er det bare jeg?..

[Anonym bruker]

etter en tur ute med noen venninner i dag har det blitt mye prat om baby, graviditet osv.. 

de alle har barn og jeg gleder meg veldig på deres vegne prater gjerne med de om alt dette, kommer med tips om det er noe de lurer på ang bhg (jeg jobber selv i bhg) osv.. 

 

jeg og sambo har ikke barn, men holder på med ivf..

dette vet de alle og det virker som om de prøver å ta hensyn når vi prater,

noe jeg har sagt de ikke skal gjøre!

for det er ikke sårt for meg å prate om og jeg er veldig åpen til dem om hva som skjer, medisinering osv og de virker genuint intereserte i det jeg prater om, noe som jeg synes er kjempe herlig! 

 

men når de prater om graviditet og slikt får de en slags medfølende tone og litt stakkarslige blikk blir sendt min vei! er det bare jeg som er helt på bærtur som ikke blir lei meg når de prater om dette temaet? 

vi vet at vår tur kommer, om det blir i år eller om 3 år det vet vi ikke, men det blir! og det nøyer jeg meg med inntil videre. det virker bare som om jeg er helt følelseløs som gleder meg på deres vegne og ikke sitter inne å synest synd på meg selv.. 

 

måtte bare få ut litt.. 

 

ta livet som det falle seg  

 

god natt alle sammen!

Anonymous poster hash: 6e844...fcc

[Anonym bruker]

Hva er det du egentlig spør om her...?

 

Anonymous poster hash: adcf7...f8f

[Anonym bruker]

 

etter en tur ute med noen venninner i dag har det blitt mye prat om baby, graviditet osv..

de alle har barn og jeg gleder meg veldig på deres vegne prater gjerne med de om alt dette, kommer med tips om det er noe de lurer på ang bhg (jeg jobber selv i bhg) osv..

 

jeg og sambo har ikke barn, men holder på med ivf..

dette vet de alle og det virker som om de prøver å ta hensyn når vi prater,

noe jeg har sagt de ikke skal gjøre!

for det er ikke sårt for meg å prate om og jeg er veldig åpen til dem om hva som skjer, medisinering osv og de virker genuint intereserte i det jeg prater om, noe som jeg synes er kjempe herlig!

 

men når de prater om graviditet og slikt får de en slags medfølende tone og litt stakkarslige blikk blir sendt min vei! er det bare jeg som er helt på bærtur som ikke blir lei meg når de prater om dette temaet?

vi vet at vår tur kommer, om det blir i år eller om 3 år det vet vi ikke, men det blir! og det nøyer jeg meg med inntil videre. det virker bare som om jeg er helt følelseløs som gleder meg på deres vegne og ikke sitter inne å synest synd på meg selv..

 

måtte bare få ut litt..

 

ta livet som det falle seg

 

god natt alle sammen!

 

Anonymous poster hash: 6e844...fcc

 

De er vel bare redde å trå feil. Flott innstilling du har👍. Og ja din tur kommer, barn vil du få

 

 

 

Anonymous poster hash: 5c998...838

[Anonym bruker]

Hva er det du egentlig spør om her...?

 

Anonymous poster hash: adcf7...f8f

ble vell litt uklart inni alt det andre...

men det jeg lurer på er om er det jeg som er helt hjerteløs som ikke reagerer med å sitte inne å gråte å synes synd i meg selv?

at jeg faktisk klarer å glede meg over andre sin lykke? 

virker som om det er forventet av meg at jeg ikke skal det..

 

Anonymous poster hash: 6e844...fcc

[Anonym bruker]

De har sikkert lest her inne om alle bitre, barnløse som ikke vil høre snakk om andres lykke!

 

Anonymous poster hash: d5e4a...205

[Anonym bruker]

Nei, du er ikke den eneste som opplever dette. Jeg hadde det akkurat slik selv, da vi var midt i IVF-forsøk og hadde mange spontanaborter på rad. Jeg opplevde å ikke bli trodd på at jeg faktisk hadde det helt fint med meg selv innimellom "takene" og at vi ikke brukte all ledig tid på å tenke på det å få barn. 

 

Selvsagt hadde vi et sterkt barneønske, hvis ikke ville vi jo ikke frivillig gått gjennom alt det vi gjorde, men Det var ikke en så altoppslukende greie at det var alt vi tenkte på og brydde oss om. Og vi hadde overhodet ikke problemer med at andre rundt oss lykkes med å få barn. Tvert imot syntes vi det var veldig hyggelig, og vi har alltid kost oss med barna i gjengen og familien. 

 

Selvsagt er det en tøff prosess å gå gjennom, men ikke alle blir så oppslukt av sin egen sorg over barnløshet at alt annet forsvinner i bakgrunnen. Heldigvis. 

 

Og HI: Vi lykkes!! Etter 7 lange år med prøving, 4 mislykkede IVF-forsøk, og 6 spontanaborter i tillegg (vi fikk det til på egen hånd også serru), så satt endelig spiren. Jeg er nå hjemme i mammapermisjon med en nydelig liten jente.

Anonymous poster hash: dc324...ff7

[Anonym bruker]

Jeg hadde det ikke helt på samme måte, jeg syntes det var fryktelig vondt å ikke vite om vi noen gang kom til å klare å få barn.

 

Men klarte likevel å glede meg på andres vegne, og i tillegg syntes jeg jo det var kjempekoselig for min egen del å at det kom barn i familien og omgangskretsen. Å ha barn i livet mitt som ikke var mine egne var jo det nest beste. Spesielt de jeg fikk lov til å passe.

Det jeg syntes var vanskelig var når folk var ekstra forsiktige rundt meg, og liksom fulgte med på meg om jeg ble lei meg osv. Det var altså ikke følelsene mine som gjorde det vanskelig rundt andre, men andres forventninger om mine følelser.

 

Men det viser vel egentlig bare at de bryr seg. Det desidert verste er jo de som unngår deg.

Anonymous poster hash: 1b208...d7a