barn, må man kanskje ha i bakhodet at barn kan bli aktuelt i nærmeste fremtid?! Ikke det smarteste å bli gravid så raskt etter oppstart, og det har jo HI innrømmet - men gjort er gjort, det er umulig å vite om man blir gravid på første forsøk eller etter ett år. Nå må man gjøre det beste av situasjonen - og selvfølgelig glede seg over at man faktisk kunne bli gravid så raskt, uten å la en tydelig uprofesjonell sjef ødelegge dette. Ingen god ide å sette jobben foran mammapermisjon, dersom dette ikke føles 100% riktig for HI. Tenk hir mange år man skal være yrkesaktiv Ila livet, mens barna er bar små en kort periode. Den tiden får du aldri igjen. Du har ikke på noen måte gjort noe galt, og skal ikke "straffes" for å være gravid. En oppegående arbeidsgiver vil gratulere deg og skaffe en vikar for deg mens du har permisjon, og glede seg til å få deg tilbake i jobb etter permisjon! Anonymous poster hash: dad26...f4b

Absolutt alle arbeidsgivere bør forvente at både kvinner og menn kan gå ut i foreldrepermisjon i løpet av arbeidslivet. Permisjon er ikke noe som lenger er forbeholdt kvinner mellom 20 og 40 - heldigvis

Og jeg sier ikke at HI har gjort noe galt i den forstand at hun har brutt lov. Det er det jo faktisk arbeidsgiver som har gjort ved å ikke gi henne en lovmessig riktig kontrakt.

Men i mange yrker, spesielt i akademiske yrker, er det ikke bare å "sette inn vikar" for noen som går ut i permisjon. På mange arbeidsplasser tar det kanskje 1-2 år før du er utlært i den jobben du skal utføre. Arbeidsgiver bruker tid, penger og andre ressurser på å lære opp den de har valgt ut til stillingen, og det er selvfølgelig ikke bare å finne en vikar for 6-12 måneder.Anonymous poster hash: 73134...94d

Det varierer selvfølgelig hvor enkelt det er å sette inn vikar, avhengig av yrke o.l. I dette tilfellet hørtes det ut som det var stor rift om jobben, og i slike tilfeller vil ofte mange takke ja til kortvarig vikariat også for å få "en fot innafor". Men klart, det krever ekstra ressurser av arbeidsgiver. Men sånn er jo arbeidslivet! Man vet aldri når folk bli syke, gravide, får tilbud om en bedre jobb o.l. Her har arbeidsgiver bevist forsøkt å føre arbeidstaker bak lyset med en kontrakt hvor arbeidsgiver kunne kutte i stillingsprosent etter eget forgodtbefinnende. Utrolig respektløst!

 

Anonymous poster hash: dad26...f4b

[Anonym bruker]

Det var ikke stor rift om jobben, jeg fikk den etter selv å ha oppsøkt bedriften med åpen søknad. Det var ingen stillingsutlysning i forkant. Nettopp derfor mener arb.giver at jeg ikke burde kreve skikkelig kontrakt, han gjorde meg tross alt en tjeneste. Hadde han gjort dette klart i forkant, hadde jeg aldri tatt tilbudet om jobb. Jeg vet jeg er en god arbeidstaker og en ressurs for bedriften, og den behandlinga jeg har fått så langt har vært ufortjent og uproff.

 

Vi får gå i tenkeboksen, samboeren min og jeg. Setter pris på alle tilbakemeldinger, også de som er kritiske til hva jeg har gjort.

 

TS

 

 

 

 

Anonymous poster hash: c4cec...998

[Isola&Lille+julegave]

Du er ikke pliktig til å si noe før 3 mnd før permisjonen din starter. Vent lengst mulig! Du må i allefall ikke finne på å si ifra før prøvetiden er over!!!

[Anonym bruker]

Trenger sårt litt synspunkter.

 

1. oktober startet jeg i ny jobb. Helt nyutdannet, i en bransje der det er svært vanskelig å få en fot innenfor når man mangler erfaring (som jeg gjør). Jeg var så heldig å få jobb på hjemstedet mitt, noe som også er veldig vanskelig.

 

I romjulen sluttet jeg på p-pillen. Jeg og min samboer ønsker oss minst to barn, og med tanke på at jeg fyller 35 i år, følte vi det var på tide å starte.

 

Så til problemet: i lykkerusen over å ha fått denne jobben, skrev jeg under på en kontrakt som var svært ugunstig for meg. Jeg tenkte ikke over saken der og da, men i forbindelse med en helt annen sak (jeg skulle dokumentere hvor mye jeg jobbet i forbindelse med bidrag til mitt særkullsbarn) ble jeg oppmerksom på at kontrakten min ikke sier noe om hvilken stillingsbrøk jeg har. I teorien kunne altså sjefen min ha sagt at neste uke har vi ingenting til deg, du må ta fri. Da jeg tok dette opp med sjefen min, ble det er svært ubehagelig samtale der det til slutt kom fram at han hadde tenkt til å benytte seg av nettopp dette hvis det ble dårligere tider. samtalen endte med at jeg fikk en skikkelig kontrakt, men det ble gjort klinkende klart at han mistenkte meg for å skjule noe siden jeg tok opp temaet, og at han kom til å bli svært forbannet dersom han ble lurt. Vi bestemte oss derfor for å avvente prøvingen, da jeg trenger denne jobben så veldig. Men så er jeg allerede gravid

 

Hva gjør jeg nå da? Burde jeg holde kjeft de to siste månedene av prøvetida, og ta opp temaet etter det (da er jeg akkurat 12 uker), eller bør jeg si det som det er nå? Jeg har helt ren samvittighet når det gjelder om jeg har "lurt" han, men sånn ser ikke han det (denne samtalen fant sted forrie uke, jeg testet positivt i går). Takler så utrolig dårlig at folk oppfører seg ufint, men syns det er leit å ødelegge de første månedene av svangerskapet med å grue meg for det spetakkelet som kommer.

 

Anonymous poster hash: c4cec...998

 

Her er det han som har gjort noe ulovlig i utgangspunktet og vært den som har planer om "lureri", så her hadde jeg virkelig ikke hatt dårlig samvittighet. En kontrakt skal inneholde stillingsprosent med mindre du er tilkallingsvikar. Gjør en glimrende innsats, og vent til du absolutt må med å si at du er gravid. Får du problemer med sjefen senere, så har du et likestillings- og diskrimineringsombud som kan hjelpe deg med dine rettigheter vedrørende fødselspermisjon og jobb.

 

Anonymous poster hash: 0805c...6ad

[Roheryn]

Vent med å si noe til etter passerte 12 uker og prøvetiden er over. Hvis det er sånn at det blir dårlig stemning så blir det det uansett - og det gjør ikke saken bedre at du risikerer at han finner på noe tull før prøvetiden er over.

I verste fall kan du jo risikere at du får et helvetes leven hvis du sier noe nå - så går det to-tre uker og så mister du barnet. Dårlig stemning og potensielt etterhvert arbeidsledig, til ingen nytte... Grunnen til at man venter til etter 12 uker med å si noe er jo at det er høyere risiko for å miste før den tid, og i ditt tilfelle er det absolutt grunn til å ta det til etteretning. Ingen vits i å kaste seg ut i problemene før du er temmelig sikker på at det går bra. Og absolutt ingen vil klandre deg for ikke å si noe før 12 uker - det er jo "opplest og vedtatt" at man ikke skal si noe før den tid...

 

(ja, jeg vet jeg høres ut som en dommedagsprofet - men sånn ville jeg tenkt. Jeg ser for meg at det å ha skapt helvete på jobb til ingen nytte ville vært en kjempestor ekstrabelastning på toppen av sorgen om du skulle miste)