Små barn og vanskelige samtaleemner.

[Birdie Birdie Nam Nam]

Jeg opplever innimellom situasjoner hvor jeg blir i tvil om hva jeg skal si og hva jeg skal holde tilbake av informasjon i forhold til en nysgjerrig treåring. For å komme med et eksempel, så lurte han en dag på hva damen på TV snakket om. Det var nyhetene som stod på, og jeg svarte som sant var at damen snakket om noe som heter krig. Far i huset ba meg holde munn og bytte kanal, men jeg mener at når barnet spør må det få svar. Selvfølgelig kom spørsmålet om hva krig er. "Noen ganger er ikke mennesker så snill mot hverandre, og gjør slemme ting. Når noen gjør slemme ting når det er krig så blir mennesker skadet og noen dør. Krig er veldig vanskelig å forstå og veldig vanskelig å forklare". Dette svaret godtok han. Han vet godt hva døden er (på sin måte, tatt alderen i betraktning) og viser ingen redsel eller andre negative følelser knyttet til temaet. Derfor så jeg ikke noe galt i å si det som det er. Far ble nesten rasende på meg, og mente jeg burde avfeie spørsmålet. Jeg mener at et så lite barn ikke er i stand til å forstå brutaliteten i krig på samme måten som en voksen, med mindre det blir eksponert for visuelle uttrykk. Det blir han altså ikke, vi skrur av TV dersom det vises bilder/film av brutal karakter. I dette tilfellet var det bare ei som snakket. 

 

Jeg har følelsen av at andre rundt meg er veldig forsiktig og ønsker å skjerme barna sine mer enn nødvendig, men det er kanskje jeg som er for rett frem? Jeg har opplevd flere situasjoner hvor jeg tenker at jeg ville reagert annerledes, f.eks en far som skrudde av TV og avfeide spørsmål fra datteren sin da det var et innslag på nyhetene om en voldtektssak. Kan man ikke forklare en åtteåring hva et seksuelt overgrep er? Altså helt enkelt, som f.eks "Hvis noen har sex med et annet menneske uten at den andre har lyst, heter det voldtekt. Det er strengt forbudt, og personen som gjør det havner i fengsel." Kanskje etterfulgt av "Hvis noen opplever voldtekt er det veldig viktig at han/hun forteller det til en som han/hun stoler på". En slik forklaring ville jeg ikke nøle med å gi, er det for mye/for vanskelig/for skremmende for en åtteåring å ta inn over seg? 

 

Jeg skjønner at det er flere ting som spiller inn her. Barnets alder, modenhet, måten man uttrykker seg på osv. Det er jo viktig at barnet ikke blir redd av svarene han får, men det kan jo skape like mye redsel/utrygghet av å ikke få svar? Noen som har noen tips eller erfaringer å dele? Jeg begynner nemlig å lure på om jeg burde moderere meg litt i forhold til barn og ærlighet. 

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg.

 

Så lenge man forklarer det i "barnevennlig" form, slik du sier det, så synes jeg det er viktig å fortelle barn om alle aspekter i vår verden.

 

Er ikke det vår jobb? Å forberede våre barn på virkeligheten?

 

Anonymous poster hash: 20661...c52

[Anonym bruker]

Vi har selvsagt aldri på nyheter mens barna er våkne!!!

 

Anonymous poster hash: bd0cf...0c7

[Anonym bruker]

Man skal svare på alle spørsmål på en ordentlig måte, selvsagt må man gjøre det etter hvilket nivå barnet er på. Aldri avfeie et spørsmål, jeg er helt enig med deg!

Når det er sagt, her står aldri nyhetene på så lenge barna er oppe (de er 6 år). De får tidsnok lære hvor grusom verden er.

 

Anonymous poster hash: 25e16...687

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg. Vi svarer på spørsmål etter beste evne til vårt barn. Har vært inne på temaet krig, og det ble egentlig mest definert som en stor slosskamp hvor begge sidene mente de hadde rett og ikke klarte å være venner. Mest fordi jeg ikke visste helt hvordan jeg skulle ordlegge meg. Men han spurte så direkte spørsmål etterhvert (skyter de hverandre? Kan man dø? osv) at han fikk med seg essensen av det. Og selvsagt kom spørsmålet om det var krig her, om det kunne være farlig for oss, og da sa jeg at nei, her er det ingen krig og det har det ikke vært på mange, mange år. Og han slo seg til ro med det. 

 

Jeg er av den oppfatningen at så lenge det kan forklare på en måte så barnet forstår uten å bli skremt bør barnet få svar så langt det lar seg gjøre. Husker selv hvor frustrerende det var å bli avfeid med "det kan vi snakke om når du blir stor" eller "det har ikke noe å si, vi kan snakke om det en annen gang" og lignende fraser. Og jeg tenker at så lenge man ikke prøver å skremme opp barna så er ikke kunnskap noe negativt. Skal man skjerme barna for alt som er potensielt skummelt så vil man få nettopp den putegenerasjonen mange er redde for i dag, de som ikke tåler noen ting. 

 

Vi snakker om det meste med vår fireåring, og merker at han spør, og ivrer etter å lære mer og mer om alt, nettopp fordi vi bestreber oss etter å gi han de rette svarene på det han lurer på. Vi snakker det ikke vekk, vi forteller sannheten, men på hans nivå, både så han forstår det, og så han ikke blir redd det. Vår erfaring er at når det kommer fakta på bordet, så roer barnet seg, for ofte er fantasien deres mye verre enn det kunnskapen viser seg å være. Det har fungert veldig bra for oss. 

Anonymous poster hash: 2c3fa...146

[Puppen og lillemor]

Jeg er ganske opptatt av å si ting som det er.. På en måte 4-åringen forstår selvfølgelig - men vi lyver aldri!

[Anonym bruker]

Helt enig med HI. Man må forklare barnet disse tingene, men på nivå med alder og utvikling. Hadde selv en samtale med datteren min som blir tre i mars om døden og å være begravet (leste om Karsten og Petra som hadde vært på graven til faren til Petra) Frøken sa litt undrende at faren til Petra hadde blitt til en stein og det var fordi han var død, men hun visste ikke hva det var å være død... Jeg elsker disse samtalene, og er ofte fascinert over hvordan hun tenker

 

Anonymous poster hash: 1744c...f06

[Birdie Birdie Nam Nam]

Ok, da ser det ikke ut til at jeg er helt på villspor her. Kanskje jeg bør forklare far i huset at det ikke er så dumt å si ting som det er selv om det er vanskelige temaer som tas opp. Han er ellers så utrolig flink til å sette ord på ting når det gjelder mer trivielle spørsmål fra minsten. 

 

Jeg også anser det som vår jobb å forberede til den virkelige verden der ute som de små ikke forstår så mye av ennå, blant annet ved å svare åpent og konkret på alle typer spørsmål.

[Anonym bruker]

Ok, da ser det ikke ut til at jeg er helt på villspor her. Kanskje jeg bør forklare far i huset at det ikke er så dumt å si ting som det er selv om det er vanskelige temaer som tas opp. Han er ellers så utrolig flink til å sette ord på ting når det gjelder mer trivielle spørsmål fra minsten. 

 

Jeg også anser det som vår jobb å forberede til den virkelige verden der ute som de små ikke forstår så mye av ennå, blant annet ved å svare åpent og konkret på alle typer spørsmål.

 

Jeg er enig med deg.

 

Vil tro at far i huset bare ønsker å skåne barnet. Ikke noe galt i det, for intensjonen hans er jo bra. Men jeg tror han vil gjøre mer skade hvis han ikke svarer på barns spørsmål på en måte som barn kan forstå. Det skaper bare nye spørsmål hos barnet, og om barn ikke får svar hjemme så spør de andre. Da har dere ingen kontroll på hvordan noe blir fremstilt. Får barn tilfredsstilt vitebehovet sitt så har de sjelden behov for å spørre mer om det på en stund.

Barn blir gjerne ekstra nysgjerrige om de merker at foreldre blir avvikende, viser at de heller ikke er komfortable med spørsmålet. Så det er bedre å ta de spørsmålene selv - men tilpasse svaret til alder og modenhet og situasjon.

 

Anonymous poster hash: d2585...09f